Den kyniske kampen mot ytre høyre

Mens den økonomiske politikken EU har påtvunget dem har ført flere nye partier i front i Spania, er det Front national som tjener på misnøyen i Frankrike. Motstanderne tar til seg partiets politikk, og paradoksalt nok tjener de på partiets framvekst.

Alt ligger til rette for ytre høyre i Frankrike: Økonomien har kjørt seg fast, arbeidsledigheten stiger, mange står i fare for sosial degradering, offentlige tjenester og velferdsordninger er truet, det «europeiske prosjektet» er blitt like fristende som en munnfull lakserolje, flyktningbølgen stiger med kaoset i flere arabiske land, drapsmenn begår massemord i islams navn. For ikke å glemme at Sosialistpartiet i tretti år har – sammen med høyresiden – ført en nyliberal politikk som EU-traktatene nå har hugd i stein. Og ikke minst at de begge har forsøkt å holde seg ved makten til evig tid (eller å ta den tilbake) ved å framstille seg, i valg etter valg, som en siste skanse mot Front national.

Resultatet er at ingen politisk kraft har så mye glød og samhold som ytre høyre, ingen kommuniserer så effektivt inntrykket av å vite hvor det bærer hen og at framtiden tilhører dem. Ingen skisserer lenger noen strategi for å gjenerobre initiativet fra ytre høyre.

I 2002 snakket statsminister Lionel Jospin (PS) om et «lynnedslag», da Jean-Marie Le Pen fra Front national kastet ham ut av andre runde i presidentvalget. Samtidig som han trakk seg fra politikken, inviterte han partikameratene til «å forberede rekonstruksjonen av framtiden». Oppgaven ble gitt til François Hollande.

Front nationals leder Marine Le Pen. Foto: Blandine Le Cain.

Front nationals leder Marine Le Pen. Foto: Blandine Le Cain.

Når et politisk fenomen som dette utvikler seg over tiår, nytter det ikke å komme med en enkel forklaring. Andre steder i Europa har fremmedfiendtlige bevegelser blomstret uten hjelp fra et sosialistparti ved makten (som i Storbritannia og Danmark), og i mindre dårlige økonomiske situasjoner enn i Frankrike (i Polen og Sveits). Omvendt er arbeidsledigheten høyere i Spania (21,6 prosent i september), Hellas (24,6 prosent) og Kypros (15 prosent) enn i Frankrike (10,8 prosent) uten at det har ført til en ytre høyre-oppblomstring i disse landene. Og Front national gjorde det svært godt lenge før drapene i januar og november i fjor, og før migranttilstrømningen de siste månedene, selv om disse hendelsene har tjent partiet – i likhet med nær sagt alt annet, når sant skal sies.


Demokratisk avvik

Det sentrale er ikke bare at Front national ledet i 6 av 13 regioner og 46 av 95 departementer etter første runde i det franske regionalvalget 6. desember. De økte også oppslutningen nesten over alt en uke senere, også der de ikke hadde sjans til å vinne. Med andre ord, for en Front national-velger er en taktisk stemme en stemme til Front national. Og partiet er nå langt fra et supplement høyresiden kan absorbere, det begynner å bevege seg inn på høyresidens jaktmarker: 18–20 prosent av velgerne som stemte på Nicolas Sarkozy i 2012 skal ha stemt på Front national i desember.1

Besluttsomheten til Front nationals velgere er også talende med tanke på at valgsystemet og alliansebyggingen straffer partiet stort. Partiet fikk flest stemmer i regionalvalget (det var allerede tilfellet i EU-valget i mai 2014 og departementsvalget i mars i fjor), men leder bare et regionråd, og ikke et eneste departementsråd. Og partiet har bare to folkevalgte av 577, to senatorer av 348. Dette demokratiske avviket gjør at partiet kan fortsette å framstille seg som offer for en foraktet «politikerklasse», som det skjeller ut med den utstøttes oppriktighet.2

Derimot dominerer partiet idékampen. Noe det har få problemer med så lenge de intellektuelle motstanderne er fylt av tristesse, nederlag, splid og splittelser, og altfor ofte finner trøst og komfort i papirradikalisme på universitetskontorene. De store mediene gjør heller ikke oppgaven vanskeligere når de veksler mellom saker om «hemningsløs islam» og reaksjonære tenkere.


Lepenisering av sinnene

Tradisjonelt har venstreseier sammenfalt med en radikalisering på høyresiden, som har følt seg fratatt noe den mente tilhørte den, nemlig makten. I tilfellet Hollande er fiendtligheten han vekker i konservative kretser mer nedslående, for det er vanskelig å se hva som skiller hans politikk fra deres, med unntak av kjønnsnøytralt ekteskap, som de har protestert mot i tre år, men som alle vet at de ikke vil reversere.3

I likhet med ytre høyre, elsker resten av høyresiden å raljere mot «politisk korrekthet». I USA viser Donald Trump med alle sine tirader om meksikanske «tyver» og muslimske «terrorister» at han har mot til å bryte med den ulne konsensusen til venstresiden, de intellektuelle, de borgerlige, snobbene. Virkningen er som forventet: Mediene later som om de er indignert, så gir de ham ordet for å forklare seg, så ofte at man bare hører han. Må elleve millioner irregulære innvandrere utvises umiddelbart? Bør USA bygge en mur langs grensen til Mexico? Registrere alle muslimske borgere i USA og forby muslimer adgang til landet? Nesten hver uke dukker det opp en «debatt» av denne typen. Går du imot slike ideer, viser du bare hvor feig og ettergivende du er. Du viser forakt for «den tause majoriteten» eller utsetter landet på ny for subversive angrep.

Sarkozy kjenner godt de gamle triksene til den amerikanske høyresiden. 9. desember i fjor fordømte han på fransk radio nok en gang «denne godhetstanken som forbyr debatt». Hvilke debatter blir forbudt? «Så snart noen sier noe om innvandring blir de kalt rasister; så snart noen uttaler ordet ’islam’ blir de kalt islamofobe; så snart noen stiller et spørsmål om den franske identiteten, blir de kalt reaksjonære.»

En tidligere president, og partileder, støttet av store deler av pressen og næringslivet, har plutselig blitt dissident i sitt eget hjemland! Hvordan kan Front national ikke vinne idékampen når partiets antatte motstanderne slåss for partiet og dets yndlingstema? Allerede en uke før første valgrunde i 2002 kunne Jean-Marie Le Pen erklære seier: «Politikerne, journalistene og ekspertene snakker et språk som ikke er langt fra mitt, om det ikke er likt eller overgår det. Jeg er blitt normalisert, for alle snakker som meg. Det er dette man en gang kalte en ’lepenisering av sinnene’.»4

Nå viderefører Hollande lepeniseringen, også innen offentlige friheter (se side 8–9). Da Hollande snakket i nasjonalforsamlingen 16. november sa han for eksempel: «Vi må kunne frata statsborgerskapet til individer dømt for angrep på nasjonens grunnleggende interesser eller en terrorhandling, selv om de er født franske, når de også har et annet statsborgerskap.»

Ingen tror at et slikt tiltak, hentet fra høyreekstremistene, vil avskrekke attentatmenn som er villige til å ofre livene sine. Statslederens alvorsfylte kunngjøring hadde dermed som hovedkonsekvens å legitimere forskjellen mellom franske borgere ut fra bakgrunn, siden det framfor alt er etterkommere etter innvandrere som har dobbelt statsborgerskap. Marine Le Pen kunne bare håve inn potten. Noe hun gjorde grådig på et folkemøte i Nice 27. november: «Front national har et realistisk og seriøst program, det er jo også inspirasjonskilden for François Hollande.»


De falske fattige

I tretti år har sosial politikk og offentlige tjenester blitt angrepet – av «nødvendige reformer», for å spare penger, for å redusere den offentlige gjelden: pensjoner, familietrygd, boligstøtte, gratis høyere utdanning og gratis helsetjenester. En slik forvitring forsterker, spesielt i en tid med massearbeidsledighet og anemisk vekst, de mistenksomme blikkene mot de andre og individualismen – «det er bare de som får, det er ingenting igjen til oss.» Nedrakkingen på «trygdesnylterne» og utlendingene livnærer seg av denne kilden. Og den vil ikke tørke ut med det første, for EU forbyr enhver økonomisk kursendring, slik unionen nylig viste i Hellas. Allerede for to og et halvt år siden anklagde en fransk sosialistminister, Arnaud Montebourg, daværende EU-president José Manuel Barroso for å være «bensinen til Front national».5

Den politiske forbindelsen mellom økonomisk usikkerhet og «nasjonal preferanse» (Front nationals kampsak om at jobber og goder skal reserveres franskmenn) skjer stadig oftere via spørsmålet om sosiale ytelser, som EU ofte mener er for sjenerøse. Jo mer disse trues, eller jo mer det blir sådd tvil om at alle har rett på dem på grunn av ressurssituasjonen (familietrygd, boligstøtte for studenter), jo mer fører konkurransen for å få dem, spesielt i de sårbare og fattige delene av befolkningen, til en jakt på svindlere og syndebukker.

I sin analyse av departementsvalget i mars i fjor, hvor Front national fikk 26 prosent av stemmene (flere hos arbeidere, lønnstakere og arbeidsledige, langt mindre hos høytutdannede, liberale yrker, ledere), avdekker statsviter Céline Braconnier at «den falske fattige er en allestedsnærværende figur» hos Front national-velgerne: «Naboen som lever på sosialhjelp og barna som får gratis skolekantine, mens fattige arbeidere ikke har råd til de høye prisene; romfolk som får bo gratis i leirer når de kommer, mens det er umulig for innvandrere som har vært her lenge å få en sosialbolig i byen hvor de har bodd i flere tiår; snylterne som skjuler sin faktiske situasjon for å utnytte gavmildheten til matsentralene.»6

Konklusjonen gir seg selv, spesielt når arbeidsplassene er få, harde og dårlig betalte, og mange med innvandrerbakgrunn mottar sosialhjelp: fremmedfiendtlighet under dekke av likhet, «nasjonal preferanse» som en motvekt mot en påstått preferanse for innvandrerne. Marine Le Pen kan dermed si, noe hun også gjorde på fransk radio 15. september: «Man begår en stor vold mot franskmenn i dag når de får høre at man umiddelbart stiller 77 300 hasteplasser til disposisjon [for politiske flyktninger], mens halvannen million franske familier venter på sosialbolig, iblant i flere år, mens […] en million franskmenn bor i dårlige boliger, eller ingen bolig overhodet. Og ja, jeg er politikeren som sier at franskmennene ikke skal bli servert sist.»


«Hvite» mot «muslimer»

I 2012 glapp det ut av den amerikanske presidentkandidaten Mitt Romney at hans liberalistiske budskap slet med å overbevise de «47 prosentene» av amerikanere som var avhengig av sosialhjelp, hvor proporsjonalt flere er svarte og latinamerikanere. Disse «minoritetene» ville stemme på Obama, mens i førti år har Republikanerne nesten alltid vunnet hos de hvite.

Tre år senere, mens bekymringen om «grensekontroll» blander seg med identitetspanikk, ender dette resonnementet i en teori om en utskifting av velgermassen. Den republikanske kandidaten Ted Cruz, senator i Texas, er imot å gi opphold til ulovlige innvandrere: «Det [den demokratiske senatoren] Chuck Schumer og Barack Obama vil er ganske enkelt: De vil ha millioner nye demokratiske velgere. Her finner vi grunnen til at den politisk korrekte termen ikke lenger er ’illegale utlendinger’, men ’papirløse demokrater’.»

Front national kunne melt sin kake med en lignende retorikk i Frankrike, men høyresiden kom den i forkjøpet. Allerede i 2012 avslørte Jean-François Copé, daværende generalsekretær for høyrepartiet UMP (endret navn til Les Républicains i mai i fjor), at «de papirløse er nå de eneste som blir hundre prosent ivaretatt av systemet, uten at de bidrar med noe, selv symbolsk.» Mistenksomt la han til: «Det er naivt å tro at alle disse beslutningene, som suger til seg ulovlig innvandring og selger statsborgerskap på billigsalg, er tilfeldig. Det er en bevisst strategi for å erstatte stemmer fra folket med stemmer fra folkegrupper.»7 Det vil si, verken svært europeiske eller svært kristne velgere.

Fattige arbeidere mot snyltere, så franskmenn mot innvandrere, og til slutt «hvite» mot «muslimer». Etter hvert som den økonomiske krisen hardner til sprer svulstene seg i folket. «Det er naivt å tro» at slike velpleide bruddlinjer plager de som tjener på denne krisen. Så lenge alle ser andre veien, trenger de bare å tordne mot «populismen» og fortsette å styre. I regionalvalget var alle bedrøvet over misnøyen, sinnet i de lavere samfunnslagene, de lovet å «ta med seg budskapet». Etter valget annonserte regjeringen at minstelønnen ikke vil bli økt.


Avhengig av Front national

Statsminister Manuel Valls mener at Front nationals syn på den franske republikken er «trangsynt, smålig» og «gir ingen løsning til de som lider». Det samme kunne man si om regjeringens politikk. For fire år siden krevde Valls at man avlivet «ord som ikke lenger betyr noe eller er utdaterte: ’sosialisme’, ’kamerat’, ’parti’». Hans ideologiske løfte får nå følge av valgstrategien til Hollande, som drømmer om å feie bort hele venstresidearven for neste år å forhandle med høyrelederne om rollen som kandidat for en stor «moderat», «republikansk» allianse. Kandidaten vil automatisk bli valgt i andre runde av presidentvalget, som eneste rival til Front national.

Programmet til denne kandidaten, hvem enn det blir, er ikke noen gåte: Han skal holde kursen François Mitterrand staket ut i 1983 da han avsto fra en økonomisk politikk som brøt med den liberale ortodoksien og fant på ulike knep for å holde seg ved makten i to sjuårsperioder. Blant disse triksene er selvsagt den kyniske «kampen mot ytre høyre».

Hvis de klarer å videreføre et så håpløst prosjekt skyldes det i stor grad også Front national. For systemet og dets menn trenger partiet. De vet at de har ingenting å frykte, ingenting å endre, ingenting å avstå, så lenge det er hovedfienden.

Oversatt av R.N.