Oljeforbannelsen

Siden august 2014 har oljeprisen falt med 70 prosent. 250 000 arbeidsplasser har forsvunnet i bransjen og store investeringer er lagt på is. Mens oljebransjen svekkes, destabiliseres eksportlandene.

Mange oljeeksporterende land – som Algerie, Aserbajdsjan, Nigeria, Russland og Venezuela – har reagert på fallende oljepris med kutt i oljefinansiert velferdspolitikk, noe som har ført til stor uro. Selv om prisene kan komme til å stige i løpet av året, er det liten sjanse for at de igjen vil bli over hundre dollar fatet slik som for få år siden. Dermed vil virkningene av lavprissjokket fortsette i årene som kommer.

For å forstå omfanget av sjokkbølgen, må vi huske hvor sentral oljen er i verdensøkonomien og hvor viktig høye oljepriser er for å bevare de politiske og økonomiske strukturene som understøtter olje- og gassmarkedet. Olje er den mest verdifulle råvaren i verdenshandelen og hovedinntektskilden for et dusin land verden over. Når oljeprisen er høy, slik som fra 2010 til 2014, vokser oljeselskapene og investerer i ny teknologi og infrastruktur som kreves for evigøkende produksjon. Og regjeringene i oljeproduserende land bruker mye penger på offentlige utbygginger og andre tiltak for å bedre hverdagen for vanlige borgere. Når prisen er lav, kollapser oljeselskapene eller kutter i investeringene og gjør framtidig produksjon usikker. Og regjeringene skjærer ned på offentlige utgifter og setter sin politiske framtid i fare.


Hodet over vannet

Dagens oljepriskrise begynte sommeren 2014, da Brent-olje – den internasjonale referanseoljen – startet en lang og nådeløs ferd nedover. Fra 115 dollar fatet 19. juni 2014 falt prisen til 90 dollar i begynnelsen av september samme år og 80 dollar i begynnelsen av november. Prisfallet har blitt forklart på uhorvelig mange måter, men alt koker ned til det enkle matematiske forholdet mellom tilbud og etterspørsel: Stadig mer råolje kom inn på markedet fra skiferolje- og tjæresandfeltene i Nord-Amerika, mens en blodfattig verdensøkonomi ikke klarte å skape like stor etterspørsel. Samtidig som det amerikanske markedet ble oversvømt av hjemlig råolje, senket de store oljeproduserende landene i Midtøsten prisen for å erobre nye markeder i Asia, noe som presset prisene enda lenger ned.

«På tross av uroen i landet har Irak klart å øke oljeproduksjonen de siste årene.»

På dette tidspunktet antok mange analytikere at Saudi-Arabia og landets allierte i Opec ville kutte produksjonen for å presse opp prisene, slik de har gjort flere ganger før. Men saudiaraberne nektet, av frykt for at produksjonskutt i Opec ville gagne land utenfor Opec, som Russland, Canada og USA. På et skjebnesvangert ministermøte i Opec i Wien 27. november 2014, valgte organisasjonen å ikke senke produksjonskvotene.1 Dermed fortsatte de globale oljemarkedene å bli oversvømt av stadig billigere olje.

For mange oljeselskaper var det raske prisfallet en alvorlig trussel mot framtidig profitt og ambisjoner – spesielt for de som hadde satt i gang kostnadskrevende prosjekter i Arktis, dypvannsboring, oljesand og skiferolje. De fleste av disse prosjektene forutsetter en oljepris på 70–80 dollar fatet eller mer for å være lønnsomme, mens en oljepris under 50 dollar fatet over tid betyr økonomisk ruin. Med disse utsiktene begynte mange selskaper å si opp arbeidere og droppe framtidige prosjekter for å kutte kostnader og holde hodet over vannet.


150 oljeplattformer ut av drift

Da 2014 ble til 2015 sa mange folk i bransjen at de hadde et håp om at det globale oljeoverskuddet ville begynne å skrumpe inn og at økonomisk bedring i Europa og Kina ville øke etterspørselen og presse opp prisene. Det skjedde ikke: Amerikanske skiferoljeprodusenter klarte å kutte kostnadene og sendte enda mer olje ut på markedet, samtidig bremset den kinesiske veksten opp snarere enn å tilta. Resultatet var at de globale oljemarkedene fortsatte å oversvømmes og oljeprisen fortsatte å falle – i fjor endte den på 36,61 dollar fatet og krøp ned under 30 dollar i januar og februar i år.

I et forsøk på å stoppe prisnedgangen ble lederne i Russland, Venezuela og Saudi-Arabia i februar enige om å fryse oljeproduksjonen på dagens nivå, men ettersom andre produsenter, inkludert Iran, nekter å fryse sin produksjon, er det usannsynlig at dette trekket vil skape en merkbar prisoppgang.

Den fortsatte prisnedgangen og fraværet av positive tegn i horisonten har økt tempoet i nedskjæringene som begynte høsten 2014. Ifølge energikonsulentselskapet Wood Mackenzie, stanset eller utsatte de største energiselskapene i fjor 68 megaprosjekter med samlede investeringer på 380 milliarder. Blant disse er milliardprosjekter innen tjæresand i Canada og flere dypvannsprosjekter i Angola og Kasakhstan.2 Mange eldre felt har også blitt rammet hardt. Konsulentselskapet Douglas-Westwood rapporterte i februar at så mange som 150 britiske oljeplattformer i Nordsjøen vil tas ut av drift de ti neste årene.3


Trussel for Saudi-Arabia

Mange analytikere har forsøkt å forklare hvorfor saudiaraberne og deres allierte i Opec ikke har gått hardere til verks for å styrke prisene, for eksempel gjennom å redusere produksjonen snarere enn bare å fryse den på dagens nivå. Noen mener at beslutningen har en geopolitisk forklaring, at Saudi-Arabia forsøker å straffe Iran og Russland for deres støtte til Bashar al-Assad i Syria. Men det er mer sannsynlig at saudiaraberne har forstått at prisfallet ikke er et midlertidig fenomen, men snarere et signal om at en ny tid er i emning, hvor den globale etterspørselen aldri vil matche industriens teoretiske produksjonskapasitet og dermed skape en permanent overproduksjon.

«De største energiselskapene stanset eller utsatte i fjor 68 megaprosjekter.»

Denne situasjonen er nøyaktig den motsatte av hva mange analytikere spådde for bare få år siden, da flere snakket om en nært forestående peak i oljeproduksjonen, etterfulgt av en uunngåelig produksjonsnedgang og forsyningsmangel. I stedet har vi gått inn en tid der tilbudet er nær sagt ubegrenset – et resultat av boretekniske framskritt (spesielt hydraulisk oppsprekking) som gjør at man kan utvinne skiferformasjoner og andre tidligere utilgjengelige reserver. Samtidig vil den globale etterspørselen sannsynligvis ikke vokse stort med en svakere global økonomisk vekst og en vending mot mer klimavennlige energikilder. Prisfallet på olje kan bremse overgangen til grønn energi, men det vil nok ikke avskrekke klimabevisste regjeringer og borgere fra å søke alternative energikilder – spesielt når prisen på disse også faller. I en slik situasjon ser saudiaraberne all ekstra produksjon fra utenlandske konkurrenter som en trussel mot deres historiske markedsdominans. Den må derfor stanses, om så med et kraftig prisfall.4


Geopolitiske ringvirkninger

Uansett hvilke baktanker aktørene har, vil prisfallet få vidtrekkende geopolitiske konsekvenser. For det første truer det framtiden for regjeringer som får mye av sin makt fra oljeinntektene. Da oljeprisen var høy brukte disse regimene inntektene til å finansiere store offentlige prosjekter, styrke militæret og sikkerhetstjenestene, og å søke større innflytelse utenfor grensene. Få ressurser ble kanalisert til andre næringer, noe som har gjort økonomiene deres sterkt avhengige av oljeinntekter og et lunefullt marked – en tilstand som ofte kalles «oljeforbannelsen».5 Med dagens betydelig reduserte oljeinntekter – og få andre inntektskilder – har disse landene havnet i dypt økonomisk uføre.

Venezuela har blitt spesielt hardt rammet. Inntil han døde i 2013 brukte Hugo Chávez inntektene fra det statseide oljeselskapet Petróleos de Venezuela S.A. (PdVSA) til å finansiere offentlige prosjekter og tjenester for landets fattige. Hans «bolivarianske revolusjon» bedret livene til flere millioner venezuelanere – som også stemte på partiet hans i valgene – men den klarte ikke å løfte opp andre næringer enn oljeindustrien.

Da oljeprisene var høye, betydde det ikke så mye, siden det strømmet inn penger fra oljeeksporten og store utenlandske lån, men med dagens rekordlave priser har ikke Chávez’ etterfølger Nicolas Maduro klart å videreføre politikken og mistet mye støtte i befolkningen. Ikke overraskende fikk opposisjonen flertall i nasjonalforsamlingen etter valget 6. desember. Men med en økonomi ruinert av lave oljepriser, og utenlandsreserver som er i ferd med å tørke inn, er det fare for mislighold av landets gjeld og en større økonomisk kollaps.6

Venezuela er muligens et ekstremt tilfelle, men andre produksjonsland står overfor lignende utfordringer. Nigeria har blitt tvunget til å devaluere valutaen sin og kutte i de offentlige utgiftene, samtidig som landet kjemper mot et gjenstridig opprør fra ekstremistene i Boko Haram. Nigerias problemer forsterkes av omfattende korrupsjon, i stor grad drevet av underslag av føderale oljeinntekter. Forrige president, Goodluck Jonathan, gjorde et labert forsøk på å dempe korrupsjonen, med høye oljepriser virket det ikke som det hastet da det var nok midler til gjentjenester og belønninger. Så fort prisene begynte å falle, var hver dollar i korrupsjon en dollar tapt for sentrale offentlige tjenester, inkludert militæret og kampen mot Boko Haram. I valget i mars ble Jonathan slått av Muhammadu Buhari, en tidligere general som lovet å slå ned på korrupsjonen og knuse opprøret. Buhari har også lovet å utvikle økonomien, men Nigeria vil fortsatt stå overfor tøffe år med lavere oljeinntekter.


Store utfordringer i Irak

Andre land vil også få det vanskelig. Algerie og Aserbajdsjan har i årevis blitt styrt av politiske eliter som henter makten sin fra innsamlingen og fordelingen av oljeinntektene. Da oljeprisen var høy, dryppet det nok penger på massene til at folkets politiske misnøye kunne holdes i sjakk. Nå som prisene har stupt, lider vanlige borgere og faren for uro øker. I januar brøt det ut protester mot regjeringen i Aserbajdsjan, etter sigende en reaksjon på dårligere økonomiske kår som følge av lave oljepriser.7 Ingen lignende hendelser har så langt blitt rapportert i Algerie, men misnøyen blant de mange arbeidsledige unge fører jevnlig til sammenstøt med ordensstyrkene, som er raskt ute og slår ned hvert minste tegn til opprør.8

De irakiske myndighetene står overfor en enda mer kompleks situasjon. På tross av uroen i landet har Irak klart å øke oljeproduksjonen de siste årene, fra 2,4 millioner fat om dagen i 2010 til 3,4 millioner i 2014. Da oljeprisen var høy, utvidet tidligere statsminister Nuri al-Maliki den offentlige arbeidsstyrken og ga godt betalte jobber til mange sjiamuslimske trosfeller. Sjenerøsiteten strakk seg imidlertid ikke til sunni-minoriteten og mange av dem ble bitre motstandere av sentralregjeringen i Bagdad. Denne tabben ble smertefullt åpenbar da Den islamske stat okkuperte sunni-områder og lokale styrker nektet å slåss mot dem.

Nå må Malikis etterfølger, Haider al-Abadi, gjenoppbygge militæret og vinne tilbake sunnienes støtte hvis han vil nedkjempe IS, men med en oljepris på en fjerdedel av det den var under Maliki, er hans muligheter langt mer begrensede. Mange offentlig ansatte har ikke fått lønn på flere måneder og Abadis støtte kan raskt forvitre, selv blant sjiamuslimene, samtidig som offensiven mot IS vakler.9


Gullalderen er forbi

Til slutt har vi Russland. Sammenlignet med de andre landene virker Russland nokså stabilt for øyeblikket. Putin har fremdeles sterk støtte i folket, og landet har fortsatt nok midler i sitt statsfond i utlandet til å dekke offentlige utgifter for et år eller to til. Men med fallende oljepriser og EU-sanksjonene mister rubelen stadig verdi og økonomien er i resesjon. Vanlige folk begynner å oppleve en nedgang i levestandard. Så langt har regjeringen raskt slått ned alle tegn til offentlig misnøye, likevel har det vært protester. I desember blokkerte flere hundre trailere ringveien i Moskva i protest mot økte bompenger. I januar demonstrerte offentlig ansatte i Krasnador mot kutt i offentlige ytelser.10 Når, eller om, disse isolerte hendelsene vil bli til noe større er vanskelig å si, men de russiske lederne er utvilsomt dypt bekymret.

Sjokkbølgene etter oljepriskollapsen som begynte i juni 2014 herjer fortsatt, og det kan ta lang tid før vi får oversikt over konsekvensene. Men allerede er det åpenbart at prisfallet har endret fundamentalt sentrale politiske og økonomiske trekk ved den globale ordenen – og at mange av disse endringene sannsynligvis er kommet for å bli. Utvilsomt vil oljeprisen stige igjen, når dagens overskudd minker, men den vil neppe nå høydene den var på for få år siden. For selskapene og regjeringene som har vært avhengige av den høye prisen er nok gullalderen over. Bare de som har klart å utvikle økonomien og funnet andre energi- og inntektskilder vil ha en lysere framtid foran seg.

Oversatt av R.N.

Michael Klare er professor i freds- og sikkerhetsstudier ved Hampshire College i Amherst, Massachusetts.