Kunsten å robbe de fattige

Amerikanerne hadde i fjor forbrukslån for 3200 milliarder dollar. Når låntakerne sliter med å betale, øker bankene ikke bare straffegebyrene, men også rentene. Men i fattige strøk har bankene gitt opp. Innbyggerne her må ty til predatory lenders.

I en check casher på Broadway, hovedåren i Central Brooklyn, i skyggen av New Yorks overgrunnsbane, ber Carlos Rivera om en utsettelse. No tengo los 10 pesos, jeg har ikke de 10 dollarene, sier han til en ansatt bak vinduet. I Brooklyn er det lignende sjapper overalt – ifølge gule sider finnes det 236. Du gjenkjenner dem på de fargerike, forfalne fasadene med neonlys, på dollarsymbolet og ordet «cash» på vinduene. Foruten kontantoverføringer hever de sjekker for innbyggere uten bankkonto: Beløpet blir utbetalt mot en provisjon (rundt to prosent for hundre dollar, pluss diverse gebyrer). De gir også kortvarige lån med svært høye renter.

Nasjonalt utgjør de mange tusen sjappene en mektig og mangfoldig finansindustri kalt predatory lenders, rovutlånere. Navnet har de fått på grunn av sin aggressive forretningsmodell: De gir aldri slipp på en låntaker, som ofte betaler ned et lån med å ta opp et nytt.

På tross av de skruppelløse utlånernes braksuksess blir de dårlig framstilt i landets presse. Og delstatene forsøker så godt de kan å begrense aktiviteten deres. Det mest skadelige finansproduktet er forbudt i delstaten New York, men lovlig i California: payday loan, lønningslån, et kortvarig lån (opptil femten dager) med høye renter som man betaler tilbake på lønningsdagen. En kunde kan få et lån på 300 dollar og betaler 346 dollar når han får lønn.

Den knapt tjue år gamle industrien hadde et overskudd på 46 milliarder dollar i fjor. I USA finnes det nå flere check cashers enn McDonald’s og Starbucks til sammen. Center for Responsible Lending som overvåker misbruk i låneindustrien, anslo da senteret ble opprettet i 2002 at totalkostnaden for disse lånene var 9,1 milliarder dollar i alle typer renter og beslag i tilfelle insolvens. 13 år senere sier senteret at de ikke lenger klarer å beregne hvor mye det er snakk om: «Totalen ligger på flere hundre milliarder dollar,» advarte senteret i juni. «Dette belaster livene til millioner av amerikanere, men også landet i sin helhet.»1


Kvalt av giftgasser

Fattige i USA betaler allerede mer for det meste: daglige utgifter, mat, forsikring. Allerede i 1967 formulerte David Caplovitz begrepet poverty penalty i den nå klassiske sosiologiboken The Poor Pay More.2 Hans analyse er fortsatt høyst relevant. «De fattige betaler mer for en liter melk og for dårlige boliger,» sa Oregon-demokraten Earl Blumenauer bekymret i 2009. De 37 millioner amerikanerne som lever under fattigdomsgrensen og de hundre millionene som kjemper for å komme seg opp i middelklassen «betaler mer for ting som middelklassen tar for gitt».3 Et eksempel blant mange er at utregningsmetodene for bilforsikringspremier legger mer vekt på utdannelsesnivå og yrkessituasjon enn kjøreegenskaper, ifølge en rapport fra Consumer Federation of America. I to tredjedeler av de undersøkte tilfellene «betalte dyktige fattige sjåfører mer (rundt 25 prosent) enn rike som allerede hadde vært involvert i en ulykke».4 «Du må være rik for å være fattig,» skriver Washington Post5 og lister opp alle de små tingene som straffer ubemidlede arbeidere, som tapt tid til transport og køer for alle typer (og ofte dårligere) tjenester. Alt uten rom for fritid eller retten til å gjøre feil.

Disse strengt styrte livene tar iblant en tragisk vending. Som for Maria Fernandes, som døde i september i fjor i bilen sin på en parkeringsplass i New Jersey. I fire år hadde den 32 år gamle kvinnen arbeidet for hurtigmatkjeden Dunkin’ Donuts hvor hun jobbet tre skift (ettermiddag, natt og helg) på tre forskjellige restauranter for å betale for datterens utdanning. Hun tjente daværende minstelønn i delstaten New Jersey: 8,25 dollar i timen. Hun betalte 550 dollar i måneden for en leilighet hun sjelden sov i. Hun hvilte seg heller i bilen, med motoren og klimaanlegget på. Hun hadde også en kanne bensin i baksetet som veltet ved et uhell under en av hvilepausene, og Fernandes ble kvalt av giftgassene. En talsperson for Dunkin’ Donuts kalte henne en «mønstermedarbeider» i en pressemelding.6


Alternative kredittkretsløp

I check casher-en i Brooklyn tilbyr dama i skranken en ordning for Rivera: Han kan betale gjelden i morgen. Hun tiltaler ham ved fornavn, han er tydeligvis en stamkunde. Lettet tar han en telefon hvor han lover, på engelsk, å betale pengene han skylder. Så går han tilbake til handlevogna han dytter gatelangs. Han samler flasker, på supermarkedene i området er panten 10 cent per flaske. Han tar også svarte småjobber «i byggebransjen». En gang var han bankkunde, men han husker ikke når.

De tradisjonelle finansieringsinstitusjonene åpner stadig færre filialer i bydeler med lav inntekt. Området med samme postnummer som Rivera, Stuyvesant Heights, har bare to bankfilialer for 85 000 innbyggere: Det er banktørke, som i 650 tilsvarende områder i landet.7 Paradoksalt nok ligger Styvesant Heights bare ti metrostopp fra Wall Street, verdens finanssentrum. «Det er ikke verdt bryet for bankene å åpne kontorer i fattige strøk,» sier Lisa Servon, professor i bypolitikk ved New School i New York. «Innbyggerne her er mer en utgift enn en inntektskilde. De har ikke penger og bruker for lang tid i skranken. Bankene vil ha det motsatte: Kunder de aldri ser, men som har penger.»

I fattige strøk har check cashers erstattet bankene, med en forretningsmodell basert på nærhet, forskjellige typer tjenester (salg av kontantkort for mobiler, lotto, osv) og en prosentandel som trekkes fra alle transaksjoner. «Bankene vil ha én rik kunde med en million dollar, check cashers vil ha en million kunder med én dollar,» sier Joe Colemen, sjef for RiteCheck som har tolv sjapper i Bronx og Harlem.8 For de fattige er disse etablissementene siste utvei før de må ta opp lån fra gatas lånehaier, utenfor alle juridiske rammer, med alle farene det innebærer. Lånehaiene har bånd til ulik organisert kriminalitet, og tyr gjerne til vold for å kreve inn renter og avdrag.

Servon forteller også at innvandrersamfunnene i New York – spesielt de latinamerikanske, men også de senegalesiske og arabiske – har tatt med seg en uformell type mikrokreditt med null renter. Prinsippet er enkelt: Flere personer investerer et lite beløp i en felles pott. «Hver uke bevilges potten til en av investorene, etter et rullerende system,» forklarer professoren. Hun studerer disse alternative kredittkretsløpene, men kan enda ikke si noe om antallet eller hvordan de påvirker økonomien.


Utestenges av bankene

Om Chase eller Bank of America ikke interesserer seg for de fattige, er det omvendte også tilfellet, ifølge Servons arbeider. «De fattige foretrekker check cashers fordi de vil måtte betale enda mer hos bankene på grunn av forsinkelsesrenter og gebyrer,» forteller hun. Bankene er griskere og tilbyr ikke små, kortvarige lån tilpasset de fattiges behov. Hvert etablissement har i gjennomsnitt 49 mulige sanksjoner for en brukskonto: Et uttak uten dekning kan utløse en flom av strafferenter og -gebyrer. Ifølge statistikk som Federal Deposit Insurance Corporation (statlig selskap som forsikrer bankene) har samlet inn fra de ti største amerikanske bankene, var halvparten av overtrekkene et resultat av uttak på mindre enn 36 dollar. Hvis overtrekkene ble ansett som kortsiktige lån, kunne rentene beløpe seg opptil ufattelige 5000 prosent i året.

I 2011 tjente de amerikanske bankene 38 milliarder dollar bare på gebyrer.9 «De blir stadig høyere,» sier Servon. «Amerikanernes økonomiske ustabilitet stiger, inntektene deres blir stadig mer flyktige. De har flere jobber, sanker timer her og der. Lønnsslippene deres har ikke samme beløp hver måned. De har ikke noe forutsigbart budsjett. De mangler penger, underskuddene er regelmessige, stafferentene hoper seg opp.» Det er ikke uvanlig å treffe noen som hadde en stabil lønn før krisen, men som nå har to usikre deltidsjobber med timebetaling. Utgiftene til helse, utdannelse og barnehage har skutt i været. «Og arbeidsgiverne tilbyr færre sosiale ytelser mens amerikanerne må håndtere stadig større utgifter. Det finnes ikke lenger noen rom for feiltrinn. Det er det store problemet,» sier Servon.

En normal amerikaner er en forgjeldet amerikaner som betaler avdragene i tide. Men utenfor bankvesenets radarer finnes nær ti millioner husholdninger uten det aller viktigste redskapet for å få en sosialt korrekt status i USA, nemlig en god credit score, kredittverdighet. Det er snakk om et tresifret tall, som oftest starter på 300 (svært middelmådig) og flater ut på 850 (svært bra), med varianter fra 100 til 990, alt etter hvilken institusjon det er snakk om. Dette personlige tallet er like viktig som personnummeret. Kredittvurderingen bestemmer halve livet for en nordamerikaner. Den viser om han har overholdt betalingsfristene og om han er verdig tilliten det er å få et lån.

Kredittvurdering var til å begynne med forbeholdt bankene for boliglån, men kan nå brukes av bedrifter, forsikringsselskaper, boligutleiere og potensielle arbeidsgivere. En god kredittverdighet er en kilde til stolthet. Selv på datingnettsteder dukker den opp, for at man skal kunne vurdere om din finansielle situasjon er god nok til å gidde å innlede en samtale.10 En forsinket regning rammer umiddelbart kredittverdigheten. Om problemene baller på seg, styrter den nedover og bankene tar seg retten til å øke rentene.

I verste fall kan man bli utestengt av bankene, fordi man ikke har en betalingsdyktig score: Du blir credit invisible. Dørene stenges, livet blir dyrere og vanskeligere. Ifølge en rapport fra det føderale Consumer Financial Protection Bureau er 30 prosent av befolkningen i lavinntektsområder utestengt. På nasjonalt nivå har denne brennmerkingen i størst grad rammet svarte og latinamerikanere: 15 prosent av dem er utestengt, mot ni prosent for hvite og asiater.11


Akkumulerer strafferenter

Mens man i Europa stimulerer til sparing, oppmuntrer det amerikanske samfunnet folk til å ta opp lån. Husholdningene blir stadig mer forgjeldet. Å ikke ha stor gjeld er et tegn på dårlig finansiell helse. Hver husholdning har i snitt åtte kredittkort, ifølge Urban Institute. Og hver familie har i snitt 15 000 dollar i utestående forbrukslån.

En hendelse på slutten av 1980-tallet endevendte brutalt de gamle økonomiske strukturene:12 Taket for bankrenter ble fjernet. Dette ga mange amerikanere tilgang til lån, og i bytte fikk bankene rett til å sette rentene nesten uten innsyn. Antallet personlige konkurser skjøt i været og forbrukslån nådde et høyere nivå enn under den store depresjonen. «Det er den eneste bransjen som kan opptre på denne måten,» tordnet Elizabeth Warren i 2004.13 Den radikale demokraten har gjennom hele karrieren fordømt kredittindustriens misbruk. Hun sto bak opprettelsen av Consumer Financial Protection Bureau i 2010 i kjølvannet av finanskrisen. Hun har lenge undervist i finansrett ved Harvard, og for å illustrere hvor ugjennomsiktig i bankindustrien er erklærte hun seg ute av stand til å beregne sine egne lånerenter.

Middelklassen og de som kjemper for å bli med i den er bankenes hovedinntektskilde, fordi de har problemer med å betjene lånene sine og akkumulerer strafferenter. Ifølge Warren er det de som holder liv i hele kredittbransjen: «Folk i vansker, på randen av konkurs, som ikke kan betale det absolutte minstebeløpet hver måned, som iblant betaler for seint, som fra tid til annen skriver ut en sjekk uten dekning, som nå og da bommer på en betalingsfrist.»


Fem kredittkort

Claire Shrout (sykepleier, gift, to barn) tilhører denne kategorien. Sykdom gjorde at familielivet hennes sporet av: Ektemannen fikk kreft mens hun var gravid med deres andre sønn. «Da jeg fødte, hadde mannen min akkurat avsluttet cellegiftbehandlingen,» forteller hun. Hun hadde aldri klart legge av penger til et nødfond på grunn av studielånene: «Flere tusen dollar forsvinner hver måned.» Ektemannen måtte slutte i jobben på grunn av sykdommen og hun måtte forlate sin egen jobb i fire måneder. «Siden vi ikke hadde inntekter måtte vi låne til helseutgifter og hverdags-utgifter. For å betale tilbake det første lånet, tok vi opp et nytt. Og for å betale det andre, et tredje. Slik startet problemene. Bare for å leve.» En ektefelles sykdom, en drivreim som ryker på en bil, et ungdomslån som hjemsøker deg – trusselen om personlig konkurs blir stadig mer konkret, også for middelklassen.

For kredittindustrien er familien Shrout perfekte kunder. Claire gikk ut fra Universitetet i Oregon på 90-tallet. Prisen på studiene var «svært beskjedne i forhold til nå». Ved studiestart var det store telt på campus-plenene hvor studentene fikk tilbud om kredittkort. «De utsendte var unge, som oss, de gikk i fargerike t-skjorter. Hvis du tegnet deg opp for et lån fikk du et gratis måltid eller en Frisbee. Det er idiotisk, men når du er 17 er det berusende. De sier at du kan gjøre hva du vil med et tastetrykk: Du vil tjene nok senere til å betale tilbake.» I løpet av fire studieår tegnet hun seg opp på fem forskjellige kredittkort. «Det ble en måte å løse problemer på.» Da hun giftet seg 28 år gammel tjente hun 25 000 dollar i året, men hadde 13 000 dollar i gjeldsutgifter, og ektemannen 8000.

Foreldrene hennes studerte ved Boston College, «men ingen av dem tok opp lån for å betale for studiene, slik det er vanlig å gjøre i dag.» For faren var det nok med en jobb på en bensinstasjon sammen med et stipend. Ved studiestart i år kostet et år ved Boston College 48 540 dollar – 62 820 med rom på campus – ifølge utdanningsinstitusjonens nettside.


En stor låneelv

Amerikanske husholdninger tar ikke opp gjeld for å bygge svømmebasseng eller kjøpe en firehjulstrekker, men for livsnødvendigheter som bolig, helse, bil, utdannelse og forsikring. «I bedre organiserte land har ikke folk helse- eller studiegjeld,» sukker Shrout. «Hvis jeg var mor i Sverige, ville historien vår vært en helt annen, og jeg ville fått mer enn ti dagers fødselspermisjon. Jeg vil ikke legge all skylden på samfunnet eller kredittinstitusjonene, jeg har min del av skylden. Men i USA er de unge langt mer eksponert for gjeld enn andre steder. De er overlatt til seg selv. Det er åpen dør for dramatiske situasjoner. Hele systemet kan bli som et rovdyr.»

Gjelden til Rivera og Shrout er små bekker, men nasjonalt danner de en stor låneelv, som har steget 22 prosent de tre siste årene. I fjor nådde forbrukslånene en historisk topp på 3200 milliarder dollar.

Oversatt av R.N.

Maxime Robin er journalist.