Saudisk sjansespill

Saudi-Arabia anklages for å ha samme religiøse ekstremisme som jihadistene og for å slåss mot de samme sjiamuslimske fiendene. Samtidig er kongefamilien splittet og lider under rekordlave oljepriser den selv har forårsaket.

«Vi gjør ikke militæroperasjoner. Vi vet ikke hvordan. Det eneste vi kan er å skrive ut sjekker,» sa den saudiske etterretningssjefen Turki al-Faisal om landets støtte til jihadistene i Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen (1979–1989).1 I tråd med Quincy-pakten2 finansierte Saudi-Arabia på denne tiden USAs hemmelige operasjoner i «kommunistland» som Angola og Nicaragua. Uten å stille USA eller seg selv for mange spørsmål.

I Golf-krigen (1990–1991), under George H. Bush, sloss saudiske soldater sammen med den amerikanske hæren – og en internasjonal koalisjon – for å kaste de irakiske styrkene ut av Kuwait. På tross av angrepene 11. september 2001 fortsatte det gode forholdet under George W. Bush, som hadde knyttet tette bånd til de saudiske lederne da han jobbet i oljeindustrien i Texas. Bush jr. ga også prins Bandar bin Sultan, ambassadør i USA fra 1983 til 2005 og sønn av den mektige forsvarsministeren, kallenavnet «Bandar Bush» etter et besøk hos Bush-familien på begynnelsen av 1990-tallet.3 Kongedømmet ble på den tiden kraftig kritisert for å eksportere sunniekstremisme til alle verdenshjørner og for sine mange menneskerettsbrudd, men kritikken kom for det meste fra pressen og kongressmedlemmer.


Regional kald krig

Etter at Barack Obama kom til makten har relasjonene kjølnet. Flere ganger har saudiaraberne tilnærmet seg land som Frankrike, Storbritannia, Russland og spesielt Kina, for å vise at de kan frigjøre seg fra amerikanerne. Saudi-Arabia deltar aktivt i G20 og andre internasjonale fora. Sjekkheftediplomatiet er ikke lenger uforenlig med egne militæroperasjoner eller massiv innblanding i nabolandenes affærer, spesielt når lederne i Riyadh vil motvirke Irans innflytelse eller framstå som ledere for den sunnimuslimske verden.

Innflytelsesrike medlemmer av kongefamilien nøler ikke med å legge ut om sin misnøye med USA, og anklage Obama for vingling eller svik. Listen over anklager er lang: Obama skal ha mistet interessen for Midtøsten og vendt blikket mot Asia; han skal ha sviktet Egypts Hosni Mubarak og vist – i det minste i begynnelsen – sympati for den arabiske våren; han nektet å gripe inn i Syria i 2013 selv om Assad-regimet gikk over den røde linjen og brukte kjemiske våpen.

«Sjekkheftediplomatiet har gitt Saudi-Arabia en lederrolle i den arabiske kontrarevolusjonen.»

Men framfor alt brøt Obama med tiår med fiendskap og isolering da han innledet forhandlinger med Iran, Saudi-Arabias historiske fiende. Siden har det bare blitt mer sutring og humørsvingninger. I 2013 ble Saudi-Arabia valgt til ikke-permanent medlem av FNs sikkerhetsråd etter en intens lobbyering, men trakk seg like etter. Så nektet utenriksminister prins Saud al-Faisal å tale til FNs generalforsamling i protest mot FNs manglende handlinger i Syria.

Atomavtalen mellom Iran og P5+14 i juli var forventet, likevel sjokkerte den Saudi-Arabia. Etter den iranske revolusjonen i 1979 har det vært en kald krig med gjensidig demonisering mellom de to naboene i Persiabukta. Men rivaliseringen er eldre. Etter at Storbritannia trakk de siste soldatene ut av regionen i 1971, fastslo Nixon-doktrinen at stabiliteten i Midtøsten hvilte på de «to pilarene» Iran og Saudi-Arabia. I virkeligheten anså USA, inntil revolusjonen i 1979, sjahen av Iran som regionens reelle politi. Kun han hadde visse privilegier, blant annet blankofullmakt til å kjøpe så mye våpen han ville fra USA uten kontroll fra Kongressen.


Kjøper seg sosial fred

De saudiske lederne frykter at den nye tilnærmingen mellom USA og Iran skal skje på deres bekostning. De krever «strategisk likestilling» med Iran og ytterligere sikkerhetsgarantier. Så snart atomavtalen var signert sa Obama at USA hadde et «urokkelig engasjement […] for sikkerheten til våre allierte i Persiabukta». Han gjentok også løftet om å gripe inn «i tilfelle ytre aggresjon.» Og han skyndte seg å invitere lederne for de seks landene i Golfrådet (GCC) – Saudi-Arabia, Emiratene, Bahrain, Kuwait, Qatar og Oman – til Camp David. Kong Salman bestemte seg i siste øyeblikk for ikke å dra. Han dro til slutt til Washington 4. september. I bytte mot garantier om ytterligere sikkerhet kom Saudi-Arabia tilbake i folden hos den eneste stormakten som kan tilby saudiaraberne beskyttelsen de ønsker overfor Iran.

Saudiaraberne tok til fornuften også på grunn av prisnedgangen på olje siden i fjor sommer og andre skuffelser. Kongedømmets — relative – frigjøring fra USA skyldes oljeformuen landet har bygd opp etter et tiår med høye priser. Ifølge SaudiLeaks var kongedømmet i ferd med å bli en regional stormakt, kurtisert av alle.5 Sjekkheftediplomatiet har gitt landet en lederrolle i sunniverdenen og i den arabiske kontrarevolusjonen, mens Tyrkia og Qatar var gudfedre for Muslimbrødrene. Etter kuppet til Abdel Fatah al-Sisi i Egypt i juli 2013 har Saudi-Arabia holdt liv i den egyptiske økonomien. Ifølge estimater fra Det internasjonale pengefondet (IMF) har det allerede kostet dem 6,5 milliarder dollar.

Med oljeinntektene klarte regimet tilsynelatende å bevare den sosiale freden og dempe spenningene i en region i full flamme. Den saudiske velferdsstaten har bestått i hyppige gaver til befolkningen: 130 milliarder dollar under den arabiske våren, 29 milliarder da den nye kongen ble innsatt. For ikke å glemme megaprosjektene: infrastruktur (havner, flyplasser, jernbane), store prosjekter innen utdanning, bolig og helse, investeringer i fornybar energi og landbruk for å gi landets økonomi flere bein å stå på og redusere olje- og importavhengigheten.


Må kutte utgifter

Paradoksalt nok har regjeringens oljepolitikk vært det største sjansespillet. Saudi-Arabias tradisjonelle strategi har vært å stabilisere markedene, men det endret seg radikalt på OPEC-toppmøtet 27. november i fjor. Råoljeprisen hadde allerede sunket til 70 dollar fra 115 dollar noen måneder før. Oljeminister Ali al-Naimi mente det var avgjørende å bekjempe amerikansk skiferolje og ville ha en priskrig: I stedet for å stenge kranene, skulle de oversvømme markedet, for prisene ville stige igjen så snart de amerikanske skiferoljebrønnene var blitt uskadeliggjort. Saudiaraberne håpet også på en positiv bivirkning, nemlig at den iranske økonomien ville bli kvalt. Ingen av delene slo til. Priskollapsen førte ikke til en økt etterspørsel i etterkant og de amerikanske skiferoljeprodusentene lever videre. Forhandlingene med Iran fortsatte og ga Iran håp om at heving av sanksjonene vil gi en boost for landets økonomi.

I august var oljeprisen falt til under 40 dollar fatet som følge av stort tilbud og usikkerhet om den kinesiske økonomien. Samtidig trenger Saudi-Arabia 106 dollar fatet for å få balanse i statsbudsjettet. Det må derfor kutte i utgiftene. Men hvilke? Listen er lang: I tillegg til forpliktelsene Saudi-Arabia har inngått mens oljeprisen var høy, kommer store militærutgifter – en konsekvens av frykten for Irans reintegrering i verdenssamfunnet. Vil Saudi-Arabia klare å fortsette å kjøpe seg sosial fred?


Kritiserte kronprinser

Den som må løse disse dilemmaene er den nye kongen, Salman bin Abdelaziz al-Saud (79), som tok over for sin 90-årige halvbror Abdallah som døde 23. januar. Den nye «tjeneren av to hellige moskeer», som er hans offisielle tittel, har det travelt med å vise at han vil følge sporet til forgjengeren. Han forsøker samtidig å berolige de konservative, som var urolige for forgjengerens beskjedne reformer. En av de første beslutningene til den nye kongen var å bytte ut sjefen for det religiøse politiet, kjent som «Kommisjonen for fremme av dyd og forhindring av synd», som de konservative mente var for forsiktig. Samme skjebne led også viseutdanningsministeren, den høyest plasserte kvinnen i regjeringen, en utnevnelse som i 2009 ble hyllet som et tegn på framskritt.

Men kongens mest kontroversielle beslutning har vært å snu opp ned på det politiske hierarkiet. For første gang i et land som er vant med oldingstyre, ble to menn fra «tredje generasjon», altså barnebarn av grunnleggerkongen Abdelaziz, utpekt til tronarvinger. Innenriksminister Mohamad bin Najef, som ble utpekt til visekronprins under kroningen av Salman, er forfremmet til kronprins på bekostning av prins Muqrin, en av de siste overlevende fra andre generasjon. Forsvarsminister Mohamad bin Salman (30), sønnen til kongen og leder for kongekabinettet, er blitt nummer to i arverekkefølgen. Najef har i dag ansvaret for terrorbekjempelse, mens Salman er sjef over militæret og økonomien. Denne palassrevolusjonen er en stor seier for Sudairi-klanen som lenge har kontrollert tannhjulene i staten, spesielt innenriks- og forsvarsdepartementene.

De to kronprinsene har allerede fått anledning til å vise seg fram i krigen i Jemen, som kongedømmet leder med bidrag fra ni sunniland,6 og støtte fra vestlige makter og FN. Men målet om å slå ned det Iran-støttede houthi-opprøret og gjeninnsette den valgte presidenten Abed Rabo Mansur Hadi, er langt fra nådd. Samtidig har over 5000 mistet livet, hvorav en tredjedel sivile.

Det er lett å forestille seg at denne krigerske flukten fra landets interne problemer vil fortsette, noe som vil glede mange i Vesten. For USA alene er våpenbestillingene på 90 milliarder dollar.7 Frankrike har også økt salgene. Men en politikk som gleder utenlandske våpenhandlere, blir ikke nødvendigvis godt mottatt i kongedømmet, hvor den nye kongen og de to kronprinsene møter mye kritikk, også innad i familien. Stadig flere krever at kongen må gå av – det sies at han har fått Alzheimers – og kronprinsene kastes.8 Kritikken har heller ikke stilnet etter at trengselen i Mina nær Mekka drepte over to tusen pilegrimer 24. september. Den blodigste katastrofen i pilegrimsferdens moderne historie synes å ha levert enda et eksempel på makthavernes inkompetanse.

Oversatt av R.N.

Ibrahim Warde er førsteamanuensis, Fletcher School of Law and Diplomacy, Tufts University (Medford, USA).