Jakten på milliardene

Ikke siden år 2000 har det vært så mange konflikter i verden som nå. Det tjener våpenindustrien stort på.

På begynnelsen av 90-tallet skulle slutten på den kalde krigen tømme våpenlagrene og avslutte de fleste konfliktene. Etter en tydelig nedgang ga «krigen mot terror» i tiåret etter, med operasjonene i Afghanistan og Irak, vann på mølla for USAs militærindustrielle kompleks. I dag kriger en ny koalisjon mot Den islamske stat (IS) i Syria, mens den russiske våpenindustrien har kommet seg fra lammelsen etter Sovjetunionens fall. Frankrike jobber iherdig for å selge våpen i Persiabukta og Asia. India og Kina drømmer om å bli stormakter i stil med deres økonomiske tyngde, mens Tyskland og Japan har kvittet seg med kompleksene etter andre verdenskrig og forsøker å selge inn sine forsvarsindustrier.

«Det var flere kriger i 2014 enn i noe annet år siden år 2000,» skriver Stockholm International Peace Research (Sipri) i sin årsrapport for 2015.1 De globale militærutgiftene har steget med over 30 prosent på ti år, til i underkant av 1700 milliarder dollar i 2014. De har mer enn doblet seg i Nord-Afrika og Øst-Europa, og vokst med over 70 prosent i Midtøsten og Øst-Asia. USA begynte å kutte i militærbudsjettet med tilbaketrekningen fra Irak i 2011 og den gradvise uttrekningen fra Afghanistan, men var i 2014 tilbake på 2007-nivå med 610 milliarder dollar – en tredjedel av verdens militærutgifter (se kart under).

«Våpenhandelen står for under én prosent av verdenshandelen, men 40 prosent av korrupsjonen.»

Våpensalget de siste fem årene er det største siden slutten på den kalde krigen, ifølge Sipri. USA er på førsteplass (32,8 prosent av verdensmarkedet i 2011–2015), tett etterfulgt av Russland (25,3 prosent). De to tungvekterne tilbyr gjerne combat proven materiell, det vil si våpen som er utprøvd i krigssoner. Langt bak finner vi Kina (5,9 prosent), Frankrike (5,6 prosent) og Tyskland (4,7 prosent).2 På kjøpersiden leder India an, etterfulgt av Saudi-Arabia, Kina, De forente arabiske emirater og Sør-Korea.


Kappløp om sofistikerte våpen

De framvoksende landene er nå «i stand til å svare på internasjonale anbud i flere sektorer, og kan dermed konkurrere med de store vestlige leverandørene,» står det tørt i forordet til det franske forsvarsdepartementets rapport til nasjonalforsamlingen om landets våpeneksport for 2015. Kina er blitt en nøkkelaktør innen våpeneksport. Japan fjernet i 2014 eksportforbudet fra 1967,3 og Sør-Korea satser stort på at våpenindustrien skal gi økonomisk vekst. Israel er verdensledende på droner og materiell for opprørskontroll, men satser også på datasikkerhet. Internasjonale sanksjoner har i tretti år isolert Iran. I denne tiden har landet utviklet et militærindustrielt kompleks som ber om å bli lagt merke til i utlandet. Og ikke minst forbereder De forente arabiske emirater seg på tiden etter oljen og leter etter den nye oljen i sin egen forsvarsindustri og -teknologi i samarbeid med Algerie og Frankrike.

Ikke bare blir konkurransen stadig hvassere, kjøperne krever også teknologioverføring. I Indonesia og Tyrkia må halvparten av kontraktene involvere lokale bedrifter, mens India krever minimum 30 prosent nasjonalt innslag i alle innkjøp, noe som har forsinket en avtale om kjøp av franske Rafale-jagerfly med flere år.

Noen kontrakter innebærer en diskret utflytting av deler av arbeidsstokken, partnerskap med lokale bedrifter og opplæring av arbeidskraft på stedet. På sikt kan det gi nye konkurrenter, men for øyeblikket skaper det et kappløp om stadig mer sofistikerte våpen, så vel som en inflasjon i ruinerende og farlige kostnader for alle, for eksempel i Persiabukta4 eller i Nord-Afrika.


Overskudd på våpenhandelsbalansen

I motsetning til en utbredt oppfatning er ikke fagforeningene og de private konsernene i våpenindustrien de siste som bryr seg. Våpen er ikke en vare som alle andre, påpeker Eric Brune, arbeiderrepresentant for fagforeningen CGT ved det franske våpenkonsernet Nexter: «Selv om man for tiden med en viss engstelse snakker om arbeidsplasser, er ikke det kjernen i eksportproblemet, det er først og fremst politisk. Det er meningsløst å redde to tusen arbeidsplasser i Roanne [produksjonssted spesialisert på pansrede kjøretøy], hvis flere hundre tusen vil dø andre steder,» sier han.5

Den franske forsvarsindustrien har en årlig omsetning på 15 milliarder euro – eller det dobbelte om man tar med det nasjonale og det private sikkerhetsmarkedet. Den sysselsetter 160 000 personer (40 000 av dem er direkte knyttet til eksport) i selskaper som er vanskelige å flytte ut og som er spredt over hele landet. I tillegg kommer underleverandørene. Industrien kan produsere alt materiellet det franske forsvaret trenger (med unntak av droner) og har ordre fra staten på rundt elleve milliarder euro i året. To tredjedeler av ordrene går til fem konsern: Airbus, DCNS, Thales, Safran og Dassault. Disse står alene for tre fjerdedeler av den franske våpenindustriens omsetning, og mer enn fire femtedeler av eksporten.6 Forsvarsindustrien tjener også på den franske regjeringens fokus på atomavskrekking, både på materiellsiden og med de sjenerøse bevilgningene til forskning og utvikling av framtidige våpen.

Gode kunder i Midtøsten ga Frankrike et overskudd på våpenhandelsbalansen, noe som reduserte det totale underskuddet med rundt «fem til åtte prosentpoeng hvert år i perioden 2008–2013», ifølge en rapport fra forsvarsdepartementet og konsulentselskapet McKinsey.7 De første salgene av Rafale-jagerfly til Egypt og Qatar gjorde 2015 til et rekordår, med 16 milliarder euro i samlede ordre – det dobbelte av året før, fire ganger mer enn i 2012. 2016 ligger også an til å slå rekorder om Rafale-kontrakten med India blir halt i land.


Pinlig jakt på milliarder

Eksperter mener at de nasjonale ordrene, som vil falle på sikt, ikke er tilstrekkelige for en mellomstor makt som Frankrike til å finansiere forskning og utvikling for de rundt femten våpenprogrammene hærgrenene trenger. For å øke lønnsomheten og redusere kostnadene, satser Frankrike på eksport: I fjor var eksporten for første gang større enn de nasjonale ordrene.

Men det blir stadig vanskeligere å bevare «kritisk kompetanse» mener general Vincent Desportes: «På et tidspunkt utvandrer produksjonen, eller den blir omstilt eller forsvinner.»8 Derfor er det imperativt å bevare en «kjerne av industriell suverenitet», ifølge generalen som er blitt rådgiver for panserkjøretøy-konsernet Panhard. Spesielt i en tid hvor tilgangen til visse teknologier er truet av restriksjoner som de amerikanske myndighetenes ITAR (International Traffic Arms Regulations), som kan stanse et salg hvis produktene inneholder amerikanskproduserte komponenter. Airbus og Thales’ avtale om salg av to spionsatellitter til De forente arabiske emirater i 2013, ble blokkert av USA i over et år. Desportes frykter «tvungen innføring av amerikanske handlingsmønstre» og USAs «destruktive syn på krig». Han kritiserer også USAs innflytelse over forsvarsindustrien.

Våpenhandel i vekst I 2014 var våpensalget i verden på 71,8 milliarder dollar, ifølge en rapport til den amerikanske kongressen (New York Times, 26. desember 2015). Stockholm International Peace Research Institute (Sipri) publiserer en årlig indeks i konstant dollarkurs som gjør at man kan sammenligne ulike land, ta høyde for utstyrsforskjeller (nytt eller brukt, for eksempel) og sette opp serier over flere år. I perioden 2011–2015 økte salgene. USA er fortsatt i tet, etterfulgt av Russland, Kina, Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Sju av de ti største produsentene i verden er amerikanske, de tre andre er britiske, italienske og fransk-tyske (Airbus). Asia forsøker å hente inn forspranget i våpenkappløpet. Blant de ti største importlandene finner vi fem asiatiske – i tet India, etterfulgt av Kina (nr. 3 i verden), Pakistan (nr. 7), Vietnam (nr. 8) og Sør-Korea (nr. 10), i tillegg har vi Australia (nr. 5). Tre land i Midtøsten holder tritt: Saudi-Arabia (nr. 2), De forente arabiske emiratene (nr. 4) og Tyrkia (nr. 6).

Våpenhandel i vekst
I 2014 var våpensalget i verden på 71,8 milliarder dollar, ifølge en rapport til den amerikanske kongressen (New York Times, 26. desember 2015). Stockholm International Peace Research Institute (Sipri) publiserer en årlig indeks i konstant dollarkurs som gjør at man kan sammenligne ulike land, ta høyde for utstyrsforskjeller (nytt eller brukt, for eksempel) og sette opp serier over flere år. I perioden 2011–2015 økte salgene. USA er fortsatt i tet, etterfulgt av Russland, Kina, Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Sju av de ti største produsentene i verden er amerikanske, de tre andre er britiske, italienske og fransk-tyske (Airbus). Asia forsøker å hente inn forspranget i våpenkappløpet. Blant de ti største importlandene finner vi fem asiatiske – i tet India, etterfulgt av Kina (nr. 3 i verden), Pakistan (nr. 7), Vietnam (nr. 8) og Sør-Korea (nr. 10), i tillegg har vi Australia (nr. 5). Tre land i Midtøsten holder tritt: Saudi-Arabia (nr. 2), De forente arabiske emiratene (nr. 4) og Tyrkia (nr. 6).

Fagforeningene har lenge krevd en større spredning av industrien med vekt på flerbruksteknologi og -produkter for at de private og halvoffentlige selskapene skal bli mindre avhengige av våpen og eksport, og kunne omstille seg hvis markedet (eller den politiske makten) en dag krever det. Flere fagforeninger vil opprette en offentlig forsvarsindustri-hub. Det vil gi staten innsynsrett både som nasjonal kunde og som reguleringsmyndighet for en sektor som angår utenrikspolitikken så vel som landets grunnleggende verdier.

En slik hub vil kanskje fortrenge de høye statsinstansenes pinlige jakt på milliarder – i et desperat forsøk på å tette igjen avgrunnsdype budsjettunderskudd eller på i all hast å legge geopolitiske planer som det er langt lettere å se farene enn fordelene ved. På begynnelsen av sitt statsbesøk i India skrøt Hollande uhemmet av Dassaults Rafale, «verdens beste jagerfly», men måtte litt senere vedgå at kontrakten han hadde kjælt for i fire år ennå ikke var ferdigstilt. Da selskapet solgte sine første jagerfly til Egypt i februar i fjor, takket Dassaults sjef også regjeringen for sin «politiske støtte som er uunnværlig for militær eksport».


Fransk fortreffelighet

Et titalls ministerbesøk måtte til i fjor for å selge Rafale til Qatar. Regjeringen påtar seg fullt og helt denne rollen. For tiden utforsker de sammen med Dassault mulighetene for å selge jagerflyet til Emiratene eller Malaysia. «Her møttes spørsmålene om konkurransedyktighet og suverenitet,» sier forsvarsminister Jean-Yves Le Drian, som er blitt omreisende selger for våpenindustrien.9 Det finnes en «oppgavefordeling mellom staten og industrien,» innrømmer det franske rustningsdirektoratet DGA.

Det er foruroligende at land som Frankrike selger krigsmaskiner som Rafale i konfliktområder. For å selge våpen til Golf-monarkiene, har den franske regjeringen signert flere forsvarsavtaler og strategiske partnerskap. I 2008 åpnet Frankrike en militærbase i Abu Dhabi, på Nicolas Sarkozys ordre. I mai i fjor deltok Hollande, som den eneste vestlige «æresgjesten», på det ekstraordinære toppmøtet til Golfrådet i Riyadh. Disse handlingene har verken blitt diskutert offentlig eller i nasjonalforsamlingen, selv om de vil plassere Frankrike i frontlinjen hvis en konflikt eskalerer i disse farvannene, noen steinkast fra Iran, Irak og Jemen.

I Frankrike er våpeneksporten lite transparent, ifølge Observatoire des armements.10 Organisasjonen kaller forsvarsdepartementets eksportrapport, som regjeringen skryter sånn av, en reklamebrosjyre laget for å «fremme fransk fortreffelighet». Organisasjonen vil at nasjonalforsamlingen skal gjennomgå kontraktene, spesielt siden regjeringen har forenklet og lempet på eksportkontrollen og gitt visse konsern globale lisenser uten krav om forhåndsgodkjenning.


Tysk minister skammer seg

Andre steder i Europa vekker våpensalg til et land som Saudi-Arabia opphetet debatt, spesielt etter at kongedømmet kastet seg inn i borgerkrigen i Jemen og etter at det henrettet over førti opposisjonelle 2. januar, deriblant den ikke-voldelige sjiaforkynneren Nimr al-Nimr. 25. februar vedtok EU-parlamentet en resolusjon som ber EUs utenrikskommissær om å «jobbe for å innføre en europeisk embargo mot våpensalg til Saudi-Arabia etter de alvorlige anklagene om menneskerettsbrudd i Jemen».

I Belgia krever Flandern en embargo mot våpensalg til Saudi-Arabia. Mens fagforeningen FGTB-Metal i Vallonia, hvor våpenindustrien er på sitt høyeste på ti år, mye takket være salg til Saudi-Arabia, mener det bare vil gagne konkurrentene. Samme debatt finner vi i Storbritannia, Sverige og Canada, hvor utenriksminister Stéphane Dion i januar forsvarte sin forgjengers avtale med Saudi-Arabia om salg av flere hundre pansrede kjøretøy. Han mente at disse var «laget for å beskytte landet og ikke skyte på befolkningen». Et høyst diskutabelt argument, med tanke på at disse «jeepene», som den forrige regjeringen kalte dem, er utstyrt med panservernraketter og lette kanoner.11

Tyskland annonserte i januar «en kritisk gjennomgang» av alle kontraktene med Saudi-Arabia med større restriksjoner på våpen som fram til nå har blitt vurdert som hovedsakelig «defensive». Sosialdemokratene, som siden 2013 har sittet i Angela Merkels koalisjonsregjering, har allerede plassert den tyske forsvarsindustrien under overvåkning, selv om den innehar en femte plass i verden i salg. Næringsminister og partileder for SPD, Sigmar Gabriel, har sagt offentlig at han «skammer seg over at Tyskland er blant verdens største våpeneksportører». Han ønsker å begrense eksporten, uten unntak, til EU- og NATO-land. I 2014 ble fransk eksport av utstyr med tyske komponenter til Saudi-Arabia og Qatar stanset.


Omfattende korrupsjon

Våpensalg til regimer som bryter menneskerettighetene, angriper sivilbefolkningen eller selger våpnene videre til enda mindre anbefalelsesverdige land, bidrar til å holde liv i konflikter snarere enn å slukke dem. Dessuten skaper de ofte en gråsonepraksis med manglende transparens rundt kontraktsinngåelsen, komplekse finansnettverk med hvitvasking i skatteparadis og mange mellomledd. Provisjoner, kickbacks og andre «ekstrautgifter» har iblant utgjort opptil en fjerdedel av kontraktssummene. Disse blir ofte først oppdaget i rettsprosesser, som i de franske skandalene med våpensalg til Angola, fregatter til Taiwan og ubåter til Pakistan, der dommere og advokater forsøker, på tross av forsvarshemmelighetene, å finne ut hvem som har ansvaret. Ifølge estimater står våpenhandelen for under én prosent av verdenshandelen, men 40 prosent av korrupsjonen.12

Betydelige framskritt er blitt gjort de siste tjue årene med strengere nasjonale lover, samt FNs register for konvensjonelle våpen (1992), Atferdskodeks for EU (1998) som ble til en juridisk forpliktende «Felles posisjon» ti år senere, og den internasjonale Våpenhandelsavtalen (ATT) som trådte i kraft i desember 2014. Men mange land har ikke straffet brudd på de over tjue våpenembargoene EU og NATO har innført.13

Oversatt av R.N.

Philippe Leymarie er journalist.