Støtt Hellas

Tyskland har akseptert en midlertidig avtale med Hellas, men kampen er langt fra over. På spill står framtiden til det europeiske demokratiet.

Ingen trenger å forklare grekerne hva ’demokrati’ betyr. Likevel er de blitt belært til stadighet etter at de valgte et venstreparti som er fast bestemt på å vende ryggen til sparepolitikken som i seks år har pint landet. Formaningene kommer fra læremestere som vet hva de snakker om: De har innført traktater som ble avvist i folkeavstemninger og brutt valgløfter så snart valget er vunnet. Nå er de i en styrkeprøve med noen som forsøker å holde det de har lovet og gjør det de tror på. Styrkeprøven er ujevn ettersom sistnevnte kan gi ideer om motstand til andre som har resignert i maktesløshet. Konflikten handler om mer enn Hellas’ skjebne: på spill står framtiden til det europeiske demokratiet.1

Så snart Syrizas seier var klar, syntes alle i Europa å ta ordet. På arrogant vis forklarte regjeringene i Berlin, Madrid, Haag, Lisboa og Helsinki at maktskiftet i Athen ikke endrer noe som helst, for politikken grekerne har avvist skal videreføres uten den minste endring. I en mildere tone ble det samme hvisket i Roma, Brussel og Paris: «Respekt for velgerne må forsones med Hellas’ reformforpliktelser,» sa den franske utenriksministeren, Laurent Fabius. Men regjeringene i EU synes bare å ha fått med seg det siste og blir fornærmet når Tsipras insisterer på å snakke om det første.


Tvang

Isolert i EU, trakassert av kreditorene og konfrontert med stadig styggere regnskap, forsøker Syriza faktisk å rehabilitere ord som er blitt forunderlig fremmede i dagens demokrati – ’suverenitet’, ’verdighet’, ’stolthet’ og ’håp’. Men hvordan skal partiet klare det i en tid med permanent finanskrise, når det tvinges i retrett i forhandling etter forhandling? Når instrumentene som skal utslette viljen til et umedgjørlig folk framvises foran alles øyne, mens torturistene nyter å legge ut i detalj om deres siste våpenbragd?

Tsipras har forstått det: De forventer at han kapitulerer over hele linja. For hver gang han har reist seg og mobilisert grekernes støtte, har han utfordret en økonomisk orden og dennes tvangstrøye. Han har rystet den europeiske elitens politiske manerer. Se bare på François Hollande, det tok ham bare 24 timer som president før han dro til Berlin for å tråkke på valgløftene sine (reforhandling av den europeiske stabilitetspakten og kamp mot finansverdenen, «den virkelige fienden») og videreførte forgjengerens politikk uten å vike.

Mindre enn ti dager etter Syrizas valgseier sendte sentralbanksjefene i eurosonen den første salven, da de brått fratok de greske bankene deres viktigste finansieringskilde. De gjorde dette for å tvinge Athen til umiddelbart å framforhandle en avtale med kreditorene, hovedsakelig europeiske land og IMF, og gjenoppta spareprogrammet der den forrige regjeringen slapp det. Hollande mente det var en «legitim» maktoppvisning fra Den europeiske sentralbanken (ESB), i likhet med Italias statsminister Matteo Renzi. Det er vanskelig å vite hvor man har den franske presidenten, men en ting er sikkert, han befinner seg ikke på det greske folkets side.


«Det finnes ingen alternativ»

Mens den europeiske skrustikken ble strammet og finansmarkedene økte presset på regjeringen i Athen, ble spillereglene fryktelig åpenbare. Hellas sto overfor et diktat: I bytte mot midlene landet trenger, krevde man at regjeringen umiddelbart godkjente et skred av dogmatiske og ineffektive krav, alle det motsatte av regjeringens program: kutte enda mer i pensjonene og lønningene, øke momsen, privatisere 14 flyplasser, svekke fagforeningenes forhandlingsmakt, allokere økende budsjettoverskudd til å tilbakebetale kreditorene i en tid hvor den sosiale nøden er enorm. «Ministrene [i eurogruppen] var alle enige om at det ikke finnes noe alternativ til videreføring av dagens program,» sa EUs økonomikommissær, Pierre Moscovici. Før han gjentok Margaret Thatchers berømte «det finnes ingen alternativ», husket kan kanskje at han er medlem av et sosialistparti og sa: «Vi ønsker å hjelpe det greske folket».2 Hjelpe dem, men forby dem å endre sparepolitikken som har ruinert landet.

«Hellas er bestemt på å ikke bli behandlet som en gjeldskoloni som er forutbestemt til å lide,» sier landets finansminister Yanis Varoufakis.3 Det står mer på spill enn et folks rett til å velge sin egen skjebne, selv når en så spissfindig overdommer av demokratiske finurligheter som den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble mener at dette folket «har valgt en uansvarlig regjering».4 For spørsmålet dreier seg også om et lands mulighet til å komme seg ut av en destruktiv politikk, i stedet for å forsterke den hver gang den mislykkes.


Redde regjeringer

Hva er resultatet etter at EU-institusjonene rettet blikket mot Hellas og underla EUs mest deprimerte økonomi en sparepolitikk uten sidestykke? Intet annet enn det forventede og det mange advarte om: gjelden skyter i været, kjøpekraften kollapser, veksten uteblir, arbeidsledigheten stiger, helsen forverres. Likevel hakker den europeiske gramofonen videre: «Hellas må overholde sine forpliktelser!» (se side 4–5). Stivnet i sin sikkerhet, nekter den hellige alliansen å høre på USAs president som forklarer, med støtte fra en armada økonomer og historikere: «Du kan ikke holde på å presse land som er midt i en depresjon. På et tidspunkt må man ha en vekststrategi for at de skal kunne tilbakebetale gjelden.»5 Det er lett å forstå hvorfor Tsipras’ regjering får en enorm oppslutning i hjemlandet, også på høyresiden, hver gang de nekter å videreføre en så destruktiv politikk. Og hvorfor Hellas ikke ønsker å overleve «som en junkie som bare venter på neste dose».6 Dessverre har Syriza få venner i utlandet. Som i Agatha Christies Orientekspressen, må alle de europeiske regjeringene granskes for å finne ut hvem som vil drepe det greske håpet. Tyskland er hovedmistenkt: Den mislykkede budsjettdisiplinen er tysk og Tyskland er fast bestemt på å knuse de – særlig søreuropeere – som nekter å underkaste seg denne på ubestemt tid.7 I Spania, Portugal og Irland er motivet enda dystrere. Innbyggerne her har all interesse av at sparepolitikkens jernhånd slutter å skvise dem. Men regjeringene er redde, spesielt når en venstrebevegelse endelig viser at et land kan nekte å følge «en oppmerket sti, en velkjent sti, en sti både markedene og de europeiske institusjonene og myndighetene kjenner,» som den franske finansministeren, Michel Sapin, hevder man må «utforske helt til endes».8 Hvis Athen klarer å bryte løs, vil det vise at alle disse regjeringene har fått folket til å lide unødvendig.


Allmenn kamp

Alle vet at med mindre man kan «trekke blod ut av en stein» (Krugman), vil den greske gjelden aldri bli tilbakebetalt. Så hvordan unngå å se at Syrizas økonomiske strategi, som består i å finansiere nødvendige sosiale utgifter med en resolutt kamp mot skatteunndragelser, endelig kan støtte seg på en ung, populær og besluttsom politisk kraft, løsrevet fra fortidens kompromisser? Stien er kanskje ikke oppmerket, men den er synlig. Og framtiden usikker, noe som minner om det filosofen Simone Weil skrev om de franske arbeiderstreikene i juni 1936:

«Ingen vet hva utfallet vil bli. Vi kan frykte flere katastrofer. […] Men ingen frykt utsletter gleden av å se de som alltid, per definisjon, bøyer hodet, løfte det. […] Uansett hva som kommer til å skje siden, vil vi alltid ha dette. For første gang vil det flyte rundt disse tunge maskinene andre minner enn tausheten, tvangen og underkastelsen.»9

Grekernes kamp er allmenn. Våre støtteerklæringer er ikke nok. Solidariteten fortjener å omsatt til handlinger. Tiden er knapp.

Oversatt av R.N.