Edle motiver

Fernando León de Aranoas film om hjelpearbeidere på Balkan har noen regigrep som nok vil irritere enkelte. A Perfect Day har likevel sitt å by på, ikke minst en historie som er verd å fortelle, fra en krig for ikke så veldig lenge siden, i et område ikke så veldig langt unna.

A Perfect Day utspiller seg på Balkan på midten av 1990-tallet. Damir (Fedja Štukan) og Mambrú (Benicio Del Toro) er i ferd med å taue et lik opp av en brønn. Det er sånt de jobber med, på vegne av en humanitær organisasjon. Vi følger dem, noen kollegaer og en ung representant for lokalbefolkningen gjennom noen begivenhetsrike døgn idet krigen nærmer seg slutten – på papiret, vel å merke. Diplomatiets og politikkens vedtak blir ikke umiddelbart omsatt i praksis ute i felten. Det ligger fremdeles udetonerte miner i landskapet, praktisk og billedlig talt. Det er interessante tider, og dermed en interessant fortelling, hentet fra en forhåpentlig interessant bok av Paula Farias. Om Fernando León de Aranoa er rette mann til å formidle den, er en annen vurdering.
Det er altså hjelpearbeidernes hverdag som skildres, men gitt omstendighetene har filmen nødvendigvis resonans fra ymse tradisjoner under den omfattende paraplybetegnelsen «krigsfilm». Skildringer av krigsopplevelser er forsiktig sagt tallrike.

Det finnes trolig like mange dramatiske historier om krig som det finnes enkeltmennesker med krigserfaring. Traumet har mange fasetter, men noen fellesfaktorer finnes, flere av dem med forstavelsen u. Uvisshet, for eksempel, det er en elementær betingelse for dramatikk, og noe av forklaringen på det enorme antall filmer med krig i. Setter vi faktorer som heroisme og svik til side, likeledes taktikk, trefninger og annen action-logistikk (og med det et overveldende flertall av krigsfilmer), representerer krig fundamentale avvik for hver enkelt, avvik som gir det mylder av historier som nærmest må fortelles, enten de ender som roman, scenekunst, film eller ikke. For om vi med en snau underdrivelse beskriver krig som unntakstilstand, så har vi også en påminnelse om fenomenets dramatiske potensial.

Medfølelse og innlevelse: Benicio Del Toro lar seg inspirere  av unge Eldar Rešidovic. Foto: Arthaus

Medfølelse og innlevelse: Benicio Del Toro lar seg inspirere
av unge Eldar Rešidovic. Foto: Arthaus

Å si at krig snur tilværelsen opp-ned er en forståelig, men utilstrekkelig vending, da hadde tilværelsen i det minste blitt noenlunde forutsigbar. Som vi vet er utfallsrommet større enn som så. Når myndigheter svekkes og lover inntil videre oppheves, da kan i prinsippet alt skje, «alt» i betydningen «intet menneskelig er krigen fremmed», for å tøye et gammelt uttrykk. Følg den tanken til ende, forbi krigen som horror show, forbi de opplagte lavmål av jævelskap vi kjenner fra nyhetssendingene, så blir det tydelig hvilken overflod dette materialet kan være for en ærgjerrig (film)kunstner. Sånn i motsetning til den fantasiløse idrettsgren som så mange regissører har redusert krigen til. Å snakke om krigens forferdelser som rause tilskudd til ambisiøse kunstneres verktøykasse, vil unektelig ha en dekadent klang. Men poenget er da også at det ideelt sett følger forpliktelser med det rike tilfang av historier. Om ikke annet må filmer fra krigsområder forholde seg til at det er gjort lignende ting før, også om man har en relativt original fortelling å by på, noe León de Aranoa faktisk har.


Krigens randsoner

Dette er en historie vi ikke har sett så altfor mange av før, om hjelpearbeidernes strev på kryss og tvers av fienders territorier. Robert Altmans skildringer av feltsykehuset i M*A*S*H (1970) er kanskje det mest kjente, vellykkede eksemplet på noe tilsvarende, selv om den stort sett utspilte seg på ett sted, og mens krigen fremdeles var i gang. Del Toro & Co ferdes derimot fra sted til sted, oppdrag til oppdrag, og har sånn sett vel så mye til felles med krigsreportere i filmer som Roger Spottiswoodes Under ild (1983), Richard Shepards The Hunting Party (2007) eller Philip Kaufmans Hemingway & Gellhorn (2012). Felles er opplevelsen av krigens følger via edle delegater som henholdsvis Nick Nolte, Richard Gere og Nicole Kidman.

Filmen henvender seg åpenbart til folk som foretrekker å tenke «med hjertet».

A Perfect Day har også det til felles med mange andre krigsfilmer at den skisserer subkulturen og galgenhumoren som oppstår i samarbeid om uforutsette utfordringer. Som det gjerne heter i trailerne: «kameratskap», «lojalitet», «vennskap for livet» – framtredende motiv i filmer som Oliver Stones Platoon (1986) eller Steven Spielbergs Redd menig Ryan (1998). En mer jovial variant av det samme kan ses i Jean Renoirs En flukt for livet (Le caporal épinglé) fra 1962, av enkelte betraktet som en reprise av storverket Den store illusjonen fra 1937. Moralsk oppbyggelige historier som disse påkaller det kjente munnhellet om at det krever en hel landsby å oppdra et barn. Det vil si: Vi erfarer betydningen av ordtaket per inversjon, krigens. Når landsbyen er sprengt og normløsheten rår, vil folks karakter fort vise seg. Mann eller mus? Hvem har ryggrad, hvem er tufs? Redde Ryan eller ikke? Voldta de innfødte eller ei?

Vi slipper såpass drøye prøvelser i A Perfect Day. Her går det mer på tonen og omgangsformen, og de praktiske oppgavene. Borgerkrigens uhygge gir seg til kjenne i spredte glimt, samt i noen informative replikker beregnet på det yngre publikum: Tverrkulturelle ekteskap var ok før krigen, fortelles vi, men ikke etter. Ikke et vondt ord om folkeopplysning, men å kalle det dynamisk fortellerkunst ville være overdrevet. Tvert om virker A Perfect Day best – med visse forbehold – når León de Aranoa nøyer seg med å følge hendelsene i fortellingen.

Det handler egentlig om antydningskunst på det mest elementære. Når filmen lar krigens nærvær sige inn over tid fungerer den lik de bedre innslag fra krigsfilmenes mer stillfarende avdeling, som Zaza Urushadzes Mandariner fra 2013 (om en eldre mann som må huse to stridende som tilhører hver sin part i konflikten) eller høydepunkter som Louis Malles Lacombe Lucien (1974) og Alain Resnais’ Hiroshima, min elskede (1959). Disse er marginale historier langt unna frontlinjene, men med en desto sterkere formidling av krigens menneskelige omkostninger, som om de tok konsekvensene av at krigsmarerittet rett og slett er for sterkt og umulig å skildre direkte (betegnende nok er Hiroshima, min elskedes skildringer av krigsskadde dens minst vellykkede).

Det som gjør sterkest inntrykk i Malles film (for øvrig med manus av nobelvinner Patrick Modiano), er den udramatiske gangen i det hele, hvor liketil og selvfølgelig den stutete tittelrollen tar seg til rette som herre i annen manns hus. Fordi han kan. Han har penger og pistol og kan gjøre hva han vil. Filmen er triviell hverdag og mareritt på samme tid, et unikt portrett og en uvurderlig byggestein i forståelsen av krigens vesen. Som sådan er den blant de mest vitale svar på det evige spørsmålet om siste verdenskrig: Hvordan var det mulig? Vi har alle lært at annen verdenskrig besto av normale borgere omdannet til pervers masse. Her har vi en representant på nært hold. Opportunisten utgjør et vesentlig aspekt ved krigens makabre karneval. Grådighet forklarer noe ved slike rollebytter, hat noe annet, for ikke å glemme redsel, frykten for den endelige vekslingen: fra levende til død. Balkankonflikten viste hvor fort denne prosessen kan gå. Og her ferdes vi i etterlevningene.

A Perfect Day beveger seg altså innenfor stolte tradisjoner, og den hevder seg i visse henseender. Det er en historie av typen man hører ferdig, den har sine overraskelser, et par av dem noe makabre, men ikke mer enn omstendighetene skulle tilsi. I og for seg er det en bra fortelling, men enkelte trekk er såpass merkelige at de reiser noen spørsmål om regissøren.


Avflatet og mimikkfattig

Det butter litt alt i åpningsscenene: León de Aranoa finner det bryet verd å lage en spenningssekvens ut av et morkent tau som er i ferd med å ryke. Det er nå så, noe annet at den alltid habile Del Toro er nær ved å sluke replikkene når han bøyer seg over brønnen og liksom snakker til liket som dingler der nede: «Come on, Sneaky. Hang in there. You can make it.»

Kun et velvillig øre vil oppfatte den ene setningen her som impulsiv følge av den andre, slik det gjerne er i virkeligheten. Dette er heller lyden av en som har en bestemt kladas av gloser han skal kvitte seg med på et bestemt sted, eventuelt lyden av en som alt har bestemt seg for hva han skal si før han sier det, hvilket går ut på det samme: en dårlig instruert, lite forberedt eller uinspirert skuespiller. Eller litt av alle tre. Kanskje det simpelthen ville hjulpet å stryke en av de tre setningene, eller helst alle tre, da de ikke tilfører noe vi ikke allerede antar han tenker? Ubetydelig heft, kanskje, men det gjør seg gjeldende ved flere anledninger, som når Damir og Mambrús franske kollega, Sophie (Mélanie Thierry), forteller noe alle har konstatert for lengst: «Zey ar teking ädvantidge of dem». En kan lure på om León de Aranoa tror vi har veldig tungt for det, eller om det er meningen å framstille Sophie som litt treg i oppfatningen.

Disse heftelsene er kanskje noe overdrevne, og vrangvillig sett med lupe? Utvilsomt. De nevnes likevel fordi filmen byr på mer av det samme. At Del Toro leverer replikkene ut i et lavt, ikke særlig uttrykksfullt leie, gir inntrykk av at han sikrer seg mot å uttrykke seg feil ved å uttrykke så lite som mulig. Det samme gjelder dessverre også kollega Tim Robbins. Thierry er til dels et ork å høre på, selv med fratrekk for expat-standard og fransk aksent. Av skuespillerne er det faktisk unge Eldar Rešidovic som kommer best ut av det, som den lokale, traumatiserte gutten Nikola. Her kommer den avflatede, mimikkfattige spillestilen mer til sin rett enn hos hans voksne kollegaer.

Så er det alle vitsene. De fungerte formodentlig bra i boka, men regi handler om å ta grep, få litt temperatur i replikkene, ivareta den skarve karisma rollene forhåpentlig er ment å ha. I stedet kan det virke som León de Aranoa setter plogen foran biffen, bruker romanen som dreiebok og håper dens kvaliteter materialiseres av seg selv.


Tilfeldighetenes showmanship

I den grad det merkes noen markante grep, er det i form av utallige helikopter-tagninger som, til tross for at jeg egentlig er umettelig på slikt, virker umotiverte. Legg til en heller provisorisk musikkbruk: hastige gitar-riff som forteller at her går det unna. Som faen, faktisk. Denne klagen skyldes ikke prinsipiell motstand mot musikalske glidemidler, «psykofonien» som liksom smører hovedrollens sjelsliv inn i ørene våre. Vi har alle opplevd filmer som har fått mer og mindre fortjente løft av beleilig populærmusikk. Såkalte guilty pleasures, la gå, men blir man forført så blir man forført, og gleden er sin egen berettigelse. Her arter det seg derimot som en pinlig påstand om framdrift, kanskje for å bøte på at vitsene viste seg å mangle den punch de kanskje hadde i romanen. Det bør også nevnes at de kvinnelige hovedrollene tilfeldigvis er 23 år, begge to, eller iallfall langt under bransjestandardens «last doable day». Trenden er løfterik: jenter som knapt er ute av puberteten, med trippel doktorgrad og uslukkelig appetitt på menn i 50-60-årene. Interessante prognoser, og et fenomen det for så vidt er nok av andre som tar opp, men det virker ikke mindre upassende i en film som denne.

A Perfect Day innbyr heller ikke til altfor sterk innlevelse, da ville man blant annet lure på hvorfor det er så vanskelig å få tak i tau, som de overflødige meterne ved en flaggstang? Spørre noen i FN-styrkene? Det ville jo være rasjonelt, men denne filmen henvender seg åpenbart til folk som foretrekker å tenke «med hjertet» og ikke stiller brysomme spørsmål.

Så da spørs det om det forsiktige håndlaget skyldes at León de Aranoa er kresen med virkemidlene, eller simpelthen un poco incapaz. Førstnevnte alternativ hadde vært en hyggelig tanke, men det er for mye her som virker så tafatt, rett og slett, at det blir hjerteløst å nevne det. Er A Perfect Day likevel verd å se? Jo. Innvendingene over er som nevnt overdrevne beskrivelser av til dels bagatellmessig skurr som neppe vil plage alle i salen. Sidehistorien med guttungen Nikola er alene nok til å se denne filmen ferdig. Dette bekjentskapet medfører noen av filmens sterkeste scener. Som i de virkelig gode krigsfortellingene ser vi også i denne hvordan det er tilfeldighetenes showmanship som gir dramaturgien en slags identitet. Det ligger nemlig en god fortelling i bunn her, en historie som er verd å fortelle, om formen er aldri så begrenset.

© norske LMD

A Perfect Day, Fernando León de Aranoa, Spania, 2015.

På kino fra 3. juni.

Sverre V. Sand er kritiker.