Uten anger, ingen frelse

24. april minnes armenerne sitt hundre år gamle traume. Historien kaster sin lange skygge over politikkens steile fronter, som tilsynelatende er redusert til ett ord: folkemord.

«Så mye er sant: Bortsett fra et lite antall kvinner som tyrkerne tok for seg selv, er alt som armenisk heter i hele Musch-området utryddet.»1 Det skrev den fortvilede misjonssykepleieren Bodil Biørn, da hun i 1915 ble tvunget til å forlate den armenske byen Mush. I ti år hadde Kragerø-kvinnen utført sitt kall i Det osmanske riket, men de kristne armenerne sto ikke til å redde.

Biørns fotografier og notater for Kvinnelige Misjonsarbeidere er en av mange vitneberetninger om armenernes lidelser gjennom første verdenskrig og fram til Det osmanske rikets sammenbrudd i 1923. I flere århundrer hadde armenerne nytt godt av det osmanske millet-systemet, hvor ulike folkegrupper hadde selvstyre under sultanens overhøyhet. Før noe gikk alvorlig galt. Med nasjonalismens oppblomstring på 1800-tallet kom Hellas’ løsrivelse i 1830, Serbia, Montenegro og Romania i 1878, Bulgaria i 1908. Sultanatet hadde god grunn til å frykte den forestående kollapsen, og da de nasjonalistiske ungtyrkerne gjorde revolusjon og kom til makten i 1908, gikk det utover armenerne i det osmanske Vest-Armenia. Da verdenskrigen brøt ut ble de lokket med autonomi dersom de allierte seg med ungtyrkerne og vendte seg mot det russiske Øst-Armenia. Tilbudet ble avslått, og ungtyrkerne, som hadde den etniske rensningen av muslimer i Balkankrigene 1912-1913 friskt i minnet, omsatte nå mistenksomheten til en handlekraftig utrydningspolitikk.

Før første verdenskrig bodde det nesten to millioner armenere i Det osmanske riket. Etter krigen var det 840 000 armenere igjen i samme område. Observatører slo fast at en million var blitt drept, og den tyrkiske regjeringen anslo selv i 1919 at 800 000 armenere var blitt massakrert – et tall Kemal Atatürk, grunnleggeren av den tyrkiske republikken, aksepterte. Først langt senere så Tyrkia seg nødt til å så tvil om historien og lansere nye tall.


Glemselspolitikk

Snart drev udåden inn i den kollektive glemselen. Massakrene, voldtektene, massedeportasjonene og hungersnøden ble knapt nevnt i løpet av 1930-tallet og etterkrigstiden. I Øst-Armenia, som var blitt innlemmet i Sovjetunionen, var historieløshet en del av Stalins unionsstrategi: Med glemsel skulle sosialismens framtid framskyndes. Det samme gjaldt i stor grad også for den tyrkiske republikken, som hadde skiftet ut både alfabet og forfatning for hurtigst mulig å distansere seg fra sin umoderne fortid. Blikket var rettet mot framtiden, og de om lag 80 000 armenerne som var igjen i det nye Tyrkia måtte pent innrette seg. Noen valgte likevel å legge ut på flukt igjen. Da regjeringen i 1934 innførte en ny lov som påla minoriteter å bytte navn, slik at alle borgere i den tyrkiske republikken bar tyrkiske fornavn, fikk de gjenværende leve videre med en skjult, og med tiden bleknet, armensk identitet.

«’Folkemord’ er et ord som holder grensen mellom Tyrkia og Armenia stengt.»

I Libanon var armenernes kår bedre. Takket være det osmanske millet-systemet, som den libanesiske forfatningen hadde adoptert, kunne diasporaen ta seg til rette med armensk som førstespråk. De kunne reise egne kirker, drive skoler og sende armenske representanter til det libanesiske parlamentet. Men også i Beirut, diasporaens nye hovedstad, ble minnene fra krigsårene forvaltet som en privatsak.2 Uttrykket «det glemte folkemordet» dukket for første gang opp i den amerikansk-armenske avisen Armenian Mirror-Spectator i 1967.3 At krigsforbrytelsene mot armenerne var glemt, var det ingen tvil om. Og det var i dette tiåret, med den nye betegnelsen genocide, at katastrofen skulle vekkes til live igjen.

Den polsk-jødiske advokaten Raphael Lemkin hadde ønsket seg et juridisk begrep og et internasjonalt lovverk for å forhindre nye folkeutrensninger. I 1944 lanserte han ordet, kombinert av greske genos (folk) og latinske cidere (mord), som innen få år ble etablert som et folkerettslig begrep. En politisk forhandlingsrunde mellom FN-landene ble gjennomført før Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord ble vedtatt i 1948. Stalin fikk blant annet gjennomslag for ideen om å stryke «politisk gruppe» fra utkastet, og folkemord ble endelig definert som «handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan.»4 At intensjon kunne være vanskelig å bevise i en rettssal, var Lemkin klar over. Viktigere var det at den nyopprettede konvensjonen skulle fungere preventivt, slik at framtidige udåder kunne forhindres allerede i planleggingsfasen.


Erindringspolitikk


Men før Folkemordkonvensjonen kunne tre i kraft i internasjonal lov måtte den ratifiseres, og Lemkin reiste selv rundt og drev omfattende lobbyvirksomhet. Siden konvensjonen var opprettet på bakgrunn av armenernes, assyrernes og særlig jødenes lidelser, fikk advokaten en dristig idé: Han ville se Tyrkias signatur blant de 20 første landene som ratifiserte avtalen. I Lemkins egne memoarer får vi et innblikk i hvordan møtet med den tyrkiske delegasjonen utartet. Uten å nevne det armenske folkemordet med et ord, valgte han heller å skryte uhemmet av Tyrkia som en moderne og framtidsrettet republikk med behov for moderne og framtidsrettede avtaler: «Landet deres har gjort meget gode reformer: transformasjonen av alfabetet, frigjøringen av kvinnene, moderniseringen av utdanningssystemet […] Hvis dere venter med å signere, er jeg redd landet deres vil drukne i bunken av senere ratifiseringer. Hvorfor ikke bli en lærer, istedenfor en elev?»5 Tyrkia signerte, uten at elefanten i rommet ble nevnt. Det falt verken Lemkin, den tyrkiske delegasjonen eller resten av verden inn at Folkemordkonvensjonen kunne ha tilbakevirkende kraft.

Inspirert av Eichmann-rettssaken i Jerusalem i 1961, som endte i dom og henrettelse for folkemord, begynner armenere for alvor å diskutere «det armenske folkemordet». 24. april 1965 markeres det den eldre generasjonen fremdeles omtaler som Medz Yeghern – den store katastrofen – for første gang. Det er femti år siden de verste massakrene brøt ut, og en organisert minnemarkering planlegges av sovjetmyndighetene i Jerevan. Det blir en lukket seremoni i hovedstadens operahus, med foredrag og musikalske innslag for Armenias elite. Ikke alt går som planlagt. Mens de inviterte gjestene ønskes velkommen i operahuset, har hundrevis av demonstranter samlet seg på gaten utenfor. De forlanger å få rede på hva som foregår; saken angår dem alle. Seremonien blir sabotert med ruteknusing, og flere studenter blir pågrepet av politiet.

To år senere er stemningen bedre. Et offentlig minnesmerke blir avduket på en slette i utkanten av Armenias hovedstad, med utsikt til landets fremste nasjonalsymbol: det snødekte Ararat-berget, der Noa en gang hadde strandet Arken. Nå lå fjelltoppene i tyrkernes hender, ikke bare i et annet land, men på den andre siden av den kalde krigens frontlinje. En av de to arkitektene bak bestillingsverket var øst-armenske Sashur Kalashian. Han var 30 år gammel i 1965, og ante rett og slett ikke hva arkitektforeningen snakket om. Kalashian hadde verken hørt tale om en katastrofe eller om et folkemord, og måtte lese seg grundig opp før den 44 meter høye stålkonstruksjonen – et symbol på de tolv tapte provinsene i Tyrkia – kunne reises.

1970-årene var tiåret da psykologi ble allemannseie. Mens barndomstraumer blir en vanlig forklaringsmodell på karakterbrister, er armenerne godt i gang med å bearbeide sitt felles traume. Det vekker en følelse av bunnløs urett, og for noen også kamplyst. I 1975 – samme året som 24. april innstiftes som offentlig minnedag i Armenia – dannes geriljagruppen Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia (ASALA). Våpentrening gjennomføres i Sabra og Shatila i Beirut, i felles sak med de statsløse palestinerne i den libanesiske flyktningleiren. I løpet av de neste femten årene utfører ASALA mer og mindre vellykkede attentat mot tyrkiske mål verden over. 36 tyrkiske diplomater blir drept i Libanon, ambassadørene i Frankrike og Østerrike likvidert, ni sivile skutt på flyplassen Esenboga i Ankara. I et feilkalkulert angrep på Orly-flyplassen i Paris mister åtte ikke-tyrkere livet. Terror var middelet for å presse den tyrkiske regjeringen til å ta ansvar for det armenske folkemordet i 1915. Kravet var at Tyrkia skulle betale oppreisning til ofrene, og viktigst av alt – Tyrkia måtte levere tilbake det historiske Vest-Armenia, nå Øst-Tyrkia, til armenerne.

Ideen om å gjenopprette et historisk Armenia var ikke ny. Fritjof Nansen hadde vært inne på tanken som høykommissær for Folkeforbundet, men slått den fra seg. Stalin hadde gjort krav på tyrkisk territorium på vegne av armenerne i 1945, men mislyktes. Nå hadde den gamle trusselen oppstått i ny drakt, i en geriljagruppe som USA bokførte som terrororganisasjon. Den tyrkiske regjeringen så behovet for å danne en ideologisk mot-offensiv.

I 1981 oppretter den nye militærregjeringen i Tyrkia et departement til å behandle alle aspekter ved det «armenske spørsmålet», med et eget statsstøttet forskningssenter. Embetsmannen Kamuran Gürün gjør seg raskt bemerket med The Armenian File: The Myth of Innocence Exposed (1983), og med dette legger han grunnlaget for et nytt, tyrkisk narrativ. 300 000 armenere var blitt drept i «gjensidige kamper». Ingen var blitt deportert, slik armenerne hevdet; noen var riktignok blitt omplassert av hensyn til egen sikkerhet, innenfor Det osmanske rikets grenser. Gürüns nye syn på saken var et av mange: Mellom 1981 og 1985 ble tjue lignende bøker og pamfletter publisert i Tyrkia,6 og den alternative historiefortolkningen fikk innpass i skolebøkene.


G-ordet

I 2005 står Dogu Perinçek på et torg i Sveits og hytter neven. Han har tidligere vært fengslet i Tyrkia for å ha benyttet seg av ytringsfriheten der, og nå er han altså i eksil, på ny anklaget for å ha planlagt et statskupp mot den tyrkiske regjeringen. Som opposisjonspolitiker har han mer på hjertet. «Det armenske folkemordet er en internasjonal løgn!» Et dusin skuelystne har samlet seg rundt den improviserte talerstolen, og det tar ikke lang tid før den sveitsisk-armenske foreningen får nyss i aktiviteten. De anmelder Perinçek, som to år senere blir den første – og foreløpig eneste – som blir dømt for benektelse av det armenske folkemordet. Tyrkerne var skyldige i massemord, forklarer Perinçek i rettssalen, men han mener at han aldri har benektet folkemordet, «fordi det ikke var et folkemord». Hans semantiske spill faller i skrinn jord hos sveitsisk høyesterett, som holder fast ved den opprinnelige dommen på 90 dagers fengsel og en bot på 3000 sveitsiske frank. Perinçek anker videre, til Den europeiske menneskerettsdomstolen. De gir ham medhold i at den sveitsiske dommen er en krenkelse av tanke- og ytringsfriheten, og må trekkes tilbake. Men Armenia anker saken, og bestiller kjendisadvokaten Amal Clooney til en ny runde i Strasbourg, denne gangen med en ny vri: «Armenia må få sin dag i retten».7

Å avdekke hva som dekkes av den juridiske betegnelsen «folkemord» er blitt et forskningsfelt i seg selv. I politikken har den språklige kombinasjonen armenere og folkemord fått sitt eget liv. 22 land har offisielt anerkjent de armenske massedrapene som folkemord, og tre land – Sveits, Slovakia og Hellas – har ovenpå innført lover som kriminaliserer fornektelse av det armenske folkemordet. Sarkozy innførte en lignende lov under den franske valgkampen i 2012, før den ble trukket tilbake av hensyn til ytringsfriheten (å benekte Holocaust er riktignok fremdeles forbudt i Frankrike). Foruten Tyrkia har bare Aserbajdsjan, som er i grensekonflikt med Armenia og selv mener de var offer for et armensk-utført folkemord i grensebyen Khojaly i 1992, formelt tatt standpunkt mot merkelappen.

«Folkemord» er et ord som holder grensen mellom Tyrkia og Armenia stengt, så lenge det ikke tas i Erdogans munn. I Washington er ordet så hyppig diskutert, men aldri offisielt uttalt, at det går under betegnelsen the G-word. Men for armenere i Armenia klinger ordet også av en indre konflikt. På den ene siden lokker diplomatiske bånd og handel med Vesten, på den andre siden står prinsippene. Hver gang det innelukkede landet forsøker å gjenopprette diplomatiske forbindelser med Tyrkia uten først å kreve korrekt språkføring i omgang med de to landenes felles historie, trigger den tyrkiske vegringen protester blant armenere verden over. Tilbudet om å opprette en felles historiekommisjon, som Tyrkia mener er en forutsetning før ordet – og de eventuelle konsekvensene av bruken – kan implementeres, har den armenske regjeringen takket nei til. Et usagt ord veier tyngre enn Armenias økonomi.

23. april i fjor, dagen før minnesmarkeringen i Armenia, kom Erdogan med en uventet erklæring. På ni språk, inkludert øst- og vest-armensk, beskrev den tyrkiske presidentkandidaten massedrapene og deportasjonene under første verdenskrig som «umenneskelige», og som en «felles smerte» for Tyrkia og Armenia. Representanter for den armenske minoriteten i Tyrkia, og blant dem mange som har dristet seg til å ta tilbake sine armenske navn, takket for kondolansen. Det var den største innrømmelsen fra den tyrkiske regjeringen noensinne. Men utenfor Tyrkias grenser ble beklagelsen, av de aller fleste armenere, lest som «nok en folkemordfornektelse». For store deler av den armenske diaspora er det bare ett ord som kan beskrive det armenske folks lidelser, skape sosial forsoning – og forhåpentligvis begrave historien en gang for alle.

På 99-årsmarkeringen i Jerevan glimret Erdogan med sitt fravær, nok et år. Invitasjonen ble ikke besvart, men etter noen måneder får Armenias president en annen invitasjon fra den nyvalgte presidenten i Tyrkia. Serzh Sargsyan er, sammen med hundre andre statsledere, hjertelig velkommen til en storslått hundreårsmarkering for slaget om Gallipoli. Om han bare kan holde av datoen 24. april 2015.

© norske LMD

Frida Skatvik er journalist og idéhistoriker.