To tiår med brutte løfter

Den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta skulle gjøre forbrukere, arbeidere og bønder i USA, Mexico og Canada rikere. 20 år senere er resultatet at en ørliten prosent av de aller rikeste har tjent godt på avtalen, mens alle andre har tapt massivt.

The North American Free Trade Agreement (Nafta) trådte i kraft 1. januar 1993 med en haug av løfter om at den ville vært bra for økonomiene, samfunnene og miljøet. Få saker forener USA med sine dype partisplittelser, men både republikanere, demokrater og uavhengige i vidt forskjellige deler av landet og i ulike samfunnslag mener at Nafta har vært negativ for deres familier og for landet. Samtidig ser det ut som om disse tabbene vil bli gjentatt ut fra det vi har fått greie på om de hemmelige forhandlingene om Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).1 Nafta var et eksperiment som innstiftet en radikalt ny modell for handelsavtaler. Den var fundamentalt forskjellig ved at den bare delvis dreide seg om handel. Hvor tidligere amerikanske handelsavtaler nesten bare hadde handlet om å fjerne tollmurer og -kvoter, skapte Nafta nye privilegier og en sterkere beskyttelse for utenlandske investorer. Disse fikk et insentiv til å flagge ut investeringer og jobber, fordi avtalen fjernet mye av risikoen med å flytte produksjonen til lavkostland. Nafta gjorde også at utenlandske investorer kunne utfordre nasjonal politikk og reguleringer direkte i investor-stat-tvistedomstoler (ISDS) og kreve erstatning for politiske beslutninger som «undergraver» deres forventede framtidige profitt.

Nafta krevde også at avtalelandene – Canada, Mexico og USA – skulle begrense reguleringen av tjenester (som bank, kraft og transport), utvide patentperioden på legemidler, begrense sikkerhetsstandarder på mat og forbruksvarer og gi avkall på «kjøp lokalt»-ordninger, for eksempel amerikanske Buy American.

Avtalen ble solgt til amerikanerne med store løfter. I 1993 mente Gary Hufbauer og Jeffrey Schott fra Peterson Institute for International Economics – som nå lager grandiose anslag for TTIP – at Nafta ville lede til et økt handelsoverskudd med Mexico, noe som ville skape 170 000 nettojobber i USA i avtalens to første år. Amerikanske bønder ville eksportere seg til velstand. Nafta ville gjøre Mexico til et i-land med økonomisk velstand og stabilitet, og gi muligheter som ville redusere innvandringen til USA. Miljø- og produktstandarder ville bli harmonisert ovenfra og bedre folkehelsen, matvare- og produktsikkerheten, og luft- og vannkvaliteten. Prisene ville synke og økonomiene vokse.

To tiår senere er ingen av de store anslagene og løftene oppfylt. Faktisk er mange av resultatene nøyaktig det motsatte av det som ble lovet.


Hvor ble det av jobbene?

Snarere enn å skape arbeidsplasser i USA, bidro Nafta til et enormt amerikansk handelsunderskudd med Mexico og Canada, og et anslått nettotap på en million jobber innen 2004, ifølge Economic Policy Institute (EPI).2 Mye av erosjonen skyldes amerikanske selskapers beslutning om å omfavne Naftas privilegier for utenlandske investorer og flytte produksjonen til Mexico hvor lønningene og miljøkravene er lavere. EPI anslår at handelsunderskuddet med Mexico fjernet 700 000 nettojobber i USA fra avtalen trådte i kraft til 2010. Mer enn 845 000 amerikanske arbeidere har kvalifisert for kompensasjonsordningen Trade Adjustment Assistance (TAA) etter at de mistet jobbene sine på grunn av import fra Canada og Mexico eller utflytting av fabrikker dit.

Nafta har bidratt til å presse ned amerikanske lønninger og øke inntektsulikhetene i USA. Den største økonomiske innvirkning har vært at avtalen har forvandlet jobbtypene og lønningene for de 63 prosent av de amerikanske arbeiderne som ikke har høyere utdanning. Handel påvirker i stor grad hvilke typer jobber som er tilgjengelig snarere enn det totale antallet. Amerikanske arbeidere som mistet industrijobber til Nafta-utflytting og importkonkurranse fikk lavtlønte jobber i servicesektoren, som ikke kan flyttes ut, hvor de skapte et stort overskudd av arbeidere og dermed drev ned lønningene i hele økonomien. Ifølge US Bureau of Labor Statistics måtte to av tre fortrengte industriarbeidere som fikk nye jobber akseptere lavere lønninger, de fleste av dem over 20 prosent lavere. For den gjennomsnittlige amerikanske industriarbeider med over 47 000 dollar i årslønn er det minst 10 000 dollar ned. Etter hvert som flere arbeidere har blitt fortrengt fra industrien og sluttet seg til de som konkurrerer om ufaglærte jobber innen overnatting og forpleining, har reallønningene i disse sektorene falt. Den amerikanske medianlønnen har stått stille siden Nafta trådte i kraft, selv om arbeidernes produktivitet har skutt i været.

«Med minstelønn kan en arbeider i Mexico i dag kjøpe 38 prosent færre varer enn dagen da Nafta trådte i kraft.»

Prisnedgangen på forbruksvarer har ikke vært stor nok til å kompensere for tapet av middelklasselønninger under Nafta. Amerikanske arbeidere uten høyere utdanning har tapt 12,2 prosent av lønningene sine under Nafta, selv etter justering for billigere varer. På tross av en 239 prosent økning i matvareimporten fra Canada og Mexico har matvareprisene i USA steget med 67 prosent siden avtalen trådte i kraft, stikk i strid med hva som ble lovet. Den gang innrømmet enkelte Nafta-forsvarere at avtalene ville føre til tap av enkelte amerikanske jobber, men de mente at amerikanske arbeidere ville tjene på det på grunn av billigere importvarer.


Obama gjentar feilene

Ikke lenge etter 1993 ble det lille amerikanske handelsoverskuddet med Mexico før Nafta til et massivt underskudd, og handelsunderskuddet med Canada økte dramatisk. I 1992 var handelsoverskuddet med Mexico 2,5 milliarder dollar og 29,6 milliarder dollar i minus med Canada (inflasjonsjustert). Etter Nafta var det samlede amerikanske handelsunderskuddet 177 milliarder dollar. De rosenrøde løftene om arbeidsplasser var basert på at USAs handelsbalanse ville bli bedre med Nafta. Det motsatte ble tilfellet.

USAs eksport av varer og tjenester til Mexico og Canada vokste saktere etter Nafta. Den årlige veksten i vareeksporten til Canada og Mexico har falt til 62 prosent under den årlige raten i årene før Nafta. Selv veksten i eksporten av tjenester til Mexico og Canada har falt med 49 prosent. Veksten i USAs samlede eksport til land som de ikke har frihandelsavtaler med har det siste tiåret oversteget med 30 prosent den samlede eksportveksten til land de har frihandelsavtaler med.

En rekke av Nafta-landenes miljø- og helselover har blitt utfordret i investor-stat-systemet. Investorer har hentet ut mer enn 360 millioner dollar i kompensasjon gjennom tvistesøksmål mot forbud mot giftstoffer og regulering for bruk av land, vann og skog. Søksmål på over 12,4 milliarder dollar venter på behandling. Disse omfatter utenlandske investorer som utfordrer patentpolitikk på legemidler, moratorium på skiferoljeutvinning og politikk for fornybar energi.

I stedet for å lære av disse næringslivseksessene ignorerte Obama-administrasjonen all input fra sivilsamfunnet da den evaluerte språket i investeringsavtalene i 2011 og fortsetter å presse på for å inkludere ISDS i TTIP, på tross av protester fra EU-kommisjonen og EU-landenes myndigheter og folkevalgte organer. Amerikanske selskaper, for eksempel Chevron som bruker ISDS i et forsøk på å unngå å betale milliarder for miljø- og helseskader etter forurensning i Amazonas, har gjort det klart at ISDS må inkluderes i TTIP.

Det gjennomsnittlige landbruksunderskuddet med Mexico og Canada har nådd 975 millioner dollar, nesten tre ganger høyere enn før Nafta. Amerikanske næringsmiddelprodusenter flyttet til Mexico på grunn av lavere lønninger og matvareimporten skjøt i været. Nafta-reglene svekket amerikanske matvareforskrifter og åpnet for import av planter som tidligere ble vurdert som utrygge. Før Nafta ble import bare tilllatt fra fabrikker man mente tilfredsstilte amerikanske standarder, bare én kjøttprosesseringsfabrikk og ingen fjærkrefasiliteter i Mexico ble godkjent for eksport. Amerikansk import av storfekjøtt fra Mexico og Canada har økt med 133 prosent etter 1993. I forrige tiår falt USAs matvareeksport til Mexico og Canada litt, mens importen er mer enn doblet.

Dette ligner ikke mye på løftene amerikanske bønder og gårdeiere fikk om at Nafta ville la dem eksportere seg til velstand og stabile inntekter.


Tap-tap i Canada og Mexico også

Gitt den ekstremt negative innvirkningen på amerikanske arbeidere og bønder er det sjokkerende at heller ikke vanlige meksikanere eller kanadiere har tjent på Nafta. Snarere enn vinn-vinn-løftene har Nafta for det meste vært tap-tap. Eksporten av subsidiert amerikansk mais økte i Naftas første tiår og ødela levebrødet for over en million meksikanske campesinos og 1,4 millioner meksikanere som jobber i landbruket. Dette forverret uroen og volden i narkokrigen. Og en desperat utvandring av fordrevne fra den rurale økonomien presset ned lønningene i maquiladora-fabrikkene langs grensen og bidro til å doble den meksikanske innvandringen til USA.

Selv om prisen meksikanske bønder fikk for maisen sin falt, steg de avregulerte prisene på den viktige tortillaen med 279 prosent i avtalens første ti år. Reallønningene i Mexico falt under nivået før Nafta da prisene på basisvarer steg mer enn lønningene. Med minstelønn kan en arbeider i Mexico i dag kjøpe 38 prosent færre varer enn dagen da Nafta trådte i kraft. På tross av løfter om at Nafta ville være bra for meksikanske forbrukere, fordi den ville gi tilgang til billigere importvarer, har prisen på basisvarer steget til sju ganger nivået før Nafta, mens minstelønnen bare har blitt fire ganger høyere. Med fordriving, stigende priser og lønnsstagnasjon er over halvparten av befolkningen og 60 prosent av den rurale befolkningen fortsatt under fattigdomsgrensen. De paradisiske Nafta-løftene ble aldri virkelighet.

TTIP-forhandlingene kunne ha vært stedet for en ny modell for økonomisk integrering – basert på ikke å gjenta Nafta og andre ødeleggende avtaler. Men når de følger de samme hemmelighetsfulle, skjeve forhandlingsprosessene og inkluderer de samme bestemmelsene som undergraver folkets interesse, vil TTIP utsette arbeidere og forbrukere på begge sider av Atlanteren for enda mer ødeleggende konsekvenser. Gitt de grimme bevisene etter to tiår med Nafta burde europeiske og amerikanske borgere ringe med alarmklokkene. Hvis noe godt skal komme ut av skadene Nafta har forårsaket for så mange millioner, må vi bruke Naftas resultater til å stoppe TTIP.

Oversatt av R.N.

Lori M. Wallach er leder for Public Citizen’s Global Trade Watch, Washington DC.