Derfor støtter nordafrikanerne Assad

Lederne i Algerie, Marokko og Tunisia stilte seg i mars bak Den arabiske ligas fordømmelse av Hizbollah. Utspillet har satt sinnene i kok i Nord-Afrika.

Onsdag 2. mars var innenriksministrene i Den arabiske liga1 samlet i Tunis. På møtet fordømte de Hizbollahs «terroristiske praksis og handlinger» og anklagde organisasjonen for å «destabilisere visse arabiske land». Frontalangrepet kom etter intenst press fra de seks monarkiene i Golfrådet (GCC), som vedtok en lignende uttalelse samme dag. Målet er å fordømme Hizbollahs støtte til Assad-regimet i Syria og å isolere det libanesiske partiet internasjonalt.

I Tunisia, som i Algerie og Marokko, vekket uttalelsen umiddelbart et ramaskrik på sosiale medier. I denne sunni-dominerte delen av den arabiske verden er sjiamuslimske Hizbollah fortsatt populær etter krigen mot den israelske hæren i 2006 (se under). «Nå blir vi tvunget til å knele for småkongene i Golfen. Hvor er vår stolthet? Er vi lakeier for wahhabistene? Vi trenger ikke adlyde dem bare fordi vi er sunnier?» kommenterer en. «Det er IS som må anklages for terrorisme, ikke Hizbollah. Hizbollah-krigerne er helter!» sier en annen. Samme oppstyret kom da Den arabiske liga besluttet å definere Hizbollah som en «terrorgruppe» 11. mars.

«Vi blir tvunget til å knele for småkongene i Golfen. Hvor er vår stolthet?»
Kommentar på sosiale medier

I motsetning til den reduksjonistiske klisjeen om at en voldelig splid skiller de to hovedstrømningene innen islam, er mange nordafrikanere lite påvirket av sekterisk tenkning. «De leser først og fremst hendelsene i Midtøsten politisk og ser Hizbollah som den siste motstandsbastionen mot Israel spesielt og vestlig imperialisme generelt,» sier den algeriske skribenten Mohamed Saadoune.

3. mars plukket flere kjente tunisiere opp tråden fra de sosiale mediene og anklaget regjeringen for å ha signert uttalelsen reservasjonsløst. Advokatforeningen, flere venstrepartier og også folk i president Beji Caid Essebsis krets kritiserte det de kalte «avståelse» og «politisk tilpasning til Saudi-Arabia». Samme kveld som uttalelsen ble vedtatt, kritiserte fagforeningen UGTT, som fikk Nobels fredspris i fjor, «en underlig beslutning […] tatt som ledd i en offensiv fra utenlandske og regionale krefter for å splitte den arabiske nasjonen […] til fordel for sionistiske og reaksjonære krefter.»

Regjeringen forsøkte seg på en katastrofal u-sving og sa at den signerte uttalelsen ikke var bindende og at det bare dreide seg om en «teknisk beslutning». Lekkasjer til lokalpressen viser at Tunisia ikke kunne vende ryggen til partnerne i Golfen, som kan hjelpe landet ut av sine økonomiske vansker. Dette argumentet ble også gjentatt etter at beslutningen var tatt.


Heller Assad enn en islamist

Myndighetene i Algerie skyndte seg også å si at de ikke er bundet av uttalelsen og at de av prinsipp «ikke blander seg inn i et broderlands indre anliggender». Sagt på en annen måte, Algerie vil ikke fordømme Hizbollah og fortelle den libanesiske regjeringen hva den skal gjøre med partiet.

I Marokko holdt regjeringen lav profil og lot stormen passere. Marokko er en nær alliert av Saudi-Arabia, og deltar blant annet i den saudisk-ledede militæroperasjonen mot houthiene i Jemen og i «den islamske militæralliansen mot terror» som Saudi-Arabia etablerte i desember. Men de marokkanske myndighetene må også ta hensyn til en offentlig opinion som ikke har særlig varme følelser for golfmonarkiene. «Handlingsrommet er begrenset når det kommer til Hizbollah, men det finnes,» sier en marokkansk diplomat som vil være anonym. «Man kan være med på ideen om at partiet fortjener sanksjoner, fordi det er en aktør i en konflikt som bare burde angå syrerne. Samtidig er det åpenbart at det vil bli vanskeligere å overbevise våre medborgere om at en militæraksjon mot Assad er legitim.»

Med bannlysningen av Hizbollah forsøker Saudi-Arabia og allierte å isolere det syriske regimet fullstendig. En strategi flere land unnviker. Libanon og Irak er «reserverte», mens Algerie sier at de har «bemerkninger» til Den arabiske ligaens beslutning om å definere Hizbollah som en terrorgruppe. I Egypt nekter president Sisi å gå militært imot et regime som kjemper mot Muslimbrødrene, som han anser som hovedfienden. I likhet med i Tunisia, har støtten til Assad ikke sunket i den offentlige opinionen i Algerie etter de første arabiske opprørene i 2011. Men eksistensen av jihadistgrupper som har dratt til Syria for å slåss mot Assad-regimet, og som nylig har sluttet seg til IS, dekker over denne virkeligheten. «Den algeriske ledelsen og den offentlige opinionen er uenige om det meste,» sier en tidligere algerisk toppbyråkrat. «Nei til militær intervensjon i Libya og nei til å innta et standpunkt mot Assad-regimet og dets allierte er unntakene. Det er full enighet i disse to spørsmålene.» Faktisk er den minste stillingstakning mot Assad – som ikke nødvendigvis vil føre til støtte fra jihadistgruppene som slåss mot ham – en sikker oppskrift på juling eller lynsjing i mediene.

Det har den syriske opposisjonelle demokraten Salam Kawakibi fått erfare. Da han ble invitert til å holde et foredrag i 2013, ble han avkrevd en forklaring. «Etter foredraget mitt inviterte lokale intellektuelle meg til et privat møte. Jeg ble bedt om å forklare meg. For dem var det å være mot Assad et forræderi mot den arabiske saken og det samme som å gå til sengs med både imperialismen og islamismen. Dette var ikke et isolert tilfelle. Hver gang jeg har uttalt meg offentlig, har det kommet mange angrep og anklager – at jeg er en agent eller forræder, kjøpt og betalt av imperialistmaktene. I beste fall kaller de meg naiv.» Forskeren som er barnebarnet til den store tenkeren fra Aleppo, Abd al-Rahman al-Kawakabi, sier han nylig har opplevd det samme i Tunisia.

I Tunisia legger en god del av intelligentsiaen, både venstreintellektuelle og intellektuelle med bånd til regjeringspartiet Nidaa Tounès, ikke skjul på at de foretrekker Assad framfor en islamistisk erstatter. Politikeren og advokaten Chokri Belaïd, som ble drept i Tunis 6. februar 2012, symboliserte dette standpunktet som i dag deles av både ytre venstre og store deler av borgerskapet i kystbyene. I 2012 vekket president Moncef Marzouki livlig debatt da han bestemte seg for å bryte de diplomatiske båndene til Syria. Fire år senere ser president Essebsi gjerne at de blir gjenopptatt. Allerede i september i fjor opprettet regjeringen et konsulat i Damaskus.


Upopulær motstand

Debatten er mer nyansert i Marokko. Deler av venstresiden, blant annet sosialistpartiet USFP, nøler ikke med å fordømme Assad for lidelsene han har påført folket sitt, men er imot alle utenlandske militæroperasjoner som vil krenke Syrias suverenitet. «Den lette løsningen er å støtte Assad for å legge press på kongefamilien og islamistregjeringen til Rett- og utviklingspartiet (PJD), som er tilbøyelige til å støtte opprørerne som golflandene finansierer. Men mange av oss nekter, for Bashar fortjener ikke å bli forsvart,» sier et partimedlem i USFP som savner «rolige nasjonale debatter om Syria».

Hvordan forklare – bakenfor den uunngåelige retorikken om anti-imperialisme og panarabisme – at et så brutalt regime, som i stor grad har bidratt til dramaet i Syria, får så mye støtte i Nord-Afrika? Hasni Abidi ved Global Studies Institute i Genève ser to grunner: «For det første er den demokratiske opposisjonen i Syria lite synlig og mangler frontfigurer. For det andre er Vesten imot Assad, noe som vekker en legitim mistanke, med tanke på EUs og USAs passive holdning i området.» Andre eksperter trekker fram de mange konspirasjonsteoriene, hvor de arabiske opprørene i 2011 blir framstilt som et komplott for å destabilisere Israels fiender.

Louisa Dris-Aït Hamadouche fra Det samfunnsvitenskapelige universitetet i Alger mener at hennes medborgeres støtte til Assad skyldes en «instinktiv avvisning av ekstremvolden syriske sivile er ofre for og de utenlandske maktenes notoriske innblanding i konflikten. Dette nokså irrasjonelle standpunktet ligner et post-traumatisk syndrom, som den offisielle retorikken bidrar til å holde i live for å beskytte seg mot protester som kan svekke systemet.»

Men, som Saadoune påpeker, støtten til Assad er ikke enstemmig: Mange islamister i Nord-Afrika, både salafister og muslimbrødre, kritiserer ham ofte. «De er sensitive for konflikten mellom sunni og sjia, som de forsøker å utbre i samfunnet. De demoniserer Assad like mye som Hizbollah og Iran.» I Tunisia er det bare folk i islamistpartiet Ennahda som har kalt Hizbollah terrorister, mens PJD i Marokko ikke skjuler sin avsky for den syriske presidenten.

Men lederne i islamistpartiene vet at motstanden mot Assad ikke er populær og at de risikerer å støte bort mange av sympatisørene, som lett kan bli forført av arabisk nasjonalisme og panarabisme. På begynnelsen av 1990-tallet opplevde Den islamske frelsesfronten (FIS) i Algerie dette. De var fiendtlige til Saddam Hussein etter invasjonen av Kuwait i august 1990, men partiledelsen skiftet raskt holdning etter press fra grasrota, før de sendte frivillige til å forsvare Irak mot den internasjonale koalisjonen.

Oversatt av R.N.

Akram Belkaïd er journalist.