Når klimahensyn truer profitt

Tyskland jobber aktivt for å kutte CO2-utslippene med 40 prosent innen 2020, stenge kjernekraftverkene og legge til rette for fornybar energi. Men billig kullkraft og investorsøksmål kompliserer energiomstillingen.

Takstein med integrerte solceller, statssubsidierte vindmøller og boligkomplekser som varmes opp av alger. Å være selvforsynt er ikke billig, og klimatiltakene merkes på strømregningen: Tyskerne har, sammen med danskene, Europas høyeste strømpriser. Det plager ikke lokalmyndighetene i Hamburg, som gjør sport i å leve opp til internasjonalt miljøskryt. Som EUs miljøby er Hamburg tross alt et foregangseksempel for Tysklands energiomstilling, energiewende, en gradvis utfasing av kull, gass og kjernekraft til fordel for fornybare energiressurser. Klimaplanen, som først ble ført i pennen av eks-kansler Gerhard Schröder, lå noen år i dvale før Merkel tok saken i egne hender og annonserte at tyskerne, som mot bedre viten introduserte verden for de første vellykkede forsøk med kjernefysisk fisjon i 1938, skal fase ut kjernekraft og skåne atmosfæren for giftige stoffer. Planen er brolagt med gode intensjoner, men utfordringene har ikke latt vente på seg.


Vattenfall mot Tyskland

Før Merkel bestemte seg for å gjøre alvor av energiewende, fikk det statseide svenske kraftselskapet Vattenfall grønt lys til å bygge et kullkraftverk i bydelen Moorburg i Hamburg. Året var 2004, og De Grønne hadde enda ikke bekledd de lokale regjeringspostene. Først i 2008 skulle det bli vanskelig å drive forretning for Vattenfall. I forkant av lokalvalget tok befolkningen seg til å protestere mot utbyggingen, og De Grønne – som ble valgt inn i en koalisjonsregjering samme år – satte hardt mot hardt. De krevde at kraftselskapet skulle slippe ut mindre oppvarmet spillvann i elven Elbe, for å beskytte fiskebestanden. Dessuten mente de at deponeringen av giftige avfallsstoffer var for dårlig sikret.

Vattenfall hevdet på sin side at de plutselige miljørestriksjonene brøt med den internasjonale energitraktaten ECT som både Tyskland og Sverige har skrevet under på. Med støtte i den juridisk bindende avtalen gikk Vattenfall til søksmål mot byen Hamburg med et krav om 1,4 milliarder euro i tapte driftsinntekter. Etter tre år med rettsforhandlinger endte saken med forlik i 2011. Hva forliket gikk ut på er unndratt offentlig innsyn, men det antas at hamburgerne måtte ut med et noe mindre beløp enn det opprinnelige kravet.

Så kom Fukushima-ulykken i Japan, og Merkel bestemmer seg for å lukke og slukke flere av landets kjernekraftverk, inkludert to av Vattenfalls reaktorer. Planen om et uranfritt Tyskland innen 2022 finner lite gehør hos Vattenfall, som inviterer til en ny runddans i retten – denne gangen med forbundsstaten Tyskland. Gjennom Verdensbankens voldgiftsdomstol, Det internasjonale senteret for løsning av investeringstvister (ICSID), krever selskapet kompensasjon for utfasingen av kjernekraft. Saken pågår fremdeles, og rettsdokumentene er ikke kjent for offentligheten. Et kryptert brev fra det tyske finansdepartementet kan likevel gi et begrep om hvor mye tyske skattebetalere står i fare for å punge ut med: Vattenfall krever Tyskland for 4,7 milliarder euro.1

«Det finnes ingenting som hindrer demokratiske beslutninger,» sier Anne Gynnerstedt, Vattenfalls visepresident, i et intervju på selskapets egne nyhetssider.2 «Selvsagt kan Tyskland bestemme seg for å legge om energipolitikken, men utenlandske investorer skal ikke behøve å betale prisen for en slik beslutning. Det strider mot demokratiske prinsipper.»

Hva som strider mot demokratiske prinsipper, finnes det flere oppfatninger om. Heidi Lundeberg, leder for Handelskampanjen som jobber for større offentlig innsyn i internasjonale frihandelsavtaler, mener at innholdet i frihandelsavtalene ofte svekker staters evne til å regulere: «Større selskaper vil sikre seg mot brysomme reguleringer, men de som kommer dårlig ut av slike avtaler er befolkningen. Det blir vanskeligere for demokratisk valgte myndigheter å iverksette miljøreguleringer, og selv ved inngåelse av forlik er det snakk om store beløp, som skattebetalerne må ta regningen for,» sier Lundeberg.


Ett søksmål i uka

At multinasjonale selskaper kan saksøke kommuner og stater gjennom en egen tvistedomstol er ikke et nytt fenomen. Siden ICSID ble opprettet i 1966 er det blitt registrert om lag 500 søksmål mot stater, men de siste femten årene har bruken av investor-stat-tvisteløsninger eksplodert. Siden årtusenskiftet har hundrevis av private investorer og multinasjonale selskaper gått til søksmål gjennom ICSID, og i dag mottar voldgiftsdomstolen én sak i uka.3 De aller fleste tvistesaker ender i forlik. Det betyr likevel ikke at den saksøkte parten ikke kan bli påført store tap, for selv når rettsavgjørelsene ikke ender direkte i selskapets favør kan saksomkostningene være astronomiske. Da Litauen ble saksøkt av norske Parkerings-Compagniet AS vant landet rettssaken på alle punkter, men måtte likevel betale saksomkostningene på ti millioner kroner. Summen er kanskje ikke så mye for en stat, men den kunne ha blitt brukt på fellesgoder. Slik kan trusselen om rettergang få en «avkjølende effekt» for politiske avgjørelser som ikke er i storselskapenes interesse.


Kullkraftverkenes renessanse

Til skrekk og advarsel står blant annet dommen mot Ecuador. Sammen med Argentina er Ecuador det landet som er blitt saksøkt flest ganger. I 2006 gikk det virkelig galt. Da myndighetene kansellerte en oljeletingskontrakt med Occidental Petroleum, ble republikken dømt til å betale 1,8 milliarder dollar i erstatning – en sum som er sammenlignbar med landets årlige helsebudsjett. Myndighetene har søkt om å få rettsavgjørelsen annullert, og kjemper nå for å komme ut av de bilaterale handelsavtalene landet har inngått.

For Tyskland er det ikke bare investorsøksmål som står i veien for å nå egendefinerte klimamål. Fornybare energikilder er som kjent prisgitt vær og vind, og et sted må strømmen komme fra når sola ikke skinner og vindmøllene står stille. Selv om fornybar energi for første gang kunne trone som landets største energikilde i fjor, ble samtidig 44 prosent av elektrisiteten generert fra kull – mer enn i noe annet EU-land. Til sammenligning genererte fornybare energikilder 26 prosent, og de åtte gjenværende kjernekraftverkene 16 prosent.4 Paradoksalt nok har energiewende gitt kullkraftverkene ny glød, og det med billig, men svært forurensende brunkull. Store deler av verdens brunkullproduksjon foregår nettopp i Tyskland, og det er ingen hemmelighet at denne kullsorten frigjør store mengder karbondioksid ved forbrenning, i tillegg til svoveldioksid, nitrogenoksider og tungmetaller som kvikksølv og kadmium. Her ligger altså forklaringen på hvorfor CO2-utslippene i Tyskland økte i 2011, 2012 og 2013, etterfulgt av en liten nedgang i fjor.5

I miljøbyen Hamburg har klimanøytrale drosjer, sykkeltraseer og naturreservater for lengst inntatt bybildet. Den tidligere industribyen bærer EUs utmerkelse med stolthet, og om alt går etter planen skal den også innkassere tittelen som Europas første bilfrie storby. Men ved elvebanken ruver det en anakronisme: Et massivt kullkraftverk, der røyken står opp av pipetårnene og farger himmelen industrigrå.

Tysklands ambisjon om å redusere CO2-utslippene med 40 prosent innen 2020 sammenlignet med 1990, har vist seg å være et vanskelig mål. Subisidiene til fornybar energi er stadig et pengesluk, og når kjerne- og gasskraftverk legges ned, stiger etterspørselen etter kull.6 I dag eier Vattenfall 11 av Tysklands kullkraftverk, med et samlet CO2-utslipp tilsvarende hele Sveriges.

© norske LMD

Frida Skatvik er journalist og idéhistoriker.