Advarer mot eviggrønn patentbeskyttelse

Økonomisk vekst og rettferdig konkurranse er argumentene som har fått elleve stillehavsland til å signere verdens største frihandelsavtale med USA. Ikke bare varer og tjenester, men også verdens strengeste copyright- og patentbeskyttelser skal eksporteres.

Etter fem år med harde forhandlinger ble frihandelsavtalen Trans-Pacific Partnership (TPP) forseglet med et siste pennestrøk i New Zealand 4. februar i år. Men ikke alle er like begeistret for avtalen mellom de tolv landene i stillehavsregionen, som til sammen utgjør 36 prosent av verdensøkonomien. Utenfor det døgnåpne casinoet City Sky i Auckland – der representanter fra landene var samlet til signeringsseremoni – hadde flere hundre demonstranter blokkert motorveien i protest. Noen var bekymret for miljøet og for urbefolkningen. Andre fryktet at landet skulle selges til utenlandske investorer under føttene på dem. Flere innrømmet at de protesterte fordi de ikke klarte å skjønne innholdet i avtalen.1

Forvirringen rundt hva TPP er og hva den vil bringe med seg av konsekvenser, er demonstrantene ikke alene om. Dokumentene, som nylig ble offentliggjort etter fem år med hemmelighetsstempel, er på over 2000 sider, med et så teknokratisk språk at det knapt er leselig. Selv for politikere kan materien virke ugjennomtrengelig: Under de hemmelige forhandlingene hadde USA tatt med seg 80 spesialister til forhandlingsbordet, Japan 120 og Australia 22.2

New Zealands statsminister, John Key, er blant de som tar det hele med fatning. Protesten avfeide han som et «rent-a-crowd»-stunt, og han lot seg heller ikke bekymre av en spørreundersøkelse fra 2012, som viste at 64 prosent av New Zealands befolkning var imot TPP og lignende frihandelsavtaler, som gir multinasjonale selskaper mulighet til å saksøke stater i egne tvistedomstoler.3 Kritikere har lenge hevdet at det som følge av TPP vil reises flere søksmål i Det internasjonale senteret for løsning av investeringstvister (ICSID), der fattige land tradisjonelt er overrepresentert blant taperne. Sant nok har mange land i stillehavsregionen allerede signert bilaterale handelsavtaler med USA, som i likhet med TPP sikrer selskaper og investorer rett til å reise sak mot stater som bryter med handelspolitikken direkte gjennom ICSID. Men TPP åpner også opp for at nye land – deriblant New Zealand, Vietnam og Malaysia – kan bli tapere i tvistedomstolen.


Rettferdig handel

Økonomisk vekst er mantraet som har fått statsledere til å lese avtalen med et mer velvillig blikk. Over 18 000 skatter og tollbarrierer mellom de tolv landene skal enten senkes eller fjernes helt: Den newzealandske regjeringen har regnet ut at TPP vil gi en årlig avkastning på 2,7 milliarder dollar innen 2030. I Japan har regjeringen varslet en realøkning av BNP på 2,59 prosent, uten å nevne når denne veksten vil materialisere seg. I USA forventer man en realvekst på 0,5 prosent innen 2030. Landene som vil oppleve størst vekst er ifølge Institute for International Economics utviklingsland: Vietnam kan forvente en BNP-økning på 10 prosent innen 2025, Malaysia 5,5. Likevel er det USA som vil tjene mest på avtalen i absolutte tall, med en estimert årlig inntektsvekst på 131 milliarder dollar.4

«Det er en grunn til at TPP tok fem år å forhandle,» sa Obama i sin ukentlige tale fra Det hvite hus, da avtalen var ferdigforhandlet i oktober.5 «Jeg ville lage en avtale med best mulig vilkår for amerikanske arbeidere. Og det har vi klart. 95 prosent av verdens forbrukere bor utenfor våre grenser – 95 prosent! De vil ha bilene våre, musikken vår, maten vår …» Med blikket i kameralinsen beroliget han det amerikanske folk. «Urettferdige» tollbarrierer – som Japans 38 prosent avgift på amerikansk storfekjøtt og Malaysias 30 prosent avgift på amerikanske bildeler – er historie. «Når reglene er rettferdige, kan USA utkonkurrere alle verdens land. Med TPP skriver vi reglene for verdensøkonomien,» forsikret presidenten.

Frihandelsavtalen som angivelig skal gjenreise USAs svunne autoritet som en «ledende kraft for utvikling og sikkerhet i regionen», er altså skreddersydd for å konkurrere med en annen eksportavhengig økonomi – Kina – som foreløpig er ekskludert fra TPP-avtalen. Samtidig som det blir vanskeligere for kinesiske varer å havne i det amerikanske markedet (importavgiften på rustfritt stål ble i fjor oppjustert til 256 prosent), kuttes det i tollbarrierer fra USA til Kinas naboland.

Det er ikke første gang en frihandelsavtale selges med store løfter om økonomisk vekst. I 1993 mente Institute for International Economics at Nafta ville lede til økt handelsoverskudd med Mexico og skape 170 000 nye nettojobber i USA i avtalens to første år. Slik ble det ikke. Den amerikanske medianlønnen har stått stille siden avtalen trådde i kraft 1. januar 1993, selv om produktiviteten har økt. Det var også Nafta-avtalen som gjorde det mulig for utenlandske investorer å utfordre nasjonal politikk gjennom ICSID – en trend som vil forsterkes av TPP. Utover investeringer, sysselsetting og lønninger, har mange kritisert avtalens potensielt skadelige innvirkning på folkehelsen med legemiddelindustriens utvidede makt.


Dyrere medisiner for millioner

– Det er ikke for sent. Selv om avtalen er signert, er den ennå ikke ratifisert, sier Judit Rius Sanjuan på telefon fra New York.

Sanjuan er rettspolitisk rådgiver for Leger uten grenser, og har brukt de siste fem årene på å nærlese de Wikileaks-lekkede avtaleutkastene og analysere hvilke konsekvenser TPP vil få for folkehelsen i lavinntektsland. En øvelse som har gjort den tidligere foreleseren på jusfakultetet i Georgetown meget bekymret. «Legemiddelfirmaene vil presse prisene på livreddende medisiner opp. Millioner av mennesker vil få dyrere medisin,» heter det i brevet Sanjuan og Leger uten grenser sendte til statsledere i ASEAN-land på signeringsdagen.6

– På bakgrunn av kapitlene om immaterielle rettigheter, investeringer og prissetting av medisiner vil vi fraråde alle involverte land å ratifisere avtalen, og alle nye land å tilslutte seg den, sier hun bestemt.

For å forstå Sanjuans bekymring, må vi kaste et blikk på dagens patentpraksis. Etter implementering av WTOs TRIPS-avtale i 2000 har nesten alle land i verden 20 års patentbeskyttelse på nye legemidler. Etter 20 år kan originalpreparatet konkurranseutsettes av såkalte synonympreparater – legemidler som inneholder de samme virkestoffene, men som normalt er langt rimeligere enn originalpreparatet. India er blant storprodusentene av slike synonympreparater, som utviklingsland og organisasjoner som Leger uten grenser er helt avhengige av.

– Vi opererer i 70 land, og for å kunne innfri behandlingsbehovet benytter vi oss av kvalitetssikrede synonympreparater, godkjent av WHO. Hvis TPP ratifiseres, blir dette vanskeligere, advarer hun, og forklarer at avtalen vil utvide dokument- og markedsbeskyttelsen på medisiner utover normal patenttid på 20 år – uten en øvre grense for hvor lenge den nye markedseksklusiviteten kan vare. I USA har fenomenet fått betegnelsen evergreening: Når patentet til et lønnsomt preparat er i ferd med å løpe ut, leter farmasiselskapene oppfinnsomt i lovverk om immaterielle rettigheter for å beholde sine royalties.

I tillegg introduserer TPP en ny patentbeskyttelse for biofarmasøytika – legemidler laget på levende organismer, som vaksiner og insulin.

– Ingen bilaterale avtaler har i dag noen bestemmelser om biofarmasøytiske preparater, så dette er noe helt nytt, sier Sanjuan.

– I USA er patentbeskyttelsen for biofarmasøytika tolv år, i TPP er den satt til minimum fem til åtte år. Det er ikke så ille som de lekkede avtaleutkastene indikerte, men det er ille nok. Mange utviklingsland har ingen eksisterende patentlovgivning på synonympreparater og biotilsvarende legemidler, og land som Vietnam, Mexico, Malaysia og Peru må omskrive sine nasjonale lover for å ratifisere TPP.

Problemet, mener Sanjuan, er dypest sett at stater må gi avkall på sin suverenitet til for eksempel å skrive sine egne patentlover. Men er det ikke både dyrt og tidkrevende å utvikle nye legemidler? Vil ikke en forlenget patentbeskyttelse styrke forskningsmiljøene og legge banebrytende, ny medisin på bordet? Sanjuan har hørt argumentet før, og kjøper det ikke:

– Det er klart det er viktig med nyskapning, også for sykdommer som ikke gir den største fortjenesten. Men dette handler ikke om å beskytte forskningsmiljøene, som allerede er strengt beskyttet av TRIPS-avtalen. TPP handler om å styrke selskapenes monopol på distribusjon av medisiner, forsinke konkurranse og holde prisene kunstig høye så lenge som mulig.

For å understreke sitt poeng peker hun på et udemokratisk aspekt ved selve forhandlingsprosessen, som også senator Ron Wyden og kandidat i demokratenes primærvalg Bernie Sanders har uttrykt misnøye over: Mens velgere, fagforeninger og organisasjoner som Leger uten grenser ble holdt i mørke under forhandlingene, var multinasjonale selskaper høyst til stede.

– Offisielt er dette en avtale som er blitt framforhandlet av USA og elleve andre land. Men i USA har vi noe som heter United States Trade Representative, en organisasjon som har i oppgave å rådgi presidenten og koordinere USAs handelspolitikk. Gjennom USTR fikk multinasjonale selskaper mulighet til å ta aktiv del i utformingen av avtalen – og selvfølgelig ble resultatet ensidig, konkluderer Sanjuan.

Tilbake i New Zealand har bekymringen vokst. Opposisjonspolitikere og professorer hevder at medisinprisene vil stige. Grunnen er enkel: Gjennom det statlige selskapet Pharmac, som bestemmer hvilke medisiner som skal subsidieres over statsbudsjettet, er 33 prosent av beholdningen synonympreparater. Oppkjøp av synonympreparater frigjør midler til å finansiere nye patentbelagte legemidler, og hvis dagens sortiment skal opprettholdes vil det utvilsomt bli en kostbar affære. Det innrømmer selv statsminister John Key. Men han har også lovet at pasientene ikke vil merke noe til prisøkningen, som vil finansieres med økt støtte til Pharmac.

Under live-chatten etter signeringen hoppet Key likevel galant over spørsmål om hvilke konsekvenser de nye patentbeskyttelsene vil ha for Pharmac.7 Noen spørsmål er tross alt enklere enn andre. Hva slags penn som ble brukt?

«Sølvpenn. Blått blekk.»

© norske LMD

Frida Skatvik er journalist og idéhistoriker.