Et tilfeldig hegemoni

Fellesvalutaen som ble til et felles mareritt. Ikke siden krigen har Tyskland vært så forhatt i Europa. Den europeiske enheten rakner i en kamp mellom to motstridende pengepolitiske modeller.

Etter krigen hadde Forbunds-republikken Tyskland (Vest-Tyskland) aldri noe ønske om å styre Europa. Alle lederne, uansett politisk farge, mente at landet hadde et grunnleggende problem overfor naboene: Det var for stort til å bli elsket og for lite til å bli fryktet. Tyskland måtte altså gå opp i en større europeisk enhet som det skulle lede sammen med andre nasjoner. Så lenge landet hadde tilgang til utenlandske markeder og kunne skaffe seg råvarer og eksportere industrivarer, brydde de seg lite om å innta en internasjonal rolle. Den europeiske kokongen var så viktig for kansler Helmut Kohl (1982–1998) at hver gang det oppsto friksjoner mellom partnerne, så skyndte han seg å levere de materielle midlene (med andre ord, å betale regningen) for å redde den europeiske enheten, eller i det minste et skinn av enighet.

Angela Merkels regjering er i dag i en helt annen situasjon. Sju år etter at finanskrisen startet ser vi fortsatt ingen lys i enden av tunnelen. I alle EU-landene og selv utenfor EU håper man at Tyskland skal finne en løsning, og helst en løsning à la Kohl. Men dagens problemer er langt for alvorlige til at de kan løses ved å grave i lomma. Forskjellen mellom Merkel og forgjengeren hennes er ikke at Merkel higer etter å bli Europas Führerin, men at epoken tvinger henne – enten hun vil det eller ikke – til å tre ut av kulissene og innta hovedscenen.

Problemene er betydelige. I EU har integrasjonen blitt en politisk og økonomisk krise. Tyskland er blitt en så sentral aktør at landet får skylden for alle mulige plager, men landet er fortsatt for lite til å tilby remedier. Og på hjemmebane er sentrumskonsensusen i ferd med å kollapse.

I EU har årene etter eurokrisen gjort kort prosess med sympatien de tyske regjeringene så langt det var mulig hadde opparbeidet seg hos naboene i etterkrigstiden. I middelhavslandene, og til en viss grad i Frankrike, har Tyskland aldri vært så forhatt siden 1945. Ingen har lenger tellingen over karikaturene av tyske ledere i Wehrmacht-uniformer og hakekors. For både venstre- og høyrepolitikere i EU er den sikreste oppskriften på seier å gå til valg mot Tyskland og Merkel.

I Sør-Europa applauderes Den europeiske sentralbankens «kvantitative lettelser»1 som en seier over regjeringen i Berlin. I Italia blir Mario Draghi, en tidligere Goldman Sachs-sjef og innbitt nyliberalist, hyllet som en nasjonalhelt, fordi han flere ganger skal ha loppet «tyskerne». Nasjonalismen vokser i hele Europa, også i Tyskland, som en gang var det minst nasjonalistiske landet av alle. Utenrikspolitikken til landene i Sør-Europa består nå i å forsøke å tvinge Tyskland til innrømmelser – på vegne av den nasjonale interessen, «europeisk solidaritet», eller solidaritet med hele menneskeheten. Ingen vet hvor lang tid det vil ta å hele sårene EU har påført forholdet mellom Tyskland og land som Italia og Hellas.

Ved en historiens ironi, som Merkel må ha fått med seg, står Den økonomiske og monetære union (EMU) som skulle konsolidere den europeiske enheten, nå i fare for å sprenge den i tusen biter. Tyske ledere begynner å forstå at konflikten ikke dreier seg om «redningen» av den greske staten eller de franske (og tyske) bankene, og at et dyktig kirurgisk inngrep ikke er nok til å gjenopprette enheten. Snarere tvert imot dreier konflikten seg om selve strukturen til eurosonen, som omfatter ulike samfunn med svært forskjellige institusjoner, praksiser og kulturer. Disse forskjellene gjenspeiler seg også i ulike samfunnskontrakter som regulerer forholdet mellom samfunnet og den moderne kapitalismen. Og de forskjellige politiske økonomiene har tilsvarende ulike monetære system.2


To ulike kapitalismer

Skjematisk forklart har middelhavslandene utviklet en kapitalisme der veksten framfor alt bygger på intern etterspørsel. Om nødvendig stimulerer man den med en inflasjon holdt oppe av offentlige underskudd, og støttet av de mektige fagforbundene på grunn av jobbene den gir, spesielt i offentlig sektor. Inflasjonen lar statene låne lettere, samtidig som den devaluerer gjelden. Disse landene har dessuten et sterkt regulert offentlig eller halv-offentlig bankvesen. Samlet sett skal alle disse elementene i teorien sikre en relativ harmoni mellom arbeidernes og arbeidsgivernes interesser, spesielt i små bedrifter som selger produktene sine på hjemmemarkedet. Men prisen å betale for denne sosiale freden er en manglende internasjonal konkurransedyktighet som må kompenseres for fra tid til annen gjennom en devaluering av nasjonalvalutaen – på bekostning av eksportindustrien. En forutsetning for denne politikken er åpenbart en selvstendig valuta.

Økonomiene i Nord-Europa, og i fremste rekke Tyskland, fungerer annerledes. Ettersom veksten her skyldes suksess på utenlandske markeder misliker de inflasjon. Det gjelder også for arbeiderne og fagforeningene, spesielt i dag når enhver kostnadsøkning kan medføre utflytting av produksjon. En økonomi av denne typen bryr seg ikke om å kunne devaluere. Mens middelhavslandene – og til en viss grad Frankrike – tidligere har tjent på sin monetære fleksibilitet, har land som Tyskland tilpasset seg en streng pengepolitikk. Derfor er de fiendtlig innstilt til gjeld, selv om det lave gjeldsnivået generelt gjør at de får lave renter. Og siden de kan klare seg uten middelhavslandenes monetære fleksibilitet, unngår de faren for at børsbobler skal sprekke. Erst sparen, dann kaufen – først spare, så kjøpe – har tradisjonelt vært holdningen de politisk-økonomiske institusjonene i Tyskland har oppmuntret til.

Et felles monetært system kan ikke fungere både for økonomier basert på sparing og investeringer (som i Nord-Europa) og økonomier basert på lån og offentlig forbruk, som i Sør-Europa. En av de to modellene må dermed nærme seg den andre, reformere produksjonssystemet og samtidig samfunnskontrakten det hviler på. I dag tvinger EU-traktatene middelhavslandene til å bli «konkurransedyktige» under ledelse av et Tyskland som holder fast på en streng pengepolitikk. Men det er ikke dette regjeringene ønsker eller er i stand til å gjøre – i det minste ikke på kort sikt. Dermed støter de to frontene sammen innad i eurosonen, i en brutal kamp som ikke bare dreier seg om inntekter, men også om folkenes levesett. Dette gjenspeiler seg i den karikerte motsetningen mellom «late grekere» og «spartanske tyskere» som «lever for å arbeide i stedet for å arbeide for å leve» og framstår som nådeløse slavedrivere fordi de forsvarer både EU-traktatene og sitt eget kapitalistiske rammeverk. Søreuropeernes forsøk på å myke opp euroen slik at de kan få tilbake inflasjonen, de offentlige underskuddene og devalueringene som økonomien deres hvilte på, møter massiv motstand fra landene og velgerne i nord, som nekter å spille rollen som långiver i siste instans for naboene i sør.


Erstatte en korrupsjon med en annen

Selv om eurolandene ikke kan konvergere, ønsker de heller ikke å splittes, i det minste ikke for øyeblikket: Eksportlandene i Nord-Europa forguder faste vekslingskurser, mens landene i sør vil ha så lave renter som mulig, i bytte aksepterer de et tak på underskuddene, i håp om at partnerne skal være mer overbærende enn finansmarkedet. I dag har Tyskland og deres allierte overtaket. På lengre sikt har ingen råd til å tape slaget: Taperen vil bli tvunget til å rekonstruere sin politiske økonomi og legge ut på en lang og turbulent overgangsperiode. Slik kan landene i sør bli tvunget til å innføre det samme arbeidsmarkedet som i Nord-Europa, og tyskerne å gi kast på sparemanien som partnerne finner destruktiv og egoistisk.

I denne forstand kan man se på ESBs «kvantitative lettelser», som har som offisielt mål å øke inflasjonen til to prosent, som del av en strategi som er fordelaktig for middelhavslandene. Tiltaket førte dessuten umiddelbart til et kursfall for euroen. Husk at Enrico Letta, i den korte tiden han var Italias statsminister (april 2013–februar 2014), forbannet den høye kursen på «denne fordømte euroen» som hindret økonomisk vekst i Italia. Problemet er bare at en slik devaluering framfor alt favoriserer eksportland som Tyskland og gjør lite med situasjonen i de svakeste økonomiene. På lengre sikt kan dette også utløse et globalt devalueringskappløp. Om den tyske eksportindustrien ikke klager over en ytterligere forbedring av konkurransedyktigheten, har sparerne i lang tid fått svi med negative renter.

Debatten om det europeiske monetære systemets framtid er vel så mye moralsk som teknisk. Og på dette planet må vi understreke at ingen av disse kapitalismene er bedre enn de andre. Kapitalismens implantering i et samfunn dreier seg om improvisasjon og kompromisser som aldri blir helt tilfredsstillende. Men dette forhindrer på ingen måte tilhengerne av hver nasjonale kapitalisme å oppfatte de andre som mangelfulle, fordi de ser på sin egen som naturlig, rasjonell og i tråd med de høyeste samfunnsverdier. Tyskerne forstår ikke at når de pålegger grekerne å «reformere» sin politiske økonomi – og dermed reformere seg selv – for å få slutt på sløsingen og korrupsjonen, da krever de faktisk at grekerne skal erstatte den tradisjonelle korrupsjonen i det greske samfunnet med en annen: den moderne finansialiserte korrupsjonen av typen Goldman Sachs som er iboende i samtidens kapitalisme.


Mellom velgere og EU-partnere

De voldelige ideologiske og økonomiske konfliktene som river EU i stykker og gir grobunn for nasjonalisme er langt fra over. Selv om man antar at sparepolitikken ender med å gjøre Sør-Europa mer konkurransedyktig, estimerer man at den også vil medføre en nedgang i levestandard i debitorlandene på 20–30 prosent i forhold til situasjonen før 2008. De blir påtvunget systemet med forsikringer om at markedsliberaliseringen vil styrke økonomien deres, som dermed kan hente seg inn igjen og redusere inntektsforskjellene. Men dette er ikke annet enn et fantasifoster, gitt de kumulative fordelene i disse markedene.3 De regionale forskjellene, som sparepolitikken har forverret, skal fordrives med en politisk løsning i eurosonen som bygger på omfordelingsmodellen Italia har innført for Mezzogiorno og Tyskland for de nye Länder. Men de fire prosentene av BNP som de to landene overfører til disse regionene stagger knapt veksten i regionale inntektsforskjeller.4De økonomiske ulikhetene skaper konflikter mellom eurolandene og innad i landene. Landene i sør krever vekstpolitikk, en europeisk Marshall-plan, regionale tiltak for å hjelpe dem å bygge en konkurransedyktig infrastruktur, og en materiell solidaritet i bytte mot deres tilslutning til fellesmarkedet og den europeiske enheten generelt. Regjeringene i nord kan av økonomiske og politiske grunner bare levere en liten del av de nødvendige midlene.5 I bytte krever de retten til å kontrollere hvordan pengene blir brukt, selv om det bare er av innenrikspolitiske grunner, fordi opposisjonen deres lett kan anklage dem for sløsing, klientellisme og korrupsjon. Landene i sør vil motstå de nordlige landenes angrep på deres suverenitet, og samtidig kritisere disse landene for å være gjerrige.

Tyskland, det største og utvilsomt rikeste eurolandet, vil få skylden på grunn av sin politiske imperialisme og økonomiske egoisme, uten å kunne gjøre stort: Velgerne vil ikke la regjeringen støtte land i sør betingelsesløst og vil nekte å finansiere en regional EU-politikk så lenge de allerede betaler for det tidligere Øst-Tyskland. Hvor lenge vil Merkels store koalisjon klare å berolige både velgerne sine og de europeiske partnerne?


Politiske og økonomiske kostnader

Koalisjonen kan snart ha brukt opp alle ressursene sine. Den tyske eksportindustrien og deres fagforeninger har faktisk gjort valutaunionen til en absolutt prioritet, og med støtte fra en euro-idealistisk venstreside har de helliggjort euroen.6 Merkel er som alltid lydhør for sine støttespillere og har tidligere uttalt at «hvis euroen mislykkes, mislykkes EU.»7 Hun har altså resignert til smertefulle og ydmykende innrømmelser, spesielt da Forbundsdagen stemte over de greske «redningsplanene».

Den tyske regjeringen – som fungerer som et bedriftsstyre for eksportindustriene – er rede til å ofre seg for at euroen skal overleve. Men konsensusen om europeisk integrasjon har slått sprekker. Plutselig har EU-skepsis dukket opp. Et nytt parti, Alternativ for Tyskland (AfD), truer rommet til høyre for Den kristelig-demokratiske union (CDU). For å motstå det nye partiet må sentrumspartiene, inkludert sosialdemokratene, vokte seg for alle innrømmelser andre land kan finne på å be om. Men valutaunionen vil kreve – ikke bare for å «redde» Hellas, men også og framfor alt for å redde seg selv – betydelige summer, som ikke vil kunne skjules.

Flere klager til Den tyske forfatningsdomstolen har forsøkt å politisere EU og advare den tyske opinionen. I en tid syntes Merkel-regjeringen stilltiende å ha akseptert oppfinnsomheten ESB brukte for å omgå forbudet mot direkte lån til medlemsstatene, mens Bundesbank skrek ut i indignasjon. Men ettersom fordelingskonflikten mellom landene i eurosonen snart vil bli et kronisk problem, vil den politiske og økonomiske kostnaden til valutaunionen etter hvert bli så uhyrlig at regjeringen ikke lenger vil kunne skjule eller forsvare den, spesielt ikke når den tyske befolkningen samtidig utsettes for brutale budsjettinnstramminger.

Tyskland helliggjør euroen, men i prinsippet kan de klare seg uten. For å balansere de økonomiske evnene ville det kanskje vært bedre å gi en viss monetær suverenitet til EU-landene og et større handlingsrom i sør (og i sørøst som ønsker å bli med i sonen), i stedet for å forbli i euroen. Tvilen om systemets levedyktighet begynner å vokse, også i Tyskland. For når alt kommer til alt, hvis man antar at tyskerne har god grunn til å tenke at innstramminger under visse omstendigheter er bra for økonomien, må man ikke glemme at sparepolitikk i praksis bare utfører mirakler når den følges opp med en devaluering av den nasjonale valutaen.8


EU og euro

Samholdet i eurosonen hviler nå bare på frykten for konsekvensene av en eventuell oppløsning. Men snart er dette kanskje ikke nok til å overbevise de tyske velgerne om å fortsette å holde liv i valutaunionen. Overfor en økende nasjonalisme kan de politiske elitene komme til å finne det best å slutte å identifisere euroen med EU, og heller lytte til de stadig flere økonomene – også i Tyskland9 – som anbefaler et løsere og mindre enhetlig monetært system, nærmere samarbeidsordningen Det europeiske valutasystem på 1980-tallet. Denne løsningen er utvilsomt ikke noe vidundermiddel, men det finnes kanskje ikke noen idealløsning i en kapitalistisk økonomi plaget av en rekke indre motsetninger. Den tyske eksporten vil kanskje lide i en tid, men både skattebetalernes utsikter og landets omdømme hos naboene vil kunne bli bedre.

Merkel har tidligere klart å radikalt endre sitt syn på atomkraft. Vi kan ikke utelukke at hun går inn i historien som forbundskansleren som frigjorde Europa fra en fellesvaluta som ble et felles mareritt.

Oversatt av R.N.

Wolfgang Streeck er æresdirektør for Max-Planck-Institut für Gesellschaftsforschung, Køln.