Mot slutten for verdens eldste gerilja

23. september ble FARC-geriljaen og den kolombianske regjeringen, med Norge og Cuba som meglere, enig om en fredsavtale. En spesialdomstol skal dømme aktørene i konflikten. Spørsmålet er om den vil våge å nøste opp ansvaret helt til topps.

Tre år! Det er mer enn tre år siden fredsforhandlingene mellom FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia) og Juan Manuel Santos’ regjering formelt startet i Norge. «Vi er kommet fra urettferdighetens Macondo1 til Oslo med en felles drøm om fred,» erklærte Luciano «Iván Márquez» Marín Arango på vegne av Latin-Amerikas eldste gerilja 20. oktober 2012.

El comandante passet på å legge lista høyt og minne om årsakene til de mange tiårene med væpnet kamp – en politisk, sosial og økonomisk konflikt – og krevde «strukturelle endringer». Han gikk dermed langt utover dagsordenen partene hadde blitt enige om på de hemmelige forhandlingsmøtene flere måneder i forveien. Humberto de la Calle, lederen for regjeringsdelegasjonen, svarte: «Hvis vi skal diskutere gruve- og energispørsmål [en viktig del av regjeringens nyliberale politikk] må FARC legge ned våpnene, drive politikk og vinne valget.» Så trakk han fram tidsrammen for forhandlingene og la press på opprørerne: «Dette kommer til å bli en rask og effektiv prosess. Den skal vare i noen måneder, ikke i mange år.»


Sovende general

Det har vært mange forhandlingsforsøk før partene møttes i Oslo – og siden november 2012 har fortsatt forhandlingene i Havanna. De forhandlingene som vekket mest håp, men som også endte med størst skuffelse, fant sted under president Belisario Betancur (1982–1986). 28. mars 1984 signerte partene en gjensidig våpenhvileavtale i forbindelse med La Uribe-avtalen, som gjorde det mulig å stifte partiet Patriotisk union (UP). Partiet samlet fredelige venstreaktivister og mange FARC-krigere som var bitt demobilisert for anledningen. Resten ventet på utfallet, med våpnene klare. Dessverre gikk det veldig galt.

Sør i delstaten Bolivar, 2002. Foto: Maurice Lemoine

Sør i delstaten Bolivar, 2002. Foto: Maurice Lemoine

Etter at UP fikk 14 senatorer, 20 parlamentsmedlemmer, 23 ordførere og over 300 kommunestyremedlemmer i valget i 1986, angrep ekstremister i hæren og i de paramilitære styrkene UPs medlemmer, sympatisører og ledere. 4000 ble drept, blant dem to presidentkandidater, Jaime Pardo Leal (1987) og Bernando Jaramillo (1990). Iván Márquez, en tidligere opprører og folkevalgt i Caquetá, ble som mange andre nødt til å gå under jorda på slutten av 1980-tallet. Det var verken et innfall eller en dragning mot vold og villmarksliv, det var nødvendig for å overleve.

«Regjeringen så for seg raske forhandlinger og en kjapp avtale.»

«Caguán»-forhandlingene2 fra oktober 1998 til februar 2002, under president Andres Pastrana, var «improviserte og ustrukturerte» ifølge den sveitsiske utsendingen Jean-Pierre Gontard. «Det passet begge parter. Makthaverne trengte tid for å konkretisere Plan Colombia med USA,3 mens FARC hadde vokst svært raskt og trengte en pause for å lære opp ledere og hvile,» sier Gontard. Det var dermed knapt nok noen dagsorden på møtene. «Vi kom i et småfly fra San Vicente del Caguán til forhandlingsstedet. Fredskommissæren sa at ‘i dag skal vi utvilsomt snakke om det’, men det ble ikke så mye snakk.» Geriljaen hadde bedt om at hæren skulle delta i diskusjonene og «regjeringen sendte en pensjonert general som sov det meste av tiden, det var nemlig veldig varmt!».


9000 krigsfanger

I dagens forhandlinger er konteksten en helt annen. Norge og Cuba er tilretteleggere og garantiland, mens Venezuela og Chile bistår. President Santos representerer en «moderne» økonomisk elite som ser det som mer realistisk å søke fred med andre midler enn endeløs konfrontasjon: For selv om geriljaen er blitt svekket de siste årene, er den ennå ikke beseiret. For FARC er det ikke lenger noen utsikter til seier. Siden 2012 har partene snakket ansikt til ansikt. Cuba står for logistikken og Norge for økonomien, Chile gjør ikke stort, mens Venezuela lar opprørerne reise gjennom landet for å dra til Cuba. Ifølge Gontard har forutsetningene aldri vært bedre, fordi «en del av representantene på Cuba har vært med på tidligere forhandlinger, og kan bygge videre på erfaringene derfra».

I La Macarena (Meta), oktober 2015. Foto: Maurice Lemoine

I La Macarena (Meta), oktober 2015. Foto: Maurice Lemoine

Regjeringen så for seg raske forhandlinger og en kjapp avtale om fred når tiden var i ferd med å renne ut, en fred som skulle skape vekst i den nyliberale økonomien uten omfordeling eller endringer. Men selv om FARC har gitt slipp på de mest radikale kravene sine, fortsetter de å kreve reformer for at de skal legge ned våpnene. Uansett hvor irriterende det er for makthaverne, blir de nødt til å inngå kompromisser. Av de fem punktene i forhandlingene – «helhetlig landbruksreform», «politisk deltakelse», «ulovlige avlinger og narkohandel», «rettferdighet og oppreisning for ofrene» og «avvæpning» – er det enighet om de tre første. Partene har bestemt at «ingenting er ferdig før alt er ferdig», derfor er det ingen som kjenner til detaljene i avtalen. For ikke å hale ut prosessen har forhandlerne utsatt vanskelige punkter til sist. Blant disse er kravet fra bondebevegelsen samlet i Cumbra Agraria (landbrukstoppmøtet i Colombia) om at los latifundios (store landeiendommer) må avvikles.

Ifølge en landbrukstelling som ble offentliggjort 11. august, er 70 prosent av landbrukseiendommene under fem hektar og utgjør fem prosent av de 113 million hektar i opptellingen. Eiendommene over 500 hektar eies av 0,4 prosent av jordeierne og utgjør 40 prosent. Her ligger problemets kjerne. I forhandlingene krever FARC, i likhet med de folkelige organisasjonene, at man skal vektlegge utvikling av områdene som er reservert for bønder.4 Regjeringen ønsker derimot å lage egne interesseområder for landbruk, sosial og økonomisk utvikling (Zidres), hvor det er en ekstremt skjev maktbalanse mellom småbøndene og landbrukskonsernene, noe som truer med å gjøre bøndene til utsatte arbeidere. Samtidig er regjeringen i ferd med å utarbeide en ny lov om los baldios, udyrket mark, for å hindre at bøndene får eiendomsretten tilbake. Og når protester blir til demonstrasjoner, og batonger og tåregass har gjort sitt, blir lederne dømt for «opprør», fengslet og arrestert. Ofte blir de feilaktig anklaget for forbindelser til FARC eller til Hæren for nasjonal frigjøring (ELN), en annen kolombiansk geriljagruppe. Dermed får de 9000 krigsfangene selskap av flere hundre politiske fanger.


Mirakelet 23. september

Fred eller jakten på fred kan være en fortsettelse av krigen med andre midler. Elitene ønsker fred hvis det ivaretar deres interesser. «Det de diskuterer på Cuba har paradoksalt nok ingen direkte innflytelse på hverdagen i Colombia,» sier historiker og sosiolog Sergio Arvoleda i Bogotá. Han er likevel optimistisk: «Fra et historisk ståsted er det som er i ferd med å skje en stor forandring. Hver dag tas det beslutninger i Havanna som kan føre mot forsoning.»

«Var Santos litt for uforsiktig da han satte 26. mars 2016 som sluttdato?»

FARC har flere ganger annonsert og overholdt ensidige våpenhviler. Det har senket antallet drepte dramatisk.5 Men regjeringen har ikke fulgt opp, for den er militært press fremdeles førsteprioritet. Det har ført til hyppige, små og uklare episoder, hvor alle skylder på motparten når soldater og geriljakrigere har blitt drept. Slike kriser har vært uunngåelige så lenge regjeringen har forhandlet som om det ikke var krig og kriget som om de ikke forhandlet. Likevel erklærte FARC nok en gang ensidig våpenhvile 12. juli i år, etter vennskapelig press fra garantilandene, progressive organisasjoner og sosiale bevegelser, som frykter at forhandlingene skal stoppe opp. FARCs kunngjøring blåste nytt liv i forhandlingene. President Santos svarte med en delvis nedrustning og 26. juli stanset han bombingen.

FARC-medlemmer i delstaten Caquetá, 2000. Foto: Maurice Lemoine

FARC-medlemmer i delstaten Caquetá, 2000.
Foto: Maurice Lemoine

«Etter hvert som samtalene fortsetter og opinionen presser på i en vanskelig politisk situasjon, går fredsprosessen inn i en fase der framskrittene må tvinges fram,» forteller en anonym latinamerikansk kilde som deltar i forhandlingene (begge partene har med mange sivile og militære rådgivere og eksperter). Santos er under konstant press fra media (positive til fred, men fiendtlig til opprørerne) og sin forgjenger Alvaro Uribe og hans tilhengere, som er imot forhandlinger så lenge «terroristene» ikke blir «utlevert». Var Santos litt for uforsiktig da han satte 26. mars 2016 som sluttdato for forhandlingene? De to delegasjonene har laget fire underkommisjoner for å få fortgang på de meste ømtålige temaene – «overgangsjustis», «politiske fanger», «rettigheter for kvinner og barn» og «avvæpning og våpenhvile».

Den siste kommisjonen består av offiserer fra hæren og FARC-kommandanter. Alle blokkene6 i FARC, også de mest kompromissløse, er representert på Cuba. Det tar brodden av ryktene om indre splid. «Geriljaen utviser et imponerende samhold. De har problemer med å informere til troppene sine, fordi hæren blokkerer kommunikasjonen deres. Men den siste tiden har de holdt dem oppdatert kontinuerlig og gjort store endringer. De har erstattet ’militære’ frontkommandanter og mellomledere med mer ’politiske’ folk,» sier min kilde. 23. september skjer mirakelet.


Ulike virkelighetssyn

«Det var virkelig en begivenhet,» smiler Jahel Quiroga, en av de overlevende fra Den patriotiske union og som nå leder menneskerettsorganisasjonen Reiniciar. «På morgenen sa Santos at han ville komme med en stor nyhet og at han skulle til Havanna for første gang. Vi satt klistret til TeleSur7 på nettet – for våre egne TV-kanaler, RCN og Caracol, gjentar bare det regjeringen sier og avbryter sendingen med en gang noen fra geriljaen uttaler seg.» Denne dagen annonserte den kolombianske presidenten og FARCs leder Rodrigo Londoño «Timosjenko» Echevry at de var blitt enige om en avtale om rettferdighet og rettigheter for ofrene. For mange var det et point of no return. De utvekslet et historisk håndtrykk med en begeistret Raúl Castro som vitne.

Offisielt ble 218 094 mennesker drept (hvorav 19 prosent var stridende) og 5 712 094 drevet på flukt i Colombia fra 1958 til 2012.8 Utregningen er noe merkelig fordi den ikke tar med de 200 000 ofrene for krigen mellom liberale og konservative fra 1948 til 1954 – kjent som «La Violencia». Krigen drev kommunistpartiet, og delvis de liberale, til å opprette selvforsvarsgrupper på landsbygda. Etter hvert som volden økte ble disse gruppene til FARC. Alle fakta ligger på bordet, selv om det finnes mange måter å framstille dem på. Dette visste Santos da han balanserte på knivseggen og sa: «Alle vil ikke bli fornøyde, men jeg er sikker på at med tiden vil alt bli bedre, selv om noen fortsatt vil være misfornøyde. Alle kan ikke tilfredsstilles, men denne forandringen vil være svært positiv.»9

Ingen av partene satte seg ved forhandlingsbordet med rene hender. Hele veien har det vært tydelige motsetninger mellom de rurale områdene, som er direkte rammet av konflikten, og byområdene «der de ikke skjønner hva som foregår», som Arvoleda uttrykte det. De to gruppenes virkelighetssyn går ikke overens. «Landet er ekstremt polarisert, godt hjulpet av de store mediene som forfalsker historien og vrir på sannheten,» sier Carlos Lozano, redaktør i den kommunistiske ukeavisen Voz. «I stedet for å formidle forsoning og toleranse, bidrar de til splittelsene. Fredstilhengerne blir trengt opp i et hjørne.» Uribe og hans trofaste støttespiller statsadvokat Alejandro Ordóñez har oppildnet en del av opinionen til bare å bry seg om hvor lenge «terroristlederne» skal sitte i fengsel og utestenges fra politikken.


Såre punkter for geriljaen

Det har aldri hendt noe sted at lederne for en ubeseiret væpnet opposisjon har inngått en fredsavtale for så å bli satt i fengsel så snart de har fått på seg sivile klær, eller utlevert til USA. Presidentens bror, Enrique Santos, spilte en sentral rolle i de første samtalene med FARC. Han har prøvd å endre debatten: «Målet med prosessen er ikke å straffe FARC, men å få slutt på en krig som har voldt mye smerte og sorg.»10 Noe av det samme sier senator Antonio Navarro-Wolf, en tidligere comandante som fikk amnesti etter at M19-geriljaen la ned våpnene i 1990: «Politisk deltakelse er kjernen i alle fredsforhandlinger i verden og historien. I alle, uten unntak».11 Regjeringen og forhandlerne har vært nødt til å ta denne realiteten innover seg, til tross for deres selektive, ensidige og asymmetriske holdning.

Refleksjonen har heller ikke vært lett for gerilja-sympatisører og tidligere UP-medlemmer, slik som Quiroga: «Geriljaen oppsto på grunn av politisk eksklusjon og fordi det var umulig å møte folkets forhåpninger på demokratisk vis. Staten og de paramilitære styrkene har stått for de verste menneskerettsbruddene. Forholdet er asymmetrisk.» Ingen i geriljaen har glemt de utenomrettslige henrettelsene og de mange forsvinningene. «Det har vært vanskelig å få dem til å endre tankegangen,» sier min kilde. Geriljakommandant Jesus Santrich uttrykte de samme holdningene 1. september: «Vi er opprørere, vi skal ikke sitte ett sekund i fengsel. Opprør er en universell rettighet som vi har utøvd. Vi angrer ikke og vil ikke akseptere noen straff».12

Samtalene har vært svært direkte, særlig under besøket til en FN-rapportør for seksualisert vold, eller da tvangsrekruttering sto på dagsorden. «Geriljakrigerne avviste det første punktet: De hevdet at de har et strengt internt regelverk og at hvis tilfeller av seksualisert vold har forekommet, dreier det seg ikke om en bevisst politikk. I deres tankegang finnes det heller ikke tvangsrekruttering. De ser på seg selv som staten i distriktene: ’Enten blir du med oss eller så dør du av sult!’». Men til slutt ble også opprørslederne nødt til å endre standpunkt. Disse sakene, to svært såre punkter for geriljaen, er nevnt i avtalen. «Konklusjonen deres ble til slutt at: ’Greit, vi vil understreke at dette ikke er FARCs politikk, og hvis noen er involvert i den typen forbrytelser må de stå til rette for det.’»


Dypdykk ned i rennesteinen

Regjeringen og opprørerne har kunngjort at de både vil opprette en spesialrett for fred og et «system for sannhet, rettferdighet, oppreisning og ikke-gjentakelse», som inkluderer en sannhetskommisjon. Når en krig tar slutt og etterlater seg et blodig spor av forbrytelser og overgrep, er retten til erindring en forutsetning for å gjenopprette rettsstaten: Folk må kjenne til forbrytelsene, forbryterne og vite hva som skjedde. I tillegg finnes det en enda viktigere moralsk forpliktelse og et behov for samfunnet, nemlig å identifisere ofrene og gi oppreisning. Men når hovedmålet er å gå fra konflikt til post-konflikt, fra et «kaotisk» til et «forsont» samfunn», som setter flere tusen liv og en hel nasjons framtid på spill, kan det ikke skje via fengselscellen. Det er det man kaller forsoningseller overgangsjustis.

Spesialretten for fred skal ha egne rettssaler og en fredsdomstol. De skal først og fremst ha kolombianske dommere, men også noen utenlandske spesialister. Domstolen skal dømme alle som indirekte eller direkte har vært med i den væpnede konflikten og involverte i «alvorlige forbrytelser» – folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det vil bli to typer rettssaker: En for de som legger alt på bordet og erkjenner sitt ansvar (fem til sju år med «innskrenket frihet» innenfor et begrenset geografisk område) og en for de som ikke innrømmer skyld eller som gjør det sent. De risikerer inntil tjue års fengsel. Folk som er anklaget for «politiske forbrytelser eller lignende» – disse er ennå ikke definert, men det vil antakelig dreie seg om forsvinninger og narkosmugling for å finansiere krigen – vil kunne få amnesti.

De som trodde at geriljaen skulle forsvinne ned i et stinkende fangehull, er blitt overrasket. Ildrøde i ansiktet og med oppsperrede øyne raser de innbitte krigstilhengerne mot denne «straffefriheten». Til tross for at de, med Rettferdighets- og fredsloven som Uribe undertegnet i 2005, sørget for at de paramilitæres forbrytelser knapt ble straffet. Tidligere president Andrès Pastrana (1988–2002) mener at Colombia er i ferd med å bli et nytt Venezuela. Han kunne ikke kommet med en større fornærmelse. For det verste ligger foran dem. Mange kolombianere er nemlig ikke klare for å konfrontere en smertefull fortid og problematiske sannheter. Når avtalen tvinger dem til en slik konfrontasjon, går den lenger enn den klassiske anklagen mot væpnede grupper, geriljakrigere, soldater og paramilitære – som er så populær i «sivilsamfunnet» og hos menneskerettsorganisasjoner. Her skal alle som var i konflikten svare for handlingene sine i Sannhetskommisjonen, også de «ikke-stridende». Det vil bli et dypdykk i rennestein og kloakkrør.


Alle tviholder på håpet

Hva slags dobbeltmoral krever at FARC (og senere ELN) skal påta seg sitt ansvar uten at det tradisjonelle oligarkiet, partier, byråkrater, næringslivsledere, bønder, landeiere og multinasjonale selskaper skal gjøre det samme? Deres ansvar for sosial urettferdighet og bånd til høyreekstreme militser er blitt bevist gang på gang. Kan man frikjenne de som har tjent på plyndringen av jorder, på at folk har blitt fordrevet eller har solgt sin innflytelse i statsapparatet og rettsvesenet? Eller de kriminelle strukturene bak den utøvende makt? Kan vi overse at USA har bidratt til at konflikten har vart så lenge? Det begynte med general Yarbourgh og organiseringen av paramilitære grupper i 1962, og fortsatte med Bill Clinton og George W. Bush, som finansierte Plan Colombia. FARCs juridiske rådgiver, spanske Enrique Santiago, oppnevnt av Norge, skapte furore da han stilte de ømtålige spørsmålene: «Hvor slutter kommandokjeden i et diktatur? I beste fall slutter den hos hærledelsen. Men i et demokrati slutter den hos presidenten og ministrene. Det har folkeretten etablert.»13

Man har begynt å nevne tidligere statsledere, særlig president Uribe. Høyesterett interesserer seg blant annet for at han sannsynligvis, «enten direkte eller ved forsømmelse», deltok i de paramilitæres massakre i El Aro i 1997, da han var guvernør i Antioquia. 17 bønder ble torturert og drept, 1200 ble drevet på flukt. Og ingen ringere enn president Santos var Uribes forsvarsminister under «falsos positivos»-skandalen, da hæren bortførte og drepte minst 3000 sivile for å blåse opp resultatene i kampen mot geriljaen.

Denne gangen er det blitt ramaskrik. Noen av de som har ødelagt landet, men som har funnet tilbake til et uskyldig engasjement, har til og med henvendt seg til Den internasjonale straffedomstolen! «De trodde målet med overgangsjustisen var å fengsle geriljakrigerne. Plutselig trodde de at de alle skulle havne bak lås og slå. I virkeligheten dreier det seg om at alle skal vitne, at landet og ofrene får vite hva som har skjedd,» sier Lozano. 19. oktober uttalte flere næringslivsledere at de er bekymret, samtidig som de understreket sin støtte til Santos. Da lederen for næringslivsorganisasjonen ANDI, Bruce Mac Master, la fram et dokument kalt «Fredsavtalen må respektere rettsstaten», innrømmet han at «vi er bekymret for mulig indirekte ansvar» og etterlyste presiseringer.

Noen dager tidligere hadde regjeringens forhandlingsleder, De la Calle, allerede tatt et skritt tilbake da han sa at «enkelte tvetydigheter i teksten må presiseres». FARC svarte med en pressemelding med tittelen «Klarhet trenger ikke fortolkning», hvor de sier at det ikke er mulig å «overholde løftet» om å avslutte forhandlingene innen seks måneder hvis regjeringen begynner å «så tvil om inngåtte avtaler» og «trekke tilbake framskritt».

Alle tviholder på håpet. En fredsprosess med FARC har aldri kommet så langt som dette, men kanskje er det fremdeles litt for tidlig å snakke om «post-konflikt».

Oversatt av I.A.F.

Maurice Lemoine er journalist i franske Le Monde diplomatique.