Usikkert politisk utfall i Syria

Vesten vil utslette Den islamske stat uten å sende inn bakkesoldater. Dermed må de samle de største væpnede gruppene i Syria og innlede en politisk overgang. Men dette scenariet kolliderer brutalt med virkeligheten.

Etter angrepene i Paris 13. november sa USA og deres allierte nok en gang at de har en todelt strategi: både videreføre militæraksjonene mot Den islamske stat (IS) og forsøke å finne en politisk løsning på borgerkrigen i Syria. I begge tilfellene gjenstår to gedigne hindre.

Det eksisterer visse nyanser mellom den «store koalisjonen» eller «unike koalisjonen» som den franske regjeringen ønsker seg og den koalisjonen USA eller Russland ser for seg. Men offisielt er målet det samme, nemlig å ødelegge IS militært, med bomber og målrettede aksjoner fra spesialstyrker, struping av terrororganisasjonens økonomiske ressurser og – som den amerikanske utenriksministeren stadig gjentar – stadig sterkere involvere de regionale kreftene.

Drapene i Paris har ikke endret stort. Obama-administrasjonen er sterkt imot å sende inn bakkesoldater, på tross av republikanernes store ønske om å bli kvitt IS. «Å sende inn bakkesoldater vil gjenta tidligere feil, med mindre vi er forberedt på en permanent okkupasjon,» sa Obama etter G20-toppmøtet i den tyrkiske badebyen Antalya 14. november. Han gjentok det på en rundreise i Asia, men presiserte at koalisjonens mål fortsatt er å redusere det geografiske området IS kontrollerer for å stanse rekrutteringen. «Obama vil gjøre alt for å bevare status quo fram til januar 2017, og la sin etterfølger ta en eventuell beslutning om å sende hæren ut i en ny hengemyr,» sier en amerikansk toppdiplomat som ønsker å være anonym.


Våpenhvile og overgang

Realismen og forsiktigheten Obama viser i ønsket om å unngå bakkeoperasjoner har skapt en generell skepsis til om de vil klare å utslette IS. «Hvem skal frigjøre Raqqa, og Mosul? Du erobrer ikke byer med bombefly. Så lenge IS kontrollerer disse to sårbare punktene, kan de gå til motangrep og gjenoppta sin geografiske ekspansjon,» sier den irakiske statsviteren Omar Yasser. Den amerikanske sikkerhetsrådgiveren Benjamin J. Rhodes svarer med å insistere på at «det er nødvendig å støtte kreftene som allerede kjemper mot IS på bakken, i første omgang de kurdiske styrkene».

«Med unntak av Den frie syriske hær kan ingen av de andre gruppene kalle seg moderate.»
Syrisk opposisjonell i eksil

Kurderne framstår som koalisjonens eneste effektive allierte, for verken Tyrkia eller Saudi-Arabia synes særlig interesserte i å sende inn fotsoldater. Tyrkia kriger allerede mot Kurdistans arbeiderparti (PKK), mens Saudi-Arabia prioriterer intervensjonen mot houthi-opprørerne i Jemen. Men ikke alle er enige om kurdernes sentrale rolle i kampen mot IS. Tyrkia liker dårlig USAs stadig større støtte til irakiske peshmerga. Mens sentralregjeringen i Bagdad anklager dem for å ha «annektert Sinjar» og krever at byen blir «gitt tilbake», etter at kurdiske krigere fra Tyrkia og Irak erobret den fra IS i midten av november med amerikansk flystøtte.

I mangel på troverdige allierte på bakken har USA og partnerne begynt å snakke om en «borgfred» for å kjempe mot IS. Denne skal omfatte hæren og militsene til den syriske presidenten Bashar al-Assad så vel som flere opprørsgrupper som i dag slåss mot det syriske regimet. Derfor er det så viktig for dem å forhandle fram en våpenhvile og en politisk overgangsprosess. På Wien-møtet 14. november stadfestet 17 land – blant andre Saudi-Arabia, Iran og Tyrkia, samt EU og FN – at de støtter «en våpenhvile og en prosess ledet av syrerne for innen seks måneder å etablere […] en tidsplan for å utforme en ny grunnlov».

Allerede 1. januar skal ulike syriske partier og Assad-regjeringen starte forhandlingene om en våpenhvile som skal tre i kraft 14. mai og følges opp av «valg» (uten noen nærmere presisering) i 2017. IS og Al-Nusra (Al-Qaidas gren i Syria og den andre store væpnede gruppen etter IS) er definert som terrorister og utelukket fra dialogen som USAs utenriksminister John Kerry har kalt, med en litt påtatt entusiasme, «en unik sjanse for Syria».


Få moderate grupper

«Sannsynligheten for at denne prosessen skal lykkes er minimal, og den risikerer også å forverre situasjonen på sikt,» sier Hassan Hassan, Syria-spesialist bosatt i De forente arabiske emirater. Jordan skal lage listen over forhandlingsdeltakere, men vil landet motstå press fra Assad om at dialogen bare skal inkludere opposisjonsgruppene han tolererer, som Folkefronten for endring og frigjøring? Vi vet ennå ikke om Den frie syriske hær (FSA), som Assad og Russland kaller terrorister, vil få delta i forhandlingene. FSA består av tidligere offiserer fra den syriske hæren og var lenge en spydspiss for opprøret, før gruppen ble fortrengt av islamistene. I dag er den til stede i provinsen Deraa og allierer seg etter egne ord iblant med jihadistgruppene.

Jordan må framfor alt bli enig med Saudi-Arabia. Sistnevnte vil forsøke å få med de såkalt moderate gruppene, som i virkeligheten har tette bånd til Al-Nusra og som også har vært alliert med IS. Det er tilfellet med Ahrar al-Sham («Syrias frie menn») som både er salafistisk og nasjonalistisk (de tar ikke imot utenlandske krigere). Denne gruppen har i flere måneder forsøkt å framstå som moderat, selv om den er aktiv i en større allianse, Jaish al-Fatah (Erobringshæren), med Al-Nusra og de andre jihadistgruppene.

Klikk for å forstørre.

Klikk for å forstørre.

Ahrar al-Sham opererer i Idlib-provinsen og forstedene til Damaskus. I likhet med partnerne og rivalene i Jaish al-Fatah, blir gruppen finansiert av golflandene og Tyrkia. Den framstiller seg som et alternativ for sunnimuslimene til IS, som den var alliert med fram til i fjor. I flere måneder har gruppen forsøkt å overbevise vestlige land, spesielt USA. Det gjenstår å se om Assad vil akseptere å forhandle med en gruppe hvor de første krigerne var folk regimet løslot i 2011 for å radikalisere, det vil si diskreditere, en i all hovedsak fredelig protestbevegelse.1 «Hvis man vil få til en våpenhvile må de fleste gruppene være med,» sier en syrisk opposisjonell i eksil i Frankrike. «Problemet er at med unntak av Den frie syriske hær kan ingen av de andre væpnede gruppene kalle seg moderate. I praksis er forskjellene mellom Al-Nusra og Ahrar al-Sham små.»


Assads forhåpninger

Det andre hinderet på veien mot fred er hvilken rolle Assad skal spille på kortere og lengre sikt. Mange vestlige land og deres allierte har begynt å endre mening her. Ingen, ikke engang Frankrike, Tyrkia og golflandene, mener en umiddelbar avgang er en absolutt forutsetning. Selv om de ikke unnlater å minne om skylden han har for krigen i landet, er alle nå med på ideen om at han kan være del av den politiske overgangen. Slik sett kan han skryte av en diplomatisk seier, for de har både godtatt at han deltar i forhandlingene og at han blir sittende ved makten fram til et eventuelt valg. Dette har vekket harme og skuffelse hos mange opposisjonelle. «Det syriske folket vil ikke at Assad skal ha en rolle i overgangen etter alle massakrene han har begått,» sier Hisham Marwa, nestleder for Den syriske nasjonalkoalisjonen som omfatter det meste av den ikke-islamistiske politiske opposisjonen. Han misliker også at Iran er med i en diplomatisk prosess som han anklager for bare å ha ett mål: «å holde Assad ved makten for enhver pris».

Iran er fortsatt Assads mest aktive og resolutte støttespiller. Iran mener at Assad etter overgangsperioden «ikke må være forpliktet til å forlate makten» og at han har «rett til å stille til valg». Dette synspunktet synes ikke Russland, Assads andre allierte, å dele. Russland har bestemt seg for å forsvare regimet, men mener nå at Assad bør gå av etter en framforhandlet politisk prosess eller en større endring av styrkeforholdene i Assads favør. I juni forhørte Putin seg diskret med Hviterussland og Algerie om de ville ta imot Assad-klanen i eksil.

Ifølge flere diplomatiske kilder ble Assad fortalt at han må gå av, og forlate landet, da han møtte Putin i Moskva i oktober. Men et slikt utfall passer ikke helt med hans planer. Hæren hans har med mye møye gjenerobret noen områder, særlig i nord, og overbevist ham om at et militært nederlag er umulig på lang sikt, så lenge han har støtte fra Russland og Iran. Attentatene IS utførte i Paris har bare styrket hans vilje til å klamre seg til makten, koste hva det koste vil. En diplomatisk prosess med usikre perspektiver gir ham et ekstra middel til å holde ut i håp om bedre tider.

Oversatt av R.N.

Akram Belkaïd er journalist.