Et tilfeldig hegemoni

Fellesvalutaen som ble til et felles mareritt. Ikke siden krigen har Tyskland vært så forhatt i Europa. Den europeiske enheten rakner i en kamp mellom to motstridende pengepolitiske modeller.

Etter krigen hadde Forbunds-republikken Tyskland (Vest-Tyskland) aldri noe ønske om å styre Europa. Alle lederne, uansett politisk farge, mente at landet hadde et grunnleggende problem overfor naboene: Det var for stort til å bli elsket og for lite til å bli fryktet. Tyskland måtte altså gå opp i en større europeisk enhet som det skulle lede sammen med andre nasjoner. Så lenge landet hadde tilgang til utenlandske markeder og kunne skaffe seg råvarer og eksportere industrivarer, brydde de seg lite om å innta en internasjonal rolle. Den europeiske kokongen var så viktig for kansler Helmut Kohl (1982–1998) at hver gang det oppsto friksjoner mellom partnerne, så skyndte han seg å levere de materielle midlene (med andre ord, å betale regningen) for å redde den europeiske enheten, eller i det minste et skinn av enighet.

Angela Merkels regjering er i dag i en helt annen situasjon. Sju år etter at finanskrisen startet ser vi fortsatt ingen lys i enden av tunnelen. I alle EU-landene og selv utenfor EU håper man at Tyskland skal finne en løsning, og helst en løsning à la Kohl. Men dagens problemer er langt for alvorlige til at de kan løses ved å grave i lomma. Forskjellen mellom Merkel og forgjengeren hennes er ikke at Merkel higer etter å bli Europas Führerin, men at epoken tvinger henne – enten hun vil det eller ikke – til å tre ut av kulissene og innta hovedscenen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal