Krigsrus

Den franske regjeringen trapper opp angrepene mot IS i Syria etter angrepene i Paris. Etter flere tiår med katastrofale intervensjoner i Midtøsten bør vi stoppe opp og spørre oss hvor legitim og effektiv krigspolitikken er.

«Stjerner» (et marked i Damaskus, Syria). Foto: Christophe.

«Stjerner» (et marked i Damaskus, Syria). Foto: Christophe.

Skytingen og eksplosjonene 13. november har innhyllet Paris og Saint-Denis i sorg. Minst 130 personer har blitt drept. De som sto bak attentatene, de fleste unge franske muslimer, begrunnet handlingene med Frankrikes militærintervensjon mot Den islamske stat (IS) i Syria. To dager senere bombet Frankrike på ny organisasjonen i Syria, hovedsakelig i «hovedstaden» Raqqa. Nå er både den franske regjeringen og høyreopposisjonen enige om nødvendigheten av å trappe opp «angrepene» i Syria. Heller ikke hastverket med å føre en nådeløs «krig» på hjemmefronten skiller de politiske motstanderne fra hverandre.

Det eneste spørsmålet som vekker debatt mellom dem er sammensetningen til den internasjonale koalisjonen mot IS. Skal Russland være med? Iran? Eller den syriske regjeringen? Frankrikes utenrikspolitikk har i lang tid tapt troverdighet av stadig dobbeltmoral og klønete opptreden, og nå vil regjeringen ha en så bred allianse som mulig. Denne posisjonen har allerede blitt forsvart av tidligere president Nicolas Sarkozy, tidligere statsminister François Fillon og tidligere utenriksminister Alain Juppé. Allerede for noen måneder eller uker siden krevde de at Bashar al-Assads avgang var en forutsetning. Nå trekker de alle det tilbake.

«IS er bare en litt mer blodig utgave av en salafijihadisme fremmet av wahabbismen til Saudi-Arabia, et obskurantistisk monarki som Vesten hele tiden har smisket med.»

Regjeringen bestemte den franske militærintervensjonen egenhendig, uten offentlig debatt, uten annet enn dekorativ deltakelse fra parlamentet og med en ukritisk mediedekning. Intervensjonen reiser flere grunnleggende spørsmål.

For det første eksistensen av en «koalisjon». Den er like bred som målene til de sentrale medlemmene er ulike, noe som iblant er svært tydelig. Russland, Iran og Hizbollah vil framfor alt holde Assad-regimet ved makten, selv om det er forhatt av store deler av befolkningen. Tyrkia og Saudi-Arabia, som var svært overbærende overfor IS inntil organisasjonen vendte seg mot dem, forsikrer gladelig at Assad vil falle. Hvordan tro at den grunnleggende uoverensstemmelsen ikke vil ende i nye opprør hvis denne løse alliansen skulle vinne over IS? Vil det da bli en ny intervensjon for å fjerne (eller ødelegge) tidligere koalisjonspartnere?

IS’ grusomheter er godt dokumentert, også av organisasjonen selv. På tross av brutaliteten er IS blitt relativt godt mottatt i de sunnimuslimske områdene i Irak og Syria, hvor innbyggerne før ble utbyttet og tyrannisert av sjiamilitser. Uansett hvor hardt prøvet de er for tiden, vil ikke disse innbyggerne nødvendigvis føle seg frigjort av sine tidligere forfølgere.

Et annet fundamentalt spørsmål er hvor legitime og effektive de vestlige militærintervensjonene er. IS er bare en litt mer blodig utgave av en salafijihadisme fremmet av wahabbismen til Saudi-Arabia, et obskurantistisk monarki som Vesten hele tiden har smisket med. Med mindre man tror målet til USA, Frankrike og Storbritannia bare er å sikre at Midtøsten og golfmonarkiene forblir et vekstmarked for våpenindustriene deres, hvordan unngå å tenke på de katastrofale resultatene til de siste militærekspedisjonene USA, Frankrike og Storbritannia har deltatt i eller støttet?

«Er det upassende å reflektere noen sekunder – eller mer – over resultatene av de siste vestlige intervensjonene, før man entusiastisk kaster seg inn i en ny?»

Under krigen mellom Irak i 1980–1988 støttet golflandene og de vestlige stormaktene Saddam Husseins regime for å svekke Iran. Det klarte de, men det kostet en million menneskeliv. 15 år senere ledet USA og Storbritannia en koalisjon som ødela Saddams Irak. Resultatet er at landet, eller det som gjenstår av det, er blitt Irans nærmeste allierte. Og flere hundretusen innbyggere har mistet livet, hovedsakelig som følge av sekteriske konflikter mellom sunni- og sjiamuslimer. For å gjøre katastrofen komplett har IS erobret en betydelig del av landets territorium.

Det samme scenariet utspilte seg i 2011, da vestlige land overskred en FN-resolusjon for å styrte Muammar Gaddafi. De hevdet at de ville skape demokrati i Libya – som om noensinne har bestemt utenrikspolitikken deres i regionen. I dag er Libya ikke lenger et land, men et territorium hvor to regjeringer slåss militært mot hverandre. Libya er blitt et våpenlager, et tilfluktssted for ulike terrorgrupper, deriblant IS, og en destabiliserende faktor i regionen. Er det upassende å reflektere noen sekunder – eller mer – over resultatene av de siste vestlige intervensjonene, før man entusiastisk kaster seg ut i en ny? I fjor innrømmet Barack Obama i en tale på West Point: «Siden andre verdenskrig har noen av våre mest kostbare feil ikke vært vår tilbakeholdenhet, men vår vilje til å kaste oss ut i militære eventyr uten å tenke gjennom konsekvensene.»

Som alltid sammenfaller krigsretorikken med strengere sikkerhetstiltak. Vi vet hva det har ført til i USA. I Frankrike er det allerede snakk om å gjeninnføre grensekontrollen, frata folk statsborgerskapet og endre grunnloven for, som president Hollande nylig forklarte, «å gi myndighetene mulighet til å handle mot krigsterrorismen».

Selvsagt vil ingen benekte at det er nødvendig å beskytte offentlige steder mot terrorhandlinger, og de koordinerte angrepene 13. november viser en åpenbar svikt hos sikkerhetstjenestene. Men må vi derfor haste sammen et nytt arsenal av frihetsinnskrenkninger, til tross for at den ene «antiterrorloven» har kommet etter den andre, og ofte blitt innstrammet selv før de har trådt i kraft? Dagens panikkstemning og sikkerhetsfokus åpner dessuten opp for mange skumle ideer. Som å sperre inne folk som «mistenkes» for jihadisme eller radikalisering, noe som vil bety at man gir politiet og administrasjonen retten til felle dom, og å selv bestemme tiltak som innskrenker friheten vår.

Etter de overlagte forbrytelsene mot en konsertscene, et fotballstadion, kafeer og restauranter fredag kveld er det lett å forstå den franske befolkningens følelser. Men det er våre politiske lederes ansvar å reflektere over motivasjonene til motstanderne og konteksten de inngår i, snarere enn å rasle med sablene i et flyktig håp om å styrke en fallende popularitet.

Det er langt fra tilfellet.

Oversatt av R.N.