En absolutt nødvendighet for litteraturen og filmen er gått tapt.

Hvert år blir flere hundre bøker, filmer og tv-filmer skrevet, produsert og spilt inn. Men hvilket tvingende behov svarer denne overfloden på? En dypt politisk nødvendighet av allmenn interesse? En personlig nødvendighet, hvor skaperne setter sine liv i spill? En intellektuell nødvendighet til å pirke i sårene? Nei, nå dominerer en eneste nødvendighet: økonomisk nødvendighet. Pressen publiserer regelmessig bestselgerlister og besøkstall, som en vinnerliste hvor prestasjon blir målt i profitt.

Suksess har forrang foran talent.

Tallene utvisker ordet og bildet.

For offentlige eller private investorer er det dermed avgjørende å belyse såkalte konsensustema. Tema som – for å svare på lønnsomhetskravene – feier bort den brennende nødvendigheten som burde drive skaperne. Nå blir romanforfatterne eller filmskaperne hovedsakelig stilt ett spørsmål: Hva er temaet?

«Den store fordelen med tema er at man slipper å lese romanen, å se filmen.»

Kommentatorene har en ikke ubetydelig rolle i denne drepende begeistringen for tema. TV som forførerisk idébærer har fordervet litteratur- og filmkritikken. Gradvis har kritikerne sluttet å bry seg om den virkelige oppgaven – nemlig å lese romaner for det de er, se film som film – og gitt seg over til temaet, og glemt litteraturen og filmkunsten. En roman, en film, har i dag ikke verdi i seg selv, men bare ut fra temaet kommentatorene oppdager gjennom dem. Om en roman sier de at den «iscenesetter spørsmålet om trofasthet og identitet, kreftens drama og sterilitetens plager» (om Laurent Seksik, L’Exercice de la médecine). I en annen ser de «frigjøringen til en kvinne trakassert av sin manipulerende og voldelige ektemann» (Eric Reinhart, L’Amour et les Forêts), eller «her er alt sant. Kreativitet og vennskap er bokas to store tema» (Michael Köhlmeier, Zwei Herren am Strand). Trofasthet, identitet, kreft, sterilitet, frigjøring, sannhet, kreativitet, vennskap. Vi kunne laget en hel katalog over de mange glitrende avhandlingene avisene, radio og TV blir tilbudt. Fra der av blir alt som publiseres bygd rundt samme modell: en parafrasering av pressemateriellet eller vaskeseddelen, etterfulgt av et bombardement av meninger ikke om verket i seg selv, men om temaet, som kritikeren liker eller misliker i likhet med skaperen, som blir hyllet, hånt eller hudflettet som person, ikke som forfatter eller filmskaper.

Den store fordelen med tema er at man slipper å lese romanen, å se filmen, det vil si å bedømme hva som er i spill narrativt, stilistisk og grammatikalsk, å vurdere verkets leksikalske, visuelle eller lydlige oppfinnsomhet. Når verket blir redusert til en anekdote begynner det å ligne en rømling mellom to politimenn. Her er det lett å være ironisk og spørre for eksempel hva som er «tema» i Joyces Ulysses, Prousts På sporet av den tapte tid, eller Dostojevskijs Brødrene Karamazov.

I det samme anekdotiske registeret blir merkelappen «basert på en sann historie» et kvalitetsstempel, som vekker interessen til både kommentatorer og investorer. I forbifarten kan vi spørre hva en «falsk historie» er: en roman?

Innen filmen er «basert på en sann historie» nærmest blitt en obligatorisk referanse, om enn det dreier seg om (blant tusen andre) The Wolf of Wall Street (Martin Scorsese), Schindlers liste (Steven Spielberg), Mesrine (Jean-François Richet) eller De urørlige (Olivier Nakache og Eric Toledano). I dag er nesten fire av fem europeiske så vel som amerikanske filmer stemplet med «basert på en sann historie». Allerede i 1973 – ah, paradoks! – sa Orson Welles med stor ironi i F for fake: «Denne filmen handler om lureri og svindel, om løgner. Fortalt ved leirbålet eller på torget eller i en film, er nesten alle fortellinger garantert en løgn. Men ikke denne gang. Nei, det er et løfte. Alt det du vil høre fra oss den neste timen er virkelig sant og basert på solide fakta.»

Hvordan unngå å sette Pontus Pilatus’ sublime replikk i Johannes-evangeliet – «Hva er sannhet?» (Joh. 18:38) – opp mot denne markedsføringen av den «sanne fortelling» mot fiksjonen, «konsensustema» mot romanen? Temaet og dets sannhetspretensjon er bare luftspeilinger, bondefangeri, lokkemat for kassaapparatene.

I litteraturen blir tema som romantiske eskapader eller, mindre raffinert, seksuelle relasjoner foretrukket. Hvert år kommer det en flom av «angoterier» (etter Christine Angot), romaner som forteller hvordan forfatteren («basert på en sann historie») ble voldtatt av faren, lå med moren, er sammen med søsteren, sodomerte broren (eller søsteren eller moren eller faren eller hunden). Ut fra disse grunnfakta podes alle mulige varianter på hovedpersonene (overbevist katolikk som har blitt fundamentalistisk muslim, monster med frastøtende fysiske deformiteter, anorektisk Heidegger-spesialist eller veteran fra SS’ Einsatzgruppen, bulimiker med skrivemani og kung fu-spesialist. Det ville vært komisk om ikke dette våset og dets ambassadører hadde lagt beslag på hele litteraturfeltet og forvist romaner som forsøker å bestige det litterære fjellet til bantustaner omhyggelig inngjerdet med piggtråd for å forhindre at de stikker av.

På filmen lønner krim («basert på en sann historie») seg alltid, om enn det er Mafiabrødre (Scorsese), Het ettermiddag (Sidney Lumet), Zodiac (David Fincher) eller Bonnie and Clyde (Arthur Penn). Det finnes hundrevis! Uansett hvor voldelige, hvor råe bildene er, så er filmene beroligende fordi mediet i seg selv gir trøst og trygghet. Med blikket mot skjermen tar man seg i å tenke på Lukrets’ passasje i Om tingenes natur: «Å, for en fryd! – når du fra land kan følge en annen som kjemper vågsomt mot vær og vind på det store, stormfulle havet. Ikke at andres nød er grunn for deg til å gledes, men det er frydefullt å se hvilke farer du selv er blitt spart for.»¹ Mens volden og råskapen i det virkelige liv alltid kommer overraskende og slår oss som uforståelig, vet vi at uansett hva som skjer på kino går lysene alltid på når filmen er slutt. Det er derfor tema selger så bra på film og i litteraturen: fordi tema er lindrende, smertestillende, fordi temaets fullstendige harmløshet er umåtelig lønnsomt.

Lønnsomt er nøkkelordet. Av flere grunner. Krisen rammer privat kapital like mye som offentlige finanser og driver investorene til å vende tilbake til (antatt) sikre verdier. «Familiefaren» og hans forsiktige lederstil inntar nå den kunstneriske scenen. Spesielt i filmen hvor en bankable actor nå bestemmer om en film blir spilt inn eller ikke, selv om resultatene viser at ingen skuespiller i dag fyller kinosalene på navn alene slik Brigitte Bardot en gang gjorde.

Den andre grunnen henger sammen med den store frykten som gjennomsyrer samfunnet vårt, nemlig arbeidsledighet. Frykten for ekskludering, for ensomhet, har en enorm innflytelse på tilskuernes og lesernes vaner. Alle vil nå se den samme filmen – helt tilfeldig og uten verdidom: Avatar, Titanic, James Bond – og samme stykke. Alle vil kjøpe – om ikke lese! – samme bok (Michel Houellebecq, Harry Potter) og stille seg i kø til samme utstilling, ikke av kjærlighet til filmen, teateret, litteraturen eller maleriet, men for å få den beroligende følelsen av fortsatt å tilhøre det nasjonale fellesskapet; ikke være ekskludert, ikke være marginalisert; å ha et «tema» å snakke om med sine kolleger, venner, likesinnede. Da blir nysgjerrighet farlig, stil truende, og all egenart et symbol på den fryktede ensomheten. Motsatt beroliger konservatisme og konvensjonalitet, selv om de murer inne sinnene og tørker ut hjertene.

Roland Barthes skilte mellom «skrivende» og «forfattere». De første nøyer seg med å skrive «noe» om «noe», mens de siste «ser litteraturen som et mål». De første underlegger seg temaet, de andre frigjør seg fra dets tyranni. I dag er den store majoriteten av romaner skrevet av skrivende som er dømt til å selge «tema», mens forfattere er langt sjeldnere. Slik filmskaperne blir når de løsriver seg fra selgende tema, middelmådighet og konvensjonalitet, og viser bilder på lerretet som om de var «som torturofre som blir brent, og som gjør tegn fra sine bål.»²

Oversatt av R.N.

Gérard Mordillat er filmskaper og skribent.