Cameron fanget i sin egen felle

Cameron lovet i valgkampens hete å holde folkeavstemning om det britiske EU-medlemskapet innen utgangen av neste år. Det opportunistiske valgløftet kan nå vise seg å bli et politisk mareritt.

Hold meg fast eller så vil jeg skade noen: Dette var budskapet, oversatt til ikke-diplomatisk språk, David Cameron hadde til sine 27 statslederkolleger i EU-rådet 17. desember. EU-toppmøtene har en tradisjon for maratondrøftinger, derfor annonserte Cameron at han var rede til å slåss «hele natta» for å få en avtale om å reforhandle betingelsene for det britiske EU-medlemskapet. Han ga klar beskjed om at hvis han ikke ble fornøyd ville han bli tvunget til å anbefale medborgerne sine å stemme for brexit, britisk utmeldelse fra EU.

Toppmøtet endte faktisk nokså tidlig, ved midnatt, uten resultater. Drøftingen ble utsatt til neste rådsmøte 17. og 18. februar. Camerons kolleger ville ikke at han skulle miste ansikt, derfor lot de han si til de mange britiske mediene som var møtt opp: «Den gode nyheten er at det finnes en åpning for en avtale.» Vagere kan det ikke bli. Men vel hjemme ga det gode overskrifter, i mangel av en reell seier.


Valgkamppanikk

Cameron presenterte sine krav i et brev til EU-rådets leder, polske Donald Tusk, 10. november. De er plassert under fire headinger: økonomisk styring, konkurransedyktighet, suverenitet og innvandring. Med økonomisk styring søker Cameron i all hovedsak å forsvare finansdistriktet Citys interesser. Han krever at det skal stadfestes at euroen ikke er EUs eneste valuta og at land som bruker andre valutaer ikke skal diskrimineres. Punktet om konkurransedyktighet dreier seg om ytterligere avregulering av det indre markedet, spesielt arbeidsretten hvis man leser mellom linjene. Cameron er svært eksplisitt på suverenitetspunktet, med tre krav: fjerne det traktatfestede målet om en «stadig tettere union», gi nasjonalforsamlingene mulighet til å stanse uønskede direktiver, og håndheve strengt subsidiaritetsprinsippet: «EU hvor det er nødvendig, nasjonalt hvor det er mulig.»

«I panikk bestemte Cameron seg for å gi et løfte som kunne motvirke oppslutningen til UKIP.»

Blant punktene om innvandring, finner vi et krav om at arbeidere fra andre EU-land må bo og bidra i fire år i Storbritannia før de kvalifiserer til arbeidsrelaterte ytelser og sosialboliger. Det vil ramme prinsippet om ikke-diskriminering mellom innbyggerne i EU, som ifølge traktatene har rett til å bosette seg og arbeide i alle medlemsland – men i visse tilfeller etter en overgangsperiode. Sagt på en annen måte, en av EUs fire friheter, bevegelsesfrihet, er under angrep.

Man kan spørre seg om tidspunktet Cameron valgte for å komme med – som en slags utpressing – reformforslag som ikke er nye i Storbritannia. I virkeligheten valgte han det ikke. Han er blitt fanget i en prosess han selv har utløst og av tidsfrister han selv har satt. Og det ikke av sterke overbevisninger, men av rent politiske grunner: Det dreide seg simpelthen om å vinne parlamentsvalget i fjor. I panikk bestemte Cameron seg for å gi et løfte som kunne motvirke oppslutningen til EU-skeptiske UKIP, som kjempet med De konservative om deler av sistnevntes tradisjonelle velgermasse. Målet var å sikre fem nye år i 10 Downing Street.


Churchill om EU

Allerede i 2011 fikk han vedtatt en lov som krever folkeavstemning – og ikke en parlamentsavstemning – for å ratifisere traktater som overfører suverenitet til EU-institusjoner. En skrekkelig beslutning for Brussel, som får mareritt av tanken på å la folkene bestemme direkte. I januar 2013 gikk Cameron et skritt lenger da han forpliktet seg – hvis han fikk fortsette som statsminister etter valget – til å holde folkeavstemning om landets EU-medlemskap innen utgangen av neste år. Grunnlaget for folkeavstemningen skulle være resultatene av forhandlinger mellom Storbritannia og EU-rådet. Hvis Cameron følte at han ble hørt av sine europeiske partnere skulle han be sine medborgere stemme ja på spørsmålet om Storbritannia bør forbli medlem av EU. Hvis ikke, ville han gå inn for brexit.

I mai i fjor gjorde De konservative alle valgprognoser til skamme og fikk absolutt flertall i underhuset. Dermed fikk Cameron en varm potet av et valgløfte å overholde. Han så ikke dagens europeiske kontekst komme, dominert av spørsmål om massive flyktningstrømmer og jihadisme, som gir ytre høyre et oppsving i de fleste EU-land. Folkeavstemningen er blitt uunngåelig, derfor har han sett det best å avholde den så raskt som mulig for å unngå at debatten sporer av i Storbritannia – først og fremst innad hos toryene – og at den tar uventede vendinger i andre land. Spesielt i Frankrike hvor François Hollande, som sannsynligvis vil stille til gjenvalg neste år, har alt å tape på en EU-debatt i valgkampen. Minnet om det franske folkets nei til EUs grunnlovstraktat i mai 2005 er fortsatt bittert. Det optimale er dermed en enstemmig avtale i EU-rådet i februar og en avstemning i juni eller september.

Camerons EU-skepsis varierer etter omstendighetene. Den er kulturell og forankret i historien snarere enn inderlig og dyptfølt – i motsetning til EU-skepsisen til mange konservative representanter og enkelte ministre, de fleste London-avisene og ikke minst UKIP og partileder Nigel Farage, som også sitter i EU-parlamentet. Farage plasserer seg i forlengelsen av Winston Churchills berømte setning fra 1930: «Vi er med Europa, men ikke del av Europa.»


Proteksjonismen spøker

Da britene ble med i Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) i 1973 forlot de dette standpunktet. Men de ga ikke avkall på forestillingen om en særstilling, som gir seg utslag i en permanent jakt etter unntaksklausuler (opt-out) – en jakt som startet, uten suksess, umiddelbart etter medlemskapet. I dag er landet verken medlem av eurosonen eller Schengen-området, EU-tilhengernes stolthet. I 1984 fikk Storbritannia en betydelig rabatt på sitt økonomiske bidrag til EØF (den berømte «britiske sjekken»). Landet er også et av tre EU-medlemmer – sammen med Kroatia og Tsjekkia – som ikke har signert stabilitetstraktaten fra 2012, også kjent som EUs budsjettpakt.

Uten å opptre fullt og helt som et tredjeland – enkelte vil si skatteparadis1 – overfor EU, så har de britiske regjeringene dyrket situasjoner som har gjort at de kan ha en fot innenfor og en utenfor. Bortsett fra på felt som betyr mye for dem: det indre marked og fri flyt av kapital, varer og tjenester, det vil si tre av EUs fire friheter (vi har sett ovenfor hvor lite de synes om den fjerde, fri flyt av personer). Og kanskje enda viktigere er det for Storbritannia å bevare Citys dominerende posisjon som finanssentrum, også for transaksjoner i euro.

«Storbritannia later som om de krever endringer og EU later som om de vurderer dem.»
Daniel Hannan, konservativ representant, EU-parlamentet

Cameron forsøker å hugge i stein nye britiske unntak fra EU-reglene, eller utvide dem til hele unionen. Spørsmålet er om brevet til Tusk kan danne grunnlag for en avtale for alle involverte parter, både interne og eksterne. Cameron har innledet et pokerspill med et betydelig trumfkort, for ingen av regjeringene i EU ønsker en brexit, av ulike grunner. Angela Merkel, lederne i Nederland, Danmark, Sverige og Finland, i Sentral- og Øst-Europa er rede til å strekke seg svært langt for å bevare den nyliberale kursen som Storbritannia er en sentral garantist for. De frykter at dagens kurs vil bli svekket hvis Frankrike og de «upålitelige» middelhavslandene får større makt.

Men selv for trofaste allierte finnes det grenser. Tyskland er framfor alt opptatt av å styrke unionen med økt integrering av medlemslandene i euroen – som det instrumentet for evige innstramminger fellesvalutaen er. Verken den tyske regjeringen eller Den europeiske sentralbanken i Frankfurt vil akseptere at denne prosessen blir forkludret av britiske veto, slik Cameron krever. På en annen front er de østeuropeiske landene sterkt imot innvandringskravene som er rettet direkte mot deres landsmenn i Storbritannia. Dette er et sensibelt punkt for alle, spesielt for EU-kommisjonen og EU-parlamentet, ettersom det sår tvil om EUs fire friheter og kan skape en presedens som åpner for å bestride de tre andre. Og her dukker proteksjonismespøkelset opp.


Ukjente farer

Det finnes tilsynelatende bare to måter å unngå brexit på: enten å forhandle fram en ny traktat eller å vedta – for eksempel med en statsledererklæring – fortolkningsklausuler for dagens traktater uten å endre dem. Begge løsningene krever enstemmig tilslutning fra alle de 28 medlemslandene, men med den andre løsningen slipper man den lange og farefulle prosessen med å revidere og ratifisere – noe verken Merkel eller Hollande vil høre snakk om i forkant av valgene neste år. For å bli værende i dagens EU, må Cameron gi opp sine hovedkrav, og Brussels juridiske semantikkeksperter må koke sammen en avtale med svulstige formuleringer som unngår at statsministeren ombestemmer seg, samtidig som de er forenlig med EUs juridiske orden.

Hvis dette skjer, kan vi allerede forestille oss raseriet til brexit-tilhengerne, for eksempel den konservative europarlamentarikeren Daniel Hannan, som mener Cameron allerede har firt for mye på kravene sine, selv før forhandlingene har kommet i gang: «Storbritannia later som om de krever endringer og EU later som om de vurderer dem. […] Det er et skuespill […] for at Cameron skal kunne si at han har fått en avtale.»2

I stedet for den bedagelige spaserturen han så for seg i 2013, risikerer Cameron å se partiet sitt gå i oppløsning, og kanskje også regjeringen: Han har på forhånd fristilt ministrene sine til å stemme som de vil, blant dem finner vi et halvt dusin uttalte EU-skeptikere. En mulig, paradoksal redning kan bare komme fra Labour-velgerne, som ser på EUs arbeidsrett som svak, men like fullt en skanse mot den ville avreguleringen konservative av alle slag ønsker seg.

Cameron har annonsert at han ikke har ambisjoner om gjenvalg i neste valg, som skal finne sted innen mai 2020. Det er på ingen måte sikkert at han vil ledet landet fram til denne datoen. For mange ukjente farer kan ligge på lur i en situasjon han selv har skapt. Det hele kan ende i en brexit som hans etterfølger må håndtere.

Oversatt av R.N.

Bernard Cassen er professor emeritus, Université Paris-8.