Tigerspranget og den vitenskapelige sannhet

Er vitenskapelige teorier en type overbevisninger på linje med mange andre? Er vitenskapelig sannhet relativ eller beskriver den virkeligheten? Disse spørsmålene er blitt sentrale når vitenskapene stadig oftere brukes til å legitimere politiske beslutninger.

Dere falt, bang!
ned på jorda,
tyngdeloven er streng,
men slik er loven.»
Georges Brassens

Ifølge juristen Alain Supiot1 kan ingen samfunn eksistere over tid uten et sett av felles overbevisninger som står over enkeltindividene og binder sammen samfunnslegemet. Derfor er det i de hellige menneskerettighetenes navn at vi bør «underkaste de sterkes vilje noe som er sterkere enn dem, som gjelder for alle og forhindrer menneskenes samfunn i å bli en jungel». Opp gjennom historien har denne rollen blitt fylt av riter, religioner eller en selvstendig rettsorden – Romerrikets store oppfinnelse.

Et av hovedtrekkene til moderniteten er at vitenskapene har fått en stadig større plass i samfunnet, selv om de alle åpenbart ikke har samme fundament. Samtiden er kjennetegnet av en «implementering i stor skala av måter å forvalte menneskene og tingene på som framstiller seg som uunngåelige fordi de er vitenskapelig fundert,» skriver vitenskapshistorikeren Dominique Pestre i Le Gouvernement des technosciences.2 Samtidig kan «vitenskapelig fundament» brukes til å forsvare ulike syn. En og samme person kan påberope seg vitenskapelige resultater for å støtte sine overbevisninger eller han kan relativisere dem. For eksempel bruke klimavitenskapene til å angripe den mektige oljelobbyen og samtidig protestere mot farene ved genmodifiserte organismer (GMO), på tross av rådene fra en rekke biologer. Hvordan kan man i så fall legitimere vitenskapenes autoritet?


Utsikten fra ingensteds

Forskere bruker selv en svært klassisk realistisk kunnskapsteori: Vitenskapen avdekker den ytre verden, som er slik den er, uansett hva ulike folk eller kulturer tenker om den. Vi gjenfinner dette synet i fysikerne Hubert Krivine og Annie Grosmans nye bok De l’atome imaginé à l’atome découvert3 hvor de setter de ulike atomene man har «forestilt» seg opp gjennom historien, opp mot det faktiske atomet som ble «oppdaget» på begynnelsen av 1900-tallet. De to fysikerne forklarer atomteoriens endelige seier med at atomene «simpelthen var der», på samme måte som en stol eller et fjell.

Ren vitenskap er i dette synet ikke et diskusjonstema. Den er nøytral, den oppdager bare verden. Man kan kun kritisere bruken av den. Genene er der enten man vil det eller ei, men man kan kritisere GMO, altså en bestemt bruk av genetikkens nøytrale kunnskap. Dette synet er utvilsomt en enkel og behagelig løsning for forskerne, siden den legitimerer deres kunnskap samtidig som det fritar dem fra alt ansvar for eventuelle dårlige anvendelser.

Filosofer har i lang tid vist hvor utilstrekkelig dette synet er. Hvordan er teoretiske endringer forenlig med ideen om at de vitenskapelige gjenstandene – slik alle i det ene øyeblikket er enige om – «simpelthen er der»? Eller at teorier som forutsetter svært ulike entiteter forklarer de samme fenomenene?

Den danske fysikeren Niels Bohr, grunnleggeren av kvantemekanikken og lidenskapelig opptatt av kunnskapsteoretiske problemer, mente at man ikke kunne skille det observerte fenomenet fra instrumentet man observerer det med. Et instrument gjør at vi kan se lys som bølger, med et annet er lyset partikler. Vitenskapshistorikere og -sosiologer har, ifølge Pestre, vist «dype sammenfiltringer i fem århundrer mellom vitenskapene og teknologiske, produktive, militære og politiske univers». Ikke bare er vitenskapspraktikeren ikke et rent subjekt – han eller hun er formet av en gitt kultur og et gitt miljø – man kan heller ikke skille ideene og instrumentene fra teknologien og politikken.4 Tilsynekomsten av arbeider på tallserier på slutten av 1700-tallet er knyttet til samfunnsmessige valg, drevet fram av behovene til grupper som forsikringsselskaper, banker og staten.

Gir vi opp troen på en uforanderlig, iboende og definitiv vitenskapelig sannhet hvis vi fjerner forskernes pretensjon om et view from nowhere, det vil si en fullstendig objektiv representasjon?


Å temme verden i laboratoriene

Vitenskapelig sannhet oppstår gjennom konstruksjonen av vitenskapelige fakta i et laboratorium. Hvis vi aksepterer analogien, ligner dette arbeidet forvandlingen av en villtiger som springer rundt i jungelen til en fanget tiger observert bak et gitter og under lyskastere som kan endre tigerens atferd. Når man «fanger» tigeren – gjennom å investere mye tid, utstyr og institusjonelle ressurser – trekker man bare ut noen få sprang av alle de mulige sprangene den ville tigeren kan gjøre, og man gjør disse reproduserbare. Analogien viser hvor viktig oppfinnsomhet er i forskernes arbeid. De avdekker ikke bare hvordan verden er organisert, de må også transformere den for å temme den, det vil si for å kunne observere og beskrive den ut fra de konseptuelle og tekniske verktøyene de bruker.

Det finnes altså både en kontinuitet og en annerledeshet mellom den ytre verden og de vitenskapelige resultatene. Kontinuitet, fordi det er en tiger som hopper rundt i buret og ikke et vesen man har oppfunnet og kan gjøre hva man vil med. Vitenskapelige fakta kan ikke reduseres til sosiale konstruksjoner hvor naturen ikke spiller noen rolle. Annerledes, fordi man aldri vil få en vill tiger til å hoppe under lyskastere. Man kan alltids hevde at det er i tigerens natur å bli fanget på denne måten,5 men bare i etterkant og uten sikkerhet: Ofte drømmer tigeren om å vende tilbake til jungelen …

Den realistiske kunnskapsteoriens feilslutning er at den tror at vitenskapelige faktas fullstendig reelle stabilitet og objektivitet viser at man har grepet den ytre verden, og at dette var mulig fordi man har frigjort seg fra alle forvrengende mellomledd. Kikker man nøyere på forskernes daglige arbeid, ser man at objektiviteten snarere er et resultat av et enormt arbeid med å temme verden i laboratoriene.6 Når man temmer tigeren på et bestemt vis, ender man opp med en av mange mulige verdener, som man bør føle ansvar for – hvis man for eksempel temmer den for å gjøre den mer aggressiv.


Alles konstruksjon

Historikere har vist at den genetiske forestillingen kom før en bestemt observasjon av det levende. Den ble drevet fram på 1940-tallet av Rockefeller-stiftelsen som finansierte en rekke forskningssentre innen helse og senere ble mistenkt for å fremme eugenikk.7 I det genetiske synet er de biologiske prosessene kontrollert av genene, som dermed er potensielle kontrollspaker for ingeniørteknikker. Denne forestillingen har spilt en avgjørende rolle for retningen til forskningen på det levende, på bekostning av andre mer diffuse faktorer, som kosthold eller miljøpåvirkning. «Ekspertenes» valg bunnet i mer eller mindre implisitte teknologiske, sosiale og politiske fordommer.

Et annet eksempel er arbeidsledighetsstatistikk, som ifølge Alain Desrosières’ analyser, «bidrar til å skape virkeligheten og ikke bare ’gjenspeile’ den. Denne ideen er ikke relativistisk, for den benekter ikke at det finnes arbeidsledighet. Men den retter oppmerksomhet mot det faktum at arbeidsledighet kan tenkes, uttrykkes og kvantifiseres på ulike måter, og at forskjellene mellom dem ikke bare er tekniske detaljer, men alltid har en historisk, politisk og sosiologisk betydning.»8

For å gi vitenskapene sin rettmessige plass i den offentlige debatten, er det viktig at vi støtter våre beslutninger på deres robuste kunnskap, samtidig som vi holder fast på en demokratisk debatt om hvilken forskning vi skal prioritere, framfor å reagere på bruken.9 De sentrale politiske spørsmålene bærer alltid i seg flere dimensjoner enn de vitenskapelige, og det vil være kontraproduktivt å la hele tyngden av beslutningene hvile på vitenskapenes skuldre, for vitenskapene er sårbare for dogmatisk forsterkning av tvil, en tvil som er grunnleggende for forskningen. Det er uforsvarlig å bruke vitenskapen til å forsvare modifisering av frø i stedet for landbruksreformer som en måte å bekjempe sult i verden på. Men reduksjon av CO2-utslipp kan forsvares med reduksjon i økologisk fotavtrykk og forbruk, samt med sosial rettferdighet.

Som Luc Boltanski påpeker utgjør forskjellen mellom «verden» og en «virkelighet» som er konstruert av formateringer som lar oss stabilisere den, et vesentlig kritisk element i dominansregimet som kjennetegner våre kunnskapsbaserte kapitalistiske demokratier: «Å være det den er og det som ikke kan være annerledes kjennetegner vår verden. Men med den vesentlige forskjellen, som nettopp skiller den fra virkeligheten, at vi ikke kjenner verden og ikke kan late som om vi kjenner den fullstendig. Men i den politiske metafysikken som ligger til grunn for denne formen for dominans, er verden nettopp det vi nå kan kjenne, gjennom vitenskapens makt, det vil si, naturvitenskapene, humanvitenskapene og samfunnsvitenskapene.»10 Vår felles «virkelighet» kan ikke reduseres til den som kan avdekkes av en elite i de vitenskapelige og økonomiske laboratoriene. Den må skapes, møysommelig, av oss alle.11

Oversatt av R.N.

Pablo Jensen er forsker ved Centre national de la recherche scientifique (CNRS).