«Taxien stopper brått … »

Tortur, massakrer og forsvinninger er blitt en del av hverdagen i Mexico. Volden til narkogjengene er tett knyttet til en voldelig subkultur som også finnes i staten. Sergio González Rodríguez har avdekket disse båndene mellom politikere, politi og kriminelle. Her forteller han om sitt møte med volden.

Jeg sitter foran en skjerm som viser en video. En ukjent mann blir torturert. En tv-kanal har invitert meg til et intervju som vil bli filmet og brukt i et program for politisk analyse. Et kontor blir et improvisert studio. Vendt mot et kamera lytter jeg til forskjellige spørsmål om ekstrem vold i kriminell sammenheng. Jeg svarer intervjueren med å forsvare det jeg kaller Sontag-tesen: Vi må akseptere at de grusomme bildene forfølger oss.1 Susan Sontag, Å betrakte andres lidelse, Pax, Oslo, 2004. De gir oss en form for selvinnsikt. Sensur tjener kun manipuleringen av virkeligheten som skjuler myndighetenes maktmisbruk, inkompetanse, ineffektivitet og uansvarlighet.

Når intervjuet er over ber de meg sette meg foran en skjerm: Jeg skal forklare noen bilder. Det samme kameraet som filmet svarene mine rettes igjen mot meg. Presset er åpenbart. Jeg husker Dziga Vertovs teori om kinoøyet og dets prinsipper (objektivitet, spontanitet, nøyaktighet, råfilm for en senere montasje) og aksepterer utfordringen, fordi jeg straks forstår at neste etappe er en slags prøve jeg må gjennomgå. Mens jeg setter meg ned flyr bildene forbi.

Jeg ser meg selv som hovedpersonen i Stanley Kubricks Clockwork Orange, som tvinges til å gjennomgå en terapi hvor eksponering for ekstreme voldsscener skal få ham til å utvikle en instinktiv avsky mot vold.

«Å være mål for en forbrytelse, en urett, har en evig og uutslettelig effekt på et liv.»

Jeg ser på bildene. På et stort, ubestemmelig og skarpt opplyst sted henger det en person fra taket, opp ned. Tykkelsen antyder at det er en mann. Han er fullstendig dekket i grå plast eller grått tøy. Beina, knærne, livet og nakken er bundet med sølvfarget teip. Rundt står et halv dusin leiemordere i militæruniform, med svarte finlandshetter og våpen i hendene. De venter på torturen. Lederen står foran og styrer det som skjer. Lyden på opptaket er dårlig. Offeret fornemmer det verste, og vrir seg og spreller desperat. Han skriker eller stønner.

Kameraet som filmer scenen speiler seg i øynene mine for kameraet som filmer meg som observatør – en optisk illusjon foran det avvikende. Lederen har ikke finlandshette, men en svart/hvit skrekkmaske av tegneseriefiguren The Punisher, en figur som truer, driver utpressing, torturerer og dreper. Bak Punisher-masken – et dødninghode med katteaktige øyehuler og lange tenner – skjuler det seg i tegneserien en ekspert på kampsport, våpen, terrorbekjempelse og militærtaktikk som vil å hevne seg på forbryterne som drepte familien hans. I denne oppsetningen finnes ingen filmtriks.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave
Årets gave

Ved siden av den maskekledte lederen står assistenten hans og vifter med en machete. De to går mot offerets kjønnsorgan. Kastreringen begynner. Offeret vrir seg i krampetrekninger. Skrikene lyder fjerne. Drapsmennene legger organet de nettopp har skåret av på gulvet, blodet renner, spruter, mens de diskuterer, konsentrert om torturen.

Kamerat forsøker å fange reaksjonen min. Jeg skjønner spillet deres, og holder meg rolig uten å blunke, konsentrert om bildene. Jeg er i dem.

*

Jeg minnes natta da jeg ble bortført og torturert i Mexico by. En gruppe kriminelle prøvde med trusler og mishandling å stoppe mine journalistiske undersøkelser av kvinnedrapene på grensen mellom Mexico og USA. Som jeg har beskrevet i boka Huesos en el desierto,2 Finnes på engelsk: The Femicide Machine, Verso, 2013. ble jeg om kvelden 15. juni 1999 angrepet da jeg satt i en taxi på vei hjem.

Taxien stoppet brått på den ene siden av gata. Et øyeblikk etter kom to væpnede personer mot oss. De beordret meg til å lukke øynene og sette meg midt i baksetet. Taxien kjørte videre, sjåføren var med på det. Jeg fikk ikke lov til å si noe med mindre jeg ble spurt. De sjekket papirene mine og fikk bekreftet navnet mitt og at jeg faktisk var journalist.

Jeg ble skjelt ut og slått i brystet, ansiktet og hodet med pistolskaftet. De fortalte at de ville drepe meg på et øde sted sør i byen. Taxien stoppet på ny, en av personene gikk ut og en annen – «sjefen» som de kalte ham – satte seg inn. I nesten en time slo han meg med knyttnevene, albuene og truet med å voldta og drepe meg. Så skar han meg i lårene med en ishakke.

«Sensuren skjuler maktmisbruk, inkompetanse og uansvarlighet.»

Like ved passerte en politipatrulje med blålysene på, som jeg klarte å skimte selv med lukkede øyne. Det fikk angriperne til stoppe den skitne jobben. De beordret meg til å tørke opp blodet som dekket ansiktet mitt, slapp meg av i en øde gate i samme område hvor de hadde kidnappet meg, og forbød meg å snakke om eller anmelde det som hadde skjedd. Jeg leverte en anmeldelse så snart jeg kunne. Myndighetene gjorde ingenting.

I det øyeblikket jeg ble bortført var det noe som revnet i livet mitt. Denne revnen fortsetter ubønnhørlig å være der, og kommer til å overleve meg. Å være mål for en forbrytelse, en urett, en grusomhet er noe som har en evig og uutslettelig effekt på et liv. Når en voldsgjerning bryter inn i en persons hverdag, skaper det en «anamorfose» hos offeret, som får livet snudd på hodet og opplever en pervers endring i sitt forhold til virkeligheten: fallet ned i fornedrelsen.

Etter angrepet begynte jeg å lide av hukommelsestap og fikk problemer med å snakke som følge av slagene. Det viste seg at jeg hadde fått en blodansamling mellom hjernen og kraniet. Jeg ble akuttoperert.

Etter en viss tid gjenopptok jeg undersøkelsene mine, og noen måneder senere ble jeg kidnappet på ny og fikk de samme truslene: «Kommandanten» rådet meg til å være forsiktig, og sa jeg «visste hva det dreide seg om». «Vi skal ikke slå deg,» sa de. «Vi har ikke tatt dop.» I stedet utsatte de meg for psykologisk tortur ved å ustanselig gjenta: «Kommandanten beordret oss å si til deg at du må være forsiktig, forstår du det nå?» Det pågikk i over en halvtime. Så slapp de meg fri i en gate med ordre om å ikke se meg tilbake.

Jeg fortsatte likevel gravingen, med mål om å avdekke båndene mellom mektige politikere, byråkrater, politi og kriminelle ved grenseområdene. De meksikanske myndighetene nektet å etterforske denne typen opplysninger.

Da Huesos en el desierto kom ut fikk jeg nye draps- og forsvinningstrusler. Tross alt dette mener jeg at jeg har hatt flaks. Siden 2000 har 84 journalister blitt drept i Mexico. Disse drapene har blitt møtt med den største likegyldighet. Forbrytelsene er fortsatt ustraffet. Denne uretten krever at man setter spørsmålstegn ved statens fundament og minner om at uten journalister vil det fremfor alt ikke finnes noe journalistikk. Deres liv er det mest dyrebare vi har.

*

Krigen mot narkotikasmuglingen i Mexico har forårsaket mellom 70 000 og 120 000 dødsfall og forsvinninger (usikkerheten vedrørende antallet er en del av problemet med de statlige institusjonene). Hvert av disse ofrene gir begrepet «anamorfose» sin egen betydning.

Men torturen jeg fortsetter å se på har ingenting med litteratur å gjøre: Jeg er vitne til et barbarisk ritual som har som mål å skape en tilstand av panikk og framvise en hevngjerrig overlegenhet. Kameramannen står nær meg, jeg blir oppmerksom på bevegelsene hans: Han skrur på linsen og zoomer inn på øynene mine.

Jeg forblir rolig. I scenen som vises halshugger drapsmennene offeret med motorsag. Kroppen hans er nå bare en skjelvende kjøttmasse. De fullbyrder oppgaven sin på noen sekunder og viser det avkappede hodet til kameraet. Det renner blod fra nakken. Bildene oppløser seg i en svart bakgrunn. Det blir stille, prøven er over. Nå husker jeg at jeg selv har vært offer.

«Det er det minste vi skylder de døde er å anerkjenne deres eksistens.

I boka El hombre sin cabeza (Mannen uten hode, 2009) har jeg med et intervju med en leiemorder som har spesialisert seg på halshugging. Vi møttes gjennom en mellommann som begge kjente. Resultatet er et gripende vitnesbyrd om den rituelle voldsbruken som skjer under beskyttelse av helgenen Santa Muerte, en folkelig kult som narkobander, soldater, kriminelle, utstøtte og fattige i landets utkantstrøk har sluttet seg til.

Leiemorderen fortalte meg at i hans tilfelle samlet han litt av blodet i en liten krukke like etter halshuggingen, for å ofre det under et spesielt ritual han utførte sammen med bandelederen til ære for Santa Muerte.

*

I oktober i fjor fant jeg i en aviskiosk et tidsskrift hvor det sto på forsiden: «Ikke for sarte sjeler». Jeg kjøpte et eksemplar og da jeg kom hjem åpnet jeg tidsskriftet og så bilder av ekstrem vold brette seg ut på sidene. Ciudad Juarez i delstaten Chihuahua: Tre menn og en kvinne ligger døde i utkanten av en vei, omgitt av rettsmedisinere. Cuernavaca i delstaten Morelos: En mann ligger utstrakt på bakken, ansiktet og hendene er bundet med teip, hendene er foldet som i en bønn. Uruapan i delstaten Michoacán: I en fjellside nær en vei former et dusin blodige lik en slags gravhaug. Culiacán i delstaten Sinaloa: To menn er funnet drept på en trapp ved et fortau, måten de lå på antyder at de har forsøkt å flykte, kjøttet er revet i filler av grovkalibrede kuler. Boca del Río i delstaten Veracruz: Tjue menn og kvinner er likvidert, de ble funnet på en vei, nakne eller halvveis avkledd, hendene og føttene bundet med teip. Torréon i delstaten Coahuila: Fire avhogde hoder er blitt stilt opp på et bilpanser. Mérida i delstaten Yucatán: En haug med halshugde kadavre ligger blandet med andre lik som er rullet inn i tepper; ofrenes tatoveringer kan lett forveksles med mønstrene i stoffet. Oaxaca i delstaten Oaxaca: En manns hode er plassert midt på en gangbru sammen med et truende budskap til en rivaliserende gruppe. Opprevet hud, rennende blod, mutilering, fornedrelse.

Den ekstreme volden i oppgjørene mellom kriminelle og narkogjenger er tett knyttet til den voldelige subkulturen som også finnes i staten selv, med korrupsjon, ineffektivitetet, inkompetanse og uansvarlighet.

*

Jeg satt og reflekterte over innholdet i linjene over da mediene nesten samtidig rapporterte om tre hendelser som bekrefter «anamorfosens» forankring i hjemlandet mitt:

1) 30. juni og 1. juli i fjor ble minst femten personer likvidert i en påstått trefning mellom 24 antatte forbrytere og den meksikanske hæren i Tlatlaya i delstaten México (Edomex). Etterforskningen går i retning av å konkludere med at en offiser og tre soldater (av totalt sju) sto bak.

2) 26. og 27. september i fjor, i Iguala-Ayotzinapa i delstaten Guerrero, ble seks studenter kidnappet, torturert og drept, og 43 studenter forsvant. Politi og kriminelle sto bak, i samarbeid med lokale myndigheter.

3) I fjor sommer ble 46 lik, deriblant av 16 kvinner, funnet under dreneringen av en kanal i Ecatepec i Edomex, like utenfor Mexico by. Da myndighetene fikk vite det forsøkte de å minimere hendelsen og dysse den ned.

Hver av disse sakene har særpreg som fortjener en kort gjennomgang. I Mexico er det vanlig at de væpnede styrkene torturerer og begår menneskerettighetsbrudd, noe som er blitt fordømt av en rekke internasjonale og sivile organisasjoner. En bataljon kan åpne ild mot antatte lovbrytere og påstå at dødsfallene er resultatet av en trefning, de kan forfalske åstedet, plante våpen i hendene på ofrene, flytte på likene og true overlevende eller vitner på livet.

Blodspruten på veggene og skuddene på kloss hold vil vise at det dreier seg om likvideringer, og stemmen til et overlevende vitne kan fortelle hva som skjedde. Anklagen, enten den ytres hviskende, lavt eller med fast stemme, blir et utålelige skrik, på samme måte som ofrenes ralling eller familienes fortvilelse når de får vite om deres kjæres fornedrende død.

Det den voldelige døden framfor alt stiller til skue er barbariet som mange vil flykte fra eller som de verken vil se eller høre om. I stedet velger de sensuren, tausheten, det vakre og trivielle sløret som legges over grusomheten – som et etisk eller estetisk påbud – og som ender opp som barbariets medhjelper fordi den bidrar til at det lever videre.

Blodflekkene består, med sine vage konturer står de fast i veggene og steinene og motstår tiden som går. Selv når man vasker dem bort, blir en subtil, uutslettelig aura igjen. Støvet løser seg opp med tiden, lynet forsvinner i tordenet, men blodet fester seg i menneskehetens natur og hukommelse.

Da studentene ved landbruksskolen i delstaten Guerrero ble kidnappet, forsvant, ble banket opp, torturert og drept, fanget tilfellet Julio César Fuentes Mondragón oppmerksomheten min. Denne unge mannen la desperat på sprang, vettskremt av politimennene som skjøt på ham og kameratene hans med automatvåpen, men falt rett i hendene på andre politimenn.

Kroppen hans ble funnet noen timer senere i et industriområde i Iguala. Et øye var revet ut, huden var revet av ansiktet og han hadde dødd av kraniebrudd. «Anamorfosen» er her det bestialske ordspillet som både oppløser og avslører offeret og gjerningsmannen: Jeg river ut øynene dine for at du ikke skal se meg og det jeg gjør mot deg, og for at du heller ikke skal kunne se deg selv i ditt siste øyeblikk eller forstå hva jeg kommer til å gjøre med deg. Min anonymitet er din, jeg skiller deg fra ditt ansikt og forvandler deg til meg selv.

*

I årevis har det vært åpenbart for meg at det meksikanske offentlige livet utspiller seg innenfor en nedrig arkitektur etablert av landets økonomiske og politiske makthavere. Dagens krise begynte med moderniseringen av økonomien og statsapparatet på 1980-tallet, da det ble innført nyliberale reformer som endte med at Mexico lot seg absorbere av USA i en ultraliberal prosess på begynnelsen av 2000-tallet.

De perverse effektene av reformen spredte seg også utenfor statsinstitusjonene: fattigdom, ulikhet, korrupsjon, ineffektivitet og ugjennomsiktighet, blant andre onder. Resultatet var at den uformelle og svarte økonomien vokste, særlig smugling av illegale rusmidler og hvitvasking av utbyttet fra denne typen aktiviteter. Dermed eskalerte også framveksten av andre kriminelle bransjer: kidnapping, utpressing, menneskehandel, smugling, piratvirksomhet, utnyttelse av barn og kvinner, vanlig kriminalitet og så videre. Dette la grunnlaget for den nedrige arkitekturen.

Våren 1982 ble tolv lik funnet i hovedbassenget til rensestasjonen på elva Tula i delstaten Hidalgo, ikke langt fra Mexico by. Ofrene tilhørte et kolombiansk nettverk som drev med kokainhandel i hovedstaden. Det samme nettverket drev også med bankran.

En gruppe politibetjenter med samme type skolering som det føderale politiet hadde, arresterte under ledelse av byens politisjef tjue lovbrytere. De løslot åtte mot penger. De tolv andre banket og torturerte de i flere dager før de drepte dem og kastet likene i kloakken.

Tretti år senere gjentar samme arbeidsmåte seg stadig i Mexico. Mange tusen meksikanere og folk fra andre sentralamerikanske land er forsvunnet uten at myndighetene har igangsatt noen offisiell etterforskning. «Den nedrige arkitekturen» tiltrekker seg sine ofre, underlegger seg dem, kaster dem ned i avgrunnen, utsletter dem totalt og som oftest sporløst. Samarbeidet mellom statsapparatet og den organiserte kriminaliteten utsletter alt, også minnet.

Funnet av 46 lik i en dreneringskanal i fjor sommer bekreftet det som allerede var sikkert: Grusomhetene fortsetter til tross for de nylige endringene i politiet og rettsvesenet. Straffefriheten fortsetter å kaste sitt grelle lys og menneskerettsbruddene er permanente.

Situasjonen i Mexico er så mye mer enn en film der de gode slåss mot de onde, politiet mot forbryterne. Staten i sin helhet er involvert, og situasjonens alvor vil påvirke de kommende generasjonene, noe våre ledere og selv mange intellektuelle foretrekker å ignorere.

Ord som virket fjerne fra hverdagen vår kommer tilbake: blod, kuler, krig, politi, hær, drepte, forsvunne, død, fare, ondskap, terror, barbari. Som alle vet innebærer enhver dyp sønderrivning en traumatisk episode, så vel som en sorgperiode. I dette tilfelle har sorgen to sider: vissheten om at håpet – illusjonene om et dugelig, kosmopolitisk og moderne land, med stor estetisk harmoni og uten forskjeller – er borte for alltid, sviktet for evig tid, og prosessen med å akseptere en selvmotsigende, uønsket og sjenerende virkelighet.

Den meksikanske poeten Javier Sicilia ga avkall på sitt poetisk virke med denne avskjeden til sin sønn Juan Francisco som ble drept av den organiserte kriminaliteten i 2011:

Det finnes ikke lenger noe å si
Verden er ikke verdt ordene
De har kvalt oss fra innsiden
Slik de kvalte deg
Slik de rev i stykker lungene dine
Smerten forlater meg ikke
Verden overlever bare takket være en håndfull rettferdige
Takket være din og min taushet
Juanelo.

Disse verselinjene refererer til episoden med de rettferdige i Første Mosebok (18:28) som unnslipper den endelige katastrofe. Samtidig minner de om Theodor Adornos idé om at det er umulig å skrive poesi etter Auschwitz. Poetens svar er et strengt personlig svar, for dersom det tas bokstavelig fornekter det Ordets immanente og transcendentale verdi, som vil overleve enhver barbarisk handling.

I fjor ble over hundre skjeletter funnet i skjulte graver i delstaten Guerrero. I år ble det funnet 60 råtnende lik i et forlatt krematorium i byen Acapulco.

Disse to hendelsene krever ettertanke og en sterk fordømmelse av den meksikanske statens og regjeringens grenseoverskridelser: deres ettergivenhet og forsømmelser overfor organisert kriminalitet og toleransen av massedrap. Siden 2012 har det forsvunnet en person annenhver time i Mexico.

Kultur er både tid og hukommelse. De mange tusen som er drept eller forsvunnet i disse årene med krig og vold på begynnelsen av et nytt århundre fortjener en skikkelig, offisiell og internasjonal anerkjennelse.

I framtiden, hvis minnet om alle disse ofrene for barbariet skulle forsvinne, vil det alltid finnes fortellinger, krøniker, vitnesbyrd, romaner, essays, dikt, filmer, fotografier, musikk. Alle disse kunstverkene og utgivelsene vil reise seg som uunnværlige bevis for å minnes en tragedie som er like personlig som kollektiv. Det er det minste vi skylder de døde er å anerkjenne deres eksistens. Uten et permanent minne om deres nærvær, vil framtiden være umulig for oss alle. I mellomtiden har vi livet: Vi må alltid forsvare livet.

Oversatt av R.N.

Sergio González Rodríguez er essayist, mottok i 2014 Anagrama-prisen for beste spanskspråklige essay med Campo de guerra.

Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Hellas kapitulerte, men EU tapte

Neste sak

Med englevakter i Nord-Korea

Andre saker om Mexico

En litt bedre Nafta

Den reviderte nordamerikanske frihandelsavtalen begrenser investorenes makt og krever høyere lønninger. Men

0 kr 0