Vulgaritetens uutholdelige letthet

Kunsten å gjøre fra seg i full offentlighet. Vi må ikke la oss lure av Trumps provokasjoner og vulgære utbrudd. De dekker bare over hvor ordinær politikken hans er.

For noen måneder siden ble Donald Trump lite flatterende sammenlignet med en mann som støyende gjør fra seg i hjørnet på en ærbødig tilstelning. Men er de andre kandidatene i det republikanske primærvalget noe særlig bedre?

I Luis Buñuels Frihetens fantom er det en scene der forholdet mellom spising og avføring er snudd opp ned: Folk sitter på toaletter rundt bordet og snakker hyggelig sammen, og når de vil spise, spør de forsiktig vertinnen «Hvor er det stedet, du vet?» og lister seg bort til et lite bortgjemt rom. Er ikke debattene mellom de republikanske kandidatene – for å forlenge metaforen – som selskapet i Buñuel-filmen?

Kan vi ikke også si det samme om mange ledende politikere verden over? Gjorde ikke Erdogan fra seg i full offentlighet, da han i et nylig utbrudd av paranoia avviste de som kritiserte hans politikk mot kurderne, som forrædere og utenlandske agenter? Gjorde ikke Putin fra seg offentlig da han – i en nøye kalkulert vulgaritet for å øke populariteten sin på hjemmebane – truet en kritiker av hans tsjetsjenske politikk med kjemisk kastrering? Gjorde ikke Sarkozy fra seg i full offentlighet, da han i 2008 glefset casse-toi, alors pauvre con! – dra til helvete, din kødd! – til en bonde som nektet å ta ham i hånda?

«Det som var unevnelig i offentlig debatt for noen tiår siden kan nå sies fullstendig ustraffet.»

Listen er lang. I en tale til Verdens sionistkongress i Jerusalem 21. oktober i fjor antydet Benjamin Netanyahu at Hitler bare ville utvise jødene fra Tyskland, ikke utrydde dem. Snarere var det stormuftien i Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, som overtalte Hitler til å drepe jødene i stedet. Netanyahu henviste til en påstått utveksling mellom de to i november 1941, der al-Husseini sa til Hitler at hvis han utviste jødene fra Europa, «så vil de alle komme hit [til Palestina]». Ifølge Netanyahu spurte Hitler derfor: «Hva bør jeg gjøre med dem?» Hvorpå stormuftien svarte: «Brenn dem.» Mange av Israels fremste holocaustforskere problematiserte umiddelbart disse uttalelsene. De påpekte at utvekslingen mellom al-Husseini og Hitler ikke kan verifiseres, og at de mobile SS-avdelingenes massedrap på de europeiske jødene allerede var i gang da de to mennene møttes ansikt til ansikt. Vi bør ikke ha noen illusjoner om formålet med uttalelser som Netanyahus: De er et tydelig tegn på et forfall i vår offentlige sfære. Beskyldninger og ideer som hittil har vært forbeholdt en obskur underverden av rasistisk obskønitet vinner nå fotfeste i offentligheten.


Konspiranoia

Problemet her er det Hegel kalte sittlichkeit, sedelighet, det tette bakteppet av (uskrevne) regler for det sosiale livet, den tykke og ugjennomtrengelige etiske substansen som forteller oss hva vi kan og ikke kan gjøre. Disse reglene er i dag i oppløsning: Det som var unevnelig i offentlig debatt for noen tiår siden kan nå sies fullstendig ustraffet. Denne oppløsningen blir tilsynelatende motvirket av stadig mer politisk korrekthet, hvor man nettopp omskriver det som ikke kan sies. Men et nærmere blikk viser raskt hvordan politisk korrekt regulering er del av samme prosess som oppløsningen av etisk substans. Her holder det å minne om blindsporet til den politiske korrektheten: Behovet for PK-regler kommer når de uskrevne reglene ikke lenger klarer å regulere hverdagens interaksjoner. I stedet for spontane vaner fulgt på ikke-refleksivt vis, får vi eksplisitte regler – «svarte» blir «afrikansk-amerikanere», «feit» blir «vektutfordret», «tortur» blir «avanserte forhørsteknikker», og snart blir kanskje «voldtekt» til «avansert forføringsteknikk». Eksempelvis ble tortur – brutal statlig vold – gjort allment akseptabelt i samme øyeblikk som offentlig språkbruk ble gjort politisk korrekt for å beskytte ofre for symbolsk vold. Disse to fenomenene er to sider av samme sak.

Vi kan øyne et lignende fenomen i andre deler av offentligheten. Da det ble annonsert at en stor militærøvelse, «Jade Helm 15», skulle gjennomføres i det sørvestlige USA fra juli til september i fjor, førte det umiddelbart til mistanker om at øvelsen var del av et føderalt komplott for å innføre unntakstilstand i Texas og overstyre grunnloven. Alle de gamle kjenningene var med på denne konspiranoiaen, inkludert Chuck Norris. Sprøest av dem alle var nettstedet All News Pipeline som koblet øvelsen til stengingen av flere store Walmart-butikker i Texas: «Vil disse megabutikkene snart bli brukt som ’matutdelingssentre’ og som hovedkvarterer for invasjonsstyrker fra Kina, som er her for å avvæpne amerikanerne én etter én slik Michelle Obama har lovet kineserne å gjøre før Obama forlater Det hvite hus?» Det som gjør denne saken så illevarslende er den tvetydige reaksjonen fra ledende republikanere i Texas: Guvernør Greg Abbott beordret delstatsgarden til å holde øye med øvelsen, mens Ted Cruz krevde detaljert informasjon fra Pentagon.


Ingen folkelig primitivisme

Trump er det reneste uttrykket for tendensen til å fornedre offentligheten vår. For å «stjele showet» i offentlige debatter og intervjuer tilbyr han ymse «politisk ukorrekte» vulgariteter: Han kommer med rasistiske utfall mot meksikanske innvandrere, sår tvil om Obamas fødested og universitetsutdannelse, går til usmakelige angrep på kvinner, fornærmer krigshelter som John McCain. Disse smakløse vittighetene skal vise at Trump ikke bryr seg om falske manerer og «sier rett ut det han (og mange andre) tenker». Kort fortalt, han gjør det klart at han på tross av sine milliarder er en vanlig vulgær fyr som alle oss andre.

«I dag er vulgær språkbruk nesten utelukkende privilegiet til den radikale høyresiden.»

Men disse vulgaritetene bør ikke lure oss: Trump er mye rart, men han er ingen farlig outsider. Om noe er programmet hans relativt moderat – han anerkjenner mange av Demokratenes politiske framskritt, han er tvetydig til kjønnsnøytralt ekteskap. Funksjonen til hans «forfriskende» provokasjoner og vulgære utbrudd er nettopp å tildekke hvor ordinært programmet hans er. Hans virkelige hemmelighet er at hvis han, ved et mirakel, skulle vinne, vil ingenting endre seg. I skarp kontrast til Bernie Sanders, venstredemokraten som har den store fordelen overfor den akademiske, politisk korrekte liberale venstresiden at han forstår og respekterer vanlige folks og bønders problemer og uro. Den virkelig interessante valgduellen ville vært mellom Trump og Sanders.

Men hvorfor snakke om høflighet og offentlige manerer i dag, når vi står overfor mer presserende, «reelle» problemer? Fordi manerer faktisk betyr noe – i anspente situasjoner kan de være forskjellen mellom liv og død, den tynne linjen som skiller sivilisasjon fra barbari. Her fortjener et overraskende trekk ved dagens utbrudd av vulgariteter mer oppmerksomhet. På 1960-tallet var de sporadiske vulgaritetene som regel forbundet med den politiske venstresiden: Studentrevolusjonære anla ofte et folkelig språk for å markere avstand til den offisielle politikken og dens polerte sjargong. I dag er vulgær språkbruk nesten utelukkende privilegiet til den radikale høyresiden. Dermed befinner venstresiden seg i den overraskende posisjonen å måtte forsvare allmenn anstendighet og offentlige manerer.

Dette er grunnen til at den moderate, «rasjonelle» republikanske høyresiden er i panikk: Etter at det har gått nedover med Jeb Bush leter denne høyresiden desperat etter et nytt ansikt, den leker også med ideen om å hente fram tidligere New York-ordfører Michael Bloomberg. Men det vil ikke løse noe som helst, for det virkelige problemet er at den moderate, «rasjonelle» posisjonen i seg selv står så svakt. Det faktum at flertallet ikke lar seg overbevise av den «rasjonelle» kapitalistiske diskursen og er langt mer tilbøyelige til å støtte et populistisk anti-elitistisk standpunkt kan ikke avfeies som et utslag av folkelig primitivisme: Populistene ser helt riktig det irrasjonelle i denne rasjonelle tilnærmingen. Og sinnet de retter mot de ansiktsløse institusjonene som regulerer livene deres på en ikke-transparent måte, er fullstendig berettiget.

Oversatt av R.N.

Slavoj Zizek er filosof.