Ufortjent gjeld

Den greske gjelden er har de siste seks årene økt med femti prosent på tross av en drakonisk innstrammingspolitikk. Historien viser at det finnes langt mer bærekraftige og fornuftige måter å løse gjeldsproblemer på.

En gang i tiden hadde stater få problemer med å frigjøre seg fra gjeld. De franske kongene kunne, for eksempel, henrette kreditorene for å friskmelde finansene – en tidlig men ikke uvanlig form for «restrukturering». Folkeretten har fratatt skyldnerne denne muligheten, og forverret situasjonen deres med prinsippet om at forpliktelser må overholdes.

Juristene henviser til prinsippet med det latinske pacta sunt servanda («avtaler skal holdes») som vi i de siste ukene har sett en rekke svært ulike oversettelser av. Vi har en moralsk versjon: «Hellas har en moralsk plikt til å tilbakebetale gjelden sin» (høyrepopulistisk). En sportsnostalgisk versjon: «Hellas må betale, slik er spillereglene» (Benoît Cœuré, styremedlem i Den europeiske sentralbanken). En antidemokratisk versjon: «Valg forandrer ingenting» (Wolfgang Schäube, Tysklands finansminister).1


Odiøs, illegitim og illegal gjeld

Den greske gjelden er på nesten 320 milliarder euro, og har siden 2009 økt med femti prosent i forhold til landets verdiskapning. «Hvis Hellas skal betjene gjelden, vil landet måtte fungere nærmest som en slaveøkonomi,» skrev Financial Times 27. januar. Men «prinsippene» er viktigere enn matematikken. «Gjeld er gjeld,» hamrer IMF-leder Christine Lagarde. Sagt på en annen måte: Om Hellas kan betale eller ikke betyr ikke noe – Hellas må betale!

Pacta sunt servanda er imidlertid ikke hogget i stein.2 «Den folkerettslige forpliktelsen til å tilbakebetale gjeld har aldri blitt akseptert som absolutt, og har ofte blitt begrenset eller nyansert,» står det i et høringsnotat fra FNs konferanse for handel og utvikling (Unctad).3 Det finnes en rekke juridiske argumenter for å stanse betalinger, eller slette deler av eller hele gjelden til et land: Man kan bestride «odiøs» gjeld (lån tatt opp av despoter), «illegitim» gjeld» (pådratt uten tanke på allmenninteressen) eller gjeld pådratt uten samtykke fra folket. I artikkel 103 i FN-pakten står det: «I tilfelle konflikt mellom de forpliktelser medlemmene av de Forente Nasjoner har påtatt seg i denne Pakt og deres forpliktelser ifølge noen annen internasjonal avtale, går forpliktelsene etter denne Pakt foran.» Blant disse forpliktelsene finner vi artikkel 55 som sier at medlemslandene skal fremme «høyere levestandard, full sysselsetting og betingelser for økonomisk og sosialt fremskritt og utvikling».

Halvparten av de unge grekerne er arbeidsløse, 30 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, 40 prosent hadde ikke råd til oppvarming denne vinteren. En del av landets gjeld ble pådratt under oberstdiktaturet (1967–1974), da den firedoblet seg. En annen del ble tatt opp på bekostning av befolkningen (fordi den i stor grad skulle redde franske og tyske banker). En tredje del er en direkte konsekvens av at landets politiske ledere har latt seg korrumpere av multinasjonale selskaper, blant andre tyske Siemens, som ønsker å selge sine (gjerne defekte) produkter til myndighetene. For ikke å snakke om nedrighetene til banker som Goldman Sachs, som hjalp landet å skjule sin økonomiske sårbarhet. Grekerne har altså utallige grunner til å ty til folkeretten for å lette gjeldsbyrden med en gjennomgang som etablerer hvor stor del som er odiøs, illegitim og illegal. Problemet er bare at folkerettens rettspraksis som oftest avhenger av maktforholdene mellom partene.


Koloniseringsgjeld

I 1898 erklærte USA krig mot Spania etter en eksplosjon om bord på USS Maine som lå for anker i Havanna. USA «frigjorde» Cuba og gjorde landet til et protektorat – og reduserte «Den kubanske republikkens uavhengighet og suverenitet til en myte»,4 ifølge den kubanske generalen Juan Gualberto Gómez, som deltok i uavhengighetskrigen mot Spania (1895–1898). Spania krevde at øya betalte tilbake gjelden den hadde «pådratt seg», det vil si de spanske krigsutgiftene. Spania støttet seg til det Cœuré utvilsomt ville kalt «spillereglene». Som statsviteren Anaïs Tamen skriver: «Spanias krav baserte seg på lignende forhold, spesielt at noen av landets tidligere kolonier hadde påtatt seg den gjelden Spania hadde pådratt seg for å kolonisere dem.» Og hadde ikke også USA «betalt mer enn 15 millioner pund til Storbritannia da de ble uavhengige»?5 Washington var av en annen oppfatning og fremmet en relativt ny idé som skulle bidra til å innføre begrepet om odiøs gjeld: Man kan ikke kreve at en befolkning betaler en gjeld som er tatt opp for å underkaste den. Amerikansk presse formidlet strengt dette synet: «Spania kan ikke ha det minste håp om at USA er dumme eller feige nok til å påta seg krigsgjeld skapt for å knuse kubanerne,» skrev Chicago Tribune 22. oktober 1898. Cuba betalte ikke et rødt øre.

Noen år tidligere forsøkte Mexico seg på et lignende resonnement. I 1861 stoppet president Benito Juárez betjeningen av en gjeld som i stor grad var blitt pådratt av tidligere regimer, inkludert diktaturet til Antonio Lopez de Santa Anna. Frankrike, Storbritannia og Spania svarte med å invadere landet og grunnla et rike som de ga til Maximilian av Østerrike.


Økonomisk sunn fornuft

I likhet med Sovjetunionen, som i 1918 annonserte at de ikke ville betale tilbake gjelden tsar Nikolaj 2 hadde pådratt seg,6 satte USA foten ned for Irak i 2003. Noen måneder etter invasjonen annonserte finansminister John Snow på Fox News: «Åpenbart kan ikke det irakiske folket bære en gjeld pådratt av regimet til en diktator som nå er på flukt». For USA hastet det å sikre betalingsevnen til regimet de hadde innsatt i Bagdad.

Dermed dukket det opp en idé som sjokkerte de som mente at avtaler skal holdes: Gjeldsbetaling dreier seg mer om matte enn om prinsipper. «Gjeldslettelse bør også fokusere på matematisk bærekraft,» mente en leder i Financial Times 16. juni 2003. Logikken passet for Washington, som ikke ville bruke begrepet odiøs gjeld: Tallene snakket for seg selv og USA sørget for at deres dom ble stående for Iraks største kreditorer, med Frankrike og Tyskland i tet (henholdsvis 3 og 2,4 milliarder dollar). Først nektet de å slette mer enn femti prosent av gjelden, så ba USA dem være «rettferdige og fleksible», og til slutt gikk de med på et kutt på 80 prosent.

Tre år tidligere var verken tallenes tale eller folkeretten nok til å overbevise Argentinas kreditorer om å være fleksible. Likefullt viste den argentinske gjelden seg ikke å være bærekraftig, da den kulminerte på 80 milliarder dollar ved misligholdet i 2001. Gjelden hadde dessuten opphav i lån som i stor grad var tatt opp av diktaturet (1976–1983) og dermed kunne kalles odiøs. Men kreditorene krevde å bli tilbakebetalt, hvis ikke ville de utestenge Argentina fra de internasjonale finansmarkedene.

Argentina holdt på sitt på tross av lovnader om full katastrofe. Mellom 2003 og 2009 opplevde landet en økonomisk vekst på mellom sju og ni prosent i året. Mellom 2002 og 2005 foreslo Argentina for kreditorene å bytte eksisterende obligasjoner mot nye med 40 prosent lavere verdi. Mer enn tre fjerdedeler aksepterte det, motvillig. Senere innledet myndighetene nye forhandlinger som i 2010 endte med en ny gjeldsutveksling med 67 prosent av de gjenstående kreditorene. Men åtte prosent av lånene som Argentina hadde sluttet å betjene i 2001 er ikke omfattet av noen avtale. Gribbefond forsøker nå å få de tilbakebetalt og truer med å slå Argentina konkurs på ny.

De fleste kreditorene aksepterte altså, motvillig, verditap på gjelden de eide. Det var også tilfellet på den internasjonale konferansen om Vest-Tysklands gjeld i London i 1951–1952. Debattene på den tiden minner om dagens debatter om Hellas, først og fremst med konflikten mellom «prinsippene» og økonomisk sunn fornuft.


Uakseptabelt sosialdemokrati

«Milliarder av dollar står på spill,» rapporterte journalisten Paul Heffernan, som fulgte diskusjonene for New York Times. «Men det dreier seg ikke bare om penger. Konferansen på herregården Lancaster House vil framfor alt behandle et av de sentrale prinsippene for den internasjonale kapitalismen: internasjonale kontrakters ukrenkelighet» (24. februar 1952). Med disse bekymringene i minne lyttet forhandlere – hovedsakelig amerikanere, briter, franske og tyske – også til Tysklands bekymringer. I et brev fra 6. mars 1951 ba kansler Konrad Adenauer sine forhandlingspartnere om å «ta hensyn til den økonomiske situasjonen i Vest-Tyskland […] spesielt at gjeldsbyrden vokser og økonomien krymper». Som økonomen Timothy W. Guinnane har påpekt, innså alle snart at «å redusere det tyske forbruket ikke var en god løsning for å sikre tilbakebetaling av gjelden».7

En avtale ble til slutt inngått 27. februar 1953. Den innebar minst en halvering av gjelden Tyskland hadde pådratt seg mellom de to verdenskrigene, en betalingsutsettelse på minst fem år, og en utsettelse på ubestemt tid av krigserstatninger seierherrene kunne kreve av Vest-Tyskland. Eric Toussaint fra CADTM (Komité for gjedsslette i tredje verden) anslår at den tyske gjeldsreduksjonen samlet sett var på 90 prosent.8 Vest-Tyskland fikk også muligheten til å betale gjelden i egen valuta, det ble også satt et tak på gjeldsbetjeningen (fem prosent av landets eksportverdi) og rentene (også fem prosent). Men det var ikke alt. Kreditorene var «opptatt av at en slik avtale skal være en foranledning til en anstrengelse for å stimulere den tyske veksten,» skrev Heffernan. Derfor ga de den tyske industrien de markedene den hadde behov for og avsto fra å selge sine egne produkter til Vest-Tyskland. Ifølge den tyske økonomihistorikeren Albrecht Ritschl reddet dette Vest-Tyskland og «la det finansielle grunnlaget for det tyske økonomiske miraklet» på 1950-tallet.9

I flere år har Syriza – som kom til makten i Hellas i januar – krevd en lignende konferanse med utgangspunkt i samme bekymringer. Men i EU-institusjonene synes man å dele Bloomberg-journalisten Leonid Bershidskys holdning om at Tyskland, i motsetning til Hellas, fortjente gjeldslettelsen: «En av grunnene til at Vest-Tyskland ble gitt en gjeldslettelse var at landet var en viktig vestlig skanse i kampen mot kommunismen. […] De vesttyske regjeringene som fikk gjeldslettelsen var sterkt antikommunistiske og antimarxistiske.»

Syrizas program er på ingen måte marxistisk. Koalisjonen ønsker et beskjedent sosialdemokrati, slik det var vanlig for bare få tiår siden. I både Berlin og Brussel har dette tilsynelatende blitt fullstendig uakseptabelt.

Oversatt av R.N.

Renaud Lambert er journalist i franske Le Monde diplomatique.