Iran kvinnefrigjøring

Irans kvinner gir seg ikke

Hvordan vil Iran åpne seg for verden? Sanksjonen mot Iran skal gradvis lettes. 36 år etter den islamske revolusjonen spiller kvinnene en viktig rolle. 60 prosent av studentene er kvinner. Men kampen har bare så vidt begynt.

Posted on

En gjeng unge jenter kommer leende inn på metroen og setter seg på gulvet siden alle setene er tatt. Vognen rister, sjalene glir ned og håret kommer til syne. Det gjør ikke noe, for det er bare kvinnelige passasjerer her. Den fremste og bakerste vognen er forbeholdt kvinner. De bruker dem for å få «være i fred» sier de. Stemningen er avslappet. I de andre vognene leier unge par hverandre uten at det byr på problemer.

De fem linjene på den rene, moderne metroen som ble bygd på slutten av 90-tallet gir et pusterom fra trafikkorker og forurensning. Stasjonene er oppkalt etter «martyrer» fra krigen mot Irak (1980–1988). 28 år er gått siden konflikten som krevde minst en halv million menneskeliv, men myndighetene dyrker fortsatt minnene om den.

Metroen viser motsetningene i Den islamske republikken. Her står elegante kvinner med fargerike klær side om side med kvinner i slitte hverdagsklær. Jeg ser rundt to fargerike sjal per fem chador, de lange svarte kappene som er obligatorisk for kvinner som jobber i det offentlige. Ingen er helt tildekket. Her oppstår det også uventede scener, som gateselgere som tilbyr BH-er, truser og håndvesker.


Flest kvinnelige ingeniører i verden

36 år etter den islamske revolusjonen spiller kvinner en viktig rolle i Iran, til tross for at de har færre rettigheter enn mennene. De er til stede på de fleste felt, men toppjobbene i statsapparatet er forbeholdt menn. En streng fortolkning av Hadith (nedtegnelser om Muhammeds ord og handlinger) gjør at de heller ikke kan bli dommere, og deler av presteskapet mener de ikke bør få tolke hellige tekster, selv om de er blitt ayatollaher, den høyeste graden i sjiapresteskapet. Men de kan bli arkitekter, bedriftsledere og ministre. Nasjonalforsamlingen har ni kvinnelige representanter, alle konservative, og landets første kvinnelige ambassadør, Marzieh Afkham, tiltrådte i Kuala Lumpur i november. Men de må kjempe hardt for å komme seg fram, og for sine rettigheter, i et land hvor de blir diskriminert på alle nivå.

«Menn sier: ‘Khomeini sendte kvinnene til fronten og småjentene på skolen. Jeg gjør det samme!’»
Sara Shariati, religionssosiolog ved universitetet i Teheran.

Hvis de vil gifte seg, arbeide, reise, åpne bankkonto eller arve, møter de urimelige lover og er avhengige av familieoverhodets godvilje. For å skille seg må kona, i motsetning til ektemannen, begrunne beslutningen sin for en dommer og vente på hans godkjenning. Hun får foreldreretten til guttebarn fram til de er to år og jentebarn til de er sju. Etterpå overtar faren, med mindre han nekter. Faren får også foreldremyndigheten selv om barna bor hos moren. «I loven er mannen konge,» sier Azadeh Kian, professor i politisk sosiologi.

De offisielle tallene undervurderer kvinnenes rolle i arbeidslivet, bare 14 prosent er offisielt i jobb. I virkeligheten arbeider 20–30 prosent jevnlig, hvis vi tar med svart arbeid og landbruk. Og det er bare begynnelsen. Stadig flere kvinner vil inn på arbeidsmarkedet. På universitetene er 60 prosent av studentene kvinner. «De har vunnet kampen om bachelor- og mastergradene. Snart tar de over doktorgradene også,» sier antropologen Amir Nikpey. Han sammenligner de iranske kvinnenes situasjon med situasjonen for vesteuropeiske kvinner på 1940- og 1950-tallet: De er overalt i det offentlige rom, men har sjelden reell makt og befinner seg ofte nederst på den økonomiske rangstigen.

For hvert år som går erobrer de nye bastioner. «Iran utdanner flest kvinnelige ingeniører i verden,» sier Kian. I 2014 ble iranske Maryam Mirzakhani den første kvinnen som fikk Fields-prisen («Nobelprisen» i matematikk). «I provinsene i sør, særlig i Balutsjistan, hvor flertallet er sunnimuslimer [Iran er 90 prosent sjiamuslimsk], dominerer den mer mannssjåvinistiske arabiske kulturen. Polygami er utbredt, mens iranere ellers er monogame. Men også her får kvinnene en stadig viktigere rolle. Det er en generell samfunnsutvikling,» sier økonomen Thierry Coville. «Den store endringen i Iran er erkjennelsen av hvor viktig utdannelse er for å bli uavhengig,» sier Kian.


Feminisme som skjellsord

Man glemmer ofte at skolegang for jenter utvilsomt var det store framskrittet etter revolusjonen i 1979. «Paradoksalt nok aksepterte tradisjonelle familier det, fordi Den islamske republikk sto bak. Når jeg drar til avsidesliggende landsbyer, sier mennene til meg: ‘Ayatollah Khomeini sendte kvinnene til fronten og småjentene på skolen. Jeg gjør det samme!’,» forteller Sara Shariati, religionssosiolog ved Universitetet i Teheran.

Resultatet er at kvinnene gifter seg senere og i snitt får to barn, mot sju i de første årene etter revolusjonen, da regimet førte en aktiv fødselspolitikk. Myndighetene sier med jevne mellomrom at hundre millioner iranere ville vært bedre enn dagens 78 millioner, men kvinnene vender det døve øret til.

«Regimet frykter kvinnene. De er regimets største trussel.»
Universitetsprofessor

«Selv under Ahmadinejad1 Mahmoud Ahmadinejad, konservativ president fra 2005 til 2013. opplevde vi ikke tilbakeskritt. Framskrittene fortsatte, som en bil som kjører gjennom natta med lysene av,» sier Shahla Sherkat, redaktør for magasinet Zanân Emrouz (Dagens kvinner), som nylig ble stanset i seks måneder etter et nummer om det «brennbare» temaet samboerskap. Det finnes mange tusen samboere i Teheran. Samboerskap skiller seg fra midlertidig ekteskap, som er tillatt i sjia-islam, men uglesett og lite praktisert i Iran. «Vi unnlot å felle noen dom i nummeret, vi oppfordret ikke til samboerskap, vi opplyste til og med om farene,» sier Sherkat. Men de konservative protesterte og magasinet ble straffet.

Sherkat ble stilt for retten og anklaget for å være «feminist» – en fornærmelse i Iran. Hun forsvarte seg, uten hell, med at hun bare gjenspeilte virkeligheten i det iranske samfunnet. «Problemet er at institusjonene og mennene tror at vi vil forsømme vår rolle som mødre og ektefeller hvis vi gjør krav på rettighetene våre,» sier hun.


«Dra hjem til vaskemaskinen!»

Art Up Man er en trendy kafé i sentrum av Teheran, et av de mange stedene hvor de unge kan «slå ut håret», som en kvinnelig jusstudent sier og viser fram en sigarett. Gutter og jenter sitter rundt små bord, prater og taster på smarttelefonene sine. Elvis spilles i bakgrunnen. Yeganeh K., en mikrobiologistudent med lyserød leppestift og svartlakkerte negler, sier høyt og tydelig at regimet ikke «er verdt vår tillit, alt må endres, ikke minst navnet ‘Den islamske republikk’». Hun har bare forakt til overs for valgene til nasjonalforsamling og ekspertrådet 26. februar (se under). «I andre land kan folk velge sine representanter. Ikke her. Her er det alltid noen som skal godkjenne dem og ‘veilede’ oss. Iran ligner på Nord-Korea!»

De to vennene hennes skvetter. Rahil H., som har pønkesveis, protesterer: «Langt ifra! Her er folk frie, til tross for regimets politistat-tendenser. Vi har ikke mye ytringsfrihet eller klesfrihet, men ellers gjør vi som vi vil.» Sorrosh T., med solbriller oppå sjalet for å holde det på plass, bryter inn: «Alle forbudene er ikke morsomt. Hver gang jeg går ut sier foreldrene mine: ‘Vær forsiktig!’ De er ikke enige, men de mener at vi må huske hvilket samfunn og system vi lever i.» Det som plager henne mest er at «folk alltid følger med på hva du gjør».

Sjalet er ikke de iranske kvinnenes største bekymring. «Vi takler det,» sier de, det ikke er verdt bryet å havne i trøbbel for så lite. De er mer opptatt av arbeidsledigheten, inflasjonen og opptaksprøvene til universitetet.

«Vi er et sykt samfunn, styrt av ytre framtoning og hykleri. Jeg vet ikke hvor det vil føre oss.»
Farah (40), hjemmeværende

Å omgå reglene er en daglig katt og mus-lek for Yeganeh og vennene hennes. Om sommeren går hun i sandaler som viser føttene, anklene og de lakkerte tåneglene – alt sammen strengt forbudt. Om vinteren har hun en sapport (tykke tights, avledet fra engelske support) under et kort skjørt. Tar hun i tillegg på seg høye støvler, risikerer hun en alvorlig reprimande fra sedelighetspolitiet, som patruljerer veikryssene og kjøpesentrene nord i byen, hvor overklasseungdommen henger. «En gang tok de meg med til politistasjonen. De tok bilde av meg, sjekket identiteten min og advarte meg: ‘Gjør du det igjen de neste to månedene, havner det på rullebladet’,» sier Yeganeh og ler. Hun drømmer om å komme seg vekk. Får hun sjansen, vil hun dra til Europa eller USA.

Behnaz Shafiei (26) har valgt «å bli og handle». Hun er liten og nett, og sterkt sminket under sjalet. Hun er den første kvinnen som har fått lov til å kjøre motorsykkel på profesjonelt nivå. Selv om kvinner ikke får gå på stadion og se herrefotball, har Shafiei fått tillatelse til å trene på Azadi-stadion i Teheran med sin 1000-kubikks motorsykkel. «Behnaz imponerer verden» skrev en konservativ avis, da hun i høst kom tilbake fra Milano, hvor hun hadde vært æresgjest på et motorsykkelstevne for kvinner. Men Shafiei vet at ingenting er sikkert. I morgen kan en konservativ religiøs leder kreve at hun slutter å oppføre seg som en mann i et mannsmiljø. I mellomtiden «baner hun vei for andre kvinner», uten å presse på og bryte loven. «Jeg er stolt av å være iraner,» sier hun. Shafiei bor i Teheran-forstaden Karaj hvor hun iblant kjører motorsykkel. Når mennene oppdager at hun er kvinne, tuter de for å gratulere henne eller roper: «Dra hjem til vaskemaskinen!»


Islamsk hjernevask

Før valget er stemningen spesielt trykkende i Teheran. Nesten hver kveld gir ayatollah Khamenei instrukser på TV og advarer mot å «la seg smitte» av Vesten, iranerne må «unngå kontakt med utlendinger». Etter atomavtalen har ayatollahen og de radikale prestene kommet med stadig flere advarsler. Et tegn på at de er bekymret for å miste kontroll når sanksjonene blir opphevet og resten av Iran åpner seg for verden. For noen måneder siden advarte lederen for Vokterrådet, 89 år gamle ayatollah Ahmad Jannati, om at atomavtalen ikke åpnet for andre krav: «Vit at spørsmål om kvinner og likestilling ikke vil bli reist i morgen.»

Forfatteren Fariba Hachtroudi lar seg ikke skremme: «Jeg forsøker ikke å provosere, men sier høyt det jeg tenker.» Leende sier hun at hun har «dette landets galskap i mitt DNA». Hachtroudi deler tiden sin mellom hjemlandet og Frankrike, hvor hun flyttet som tenåring. Hun har gitt opp politikk og satset på motstand med pennen. Hver gang hun drar til Iran, ser hun nye framskritt. «I en landsby i Balutsjistan har det mannlige bystyret nylig valgt en kvinnelig borgermester. Lignende eksempler finner du overalt,» sier hun.

Stanset den brutale behandlingen av «den grønne bevegelsen», som oppsto med Ahmadinejads omstridte gjenvalg i 2009, all aktivisme, slik mange mener? Nei, sier Hachtroudi: «Kvinnene er fortsatt der, i front, de fortsetter å kjempe, til tross for motstanden. De gir seg ikke.» Hun påpeker at de ikke-statlige organisasjonene de har etablert vokser i hele landet. I forstedene til Teheran har de startet sentre for gatebarn og AIDS-syke og avrusningsklinikker for alkoholikere, med godkjennelse fra myndighetene. Det er et vendepunkt, for inntil nylig mente myndighetene at verken AIDS og alkoholisme fantes i Iran.

Kvinnekampen fortsetter, men den er uorganisert og ofte individuell. Kvinner flest har nok med hverdagen, og glemmer ofte de som har gått i front: dissidentadvokaten Nasrin Sotoudeh og filmregissøren Rakhshan Bani-Etemad, som begge er under streng overvåkning, eller menneskerettsaktivisten Narges Mohammadi, som ble dømt til åtte års fengsel for «propaganda mot regimet».

«Vi kan ikke forklare hvorfor vi ikke er lykkelige. Stemningen er feil. Vi er glade i landet vårt, men vi trenger litt luft,» sier hjemmeværende Farah (40). Sønnen hennes studerer ved det teknisk-naturvitenskapelige universitetet i Elm-o-Sanat. Hver dag strømmer koranvers og moralråd over høyttalerne. Studentene får fri i flere uker for minnehøytider: krigsuka, basiji-uka, martyr-uka. «Det er hjernevasking! Vi har fått nok!» utbryter Farah.


Oppstopperneser og Barbie-fjes

Mahboubeh Djavid Pour klager ikke over denne konstante sørgingen. Hun er basiji, medlem av «Den mobiliserte motstandsbevegelsen», en paramilitær organisasjon opprettet av ayatollah Khomeini. Disse frivillige, anslagsvis ti millioner, er en slags reservestyrke for revolusjonsgarden. Statusen deres gir dem fordeler som stipender, jobb og studieplass. De er fryktet og hatet. De rike forakter dem.

Djavid Pour er styremedlem i Imam Reza-moskéen i Teheran. I sin lange, svarte chador ligner hun en nonne. Den 54-årige trebarnsmoren er stolt over å være basiji – det er en «måte å praktisere islam på». Hun misliker ikke atomavtalen, men er skeptisk til USA, som hun mener vil fortsette svertekampanjen mot Iran i det skjulte. «Vi er heldigvis godt utdannet nå og bedre rustet til å stå imot amerikanernes spill. Og så har vi Lederen, han opplyser oss og viser oss veien.»

Hjemmeværende Farah kaller seg ateist og engster seg for «skinnreligiøsiteten». Hun blir motløs av merket i panna som mennene får av å presse hodet mot bakken, eller lager selv for å framstå som fromme, bønnekjedet de demonstrativt holder i hendene. «Vi er et sykt samfunn, styrt av ytre framtoning og hykleri. Jeg vet ikke hvor det vil føre oss,» sier hun.

Det sjokkerende høye antallet skjønnhetsoperasjoner bekrefter pessimismen hennes. Nese, munn, kinnben og øyenbryn. Foreldre gir neseoperasjoner i gave til døtrene sine når de går ut av videregående. I Teheran stikker oppstopperneser og oversminkede Barbie-fjes fram fra sjalene. Iblant er resultatet katastrofalt. Ingen kan forklare årsaken til fenomenet som har spredt seg til alle samfunnslag de siste fem–seks årene. Kanskje er kvinnene besatt av ansiktet sitt fordi de ikke får lov til å vise fram kroppen og håret.


Trendy vertinneetikette

I den hellige byen Qom er stemningen mindre trykkende enn i Teheran. Vi er midt i ørkenen. Her er det ingen forurensning, men klimaet er tørt og om sommeren er heten kvelende. Millionbyen 150 kilometer sørvest for hovedstaden er landets hovedsenter for teologistudier – 5000 kvinner studerer religion her – og et viktig pilegrimsmål. Her ligger levningene etter Fatemah Masumeh, søsteren til sjiamuslimenes åttende imam, Reza, i et gigantisk mausoleum. Store fresker av ayatollah Khomeini på byens bygg minner om at revolusjonslederen bodde her i flere år. Her går ingen kvinner i fargerike klær, alle er kledd i chador. Du ser dem ofte sitte bakpå mopedene til mennene sine med flagrende plagg.

80 000 teologiutdannede kvinner forkynner Koranens budskap rundt om i landet. Fariba Alasvand har tatt den høyeste graden i teologistudiet. Hun underviser på Senter for familie- og kvinneforskning, hvor det er studenter av begge kjønn. «Kvinnene i Iran er svært forskjellige fra kvinnene i den arabiske verden. Vi er opptatt av friheten vår. Det henger sammen med Irans kultur og sjia-islam,» mener hun. Når jeg spør om hijabpåbudet, nøler hun et øyeblikk, hun er åpenbart vant med uærlige spørsmål: «Et vers i Koranen sier at vi skal bruke hijab. Den beskytter kvinnene. Hvis vi går bort fra denne islamske regelen, vil vi også gå bort fra andre.»

60-åringen reiser iblant til Europa og USA for å delta på religiøse konferanser. Hver gang opplever hun «europeernes og amerikanernes negative blikk», som sårer henne, som alle iranere. Hun gir media skylden for Vestens manglende forståelse. Hun frykter at atomavtalen, «som befolkningen og Lederen ønsket», på sikt vil gjøre Iran underdanig. «Vesten vil påvirke Iran, men de vil ikke at det skal gå andre veien.» Hun ønsker at landet skal bevare sine særtrekk. «Religionen gir oss en kultur og en ramme. Vi må utøve vår frihet innenfor Koranens rammer.»

Zahra Aminmajd er yngre enn Alasvand, men like prinsippfast. Hun er utdannet innen islamsk rett og underviser i Qom. Hun mener kristendommen og islam «har mye til felles» og beklager at Vesten har «en så negativ oppfatning av islam, spesielt behandlingen av kvinner». Men hun er mest bekymret for den vestlige forbrukskulturen som iranerne drømmer om: «I stedet for å forvente at alt vil ordne seg når sanksjonene blir opphevet, burde de arbeide mer.»

Sanaz Minai er entusiastisk for Irans tilbakekomst på den internasjonale scenen, men venter først og fremst på «at Irans omdømme blir rehabilitert, at landet endelig får tilbake sin tapte verdi». Minai er suksessfull, hun har skrevet over tjue bøker om iransk mat og kultur, startet Culinary Club hvor hun lærer iranske kvinner å være gode vertinner, og etablert det bestselgende matbladet Sanazsania. Opphevingen av sanksjonene gir muligheter: Hun vil gjøre Iran til et «fasjonabelt og trendy kulinarisk sentrum».


Hodeplagg en symbolsak

Ingenting synes å stoppe Faranak Askari, en annen suksessfull gründer. I juni 2013 var hun i London, hvor hun er oppvokst, og hørte den nye presidenten Hassan Rohanis oppfordring: «Kom til Iran!» To måneder senere landet hun i Teheran og startet selskapet Toiran («To Iran») som leverer tjenester til VIP-turister og forretningsfolk. Samtidig lanserte hun en reisehåndbok på nett med all mulig informasjon om femti iranske byer – en umiddelbar suksess.

Etter atomavtalen i juli i fjor har bestillingene hos Toiran doblet seg hver måned. Europeere er den største kundegruppen. For Askari haster det å få på plass banktransaksjoner mellom Iran og andre land, som har vært forbudt de siste årene på grunn av vestlige sanksjoner. Som for mange iranske bedrifter, er også inntektene til Toiran blokkert i Dubai. «Vi mangler likviditet. Vi må drive byttehandel for å klare oss. Det kan ikke fortsette, vi trenger kapital, investeringer.»

Juristen Shahindokht Molaverdi er kjent for å være frittalende. Femtiåringen er ikke redd for å møte vestlige journalister, men er tilbakeholden når jeg møter henne. Det skal sies at hun er i en vanskelig situasjon. Hun er på vakt. For to år siden utnevnte Rohani henne til visepresident med ansvar for kvinne- og familiepolitikk. «Vi må ha flere kvinner i forsamlingene våre,» sier hun. «Vi må få kvinner inn i alle maktsfærer.» Valget nærmer seg, flere sanksjoner skal oppheves og Iran er i konflikt med Saudi-Arabia. Hun kan ikke gjøre noe uventet. De ultrakonservative hater henne, fordi de mener hun har tette bånd til reformatorer og feminister.

Det er ingen tvil om at kvinner er et viktig spørsmål i Iran. «Regimet frykter dem. De er regimets største trussel,» sier en universitetsprofessor som vil være anonym. «De vet ikke hvordan de skal takle dem, slåss mot dem, eller hindre dem i å bryte stadig nye barrierer.» Og hijaben, som egentlig ikke er så viktig, er blitt en symbolsak. Som de kvinnelige teologene i Qom sier: «Gir vi slipp på det, gir vi slipp på resten.»

Oversatt av I.A.F.

Florence Beaugé er journalist, i Teheran for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]