Mediemotstand i et dystert klima

Det dukker opp stadig flere forsøk på å bryte med nyliberal politikk. Etter Syriza i Hellas, kan det uventende valget av Jeremy Corbyn som Labour-leder i Storbritannia kanskje smitte over på Spania. Disse forsøkene fører ikke alltid fram, det så vi i Athen i juli. Men i det minste er noen av hindringene nå blitt tydelige: finansmarkedene, de multinasjonale selskapene, ratingbyråene, eurogruppen, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB), den tyske pengepolitikken og dens sosialliberale håndlangere. Makten til disse aktørene, og deres felles interesser, forklarer delvis hvorfor noen av forsøkene er beskjedne og kapitulerer, mens andre nøler og lider under det. Denne diagnosen er treffende, men ufullstendig. For den mangler et avgjørende element som ofte blir analysert i denne avisens spalter, men i stor grad ignorert de fleste andre steder, spesielt av de politiske kreftene som burde ha det som en sentral prioritering.

I Athen viste dette elementet hvor skadelig det er, da Syriza motsatte seg diktatene fra EU. I London gikk det raskt til angrep på den nye Labour-lederen Jeremy Corbyn. I Madrid vil vi se det samme hvis Podemos vinner valget i desember. Hva snakker jeg om? Jo, måten mediemaskineriet fininnstilles for å diskvalifisere alle prosjekter som kan gå imot aksjonærenes makt.

Og hvorfor skulle det være annerledes, når de som eier mediene stadig oftere også er de som står bak næringslivskonsentrasjoner og tjener store summer på børsoppføringer? I Frankrike, for eksempel, tilhører nå seks av de ti største formuene folk som eier mediekonsern. En av medieeierne, Patrick Drahi, er også Israels rikeste.1

Mediesektoren er sentral for offentlig debatt, økonomi, kultur, fritid og utdannelse, men det er vanskelig å se noen politiske forsøk på å motvirke faren som ligger i denne utviklingen. Litt som om alle sier til seg selv: Vi vil se når den tid kommer, nå har vi andre prioriteringer, andre saker som haster.


Et ideologisk parti

Vi vil se? Vi har sett. Regjeringen til Alexis Tsipras, som kom til makten i Hellas i januar, satset litt ubetenksomt på at solidariteten mellom de europeiske folkene som var utsatt for sparepolitikken, ville gjøre det lettere å motsette seg den tyske staheten.

Syrizas allierte på kontinentet er splittede og svake av mange grunner, og det er en av forklaringene på hvorfor dette håpet feilet. Likevel må et viktig moment ikke utelates. I seks måneder fordreide medienes behandling av grekerne debatten som var underveis. Og de forsøkte å hisse opp den europeiske opinionen med påstander om hva en gresk gjeldslette ville koste hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. De store nyhetsmediene – inkludert de som elsker å komme med prekener om at nasjonalstatene tilhører fortiden – finner i de samme nasjonalstatene et middel til å forhindre en kontinental solidaritet med den greske venstresiden. I en annen medieverden ville Hellas kanskje ikke blitt framstilt som en dårlig betaler som vil skape ytterligere problemer for kreditorene, men som fortroppen i en europeisk kamp mot en mislykket sparepolitikk.

Fellesskapets kostnader ved skattelettene som de rikeste skattebetalerne har fått i tretti år, eller redningspakkene for de private bankene, har aldri blitt beregnet – og angrepet – med samme iherdighet for hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. 27. august gikk de vestlige kreditorene, som var så urokkelige når det gjaldt den greske gjelden, med på å slette deler av Ukrainas gjeld. Regnet noen større næringslivsavis ut hvor mye dette vil koste hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak? Hastet noen tv-kanaler ut på gata for å få reaksjonen fra den skrekkslagne mannen i gata?

«Folket ser med uro på tv-nyhetene om krisen og mangelen på alternativer,» sa João Pedro Stédile fra De jordløses bevegelse (MST) i august, i forbindelse med Brasils vansker etter en økonomisk oppbremsing på grunn av fallende råvarepriser og flere korrupsjonsskandaler. «Vi når ikke fram med vårt budskap, blant annet fordi mediene er eid av borgerskapet.» Det største mediekonsernet i Brasil, Rede Globo, fungerer ifølge Stédile som et «ideologisk parti» og et sted hvor den «dominerende klassen» finner sammen.2 Litt som Fox News i USA er blitt Republikanernes væpnede gren.


Intellektuell brist

Fox News er eid av Rupert Murdoch, i likhet med britiske Sun og Wall Street Journal. I utgangspunktet er det vanskelig å se noen forbindelse mellom en nyhetskanal som amerikanske pensjonister elsker, en engelsk skandaleavis og en seriøs næringslivsavis fra New York. Men Murdochs mål er ikke å gi redaksjonelle supplementer til allmennheten. Målet er å være en makt man ikke kommer utenom.

I 2012 avslørte en offisiell rapport om praksisene til Murdochs britiske ukeavis News of the World at «politiske partier i regjeringen og i opposisjonen har hatt eller utviklet et tett forhold til pressen på en måte som ikke er i allmennhetens interesse. […] Aksjonærene, direktørene og sjefredaktørene i de britiske avisene har lært på de beste skolene å utøve en subtil og intuitiv lobbyering i vennskaps- og profesjonsnettverk.»3 Som en nybegynner på dette mediefeltet og lite interessert i å våge seg inn på det, vet Corbyn hva han har i vente. Seieren hans ble hyllet i Sunday Times (også eid av Murdoch) med følgende overskrift: «Corbyn utløser borgerkrig i Labour».

Med en slik ideologisk motstand i mediene, hvordan kan vi håpe å nå ut med alternative vinklinger til de som ikke allerede kjenner til eller er overbevist om dem? Det er fristende å svare med spektakulære tilfeller eller propaganda som har feilet, for eksempel i Frankrike før folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005 og i Hellas i juli i år. I disse folkeavstemningene ble irritasjonen over de store medienes enstemmighet en viktig del av mobiliseringen. Stathis Kouvelakis, en leder på den greske venstresiden, mener at «det faktum at ja-leiren mobiliserte disse forhatte politikerne, kommentatorene, bedriftslederne og mediekjendisene, bidro bare til å oppildne denne klassereaksjonen» i favør av et nei.4 Det vil si, å ikke gå til kamp mot de dominerende mediene er like mye en feilberegning som en intellektuell brist. Særlig når mediekritikk ofte fungerer som en politisk inngangsport for nye generasjoner, som er like mette av nyheter og kommentarer som de er skeptiske til profesjonell journalistikk.


En sint tid

Men eventuelle seire vil være flyktige og indignasjonen maktesløs uten en radikal endring av medielandskapet. Det er dette vi i Le Monde diplomatique forsøker å gjøre. Problemene den tradisjonelle journalistikken opplever, vil den digitale journalistikk snart erfare, om den ikke allerede gjør det. Forestiller man seg at nettets mange løfter vil skape en ny type massemedier som er løsrevet fra alle tanker om lønnsomhet og dominans, har man tapt på forhånd. Eksistensen til en marginal nettavis som vi og vennene våre liker har ingen makt, ingen innvirkning, hvis det bare er vi som leser den. Den er fortsatt marginal, selv om den er digital. Bør vi da oversvømme alle kontaktene våre med sinte tweets? I lengden blir jakten på uakseptable utsagn som man kan indigneres av sammen med vennene sine, en trettende og nytteløs øvelse. Å forsøke å forstå er en langt bedre måte å forberede seg på kamp. Med fare for at vi aldri vil bli forstått av ekspertene på fengende forsider og moteintellektuelle.

Heldigvis finner vår uavhengighet og unike journalistikk gjenklang. Antallet abonnenter og løssalget har steget jevnt de to siste årene. All støtte fra våre lesere hjelper oss til å styrke vårt redaksjonelle arbeid i en tid hvor bakken skaker rundt oss.

Vi har små midler, men store ambisjoner. I en tid med stort sinne, kan en kultur basert på fart, sladder, medieregisserte slagsmål og omtrentligheter bli brukt til kommersielle formål og å tjene næringsinteresser, men det medfører enorme politiske og sosiale farer. Svekkelse av arbeidsmiljølover under påskudd av å skape arbeidsplasser, murer mot migranter under påskudd av å bevare det nasjonale samholdet, en ny militærekspedisjon under påskudd av å begrense en krig. I et så dystert ideologisk klima er en uavhengig avis mer nødvendig enn noensinne. Den henvender seg til lesere som krever perspektiv, som har fått nok av å bli bombardert med trivielle nyheter, personlige anekdoter, ferdigsydde «debatter», og følelser som skal svelges, fordøyes og glemmes. Vi oppfordrer til motstand der mange andre anstrenger seg for å knuse den.

Oversatt av R.N.