Petroparanoia

Rekordlav oljepris har ført til inflasjon i spekulasjoner og konspirasjonsteorier.

Geniet fikk en åpenbaring. Med en forestilling om at Iran og Venezuela var sterke formulerte New York Times-spaltist Thomas Friedman i 2009 «Petropolitikkens Første Lov»: «Oljeprisen og friheten alltid i motsatt retning i oljerike petrostater.»1 Men, presiserer Friedman, en egen fysikk gjelder for de snille landene hvor hans bøker selger i bøtter og spann. «Storbritannia, Norge, USA, for eksempel, vil ikke være underlagt Petropolitikkens Første Lov.»

Ingen frihetsvind blåser over Riyadh og Moskva på tross av et spektakulært fall i oljeprisen siden juni 2014. Men det har egget mange kommentatorer med forkjærlighet for teorier med store bokstaver. Fakta er at prisen på et fat råolje som i 2011 flakset rundt 110 dollar ble mer enn halvert fra 19. juni i fjor (115 dollar) til 13. januar i år (46 dollar), før den i mars flatet ut mellom 50 og 60 dollar. Analytikerne regnet med at kaoset i Midtøsten og problemer i den amerikanske produksjonen vil få opp prisene igjen – de ble skuffet. På den ene siden begrenser en fallende vekst i Kina og stagnasjon i Europa etterspørselen etter olje og gass. På den andre siden har det globale tilbudet blitt større enn antatt: produksjonen har tatt seg opp i Libya i sommer, den irakiske eksporten har holdt seg og utvinningen er fortsatt frenetisk i USA, hvor oljeskifer slår alle rekorder. Fallende etterspørsel, økende tilbud: prisfallet synes diktert av markedslovene. Den inngår ikke desto mindre i en geostrategisk kontekst som åpner for alle slags spekulasjoner om skjulte motiver hos aktørene i dette spillet.


USA mot Russland og Iran

For det første Saudi-Arabia, leder for Organisasjonen av oljeeksporterende land (Opec), som skal ha styrt de globale prisene siden begynnelsen av 1980-tallet. Den saudiske oljeministeren Ali al-Naima har stått rolig og sett prisene stupe. På Opec-møtet 27. november nektet han å senke kartellets produksjonsmål. Denne passive holdningen har blitt gransket med lupe og avstedkommet noen forbløffende fortolkninger. 10. oktober fortalte det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu at en saudisk analytiker mente at regjeringen i Riyadh selger unna råolje, offisielt for å bevare markedsandeler, men uoffisielt «vil Saudi-Arabia presse Iran i atomsaken og bøye av Russlands støtte til det syriske regimet». Svært raskt knyttet den innflytelsesrike nettavisen Zero Hedge den tyrkiske nyhetsmeldingen til en «hemmelig avtale» mellom USA og Saudi-Arabia: Under sitt besøk i Riyadh 11. september i fjor skal den amerikanske utenriksministeren John Kerry ha akseptert et større amerikansk engasjement mot Syrias Bashar al-Assad. I bytte skal kong Abdallah ha godkjent vestlig bombing av Den islamske stat og inkludert Saudi-Arabia i en priskrig mot Russland og Iran, to av det syriske regimets allierte.2 Men amerikanernes manglende entusiasme for å styrte Assad har fått analytikerne til å endre hypotese – uten å fjerne Washingtons antatt sentrale rolle. «Tenk over hvordan Obama-administrasjonen ser verdens tilstand,» skriver Guardians økonomijournalist, Larry Elliott. «Den ønsker at Teheran gir opp atomprogrammet sitt. Den vil at Vladimir Putin skal holde seg unna Øst-Ukraina. […] Med hjelp fra sin saudiske allierte, forsøker Washington å senke oljeprisene med å oversvømme et allerede overfylt marked med råolje. Siden både russerne og iranerne er avhengig av oljeeksport, antar man at det vil gjøre dem mer medgjørlige» (9. november). En fristende hypotese, men kraften dens kommer mindre fra fakta enn dens kompatibilitet med et geopolitisk prosjekt som utvilsomt eksisterer. Å se på hvem som tjener på forbrytelsen hjelper heller ikke med å finne den skyldige: Storimportørene Kina og India er de som tjener mest på de lave prisene.


Tradisjonell olje mot skifer

Oljesentrismen i den utenrikspolitiske analysen har utvilsomt et historisk fundament. På 1900-tallet gjorde amerikanske, britiske, franske, russiske og tyske ledere det de kunne – i kulissene eller midt på lyse dagen – for å få kontroll over denne flytende og fleksible energikilden. Olje- og gasstrømmene har endret handelsstrømmene, pengesystemet og flyttet en rekke grenser. Da Henry Kissinger i 2012 oppsummerte et halvt århundre med amerikansk Midtøsten-politikk, nevnte den tidligere utenriksministeren som en av de sentrale målsetningene «å hindre en regional makt i å bli hegemonisk og sikre fri flyt av energiressursers» (International Herald Tribune, 2. april 2012). Mange formuer, statskupp, diktaturer og militæroperasjoner har spiret i skyggen av boretårnene som den oljekausale fortolkningen selv bidrar til, tidvis nærmest som en automatskrift. Oljen fascinerer og «vekker alle slags fantasiforestillinger om dens antatte rolle i politiske problemer og væpnede konflikter».3 Mange hevder derfor at prisfallet i 2014–2015 er en reprise på «mot-sjokket» i 1985–1986: Saudi-Arabia åpnet den gang kranene og senket prisene. Angivelig på ordre fra USA som ville kvele en sovjetisk økonomi som allerede var på felgen som følge av våpenkappløpet. Tre tiår senere utelukker ikke Putin at historien kan hikke: «Enkelte sier at det finnes en konspirasjon mellom Saudi-Arabia og USA for å straffe Iran eller svekke den russiske økonomien eller legge press på Venezuela,» sa han i desember. Like etter nyanserte han seg: «Det er kanskje tilfellet. Men den kan også dreie seg om en kamp mellom tradisjonelle råoljeprodusenter og skiferolje» (Tass, 18. desember).

Prissammenbruddet har også gitt næring til et annet scenario: en saudisk manøver mot amerikanerne. 28. november meldte en nyhetsmelding fra Wien, hvor Opec nettopp hadde avvist å presse opp prisene, at «den saudiske oljeministeren har sagt til sine kolleger i Opec at de må kjempe mot den amerikanske skiferoljeboomen» (Reuters, 28. november 2014). Fienden befinner seg altså ikke i Sibir eller Teheran, men i Dakota. «Riyadh mener at markedsloven til slutt vil knekke alle disse små yankee-ene som produserer med tre ganger høyere kostnader enn på den arabiske halvøya,» skriver Le Monde (22.–23. februar). Så snart de amerikanske brønnene er satt ut av spill, vil prisene stige igjen.

Denne hypotesen om en krig «mellom sjeiker og skiferbaroner» (The Economist, 6. desember) kommer i to utgaver. Ifølge den franske økonomen Jacques Attali skal «senkningen av oljeprisen som Saudi-Arabia fryktløst har besluttet mot USAs vilje og interesser» (L’Express, 19. februar) straffe USAs militære og diplomatiske feighet i regionen. På den andre siden av det franske ideologiske spekteret skriver økonomen Jacques Sapir: «Man kan spørre seg om det ikke finnes en stilltiende avtale mellom Saudi-Arabia og Russland for å kaste ut, eller i det minste begrense, en ny aktør på olje- og gassmarkedet.»4


Amerikansk lagringsrush

Etter ideen om en amerikansk-saudisk allianse for å ruinere russerne og forestillingen om et saudisk – og russisk? – komplott for å svekke amerikanerne, har en ny fortolkning dukket opp: «USA har drept Opec,» hevder Eduardo Porter, økonomikommentator i New York Times (22. januar). Siden 1973 skal Washington ha forsøkt å frigjøre seg fra kartellet og har brukt enorme midler på forskning på teknologien bak skiferoljeboomen. Ifølge den kjente konsulenten Daniel Yergin klarer ikke Opec å få prisene til å stige igjen med flommen av skiferolje og skal dermed ha «overlatt ansvaret til en svingprodusent [en som kontrollerer hele markedet] til et land som knapt forventet det – USA» (New York Times, 23. januar).

I energipolitikken oppløser ikke motstridende hypoteser nødvendigvis hverandre – flesteparten av aktørene briljerer i dette dobbeltspillet. Men en ting er sikkert: seks måneder med olje på billigsalg har styrket transportselskapene og land uten fossile energikilder, svekket de svakeste produsentlandene (spesielt i Afrika), utsatt på ubestemt tid utsiktene til en karbonfri økonomi, samt destabilisert de multinasjonale oljeselskapene som hadde satset på evigvarende høye priser for å sprenge oljeutvinningens geologiske og geografiske grenser.5

Overfloden av denne «sjeldne» ressursen har skapt et amerikansk rush mot lagerplass. Reservoarer, tankskip og selv hulrom i saltgruver kjøpes for prisen av gull. «Lagringsplass er blitt en vare,» skriver Wall Street Journal entusiastisk (6. mars) og annonserer en snarlig lansering av et nytt finansprodukt der man kan kjøpe og selge retten til å lagre råolje i en måned i reservoarene i Louisiana. Er «Wall Street tjener på alt» petrofinansens første lov?

Oversatt av R.N.

Pierre Rimbert er journalist i franske Le Monde diplomatique.