Krigens regler

Den internasjonale humanitærretten skal beskytte sivile i væpnede konflikter, men blir anklaget for å være utdatert i dagens uoversiktlige konflikter. Stridende stater og geriljagrupper har erkjent at de har en felles interesse av å følge det eneste hindret mot fullt barbari.

En tidlig morgen i januar 2013 kjører Pedro motorsykkelen ut på siden av veien og setter Sylvia av i skyggen av et tre i et boligstrøk i den lille kolombianske byen Saravena. Ertende sier han: «Ikke torturer ungene!» Sykepleieren Sylvia er her for å vaksinere barna i området. Pedro skal til å kjøre videre da fire politimenn dukker opp på motorsykkel. Han har ikke hjelm. Blir han tatt, får han en saftig bot. Pedro venter derfor på at politiet skal kjøre forbi. Men idet den tredje politimannen passerer eksploderer en bombe gjemt under noen kvister, antakelig utløst av en geriljakriger i en av villaene. Blod og støv. Sylvia faller. Pedro blir stående. Høyre øye er ødelagt, han er også truffet i penis og ryggsøylen.

Angrepet skjedde i departementet Arauca nordøst i Colombia mot grensen til Venezuela. Geriljabevegelsen ELN sto bak eksplosjonen. De sivile var blitt advart: Hold dere unna soldater og politi, vi kan ikke garantere at det ikke vil bli utilsiktede skader. For folk som bor i krigsområder er det viktig at de krigførende partene overholder reglene for væpnede konflikter: den internasjonale humanitærretten, også kalt krigens folkerett.


Humanitærrettens vokter

«Dette er den eneste hindringen mot barbari,» ifølge Knut Dörmann, juridisk rådgiver for Den internasjonale Røde Kors-komiteen.1 Humanitærrettens hensikt er ikke å gjøre slutt på kamphandlingene, men å redusere så langt som mulig konflikters ødeleggende følger for sivile gjennom direkte assistanse til befolkningene og forbud mot ikke-diskriminerende (for eksempel klaseammunisjon), inhumane og disproporsjonale våpen.

Internasjonal humanitærrett ble etablert i 1864 med den første Genève-konvensjonen, men den ble først virkelig utviklet etter andre verdenskrig med de fire Genève-konvensjonene i 1949.2 Disse konvensjonene fastsetter først og fremst regler for konflikter mellom land, det vil si internasjonale væpnede konflikter. Over tid har denne typen kriger blitt sjeldnere, mens ikke-internasjonale væpnede konflikter er blitt vanligere. I 1977 forsøkte humanitærretten å tilpasse seg denne virkeligheten med tilleggsprotokollene 1 og 23 om beskyttelse av ofre i begge typer konflikter. Disse protokollene gjelder for «væpnede konflikter hvor folk kjemper mot kolonial dominans, utenlandsk okkupasjon eller rasistiske regimer for å utøve sin rett til selvbestemmelse».4 Blant landene som ikke har ratifisert disse protokollene finner vi USA, Pakistan, Israel5 og Iran.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen er humanitærrettens offisielle «vokter». Den uavhengige organisasjonen er kjent for sin nøytralitet og upartiskhet, og har et mandat som gjør at den kan handle som ingen krigførende parter kan: besøke fanger, grave opp døde for å gi levningene til familien, møte og snakke med alle partene (selv når nasjonale lover forbyr kontakt med «terrorister»). Røde Kors arbeider konfidensielt: Sakene og dokumentene organisasjonen produserer kan ikke brukes i rettssaker og blir aldri publisert. Derimot blir de oversendt til myndighetene som forbrytelsene angår for at de skal endre atferd. I Colombia fraktet Røde Kors på felles forespørsel fra staten, FARC, Cuba og Norge FARC-forhandlerne i full diskresjon til Havanna.


Indirekte innvirkning

Siden 1945 har det funnet sted 248 væpnede konflikter. For hver stridende som er blitt drept har ti sivile mistet livet. Humanitærretten blir ofte latterliggjort. En grunn til det er det internasjonale rettsvesenets begrensede makt. Den internasjonale straffedomstolen kan avgjøre om en handling er en krigsforbrytelse (alvorlige brudd på Genève-konvensjonene), men kan bare handle når en stat ikke vil eller ikke kan starte en rettsprosess. Dessuten er domstolens myndighet begrenset til innbyggere i statene som har ratifisert domstolens statutter eller disse statenes territorium. Verken Russland, Kina, India, USA eller Israel har anerkjent domstolen.

Den internasjonale humanitærretten er likevel langt fra ubrukelig. «I voldssituasjoner overholder ingen loven, men det positive med humanitærretten er at det finnes en lov å overholde. Vi kan kreve noe,» sier Jordi Raich, som ledet Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Colombia fram til september i fjor. Dessuten har humanitærretten innvirkning på bakken, fordi aktørene selv truer med den. «Noen bruker krigens folkerett til å disiplinere troppene sine,» sier Audrey Palama, Røde Kors-rådgiver for dialog med ikke-statlige væpnede aktører. «Vi må ikke neglisjere dette aspektet. Mange tropper har jurister, de kjenner loven.» I Den demokratiske republikken Kongo kan det å true med Den internasjonale straffedomstolen påvirke mektige lokale ledere.

Det har også vært noen skjøre suksesser på andre områder. «I 2013 spilte våre utsendinger i Dammaj i Jemen en avgjørende rolle som nøytrale meglere mellom krigførende grupper og klarte å evakuere flere dusin skadde og døde som ble overlevert til familiene,» sier Robert Mardini, operasjonsleder for Røde Kors i Midtøsten. «Det fantes en felles interesse i å overholde grunnreglene for menneskelig verdighet. Vi må gripe disse øyeblikkene hvor det er ikke lenger nødvendig å forklare alt.»


Geriljagrupper innlemmer reglene

Humanitærretten har også blitt en del av prinsippene til væpnede grupper. «Mange av dem siterer humanitærretten i sine interne reglement og advarer om sanksjoner ved brudd,» sier Palama. Colombia er her interessant. På 90-tallet var kidnappinger utbredt i Arauca. Krigere kunne til og med gå inn i operasjonssaler for å hente sårede. Brudd på krigens folkerett gjaldt og gjelder ikke bare ikke-statlige væpnede grupper. Den kolombianske hæren har lenge bombet både stridende og sivile. Under Alvaro Uribe ble flere tusen sivile drept i uforsvarlige militæroperasjoner, for å bringe opposisjonelle til taushet eller for «oppfylle målsetningene».6

Samtidig var det under Uribe at hæren besluttet å innlemme humanitærretten i sin doktrine. Ifølge luftforsvarsoberst Juan Carlos var den utløsende faktoren bombingen i Santo Domingo i Arauca i 1998 hvor 17 sivile ble drept, inkludert seks barn. «For luftforsvaret var det klart at FARC hadde ansvaret for de døde, men to år senere utpekte en FN-granskning oss som de skyldige. En kriminaletterforskning ble innledet mot pilotene. Det var et avgjørende øyeblikk.»7

Innførte den kolombianske hæren humanitærretten av strategiske grunner, for å unngå internasjonal fordømmelse fra menneskerettsorganisasjoner? Det betyr lite, for framskrittene er konkrete. «Jeg var i militæret i 32 år og har aldri sett en hær med så god kjennskap til humanitærretten,» sier Frederico Assoeira, Røde Kors-koordinator for statlige væpnede styrker i Colombia og tidligere soldat i Afghanistan, Irak, Libanon og Balkan. «Hæren alene har 300 juridiske rådgivere og 172 jurister på bakken. Colombia har kommet langt. Dette er nytt. For fem år siden var det ikke så mange rådgivere.» Siden 2003 har kontrollen med luftoperasjonene vært sentralisert, humanitærretten er en del av rekruttopplæringen og juridiske rådgivere er med kommandantene under operasjoner.

ELN og FARC har også reglement basert på humanitærretten. Men verken hos geriljabevegelsene eller staten har teoribøkene fingeren på avtrekkeren. Leon Valencia kjempet for ELN i over ti år, før han forlot geriljalivet for å bli en av Colombias mest respekterte kommentatorer. «Jeg husker diskusjoner om humanitærretten da jeg var kommandant. Jeg kranglet med kameratene mine om å stoppe kidnappingene. Alle krigerne hadde et eksemplar av humanitærretten i ryggsekken,» forteller han. Endret det praksisen? «Litt, men ikke så mye mer, for dynamikken er slik at du bryter loven hele veien. På min tid var krigen blitt skitten, du skitnet til hendene og gjorde du ikke det, mistet du livet.»


Det menneskelige fellesskap

I november snakket Marco Sassoli, direktør for fakultetet for folkerett ved Universitetet i Genève, på et møte for ikke-statlige væpnede grupper. På slutten av dette uvanlige møtet forpliktet 35 organisasjoner seg til å anstrenge seg mer for å følge humanitærrettens regler.8 Hvorfor ønsker de å overholde reglene når kampen deres uansett blir kriminalisert av staten de kjemper mot?

«For det første på grunn av ideologi og religion,» sier Sassoli. «Disse gruppene innrømmer at de bryter med idealene sine når de angriper sivile. Derfor forsøker de å få en legitimitet og en viss internasjonal aura. Gruppene har også praktiske interesser. De fleste må leve med sivilbefolkningen og har behov for deres støtte. Mange av gruppene har også en diaspora som støtter saken, og som kan bli satt i forlegenhet hvis ’deres’ krigere begår uakseptable handlinger.»

Assoeira beskriver fordelen med krigens folkerett enda enklere: «Humanitærretten gjør at du kan gå hjem, til din familie, til ditt nabolag.» Humanitærretten er et middel til å bevare sin plass i det menneskelige fellesskap.

Oversatt av R.N.
Denne artikkelen er skrevet med støtte fra belgiske Fonds pour le journalisme og logistisk støtte fra CICR i Bogota og Saravena.

Olivier Bailly er journalist.