Erdogans skitne krig

Siden i fjor høst har de tyrkiske styrkenes represalier mot den kurdiske PKK-militsen sørøst i Tyrkia lagt flere byer i grus, og vitner rapporterer om alvorlige overgrep mot befolkningen.

Sola fyller det store torget i Silopi. Byen med 80 000 innbyggere sørøst i Tyrkia ligger mindre enn femten kilometer fra grensen til Irak og Syria. I desember og januar gikk tyrkiske sikkerhetsstyrker til angrep på befolkningen og krigerne fra Kurdistans arbeiderparti (PKK). PKKs mål er å innføre demokratisk konføderalisme og få selvstyre for områdene med kurdisk majoritet. Kampene foregikk bak lukkede dører: Silopi ble flere ganger, i likhet med mange andre byer, underlagt portforbud og var isolert i 37 dager.

Over hele landet har det vært regelmessige attentater mot politiet og militæret, også i Istanbul og Ankara. Og attentatene har ført til økt undertrykking og nye represalier. 10. juni påtok PKK-utbrytergruppen Kurdistans frihetsfalker (TAK) seg ansvaret for en bilbombe mot en politibuss i Istanbul. Noen dager tidligere hadde regjeringen fått vedtatt en lov som opphever immuniteten til flere representanter i nasjonalforsamlingene. Målet for loven er å sette munnkurv på de 59 representantene fra Folkenes demokratiske parti (HDP).


Erdogans nei til dialog

Denne vårmorgenen er stemningen spent i Silopi. Pansrede politibiler kjører stadig forbi og et helikopter på himmelen gir en påminnelse om at krigen ikke er langt unna. Det har dannet seg køer foran to offentlige skrivere, som er kommet med sammenleggbart bord og skrivemaskin. I disse tider har de mer arbeid enn de er vant med. Innbyggerne oppsøker dem for å rapportere om ødelagte hjem, sende brev til fengselsdirektøren, eller erklære noen død.

Tyrkias «krig mot terror» mot IS og PKK har i all hovedsak blitt ført mot de kurdiske styrkene.

Sekstiåringen Riskyie Seflek bor midt i området hvor kampene pågikk. «Tanksen bak huset siktet på moskeen, men granaten gikk gjennom stua!» Hun ser sliten ut under det hvite blondesløret som kurdiske kvinner bærer midt på hodet. Hun tar imot meg i hagen, sammen med ektemannen, døtrene og barnebarna. En av guttene kommer med nye klær som familien inspiserer: «De er til Temer, barnebarnet mitt,» sier hun alvorlig. «Han er 16, han sitter i fengsel. Før det var han tre uker på sykehus etter at han fikk en kule i hofta.» Tenåringen var ikke med i militsene. Han ble fanget i kampene, i likhet med resten av innbyggerne i Silopi, som ble innesperret i byen.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave
Årets gave

Jeg hører lignende historier i alle byene jeg besøker i det kurdiske Tyrkia, og overalt sier de det samme. Det er slutt på fredsprosessen mellom myndighetene og PKK, som ble innledet i 2009 for å få slutt på konflikten som hadde krevd 40 000 liv siden den begynte i 1984. «Dialog med PKK er ikke lenger mulig», sier president Erdogan og statsministeren han utnevnte 24. mai, Binali Yildirim. Ordbruken deres er utvetydig: «opprydding», «utrenskning», «full seier».


Portforbud som våpen

Våren 2013 ledet samtalene til at de kurdiske krigerne trakk seg tilbake til Irak, men utviklingen i borgerkrigen i Syria endret situasjonen. Spenningen steg igjen under slaget om Kobane, hvor syriske kurdere med bånd til PKK forsvarte seg mot IS.1 Den syriske byen ble delvis erobret av IS fra september 2014, men de kurdiske styrkene tok den tilbake i begynnelsen av januar og har siden presset IS på defensiven med støtte fra den internasjonale koalisjonen. I de kurdiske byene var det store demonstrasjoner mot den tyrkiske regjeringens passive holdning. Mange demonstranter anklaget regjeringen også for å samarbeide med IS.

Klikk for å forstørre.

20. juli i fjor tok et bombeattentat koblet til IS livet av 33 unge kurdiske og tyrkiske sosialister som var samlet i et kultursenter i Suruç nær den syriske grensen. Ungdommene var på vei til Kobane for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av byen. Nye demonstrasjoner brøt ut. To dager etter attentatet drepte PKK to politimenn i Ceylanpinar nær den syriske grensen i sør, fordi de mente myndighetene sto i ledtog med jihadistene. Mer skulle ikke til for at de tyrkiske myndighetene annonserte en «krig mot terror», som offisielt er rettet mot både IS og PKK, men i all hovedsak har blitt ført mot kurderne.

I september ble sammenstøtene i de kurdiske bastionene stadig mer brutale. I Silopi i begynnelsen av desember gravde grupper fra Patriotisk revolusjonær ungdomsbevegelse (YDG-H) skyttergraver i gatene og satte opp barrikader «for å beskytte seg mot det tyrkiske politiet». Samtidig erklærte de byen autonom. De unge militssoldatene ble raskt avløst av herdede krigere fra Irak, spesielt fra Kandil-fjellene, hvor PKK har sitt hovedkvarter.

For å kvele opprørene i byene sendte myndighetene inn 10 000 infanterisoldater støttet av stridsvogner og helikoptre. Overalt ble byene permanent blokkert for å gi hæren frie tøyler. «Portforbudene ble en måte å ødelegge byene på,» sier Ferhat Encu fra HDP. Da en fase i bykampene var over og PKK-militsene trakk seg ut, lå de kurdiske kommunene i frontlinjen for myndighetenes represalier. Mange HDP-ordførere har blitt arrestert, som i Silopi, der Emine Esmer er blitt fengslet og straffeforfulgt for «å oppildne til væpnet opprør mot myndighetene».


«Ulvene lukter blod»

Mange innbyggere i sørøst er overbevist om at Erdogan har bånd til IS og at det eksisterer en overenskomst mellom dem for å svekke kurderne. Mistanken ble styrket etter et attentat mot et HDP-folkemøte i oktober i fjor, hvor 97 ble drept uten at gjerningsmennene er blitt arrestert eller identifisert.

Mistanken ble ytterligere styrket da to journalister fra avisen Cumhuriyet ble fengslet og dømt for å «avsløre statshemmeligheter» etter å ha publisert en video som antyder at Tyrkias hemmelige tjenester har levert våpen til syriske islamister.2 Sjefredaktør Can Dündar ble dømt til fem år og ti måneder i fengsel, og leder for Ankara-kontoret, Erdem Gül, til fem år. De ble løslatt etter tre måneder som følge av en beslutning fra grunnlovsdomstolen og kan vente på ankesaken i frihet.

Noen vitner sier også at jihadister har deltatt sammen med regjeringsstyrkene i kampene i de kurdiske byene. «De snakket ikke tyrkisk, kanskje aserbajdsjansk. De hadde langt skjegg og lignet på mennene i IS,» forteller Abdülkerim F.3 Flere av intervjuobjektene ønsket ikke å oppgi etternavnet sitt. Han hadde dratt fra huset sitt i Sur, fordi han ikke tålte tåregassen som hadde fylt lufta i ukevis, men da han dro tilbake for å hente ID-papirene sine fant han menn som ba i stua hans.

Det er vanskelig å finne bevis som støtter opp om disse påstandene. Derimot har mange observatører og diplomater kritisert hvor lett utlendinger som vil slutte seg til jihadistene, i likhet med tankbiler med smuglerolje, har kunnet krysse grensen til Syria. Dessuten har spesialavdelingene PÖH (politiet) og JÖH (gendarmeriet) deltatt i militæraksjonene, noe vi ser av de rasistiske og sexistiske graffitiene de har etterlatt seg på husveggene. På et hus i Silopi står: «Mitt kjære Tyrkia, nå renser vi deg i Guds navn: Vi er JÖH, vi er kommet for å sende dere til helvete!» Eller oppfordringene om å voldta kurdiske kvinner skrevet på ruinene i Cizre: «Nå er det vår tur til å oppdra dere! – PÖH», «Jenter, vi er her, hvor er dere? – JÖH».

De tyrkiske styrkene stengte nødutgangene og lot de sårede dø en etter en.

Ifølge informasjonen lokale journalister og HDP-politikere har hentet inn på bakken er det svært sannsynlig at Jitem, gendarmeriets etterretnings- og antiterrortjeneste, har organisert celler bestående av gendarmer, soldater og ultranasjonalister fra De grå ulvene.4 Et kjent medlem var Mehmet Ali Ağca, som forsøkte å skyte pave Johannes Paul 2 i 1981. De grå ulvene er fortsatt aktive og nøler ikke med voldelige aksjoner. De forsøker også å innfiltrere politiske miljøer. Organisasjonen som begikk en rekke massakre mot kurdere på 90-tallet, har tilkjennegjort sitt nærvær med graffitier på veggene i Sur: «Ulvene lukter blod, vær redde!»


Innskrenket bevegelsesfrihet

Metodene myndighetene bruker mot de sivile kurderne er de samme som for tjue år siden. Og grupper som støtter Jitem er svært aktive på sosiale medier, hvor de sprer bilder av kurdiske krigere revet i fillebiter av granater eller brent med bensin. Bilder av kvinnelik blir hyppig delt.

Tyrkias menneskerettighetsforening (TIHV) snakker om 300–400 drepte og 600 000 fordrevne. Allerede i januar anklagde Amnesty International myndighetenes offensiv for å sette «livene til nær 200 000 mennesker» i fare. Amnesty mener også at offensiven er en «kollektiv avstraffelse». I den befestede gamlebyen Sur i Diyarbakir, ansett som hovedstaden i det tyrkiske Kurdistan, er den vestlige delen tømt for innbyggere. 70 prosent av området er lagt i ruiner, ifølge kommunen, og resten er vanskelig tilgjengelig.

1. april, dagen etter at et attentat drepte sju politimenn, kom daværende statsminister Ahmet Davutoglu hit med et imponerende sikkerhetsoppbud. Han skrøt av rehabiliteringsplanen Erdogan ønsker for de ødelagte byområdene: «Vi vil gjøre Sur til et nytt Toledo!» utbrøt han, til applaus fra det nøye utvalgte publikummet. Lenger unna satt en gruppe unge servitører lamslåtte foran TV-skjermen på en restaurant. Det var deres by, deres liv, han lovet å jevne med jorda, med et triumferende brøl.

Da talen var over og oppbudet hadde dratt, vendte innbyggerne i Diyarbakir tilbake til sin vante hverdag, bestående av kontroller i hvert veikryss – hvis de kan dra tilbake til boligen sin. «Her er det blitt et okkupert område!» sier den ellers så sindige litteraturlæreren Gafur S. irritert. Hver morgen går han gjennom politisperringen ved inngangen til Sur for å undervise på en av de to skolene som ikke er brent ned. Hver dag blir han kroppsvisitert, tvunget til å kle av seg på overkroppen og svare på de samme spørsmålene fra de samme politifolkene.

Han har råd til å bo i den nye delen av byen. Han har jobbet som lærer i over ti år og kan be om forflytning, men han nekter: «Jeg vil ikke forlate barna. Sur er allerede den fattigste delen av Diyarbakir. De tar de samme eksamenene som alle andre skoleelever i Tyrkia, men de andre har ikke bomber fallende over hjemmene sine. Hvor er likestillingen mellom tyrkerne i vest og kurderne i skolevesenet? Alle disse barna kan bli ingeniører. De må bare få sjansen.»

Læreren tilhører generasjonen som ble trakassert av politiet når de snakket kurdisk på gata, som så besteforeldrene sine bli bortvist fra sykehus fordi de ikke kunne tyrkisk. I dag opplever de på ny, som alle innbyggerne i det tyrkiske Kurdistan, å få bevegelsesfriheten innskrenket.


Spor etter krigsforbrytelsene

Etter at krigen blusset opp igjen har alle veiene i Botan, som kurderne i Tyrkia kaller området sitt, vært overstrødd av veisperringer. Reisende er avhengige av politiets godvilje for å passere. De siste månedene har man måttet beregne sju timer for å ta bussen fra Diyarbakir til Cizre, mot normalt fire. Siden desember har det blitt innført portforbud, i opptil flere uker, alt etter voldsnivå og myndighetenes humør.

Jeg fikk dra inn til Cizre etter kampene. Der møtte jeg en by i ruiner, traumatiserte innbyggere og dårlig sikkerhet. Av strøket Cudi på Tigris’ venstre bredd, gjenstår bare skjelettene av noen nedbrente boligblokker. Alt tyder på at bæreelementene har blitt systematisk bombet med granater. 80 prosent av boligene er ødelagt.

Flere måneder etter at blokaden ble hevet, er det ikke uvanlig at folk som leter etter personlige eiendeler i ruinene av boligene sine, finner lik. Blant de rapporterte overgrepene i de 79 dagene med fullstendig isolasjon, har spesielt «grusomhetens kjellere» sjokkert folk. Minst to tilfeller er registrert. I begge var over tretti mennesker fanget i boligblokker som ble bombet i flere dager, eller uker. De tyrkiske styrkene stengte nødutgangene og lot de sårede dø en etter en. Etter disse «antiterroroperasjonene» fant man bare forbrente kropper, også av barn. Slektningene måtte levere DNA-prøver for å identifisere ofrene. De kom tilbake med en plastpose. «Fem kilo forbrent kjøtt og bein», forteller en lamslått 17-åring om faren sin.

Når jeg går ned i kjelleren i Bostanci-gata, som fortsatt var tilgjengelig 24. mars, henger lukten av død fortsatt igjen. Det er tungt å puste. På gulvet ser jeg det svake omrisset av en forbrent kropp. Lenger borte ligger noe som ligner stumpen av et barnebein, glemt i asken. Kjelleren vitner om det verste øyeblikket så langt i den over åtte måneder lange innesperringen av kurderne i Tyrkia. Den vil ikke engang bli et minnested – bygningen har senere blitt jevnet med jorda. Om rehabiliteringsplanen som myndighetene annonserte i april blir gjennomført, vil disse kjellerne, så vel som andre spor etter krigsforbrytelser, bli utvisket av bulldosere og heisekraner.


Vil reformere revolusjonen

Frivillige fra hele det tyrkiske Kurdistan har engasjert seg i Rojava Solidarity for å hjelpe befolkningen i Rojava (syrisk Kurdistan). Organisasjonen var svært aktiv i Kobane, men 9. mars grep den inn i hjemlandet og klarte å komme seg inn i Cizre, en uke etter at blokaden ble hevet. Frivillige delte ut mat fra et nedlagt lager noen kvartal fra Cudi. Progressive aktivister fra Vest-Tyrkia som kjemper mot regjeringens autoritære tendenser, sluttet seg til dem, i likhet med folk fra Rojava.

Under hjelpearbeidet fortalte Ferid, som har fått halve ansiktet blåst bort av en granat, de unge aktivistene i Rojava Solidarity om den første «skitne krigen» mellom hæren og de kurdiske styrkene på 90-tallet. Han tilbrakte mange år i fengsel for sitt engasjement i PKK. Her leste han flere bøker om den franske revolusjonen. «Jeg vet ikke om den franske revolusjonen var folkets revolusjon eller en borgerlig revolusjon, men vi i Kurdistan, vi har forstått at vi må reformere revolusjonen! Det kurdiske demokratiet er feministisk, miljøorientert og basert på lokalt selvstyre. Det er derfor de drar de torturerte likene av kvinnene våre gjennom gatene, det er derfor de ødelegger miljøet vårt og arresterer borgermesterne våre.»

I ly av portforbudene gjør den nye skitne krigen og de kollektive avstraffelsene befolkningen hjelpeløs og øker avstanden mellom kurderne og resten av Tyrkia.

Oversatt av R.N.

Laura-Maï Gaveriaux er journalist, i Tyrkia for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Fugleperspektiv

Neste sak

Utsolgt

Andre saker om Tyrkia

0 kr 0