Fra vitenskapen til politikken

Jorda har vært varmere enn i dag og mye kaldere, havene høyere og lavere, Men det var før den huset 7,3 milliarder mennesker. De 196 landene som samles på FNs 21. klimatoppmøte i Paris fra 30. november til 11. desember kan ikke feile. Tiden er knapp.

Under polarnatten kryper temperaturen knapt over -60 grader på Antarktis-platået. Inne i de spinkle brakkene på forskningsstasjonen Vostok synger de Georges Brassens eller Vladimir Vysotskij for å holde moralen oppe. De få nyhetene som når hit er ikke gode. USAs president Ronald Reagan har nettopp lansert sitt Strategic Defense Initative, også kjent som Star Wars-programmet, for å senke oldingstyret i Sovjetunionen som er fanget i økonomisk stagnasjon og har kjørt seg fast i Afghanistan. Med forsyninger fra amerikanske fly utfordrer sovjetiske og franske forskere elementene for å avsløre klimaets hemmeligheter. Målet er å gå tilbake i tid ved å trenge stadig lenger ned i den 3700 meter tykke isbreen under beina deres.

I februar 1985 avslutter forskerne arbeidet med å hente opp isprøver som inneholder sentral informasjon om lufta og temperaturene de siste 160 000 årene. Etter to år med dechiffrering finner de til slutt det de leter etter: Kloden har iblant vært varmere enn i dag, men ofte kaldere, og variasjonene har trofast fulgt endringene i CO2-konsentrasjonen. Og forskerne vet at CO2-konsentasjonen i atmosfæren har steget kontinuerlig siden den industrielle revolusjonen på midten av 1800-tallet og nå er større enn noen sinne tidligere i historien.

Disse funnene, som senere ble styrket av kjerneprøver fra havsedimenter og forskning på andre drivhusgasser som metan, ledet til opprettelsen av FNs klimapanel i 1988. Klimapanelets oppdrag er å granske den vitenskapelige litteraturen og presentere den nyeste kunnskapen om klimaet for verden. Mellom den første rapporten i 1990 og den femte som ble ferdig i 2013,1 har Klimapanelet lagt fram sine konklusjoner med en stadig høyere grad av sannsynlighet: «Oppvarmingen av klimasystemet er utvetydig og siden 1950 er det observert mange endringer som savner sidestykke over tiår eller årtusener,» står det i den nyeste rapporten. «Atmosfæren og havet er blitt varmere, det har blitt mindre snø og is, det gjennomsnittlige havnivået har steget og konsentrasjonen av drivhusgasser har økt.» Ekspertene er blitt sikre på årsakene: «Menneskets innflytelse på klimasystemet er tydelig. […] Å begrense klimaendringene vil kreve en betydelig og langvarig reduksjon i drivhusgassutslippene.»


Rammer de fattige

Med støtte i ulike klimamodeller presenterer Klimapanelet den seneste utviklingen og prognoser for de kommende tiårene ut fra fire utslippsscenarier. Det pessimistiske scenariet – ingen reduksjon – forutser temperaturer som er fire grader høyere globalt og seks grader over landjorda, altså fullstendig kaos. Selv medianscenariene kan ikke garantere en stabilisering på sikt. Kun det optimistiske scenariet vil kunne holde den globale temperaturøkningen under to grader, en grense vi helst ikke bør nærme oss (se side 16–17). Får vi en økning over to grader kan vi ikke utelukke at klimaet løper løpsk, med rask smelting av Grønlandsisen, endringer i dyphavssirkulasjonen og en opptining av permafrosten i nord som vil frigjøre massive mengder CO2.

Det optimistiske scenariet forutsetter at vi umiddelbart reduserer utslippene og fjerner dem helt innen en generasjon eller to. Offisielt har alle land vært enige om dette imperativet siden Klimatoppmøtet i Rio i 1992 vedtok Klimakonvensjonen. Men siden den gang har situasjonen bare blitt verre. I 2013 var de samlede CO2-utslippene 35,3 milliarder tonn, mot 23 milliarder i 1990.2 Mellom 1980 og 2011 har den delen av oppvarmingen som er knyttet til menneskelig aktivitet doblet seg med framveksten av nye industriland og befolkningsøkning.

Klimaendringene synes å forsterke ubalansene, ulikhetene og truslene de fattige lider under. Landene i sør er allerede rammet – tørke, orkaner, monsunforstyrrelser – uten å ha fått ta del i industrialiseringens goder. I Afrika sprer ørkenen seg i Sahel, mens 620 millioner mennesker fortsatt ikke har tilgang til strøm. De utviklede landene har et enormt ansvar, spesielt USA (se kart på side 20). Oljeselskapet Chevron har i sin levetid alene sendt over ti ganger mer drivhusgass ut i atmosfæren enn landene i Afrika sør for Sahara (unntatt Sør-Afrika) har sluppet ut siden 1850. Gazprom har sluppet ut mer enn hele Afrika, Saudi Aramco mer enn hele Sør-Amerika.3


Ikke-bærekraftig klimagjeld

Hovedårsaken til klimaendringene er forbrenning av kull, olje og gass. Likevel var de offentlige subsidiene til fossile energikilder i 2013 på 550 milliarder dollar, mer enn fire ganger støtten til fornybar energi.4Klimautfordringen overskrider den vanlige maktbalansen mellom land, samtidig er veien mot samarbeid bratt. Etter at det amerikanske senatet nektet å ratifisere Kyoto-protokollen i 1997,5 og nederlaget i København i 2009, har toppmøtet i Paris blitt nøye forberedt med vekt på frivillige forslag om «nasjonalt bestemte bidrag». I midten av oktober hadde 148 land som samlet står for 87 prosent av utslippene presentert sine bidrag. Blant de største forurenserne mangler det bare bidrag fra Iran og Saudi-Arabia. Alle bidragene er ambisiøse: Kina skal nå en utslippstopp i 2030, EU lover å redusere drivhusgassutslippene med 40 prosent i forhold til 1990-nivå i 2030, USA har annonsert 26 prosent reduksjon i forhold til 2005 i 2025.

Men ambassadør for klimaforhandlingene, Laurence Tubiana, erkjenner at «selv disse svært positive bidragene er ikke nok til å gi en utvikling etter Paris-møtet som er forenlig med togradersgrensen. Derfor må Paris-avtalen inneholde mekanismer som regelmessig kan øke ambisjonene over tid slik at hver periode med bidrag blir mer ambisiøs og vi kan nå våre langsiktige mål.»6

For å få til en felles avtale som kan tre i kraft fra 2020, unngår den franske presidenten plagsomme tema. Det hersker stor usikkerhet om det globale reduksjonsmålet, om definisjonen av en global utslippstopp, og om kontrollmekanismene. Skatt på sjø- og lufttransport er tabu. Og vi venter fortsatt på en debatt om produksjonsmåten som driver menneskeheten mot avgrunnen.

Enkelte land, som USA, Tyskland og Golf-emiratene, vil aldri kunne utslette sporene de har etterlatt i atmosfæren. Klimagjelden deres er ikke bærekraftig. Landene i sør forventer derfor en økonomisk kompensasjon for å kunne utvikle seg uten karbon og hoppe over fossil energi-etappen. Men man sliter med å finne givere til målet om hundre milliarder dollar i året til dette formålet.


Kollektiv mobilisering

I forkant av det 21. klimatoppmøtet har de multinasjonale selskapene spilt en stadig større rolle. De har et klart budskap: Handel skal alltid ha forrang foran sosial- og miljøpolitikk. Lederne som vil komme til toppmøtet og sverge med hånda på hjertet for en klimaavtale, forhandler i det skjulte om en gigantisk frihandelsavtale mellom EU og USA (TTIP), som skal «sikre et åpent, transparent og forutsigbart forretningsklima innen energi og sikre ubegrenset og varig tilgang til råvarer».7

Vi vil bare unngå klimakaos hvis vi lar det meste av de fossile energireservene bli liggende under bakken. Den kollektive utfordringen er å gjøre dette akseptabelt for alle ved å bryte ulikhetsveksten som hindrer all solidaritet. Da George H. Bush kom til toppmøtet i Rio i 1992, sa han: «Den amerikanske livsstilen er ikke et forhandlingstema.» Denne livsstilen er umulig å spre til resten av verden, og uviljen mot å gi slipp på den har gjort at vi har mistet tjue år og gjort beslutningene enda vanskeligere.

Faren er at tiden løper fra oss mens vi satser på urealistiske eller marginale løsninger, som å manipulere klimaet ved å fange mer karbon i bakken eller å blokkere solstrålingen. Nordeuropeiske land åpnet en ny vei på begynnelsen av 1990-tallet da de innførte CO2-avgifter. De har fått til en betydelig reduksjon av drivhusgasser uten å ofre velstanden og frigjort midler til å gjøre transport og bygninger mer energieffektive og utvikle fornybar energi. Men teknologien takler ikke den økende etterspørselen, for metallene som trengs i vind- og solkraftanleggene blir stadig vanskeligere å oppdrive. I stedet bør man «redusere, gjenbruke og gjenvinne» og revurdere forbruket med andre kriterier for livskvalitet enn akkumulasjon.

Optimistene trekker fram de siste tallene fra Det internasjonale energibyrået (IEA): I fjor vokste verdensøkonomien med tre prosent, mens CO2-utslippene holdt seg i ro.8 Det er vanskelig å si om dette er en konjunkturavhengig tilfeldighet eller begynnelsen på en frikobling av økonomisk vekst fra utslipp. Vi mener derfor det finnes langt mer solide grunner til optimisme i at folk blir stadig mer bevisst hva som står på spill og i stillingstakningen til visse moralske autoriteter, som pave Frans.

Wien-konvensjonen om vern av ozonlaget ble i 2009 den første avtalen i historien som alle land har godkjent. For å redde klimaet trenger vi en minst like ambisiøs kollektiv mobilisering.

Oversatt av R.N.

Philippe Descamps er redaktør i franske Le Monde diplomatique.