Kriger Vesten ikke kan vinne

Våre politiske lederes enstemmige forelskelse i «krigen» viser en alvorlig mangel på kunnskap om virkeligheten på bakken. I fjor sommer innledet Vesten en militæroperasjon som har lagt et femte lag til konfliktene i den arabisk-muslimske verden.

I 1979 installerte den iranske revolusjonen det første offisielle «islamske» politiske styret, men i realiteten var det utelukkende sjiamuslimsk. Dermed vekket regimet til live den eldgamle konflikten mellom sunni- og sjiamuslimer som utgjør det første laget i en langsom sedimentering av konflikter i Midtøsten. Etter at ayatollah Khomeini tok makten i Iran krevde han en felles forvaltning for islams hellige steder – utfordringen var utålelig for Saudi-Arabia. Et år før han ble drept utenfor Lyon i 1995, sa den unge jihadisten Khaled Kelkal til en tysk sosiolog: «Jødene oppfant sjia-islam for å splitte islam.»1 De saudiske wahhabistene har også hatt for vane å massakrere sjiamuslimer. Allerede i 1802 skjendet de hellige steder og graver, blant annet graven til imam Hussein, og drepte mange av innbyggerne etter at de erobret Karbala (i dagens Irak).

Denne «religionskrigen» river nå i stykker sju land i området: Afghanistan, Irak, Syria, Pakistan, Libanon, Jemen og Bahrain. Den blusser også sporadisk opp i Kuwait og Saudi-Arabia. I Malaysia er sjia-islam offisielt forbudt. Globalt dreper blinde attentater mot sivile ti ganger flere muslimer enn ikke-muslimer. De fleste attentatene skjer i Afghanistan, Irak og Pakistan. Umma, de troendes fellesskap som salafijihadistene hevder de forsvarer, omfatter i dag et gigantisk område med religiøse konflikter. Det er ikke vanskelig å forstå at det er lettere for Saudi-Arabia å sende bombefly og soldater mot de sjiatilknyttede houthiene i Jemen, enn å hjelpe den sjiavennlige regjeringen i Bagdad. Derimot er det vanskelig å forstå hvorfor Vesten skal velge side i denne krigen, og med hvilken legitimitet.


Vestens hovedfiende

Den andre krigen er kurdernes krig for selvbestemmelse, som retter seg spesielt mot den tyrkiske staten. Krigen oppsto i ruinene av Det osmanske riket i 1923, da Lausanne-traktaten delte Kurdistan mellom fire land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Mustafa Kemal Atatürk knuste de mange kurdiske opprørene i tyrkisk Kurdistan mellom 1925 og 1939. Siden 1960-tallet har alle kurdiske opprør i Tyrkia, Irak og Iran endt i blodbad, uten at verdenssamfunnet har brydd seg nevneverdig. Siden 1984 har 40 000 mistet livet i denne krigen i Tyrkia, hvor 3000 kurdiske landsbyer er jevnet med jorden. Krigen blir anslått til å ha kostet 84 milliarder dollar.

Ingen bør bli overrasket over at den tyrkiske regjeringen har latt jihadister strømme til Al-Nusra og IS, ettersom de begge slåss mot kurderne i Irak og spesielt i Syria, som har tette bånd til kurderne i Tyrkia. Hovedtrusselen for Tyrkia, Kurdistans arbeiderparti (PKK), står fortsatt på terrorlistene til EU og USA. Dermed kan de ikke få militærhjelp fra Vesten. Som det eneste NATO-landet i regionen, har Tyrkia etter mye nøling sluttet seg til den internasjonale koalisjonen mot IS. Men Tyrkia konsentrerer seg om PKK og misliker at kurderne i Irak og Syria er i ferd med å bli uavhengige.

Den tredje krigen har pågått mellom islamistene siden Golf-krigen (1990–1991), men har blitt trappet opp etter de arabiske opprørene. Den mest kjente rivaliseringen finner sted i Egypt, Libya og Tunisia mellom de Qatar-støttede Muslimbrødrene og de saudi-støttede salafistene. En nyere rivalisering pågår mellom Al-Qaida og søsterorganisasjonene på den ene siden og IS på den andre. I fjor fikk IS et overtak på Al-Qaida-filialen Al-Nusra i Syria, noe som krevde over 6000 liv.2 Proklameringen av «kalifatet» har fått mange til å slutte seg til IS, som har utenlandske krigere fra over hundre land. Etter at Vesten utpekte IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi til sin hovedfiende har jihadistene strømmet til IS.

Den fjerde krigen er den blodigste. Den har tatt over 250 000 liv og sendt flere millioner i landflyktighet. Det dreier seg om Bashar al-Assads krig mot hele den syriske opposisjonen.


Al-Qaidas farligste gren

Kampen Vesten nå har kastet seg ut i framstår som et nytt kapittel i en gammel krig, med en utålelig historisk bakgrunn for befolkningen i Midtøsten. Må vi minne om Sykes-Picot-avtalen som delte regionen mellom Frankrike og Storbritannia etter Det osmanske rikets fall? Eller Winston Churchill, daværende britisk krigsminister, som raserte kurdiske byer og landsbyer, bombet dem med sennepsgass, og drepte to tredjedeler av innbyggerne i den kurdiske byen Sulaymaniya, og som sto bak de voldelige reprimandene mot de irakiske sjiamuslimene mellom 1921 og 1925? Og hvordan glemme krigen mellom Iran og Irak (1980–1988), hvor Vesten og Sovjetunionen støttet aggressoren Irak og innførte embargo mot Iran?

Barack Obama er den fjerde amerikanske presidenten som sender bombefly til Irak, et land som allerede er mørbanket etter 23 år med vestlige militærangrep. 120 000 sivile ble drept fra den amerikanske invasjonen i 2003 til troppeutrekningen i 2011.3 I 2006 anslo legetidsskriftet The Lancet at krigen hadde forårsaket 655 000 dødsfall, i tillegg til de 500 000 som døde som følge av den internasjonale embargoen mellom 1991 og 2002. «Det var verdt det,» sa USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright til CBS 12. mai 1996.

Hvorfor angriper Vesten i dag IS? For å forsvare humanistiske prinsipper? Det er all grunn til å tvile på det når vi vet at tre av landene i alliansen fortsatt halshugger, steiner og kutter av hender på tyver (Qatar, Emiratene og ikke minst Saudi-Arabia). For å forsvare religionsfriheten? Ingen våger å kreve det av Saudi-Arabia, hvor en domstol nettopp dømte en palestinsk poet til døden for trosfrafall.4 For å forhindre massakrer? Den arabiske opinionen har vansker med å tro på det. To måneder etter at Israel drepte 1900 sivile i Gaza, da de vestlige regjeringene var besynderlig handlingslammede, var halshuggingen av tre vestlige borgere alt som skulle til for å begynne å bombe Nord-Irak. «Tusen døde i Gaza og man gjør ingenting, tre halshugde vestlige og man sender inn hæren!» skrev et franskspråklig salafistnettsted.

Da må det vel dreie seg om olje? Nei, det meste av oljen og gassen i området går til asiatiske land som ikke er med i koalisjonen. For å dempe flyktningstrømmen? Hvorfor aksepterer de da at golflandene ikke tar imot noen? For å beskytte menneskerettighetene samtidig som de forsvarer Saudi-Arabia? Myndighetene i Riyadh viste nylig sin nyskapende oppfatning av menneskerettighetene da de dømte den unge sjiamuslimske demonstranten Ali al-Nimr til å bli halshugd og korsfestet offentlig til liket råtnet.5

Militært er selvmotsigelsene enda mer slående. I dag bomber faktisk kun vestlige fly IS. USA har 400 fly, Frankrike rundt 38 med hangarskipet Charles de Gaulle. Saudi-Arabia har rundt 400 kampfly, men kun 15 er aktive i Irak, like mange som Nederland og Danmark har til sammen. I Jemen derimot er hundre saudiske fly involvert i bombingene til den saudi-ledede koalisjonen av ti sunniarabiske land. Ti arabiske land mot sjiaene i Jemen, fem mot IS – for en underlig ubalanse! Saudi-Arabia har mobilisert alle sine styrker mot houthiene, ikke mot Al-Qaida på den arabiske halvøya (AQAP), som Charlie Hebdo-attentatmannen Cherif Kouachi hevdet å tilhøre. Tidligere CIA-direktør David Petraeus har kalt AQAP «den farligste grenen» av Al-Qaida, og den har nå tatt kontroll over Aden, Jemens nest største by.


Nærer propagandaen

IS har nå nådd tre strategiske mål. For det første framstår organisasjonen som en beskytter for undertrykte sunnier i Syria og Irak. 90 prosent av ofrene for IS er muslimer. I Afghanistan, Irak, Syria og Pakistan er attentatofrene særlig sjiamuslimer, deretter «dårlige muslimer» (spesielt sufier), representanter for de arabiske regimene, og så i langt lavere grad religiøse minoriteter og vestlige borgere.

For det andre har IS klart å svekke Al-Qaida og organisasjonens syriske gren, Al-Nusra. Oppfordringene fra Osama bin Ladens etterfølger, Ayman al-Zawahiri, om å slutte seg til Al-Baghdadi avslører en fortvilet motløshet. De mange avhopperne innad i jihadistgruppene er et tegn på den nye dynamikken IS har skapt.

For det tredje er IS blitt fiende nummer én i Vesten, som har lansert militæroperasjoner som jihadistpropagandistene har få problemer med å framstille som et korstog. Den amerikanske operasjonen «Inherent Resolve» omfatter tolv NATO-land pluss Australia. Hvis de allierer seg med Russland vil det ytterligere forsterke inntrykket av en «kristen front» som internett-propagandistene vet å spille på. Et nettopprop signert av 53 medlemmer av det saudiske presteskapet hevder målet for de russiske flyangrepene er «hellige krigere i Syria [som] forsvarer hele den muslimske nasjonen». Hvis krigerne blir slått «vil alle sunni-islamske land falle, det ene etter det andre».6

Den saudiske kongefamiliens militære motstrategi levner ingen tvil: Den dreier seg hovedsakelig om å slåss mot sjiamuslimene. Verken Saudi-Arabia eller de andre landene i Golfrådet kan erklære IS som hovedtrussel, fordi de da står i fare for å få samfunnene sine mot seg. I 2012 grep Saudi-Arabia inn i Bahrain for å knuse de demokratiske protestene, hovedsakelig fra sjiamuslimer, som truet sunnimonarkiet til al-Khalifa-familien. I Jemen er målet for militæroperasjonen som ble innledet i mars å gjeninnsette president Mansur Hadi, som houthi-opprørerne styrtet. Det er åpenbart uaktuelt for Saudi-Arabia å sende inn bakkesoldater mot IS, mens 150 000 soldater er utplassert langs grensen til Jemen.


Eksterne mål i interne kriser

Det neste målet til IS vil bli å sikre religiøs legitimitet for «kalifen», som kaller seg selv Ibrahim al-Muminim («de troendes kommandør», en tittel fra Abbasid-dynastiet), Abu Bakr (navnet til den første kalifen) al-Baghdadi al-Husseini al-Qurashi (navnet til profetens stamme)». På bakken har IS begynt å utfordre den andre makten som hevder å lede umma og representere islam, nemlig Saudi-Arabia. For å vinne må Baghdadi trosse «vokteren av de hellige steder». Så snart sjiaområdene er redusert, kan «kalifen» altså tenkes å vende seg mot Saudi-Arabia,.

Hvilke konsekvenser vil det få for Europa? Etter de afghanske, irakiske og syriske flyktningene kan det snart komme jemenittiske. Jemen har en større befolkning enn Syria og innbyggerne kan ikke dra til nabolandene, som alle er med i koalisjonen som bomber landet. Siden 2004 har krigen fordrevet 340 000 jemenitter og 15 prosent av dem bor i flyktningleirer, ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats. Dessuten huser Jemen 246 000 flyktninger, nesten alle fra Somalia. Landene i Golfrådet vil vise samme egoisme som under den syriske utvandringen, de vil ikke ta imot en eneste flyktning. Dermed gjenstår bare Europa.

Vi forstår nå hvorfor alliansen fører en krig hvor det er vanskelig å ha et klart strategisk mål: Alle de allierte er i krig med noen andre. Intervensjonene i Irak, Syria, Mali og Afghanistan ligner svulstfjerning: Salafistkreften har sin opprinnelse i golflandene, som Vesten beskytter. Kan man ødelegge IS uten å styrke andre jihadistbevegelser, Assad-regimet eller Iran? Krigen vil bli lang og umulig å vinne, for ingen av de allierte i regionen vil sende inn bakketropper, ettersom det risikerer å true deres interesser.

Den vestlige strategien med bombing og trening av lokale krigere har mislykkes i Syria og Irak, som i Afghanistan. Og nederlaget viser de fundamentalt eksterne europeiske og amerikanske målene i de interne krisene i den arabisk-muslimske verden. Jo større militær opptrapping, jo større risiko for terror, før den forutsigbare, ødeleggende og endelige konflikten mellom IS og Saudi-Arabia. Er det «vår» krig?

Oversatt av R.N.

Pierre Conesa er førsteamanuensis, Sciences Po Paris, tidligere toppbyråkrat i det franske forsvarsdepartementet.