EUs tyske jernbur

«Om noen vil ha nok et bevis på hvor farlig folkeavstemninger er for moderne demokratier, se her,» tordnet nettavisen til Der Spiegel dagen etter den greske folkeavstemningen. Forbløffelsen det overveldende nei-et skapte i Tyskland skyldes en frontkollisjon mellom to oppfatninger av økonomien og politikkens rolle generelt.

Den første oppfatning, som de greske lederne inkarnerer, gjenspeiler en politisk styringsmåte. Folkeavstemninger teller mer enn regnskapsregler, og en demokratisk valgt regjering kan endre reglene. Den andre oppfatningen mener motsatt at regjeringers handlinger må være underlagt en orden. Politikerne kan gjøre hva de vil så lenge de ikke går utover en ramme som i praksis er unndratt demokratisk debatt. Den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble er personifiseringen av denne holdningen. «Reglene er guddommelige for ham,» sier den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis.

Denne lite kjente tyske ideologien har et navn: ordoliberalismen. I likhet med de anglosaksiske laissez faire-liberalistene, mener ordoliberalerne at staten skal holde seg unna markedet. Men i motsetning til anglosakserne erkjenner de at fri konkurranse ikke oppstår spontant. Staten må organisere den, staten må gi markedet en juridisk, teknisk, sosial, moralsk og kulturell ramme. Og sørge for at reglene blir fulgt.

Slik er die ordnungspolitik, ordopolitikken. Historien til denne liberalistiske intervensjonistiske strømningen har sin opprinnelse åtti år tilbake i tid, i uroen i mellomkrigstiden. I 2012 snakket Schäuble om den økonomiske krisen og tillot seg en betroelse: «Jeg er født i Freiburg. Der finnes det noe som heter Freiburg-skolen. Den har en forbindelse til ordoliberalismen, og til Walter Eucken.»¹

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Pengepolitikkens forrang

Freiburg im Breisgau er en velstående by ved foten av Schwarzwald ikke langt fra katedralen i Strasbourg og safene i Sveits. I denne katolske, konservative bastionen fikk den økonomiske krisen som startet i 1929 de samme virkningene som ellers i Tyskland: Nazistene vant valget i 1933 med 36 prosent av stemmene. Mens Weimar-republikken lå for døden reflekterte tre akademikere over framtiden. Økonomen Walter Eucken (1891–1950) ville gi faget sitt et nytt filosofisk fundament, mens juristene Franz Böhm (1895–1977) og Hans Grossmann-Doerth (1894–1944) gikk løs på problemet med monopoler og prissamarbeid.² Møtet mellom disse skapte en underlig alkymi.

«Den sosiale markedsøkonomien er mye mer enn økonomisk og sosial orden. Prinsippene er tidløse.»
Angela Merkel

Sammen utarbeidet de et forskningsprogram sentrert rundt ideen om orden, ordnung, forstått både som økonomisk «grunnlov» og spillerregler. For å nøytralisere karteller og unngå at den økonomiske krigen utarter, trenger man, ifølge dem, en sterk stat. «Staten må bevisst forme strukturene, det institusjonelle rammeverket, ordenen som økonomien kan fungere i,» skriver Eucken. «Men den må ikke styre den økonomiske prosessen.»³ I motsetning til den klassiske liberalismen, ser ikke ordoliberalistene på markedet og privateiendommen som naturlig, men som menneskelige konstruksjoner – og derfor skjøre. Staten må gjenopprette konkurransen hvis den ikke fungerer. Staten må også skape et gunstig miljø: utdanne arbeidere, bygge infrastruktur, oppfordre til sparing, lage lover for eiendom, kontrakter og patenter.

Mellom rammen og prosessen kommer pengene inn. I sitt intellektuelle testament, Grundsätze der Wirtschaftspolitik (1952), insisterer Eucken på «pengepolitikkens forrang» og nødvendigheten av å holde den unna politisk og folkelig press. Ikke bare må en god «monetær grunnlov» unngå inflasjon, men «i likhet med konkurranseordenen må den fungere så selvstendig som mulig». Hvis ikke vil «ignoranse, svakhet overfor interessegrupper og offentlig opinion»⁴ presse de som er ansvarlige for pengepolitikken til å vike fra det hellige målet om stabilitet.

Fornyelse av liberalismen

I Freiburg vokste den lille kretsen av ordoliberale og ble snart kjent utover bygrensene. Arbeidene deres inspirerte særlig to økonomer, Wilhelm Röpke (1899–1966) og Alexander Rüstow (1885–1963), som la til historiske og sosiologiske referanser, samt en betydelig dose konservatisme. Disse nazimotstanderne plasserte episenteret for mellomkrigstidens krise ikke i økonomien i seg selv, men i laissez faire-politikkens oppløsning av samfunnet. Moderniteten hadde skapt en dehumanisert arbeiderklasse, en forvokst velferdsstat og en kollektivistisk glød. I stedet for «massenes revolt» ville Röpke ha en «elitens revolt». For å gi arbeiderne verdigheten tilbake, måtte de føres tilbake til de ulike førdemokratiske fellesskapene Röpke mente var naturlige – familien, landsbyen, kirken – og utslette likhetstanken.

Med ofringen til den liberale Molok, skriver Rüstow, «har vi fornektet prinsippet om hierarki og erstattet det med det falske og misvisende likhetsidealet og det delvise og utilstrekkelige brorskapsidealet, for i både den lille og den store familien er forholdet mellom foreldre og barn langt viktigere enn mellom brødre. Det er det som sikrer at generasjonene følger hverandre og viderefører kulturtradisjonen».⁵ Röpke og Rüstow hadde, i likhet med vennene i Freiburg, en kristen bakgrunn og ga ’orden’ den meningen Augustin ga begrepet: en disiplinregel som styrer fellesskapets liv.

Ordoliberalismens framvekst var del av et større internasjonalt forsøk på å fornye liberalismen på 1930-tallet under betegnelsen nyliberalisme. I denne bevegelsen sto de ordoliberale mot laissez faire-nostalgikere som Ludwig von Mises og hans elev Friedrich Hayek – som, knurrer Rüstow, «ikke finner noe vesentlig å kritisere eller endre i den tradisjonelle liberalismen».⁶

Den sosiale markedsøkonomien

På slutten av 1930-tallet var ordoliberalismen fortsatt marginal. Den hadde knapt noen representanter i Nazi-Tyskland, selv om enkelte ordoliberalere deltok i regimets økonomiske komiteer, blant andre Ludwig Erhard (1897–1977) og Alfred Müller-Armack (1901–1978) som møtte hverandre for første gang i 1941 «i et samarbeid mellom lettindustrien og nazistaten».⁷ Ordoliberalismen var knapt født, bemerker økonomen François Bilger, før den «ble forvist eller redusert til et liv i katakombene. Röpke og Rüstow måtte dra i eksil da det nasjonalsosialistiske regimet kom til makten. De andre kunne bare fortsette sin undervisning eller andre aktiviteter hvis de avsto fra å si hva de tenkte.»⁸ Nazismens fall innledet erobringens time. Til forskjell fra i Frankrike, Italia og Storbritannia, ble gjenoppbyggingen i Vest-Tyskland gjennomført på liberale snarere enn sosialdemokratiske fundamenter. Den mest innflytelsesrike okkupasjonsmakten, USA, hindret nasjonaliseringene flertallet ønsket. De la derimot til rette for en overgang til en åpen økonomi, som en ideell destinasjon for amerikansk eksport. Og de halverte utenlandsgjelden til sin nye allierte.

Disse betingelsene la fra 1948–1949 grunnlaget for et system som kombinerte ordoliberalisme og kristendom i en «sosial markedsøkonomi». Det høres ut som en god idé, men adjektivet narrer: «Den sosiale karakteren består i det faktum at markedsøkonomien kan tilby en mengde forbruksvarer til priser som forbrukerne kan være med på å bestemme gjennom etterspørselen,» presiserer formuleringens opphavsmann, Müller-Armack, i 1948.⁹ En rekke tiltak kompenserte for ulikhetene denne konkurransemodellen skapte: sosialforsikringene Bismarck innførte, inntektsskatt, sosialboliger, subsidier til små bedrifter. Kort fortalt betydde «sosial» her at markedsøkonomien bare fungerer hvis staten lager et samfunn som passer for den. Etterkrigs-Tyskland var et nyliberalt laboratorium, og eksperimentets leder het Ludwig Erhard.

«Velstand for alle»

Erhard var direktør for økonomiadministrasjonen i okkupasjonssonen til USA og Storbritannia (Bizone), så finansminister under Konrad Adenaur i 1949–1963 og til slutt kansler fra 1963 til 1966. Økonomen som konverterte til ordoliberalismen under krigen, introduserte de fleste strukturreformene assosiert med Tysklands wirtschaftswunder, «det økonomiske miraklet», blant annet fjerningen av priskontroll og innføringen av Deutsche mark i juni 1948. Spesielt sistnevnte har inngravert seg i tyskernes kollektive minne som fundamentet for det nye Tyskland.

Erhard åpnet Tyskland for internasjonal frihandel og privatiseringer og oppsummerte handlingene sine slik: «Like lite som fotballdommeren kan spille med i en kamp, like lite kan staten delta i spillet. Det som er det karakteristiske ved en god fotballkamp er følgende: kampen følger visse regler og disse reglene er fastsatt på forhånd. Det jeg forsøker å oppnå med min markedsøkonomiske politikk er – for å holde oss til bildet – å fastsette de regler som skal gjelde for spillet.»¹⁰ Innføringen av medbestemmelse i arbeidslivet i 1951–1952 ble påtvunget ham av forbundskansler Adenauer og fagforeningene som så det som en kompensasjon for stagnerende lønninger.

«Den europeiske sentralbankens monetære grunnlov er solid forankret i ordoliberale prinsipper.»
Mario Draghi, europeisk sentralbanksjef

I tråd med Euckens prinsipper mislikte Erhard å gripe inn for å dempe virkningene av økonomisk turbulens. «Han fryktet at en konjunkturpolitikk med vekt på full sysselsetting ville skje på bekostning av prisstabilitet og individuelt ansvar,» sier en av hans disipler, tidligere tysk sentralbanksjef Hans Tietmeyer.¹¹ Ordopolitikken nådde sitt høydepunkt i 1957, da Erhard introduserte to avgjørende lover: uavhengighet for den tyske sentralbanken (Bundesbank) og forbud mot konkurransebegrensninger. Prisstabilitet og fri konkurranse: «I en sosial markedsøkonomi er disse to politikkene unndratt vanlig demokratisk debatt,» skriver den franske toppbyråkraten Christophe Strassel.¹²

Konrad Adenauer og Ludwig Erhard i 1956. — Konrad Adenauer med Ludwig Erhard i 1956.

Finansministeren handlet åpenbart ikke alene. Fra 1948 omga Erhard seg med ordoliberale eksperter som inntok Vitenskapsrådet i Bizone, blant andre Böhm, Eucken og Müller-Armack. Finansdepartementet ble deres private jaktmark. Ordopolitikken hadde også en rekke talerør: teoritidsskriftet Ordo fra august 1948, en sterk lobby og tenketanken Aktionsgemeinschaft Soziale Marktwirtschaft (opprettet i 1953) som stadig gjødslet pressen især Frankfurter Allgemeine Zeitung, samt et katolsk næringslivsforbund kalt Die Waage («Vekten») som i et tiår finansierte kampanjer før forbundsdagsvalg.¹³ Ordoliberalismen fikk sitt mest uventede gjennombrudd i Forbundsdagen. Med ideen om en sosial markedsøkonomi og slagordet «Velstand for alle» ga ordoliberalismen den unge Kristelig-demokratisk union (CDU) mulighet til å stjele terreng fra sosialdemokratene. I 1949 gikk partiet inn for et samfunn «der orden realiseres gjennom frihet og forpliktelsene i den ’sosiale markedsøkonomien’ med reell konkurranse og monopolkontroll».¹⁴

Tilbake til 50-tallets orden

Enkelte sosialdemokrater i SPD var heller ikke upåvirket av sirenesangen. I 1955 publiserte SPD-økonomen Karl Schiller Sozialismus und Wettbewerb hvor vi finner slagordet «så mye konkurranse som mulig, så mye planlegging som nødvendig». SPD plukket opp formuleringen i sin ideologiske reorientering i november 1959, da et flertall av delegatene på landsmøtet i Bad Godesberg anerkjente privat eierskap av produksjonsmidlene og markedsøkonomi som ubestridelige goder.

Denne reorientering ville ikke vært mulig hvis ikke ordoliberalismen hadde trengte seg på det tyske samfunnet i rå tilstand. I praksis var den sosiale markedsøkonomien en hybrid mellom Eucken og Bismarck, mellom regnskapsreglene fra Freiburg og velferdssystemet som Tysklands første kansler innførte på slutten av 1800-tallet. Etter Erhards avgang i 1966 fikk det «sosiale» en sterkere betoningen med sosialdemokraten Willy Brandt. Innflytelsen fra ordoliberalismen og Bismarck fikk et keynesiansk tilsnitt: lengre planlegging, lønnsøkning, sterkere medbestemmelse i arbeidslivet, investeringer i utdannelse og helse. Slik mekket forbundsrepublikken på 1970- og 1980-tallet en «tysk modell» som sverget troskap til den sosiale markedsøkonomien, men inkorporerte en god dose klassisk statlig styring.

Maktskiftet i 1982 ga kristeligdemokraten Helmut Kohl anledning til å avslutte denne parentesen. Den ideologiske balansen flyttet seg, tiden var igjen kommet for å budsjettbalanse. Men kostnadene til den tyske gjenforeningen hindret en tilbakevending til de ordoliberale fundamentene på 90-tallet. Dermed falt det på sosialdemokraten Gerhard Schröder (1998–2005) å gjenopprette 1950-tallets orden med en massiv avregulering av arbeidsmarkedet og svekkelse av velferden. I januar i fjor sa Angela Merkel at «den sosiale markedsøkonomien er mye mer enn økonomisk og sosial orden. Prinsippene er tidløse.»

En tredje vei

80 år etter grunnleggelsen lever ordoliberalismen videre i Tyskland i institusjoner som konkurransetilsynet Bundeskartellamt (opprettet i 1957), Monopolkommission som rådgir regjeringen i konkurransesaker, og Stabilitätsrat som ble opprettet i 2010 for å passe på at stats- og delstatsbudsjettene er i balanse. Ordoliberalismen gjennomsyrer også landets politiske og økonomiske debatter som et felles kulturelt bakteppe som alle fortolker på sin måte.

De tyske partiene – fra konservative og liberale til SPD, De Grønne og også Alternative für Deutschland (AfD) hvor en av grunnleggerne, økonomen Joachim Strabatty, var Müller-Armacks assistent i Köln – har alle mange arvtakere etter Eucken. Alle kritiserer motstanderne for å misforstå ordoliberalismen. «Jeg er ordoliberal, men til venstre,» sier økonomen Gerhard Schick som har sittet i Forbundsdagen for De Grønne siden 2005. Den tidligere forskeren ved Walter Eucken-instituttet kaller seg likevel «på ingen måte nyliberal. Hos De Grønne er det konsensus om termen ’sosial markedsøkonomi’, selv om vi legger til ’miljøvennlig’. Jeg er enig med de ordoliberales syn på markedskontroll. Og jeg mener det er viktig at staten setter regler for at konkurransen skal fungere.»

Med årene har mer og mindre intervensjonistiske strømninger dukket opp. «Det dreier seg ikke om en lukket doktrine,» sier Ralf Fücks, leder for De Grønnes innflytelsesrike Heinrich Böll Stiftung. Det ordoliberale prinsippet om ansvarlighet kan bli brukt til å forsvare regulering av finansmarkeder og miljøavgifter, men også til å avvise europeisk gjeldssolidaritet. «Ordoliberalismen er en tredje vei mellom laissez faire og statssosialisme,» sier Fücks som var partileder for De Grønne i 1989–1990. «For De Grønne er det en spesielt interessant posisjon hvor vi kan ta avstand fra både den tradisjonelle venstresiden og fra nyliberalismen.»

Ordoliberalisme og sparepolitikk

Herbert Schui, representant for Die Linke (venstre) i Forbundsdagen fra 2005 til 2010 og tidligere økonomiprofessor, mener at «den sosiale markedsøkonomien er et forførende begrep. Det ble skapt i etterkrigstiden for å holde befolkningen unna sosialistiske ideer. Formuleringen fungerer så godt at selv venstrefolk lar seg lure». Den er en fleksibel, men legitim referanse, fordi den er forbundet med ideen om en fornyelse – litt som gaullismen i Frankrike. Fagforbundet DGB vedtok formuleringen i 1996. «Den sosiale markedsøkonomien har skapt stor materiell velstand [og er] et stort framskritt i kampen mot en rå kapitalisme,» står det i forbundets prinsipprogram. Samtidig anerkjenner forbundet at dette systemet «har verken forhindret massearbeidsløshet eller ressurssløsing, eller skapt sosial likhet».

Mens en del av den tyske venstresiden ser ordoliberalismen som et slags statlig vern mot nyliberalismen, forbinder arbeidsgiverne den med en strengt liberal markedsøkonomi. En rekke organer deler dette synet: Tenketanken Initiativ Neue Soziale Marktwirtschaft, hvor Tietmeyer var styreleder fra 2000 til 20l2, slåss mot offentlige subsidier til fornybar energi, arveskatt og minstelønnen som ble innført i år. Aktionsgemeinschaft Soziale Marktwirtschaft holder stand etter seksti år. Den unge tenketanken Jenaer allianz deler hvert år ut en innovasjonspris innen Ordnungspolitik, mens stiftelsen Kronberger Kreis skryter av å gi myndighetene «tenkningen for nødvendige reformer». Ordopolitikken har også støtte i kirken, i form av Reinhard Marx, erkebiskop i München og leder for Den tyske bispekonferansen.

Men den meste innflytelsesrike ordopolitiske stemmen er Det tyske rådet av økonomieksperter som Erhard opprettet i 1963 for å veilede regjeringens beslutninger. Kun en av rådets fem medlemmer, Peter Bofiner, er keynesianer. «Uansett sak er det fire mot en,» klaget han til The Economist 9. mai. Kollegene hans hevder først og fremst at de er pragmatiske. «Vi ser fordelene med ordopolitiske ideer, men om du kikker nærmere er det mer sammensatt,» sier Lars Feld, rådsmedlem, professor ved Universitetet i Freiburg og leder for Walter Eucken-instituttet. «Ordoliberalisme betyr ikke nødvendigvis sparepolitikk. I 2008 rådet jeg og min kollega Clemens Fuest regjeringen til å innføre en større konjunkturpakke for å stimulere til økonomisk vekst etter finanskrisen. Men, la vi til, ’hvis dere frykter at disse tiltakene vil påvirke betingelsene deres for refinansiering fra markedet, kan dere bare innføre en gjeldsbremse’» – altså en grense for hvor mye gjeld landet kan ha i forhold til BNP. Regjeringen fulgte de to anbefalingene til punkt og prikke. «Som tysker er det uforståelig for meg at landet mitt er så fastlåst i den økonomiske tenkningen,» sier økonom og spesialist på ordoliberalisme, Ralf Ptak.

EUs motstridende pilarer

Foruten den mer eller mindre bastardiserte versjon i Tyskland har ordo-ideologien flyttet inn EU-institusjonene i ren form. «Hele Maastricht-traktaten gjenspeiler de sentrale prinsippene i ordoliberalismen og den sosiale markedsøkonomien,» sier Tysklands sentralbanksjef Jens Weidmann.¹⁵ «EU arbeider for en bærekraftig utvikling i Europa basert på en balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, en sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne,» står det i artikkel 2.3 i Lisboa-traktaten som trådte i kraft i 2009. Artikkelen høres ut som en blåkopi av en Erhard-tale.

Og det finnes en grunn til det: De fleste som var med på å etablere det indre marked på 1950-tallet var tilhengere av Euckens tenkning, fra Walter Hallstein, EU-kommisjonens første leder (1958–1967), til konkurransekommissær Hans von der Groeben (1958–1967) og traktatforhandler Müller-Armack. Toppbyråkratene i EU-institusjonene kopierte strategien til Erhard og hans ekspertkomité i det okkuperte føderale Tyskland: Som aktører i et organ uten legitimitet, konsentrerte de seg om å etablere en juridisk ramme for konkurranse og prisstabilitet, noe stormaktene så som sekundært under den kalde krigen.

Seieren var likevel ikke gitt på forhånd. På 1950-tallet reiste det europeiske byggverket seg på to svært ulike pilarer. En fransk planøkonomisk og statsstyrt tenkning, som gjerne ga store subsidier til områder som var unntatt konkurranse (felles landbrukspolitikk og nasjonale hjørnesteinsbedrifter). Denne så det indre markedet som et vern mot den globale frihandelen. Den andre pilaren, den ordoliberale, presset sine partnere ikke bare til å etablere et felles marked, men også til å senke tollbarrierene i hele den «frie verden». Så tidlig som i 1956 ville forbundskansler Erhard innføre et transatlantisk frihandelsområde.

Frankrikes tilnærming var dominerende på 1960- og 1970-tallet, men klarte ikke å motvirke avreguleringen av den internasjonale handelen, som innebar budsjettdisiplin og konkurranseevne. Frankrike abdiserte symbolsk 23. mars 1983, da François Mitterrand besluttet beholde franc en bundet til Det europeiske monetære system og til Tyskland, og dermed avsto fra å gjennomføre bruddpolitikken han var valgt på. Avgjørelsen innebar at Mitterrands venstreregjering måtte gjennomføre innstramminger som symbolsk kan sammenlignes med de Alexis Tsipras ble tvunget til å godkjenne i juli i år. «Jeg rives mellom to ambisjoner,» sa Mitterrand i februar 1983. «Mellom å bygge Europa og å skape sosial rettferdighet.»¹⁶ Samme alternativ er blitt påtvunget den greske statsministeren.

Det tyske jernburet

Tjue år etter Berlinmurens fall gjennomsyrer ordo-ideologien fortsatt lederne i EU-kommisjonens generaldirektorat for konkurranse og en rekke EU-kommissærer, blant andre belgiske Karel Van Miert som fikk Ludwig Erhard-prisen i 1998 og italienske Mario Monti. Men den største ordoliberale bastionen befinner seg i Frankfurt. «Den europeiske sentralbankens monetære grunnlov er solid forankret i de ordoliberale prinsippene,» sier dagens sentralbanksjef, Mario Draghi.¹⁷ I måten sentralbanken fungerer på, i sin uavhengighet fra demokratiske institusjoner og sitt ene oppdrag om å holde prisene stabile, er den en blåkopi av tyske Bundesbank. I 2003 hyllet den franske avisen Les Echos avtroppende Bundesbank-sjef, Jean-Claude Trichet, som «den mest autentiske representanten for både tenkningen og praksisen som Bundesbank har inkarnert fra opprettelsen i 1949 til innføringen av euroen» – selv om Trichet er en franskmann utdannet fra prestisjeskolen ENA i Paris.

Slaget har stoppet i mangel av krigere. I EU avdekker krympende folkesuverenitet den kjølige effektiviteten i autopilotsystemene som tålmodig er blitt installert i kontorene i Brussel og tårnene i Frankfurt: innstillingene er fjernet fra demokratisk debatt av Maastricht-traktaten (grense for budsjettunderskudd på tre prosent) og av innføringen i 2012 av den tyske regel som begrenser medlemslandenes gjeld.

Ti dager etter den greske folkeavstemningen, sier Tysklands mest innflytelsesrike økonom, finansministerens ortodokse rådgiver Hans-Werner Sinn, til oss: «Den europeiske krisen kan ikke løses med keynesianske tiltak. Det er ikke spesielt ordoliberalt, det er simpelthen økonomisk fornuft.» Euckens rammeverk er blitt et jernbur.

Oversatt av R.N.

François Denord er sosiolog (CNRS). Rachel Knaebel er journalist (Berlin). Pierre Rimbert er redaktør i franske Le Monde diplomatique.

1
Wolfgang Schäuble, tale i Frankfurt, 5. september 2012.
2
David J. Gerber, «Constitutionalizing the economy: German neo-liberalism, competition law and the ‘new’ Europe», The American Journal of Comparative Law, vol. 42, nr. 1, Washington DC, 1994.
3
Sitert i Siegfried G. Karsten, «Eucken’s ‘social market economy’ and its test in post-war West Germany», The American Journal of Economics and Sociology, vol. 44, nr. 2, Hoboken (New Jersey), 1985.
4
Walter Eucken, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, Mohr, Tübingen, 1952.
5
Centre international d’études pour la rénovation du libéralisme (CIRL), Compte rendu des séances du colloque Walter Lippmann, Librairie de Médicis, Paris, 1939.
6
Patricia Commun, «La conversion de Ludwig Erhard à l’ordolibéralisme (1930–1950)», i Patricia Commun (red.), L’Ordolibéralisme allemand. Aux sources de l’économie sociale de marché, Cirac, Cergy-Pontoise, 2003.
7
François Bilger, La Pensée économique libérale dans l’Allemagne contemporaine, LGDJ, Paris, 1964.
8
Werner Abelshauser, «Les nationalisations n’auront pas lieu», Le Mouvement social, nr. 134, januar–mars 1986.
9
Alfred Müller-Armack, Genealogie der Sozialen Marktwirtschaft, Haupt, Berne, 1981.
10
Ludwig Erhard, Velstand for alle, Dreyer, Oslo, 1953.
11
Hans Tietmeyer, Economie sociale de marché et stabilité monétaire, Economica, Paris, 1999.
12
Christophe Strassel, «La France, l’Europe et le modèle allemand», Hérodote, vol. 4, La Découverte, Paris, 2013.
13
Ralf Ptak, Vom Ordoliberalismus zur Sozialen Marktwirtschaft, Leske+Budrich, Opladen, 2004.
14
André Piettre, L’Economie allemande contemporaine (Allemagne occidentale), 1945-1952, Librairie de Médicis, Paris, 1952.
15
Forelesning på Walter Eucken Institut, Freiburg-im-Brisgau, 11. februar 2013.
16
Jacques Attali, Verbatim I, Fayard, Paris, 1993.
17
Forelesning i Jerusalem, 18. juni 2013.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal