Kpayo-demokrati

Presidentvalgkampen er i full gang for Afrikas demokratiske pioner, Benin. Om fredelige maktskifter er normen i det lille landet, er økonomien langt fra like lovlydig.

Selvlysende grønne glassballonger dukker opp på natta langs veiene i Cotonou og Porto Novo, de to største byene i Benin. Neonskilt på trebord viser at du her kan få kjøpt smuglerbensin – kpayo («uoriginal» eller «erstatning» på nasjonalspråket gungbe). Flere tusen innbyggere har ikke andre inntektsmuligheter enn å frakte bensin ulovlig over den 770 kilometer lange grensen mellom det lille landet med ti millioner innbyggere og den vestafrikanske giganten Nigeria med 177 millioner innbyggere.

«Legene våre behandler grusomme skader og forbrenninger med få ressurser.»
Kessile Sare Tchal, tidligere helseminister

Brødrene Achille (21) og Marcel (17) jobber iherdig rundt boden sin langs en hovedvei nær Dantokpa, det største markedet i Cotonou på 20 hektar. Med en hageslange og plasttrakt heller de varsomt over bensinen, og puster inn de skadelige gassene. Den kobberfargede væsken renner sakte ned i glassballonger og gamle spritflasker. Achille valgte å ikke studere etter videregående, mens Marcel ennå går på skole og hjelper broren på kvelden etter å ha gjort leksene sine. Moren deres er sykepleier og alene med fire barn. «Jeg må hjelpe familien, og vitnemål har ingenting for seg,» sier Achille. «Her får du ikke jobb uten kontakter.»

De selger 1000–1500 liter i uka og tjener rundt 1500–2250 kroner i måneden. Det er langt mer enn minstelønnen til offentlig ansatte på 550 kroner i måneden. Som de antatt 200 000 andre kpayo-selgerne, kjenner brødrene godt til farene ved yrket.


Omsetter for 1,1 milliarder

Prisene svinger stort. Bensinprisen ble nesten doblet fra mai til august i fjor, til 650 CFA per liter (9,60 kroner). Årsaken var prisøkning i Nigeria på grunn av myndighetenes store gjeld til oljeselskapene og usikkerhet etter presidentvalget 31. mars. Kpayo var dermed ikke lenger konkurransedyktig i forhold til lovlig bensin, som et halvt dusin selskaper importerer fra ulike produksjonsland og selger for 570 CFA på bensinstasjonene. Smuglersalget fortsatte likevel langs hovedveiene, selv om selgerne ikke tjente noe på det. Svartebørsen er blitt så stor at de lovlige salgsleddene, som ikke på langt nær er så utviklede som i Togo, Ghana og Elfenbenskysten, bare har 350 bensinstasjoner. Ifølge Den afrikanske utviklingsbanken er nær 80 prosent av bensinen beninerne forbruker smuglet inn i landet.1 I september sank prisen på kpayo falt til 300–350 CFA literen, det vil si 30–40 prosent lavere enn på de lovlige bensinstasjonene.

En Kpayo-bod i Porto Novo. Høy arbeidsledighet tvinger mange beninere til å smugle bensin fra Nigeria. FOTO: Wikimedia Commons.

En Kpayo-bod i Porto Novo. Høy arbeidsledighet tvinger mange beninere til å smugle bensin fra Nigeria. FOTO: Wikimedia Commons.

Nigeria, som nå utfordrer Sør-Afrika om tittelen Afrikas økonomiske lokomotiv, begynte i 2012 å kutte bensinsubsidiene, men klarte ikke å fjerne dem helt. Landet har en av verdens fattigste befolkninger og ligger på 152. plass av 187 land på FNs utviklingsprograms indeks for menneskelig utvikling (HDI). Hver gang bensinprisen stiger bryter det ut opptøyer i Lagos, Nigerias økonomiske hovedstad. Dessuten hender det at selskapene holder tilbake bensin for å legge press på myndighetene, som i mai i fjor.

Situasjonen påvirker raskt prisene på kpayo i Benin. Foruten smuglerbensin som omsettes for over 1,1 milliarder kroner i året og fratar staten minst 270 millioner i skatteinntekter,2 hviler landets økonomi på bomull og landbruk (36 prosent av BNP), samt engros- og detaljhandel (18 prosent) og transport (11 prosent), to sektorer som er tett knyttet til Nigeria. Havna i Cotonou er i praksis en ekstrahavn for megapolen Lagos tolv mil unna.

Selgerne risikerer også dødelige branner. 31. oktober brant en del av markedet i Dantokpa ned etter en politijakt på en lastebil full av kpayo. Bodene langs veiene kan ta fyr når som helst hvis en sjåfør fyller opp uten å stanse motoren – én dråpe bensin på en tennplugg er alt som skal til. «Legene våre behandler mange akuttskader – grusomme skader, tredjegradsforbrenninger – med få ressurser,» forteller tidligere helseminister Kessile Sare Tchala.

Selgerne jobber hele natta, iblant er de unge tenåringer eller kvinner med babyer på ryggen. Kundene er som regel motorsyklister med opptil fem passasjerer. Det finnes ingen offentlig transport, derfor er motorsykkeltaxiene, zemidjan, det billigste transportmiddelet. Cotonou har alene 150 000 slike taxier. De er en del av Benins uformelle økonomi, hvor de fleste arbeidsplassene befinner seg. Som i resten av Vest-Afrika er arbeidsledigheten ekstremt høy blant unge – 60 prosent for de mellom 25 og 34 år.3


Folkeforflytninger

Hvert år kommer det stadig flere unge ut på arbeidsmarkedet som følge av befolkningsvekst. De unge flykter fra fattigdommen på landsbygda, hvor nær 40 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, mot 31 prosent i byområdene. Cotonous innbyggertall har firedoblet seg på tretti år. Nå bor 16 prosent av befolkningen her, på 0,7 prosent av landets areal. «Folkevandringen ligner pusten,» sier byens ordfører og tidligere president, Nicéphore Soglo. «Cotonou har en million innbyggere om kvelden og to–tre ganger så mange om dagen, når folk kommer helt fra Nigeria for å gjøre forretninger. Hver kveld tømmes byen når folk drar hjem til sovebyene, eller helt til Porto Novo og Ouidah, 43 og 48 kilometer unna.»

Fra 11.00 til 15.00 er det go slow-tid i storbyen, en betegnelse som stammer fra trafikkøene i Lagos. Det er gjort flere forsøk på å organisere motorsykkeltaxiene. Det franske bistandsbyrået (AFD) har finansiert et program for å skifte ut motorsyklene med mindre forurensende modeller. Men programmet har ingen låne- eller finansieringsordning for sjåførene som ikke har råd til å kjøpe ny motorsykkel. Soglo innrømmer at det ikke er mye myndighetene kan gjøre med kpayo: «Nærheten til Nigeria gjør det vanskelig å kontrollere den uformelle handelen. Uten et regionalt politi har vi ingen levedyktig løsning.»


Svartebørs som sikkerhetsventil

Det er ikke bare selgerne som tjener på smuglingen. Blant grossistene finner vi også kjente næringslivsfolk og politikere som har råd til å kjøpe og lagre store mengder kpayo. De selger den så gjennom gateselgerne, med et påslag. På noen grenseoverganger tar tollerne også en liten «avgift» på 100 CFA (1,50 kroner) per femtiliters kanne, som de stikker i lomma – avgiften på lovlig bensin er 25 prosent av utsalgsprisen.

Benin vil gjerne framstå som et foregangsland, men alle forsøk på å stanse kpayo-salget har mislykkes. Benin, også kjent som «Afrikas latinerkvarter», var det første afrikanske landet som hadde frie valg i 1990. Siden har fredelige maktskifter vært regelen, men bak den demokratiske fasaden skjuler det seg en svak stat, som ikke klarer å reformere landets bensinhandel. I januar 2013 brøt det ut opptøyer i Sèmè-Kpodji etter at politiet konfiskerte ulovlige bensinlagre. Bensinselgere banket opp kona til en politimann før de kidnappet ham og støtte sammen med hæren, som måtte hente inn forsterkninger for å fjerne bensinselgerne som hadde barrikadert seg i løpet av natta. President Boni Yayis regjering måtte gi opp kampen mot ulovlig bensinhandel, og myndighetene fortsetter å tolerere den massive, åpenlyse smuglingen.

«Mange mener det er helt i orden å gjøre alt for å bli rik.»
Forretningsmann

«Kpayo viser tydelig hvordan landet fungerer,» sier Gilles Olakounlé, grunnleggeren av West African Citizen Think Tank i Dakar. «Den viser båndet til Nigeria, den uformelle sektorens sentrale plass i økonomien, samt statsstyringens mange paradokser i et demokratisk system.» I nabolandet Togo har militærdiktaturet og den korrupte klanen med makten klart å stanse smuglingen. I Benin har staten verken midler eller autoritet nok. «Faktisk er det umulig å endre denne handelen, for hvem vil vende ryggen til de mange tusen som er direkte avhengig av den?» sier Yabi. «Det store problemet, etter min mening, er at det demokratiske systemet bare dreier seg om valg. Det er ekstremt skeptisk til alt annet og mangler forståelse for allmenninteressen.»

Smuglingen fortsetter fordi alle tjener på den, i en tid hvor den uformelle sektoren fungerer som en sikkerhetsventil. Å angripe svartebørsen ville utvilsomt truet landets politiske og sosiale stabilitet. Som i mange andre afrikanske land er Benin klar over misforholdet mellom de økonomiske begrensningene og de internasjonale finansinstitusjonenes påbud om «god styring».


Kpayo-demokratiet

Blant de dypereliggende årsakene til denne parallelløkonomien finner vi et bestemt samfunnssyn: «Mange mener det er helt i orden å gjøre alt for å bli rik,» sier en forretningsmann. I flere år har skandalene stått i kø på avisenes forsider. Den siste dreier seg om underslag av bistandsmidler på nær fire millioner euro som Nederland ga til vannsektoren. Korrupsjonen er blitt så endemisk at mange akutte prosjekter aldri ser dagslys. Alle vil absolutt ha sin «provisjon» før byggearbeidene kommer i gang. For ti år siden annonserte myndighetene at det skulle bygges en ny internasjonal flyplass i Cotonou, men den ble aldri bygd, på tross av farene med dagens flyplass som ligger midt i byen. På samme vis ble «ferskenveien» langs kysten aldri asfaltert, og man venter ennå på broen som skal avlaste trafikken i Porto Novo.

Den politiske analytikeren Gilles Yabi kritiserer «kpayo-demokratiet»4 som en demokratierstatning, hvor mangelen på et tydelig skille mellom offentlige aktiviteter og den uformelle økonomien gjør at mange offentlige representanter blander sammen sin offisielle rolle med egeninteresser. Problemet er til stede på alle nivå i samfunnet og oppmuntrer folk til å omgå regler for å tjene raske penger. Få blir straffet, dermed mister staten all autoritet.

Boni Yayis utnevnelse av den antatt handlekraftige Lionel Zinsou til statsminister i juni vekker håp hos mange unge i byene. De tror og håper at den tidligere fransk-beninske forretningsbankmannen kan gi dem andre utsikter enn motorsykler og kpayo. Hans begrensede handlingsrom gjør imidlertid mange skeptiske. I mellomtiden går Benin fortsatt på kpayo.

Oversatt av R.N.

Sabine Cessou er journalist. I Benin for Le Monde diplomatique.