USA /

Amerikansk avsporing


Intelligensrasismen i de amerikanske mediene og Demokratenes partielite legger veien åpen for autoritære menn som er mer opptatt av indoktrinering enn opplysning.


Av

Det finnes i det minste ett land hvor valg får umiddelbar virkning. Etter Donald Trumps valgseier sank den meksikanske pesoen, boliglånsrentene steg i Frankrike, EU-kommisjonen løsnet litt på budsjettreglene, meningsmålerne ble forunderlig tause, den lille troverdigheten journalistene hadde igjen forduftet, Japan føler at de må oppruste, Israel gjør seg klar til å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, og frihandelsavtalen TPP avgikk med døden.

Denne stormen av hendelser og forventninger vekker drømmer og uro: Hvis en mann som så unisont er omtalt som inkompetent og vulgær kan bli USAs president, da er alt mulig. Det uventede utfallet har blitt lagt merke til av en hel verden, og ikke bare av utenriksekspertene. Dermed er det ikke utenkelig at det vil få en smitteeffekt utenfor USA.

 

Frustrasjon mot fornuft

De siste ti-tjue årene har vi sett en rekke slike valgoverraskelser, nesten alltid etterfulgt av tre dager med botsgang for de diskrediterte lederne, så en stille videreføring av politikken velgerne stemte mot. Grunnen til at denne uoverensstemmelsen – eller repetisjonen av dette simulakraet – vedvarer, henger sammen med at de fleste protestvelgerne ofte befinner seg langt fra de store økonomiske maktsentrene, og langt fra de store mediene og universitetene. New York og San Francisco stemte massivt for Clinton. London gikk sterkt imot brexit i juni, og for to år siden vant venstresiden i Paris, mens høyresiden vant nasjonalt. Med andre ord, så snart valget er over står de heldige på toppen av samfunnet fritt til å fortsette som før, alltid klare til å følge anbefalingene fra pressen og EU-kommisjonen, alltid rede til å skylde folkelige opprør på psykologiske eller kulturelle skavanker som diskvalifiserer sinnet: De er i bunn og grunn bare idioter manipulert av demagoger.

Denne holdningen er eldgammel, spesielt i kultiverte kretser. De mange analysene av de «autoritære trekkene» til Trump-tilhengerne ligner på det psykologiske portrettet vokterne av den intellektuelle orden tegnet av «subversive» til høyre og til venstre under den kalde krigen. I 1960 undersøkte den amerikanske statsviteren Seymour Martin Lipset hvorfor disse fantes i større grad i arbeiderklassen enn i middelklassen og konkluderte: «Individet fra de lavere klassene har sannsynligvis blitt utsatt for straff, mangel på kjærlighet, og en anspent og aggressiv atmosfære siden tidlig barndom – erfaringer som har en tendens til å skape dyptliggende fiendtlige følelser som kommer til uttrykk i etniske fordommer, autoritær politikk og millenaristisk verdiomveltende religion.»1 Seymour Martin Lipset, Political Man: The Social Bases of Politics, Doubleday, New York, 1960.

I april 2008, åtte år før Hillary Clinton plasserte brorparten av Trumps 62 millioner velgere i «kurven av foraktelige», mente Barack Obama at paradokset med arbeiderklassevelgere som stemmer mot sine egne interesser skyldtes at de «uttrykker sin frustrasjon ved å klamre seg til våpenet sitt og religionen sin, eller til en form for antipati mot de som ikke er som dem, eller til en fiendtlig holdning til innvandrere og internasjonal handel». Frustrasjon mot fornuft. Opplyste folk er ofte hellig overbevist om rasjonaliteten i sine egne preferanser og blir forbauset når de trangsynte trosser fornuften.

 

Indoktrinering framfor utdanning

Det sosiologen Pierre Bourdieux kalte intelligensrasisme2 Pierre Bourdieu, Questions de sociologie, Éditions de Minuit, Paris, 1981. blir stadig mer framtredende hos nyliberalistene på venstresiden, men også hos en rekke radikale intellektuelle og akademikere. Det er vanskelig å finne et bedre eksempel enn kommentaren som ble publisert på nettsiden til det prestisjetunge amerikanske tidsskriftet Foreign Policy like etter valget. Om ikke overskriften – «Trump vant fordi velgerne er uvitende, bokstavelig talt» – avslører det umiddelbart, fjerner ingressen all tvil: «Demokratiet skal realisere folkets vilje, men hva om folket ikke har peiling på hva de holder på med?»3 Jason Brennan, «Trump won because voters are ignorant, literally», Foreign Policy, Washington DC, 10. november 2016.

Som seg hør og bør støtter artikkelforfatteren, filosofiprofessoren Jason Brennan, argumentet med en foss av tall og refleksjoner. Han går hardt ut fra første avsnitt: «Ok, så skjedde det. Donald Trump har alltid hatt en massiv støtte hos uutdannede, uinformerte hvite folk. Som Bloomberg Politics rapporterte i august hadde Hillary Clinton en gigantisk 25 prosentpoengs ledelse blant velgere med høyere utdannelse. I skarp kontrast til valget i 2012 da de med høyere utdannelse så vidt valgte Barack Obama foran Mitt Romney. I går kveld så vi noe historisk: tomsingenes dans. Aldri før har utdannede velgere så tydelig avvist en presidentkandidat. Aldri før har de lavtutdannede så tydelig støttet den andre.»

Brennan synes mer revet med enn bedrøvet av erkjennelsen som bekrefter hans antidemokratiske credo. «Over 65 år» med statsvitenskapelige studier har gjort ham overbevist om at den «skremmende» mangelen på kunnskaper hos velgere flest diskvalifiserer valget deres: «Velgerne vet vanligvis hvem som er president, men ikke stort mer. De vet ikke hvilket parti som kontrollerer Kongressen, hva Kongressen har gjort nylig, om det går bra eller dårlig med økonomien.»

Men noen anstrenger seg mer enn andre. De med høyest utdannelse, om enn de er republikanere eller demokrater. Og ved et lykketreff er utdannede folk mer positive, slik som Brennan, til frihandel, innvandring, skatteøkning for å redusere underskuddet på statsbudsjettet, rettigheter for homofile, progressiv fengselsreform og slanking av velferdsstaten. Kort fortalt, hvis informasjon, utdannelse og intelligens hadde seiret 8. november så ville ikke en så plump og lite lærenem person som Trump – «hans handels- og innvandringsfiendtlige agenda stanger mot konsensusen blant økonomer til venstre, høyre og i sentrum» – gjort seg klar til å innta Det hvite hus. På et av sine folkemøter sa milliardæren dessuten: «Jeg elsker lite utdannede folk.»

Ja, hva kan man si? Påpeke at jusforeleseren Obama ble gjenvalgt med stemmene til millioner av velgere med ingen eller lite utdannelse? At mange briljante sinn fra Harvard, Stanford og Yale sto bak Vietnamkrigen, forberedte invasjonen av Irak og la grunnlaget for århundrets største finanskrise?4 Lambert Strether, «Three myths about Clinton’s defeat in election 2016 debunked », Naked Capitalism, 14. november 2016, www.nakedcapitalism.com. En analyse av det amerikanske valget som viser mistillit til folkets dømmekraft er mest interessant som et uttrykk for vår tids ironi. Analysens store styrke er at den gir en følelse av overlegenhet til de nødvendigvis kultiverte personene som leser den. Men den bærer i seg en politisk fare: I krisetider legger intelligensrasismen veien åpen for autoritære menn som er mer opptatt av indoktrinering enn utdanning.

 

Lukket mentalt univers

De fleste kommentatorene har foretrukket å rette søkelyset mot rasismen og sexismen i valget. For dem betyr det lite at USAs første kvinnelige presidentkandidat ikke medførte noen stor endring i stemmeforskjellen mellom mennene og kvinnene, eller at avstanden mellom hvite og svarte velgere har blitt litt mindre. Filmskaperen Michael Moore som forutså at Trump ville vinne sa det rett ut på MSNBC 11. november: «Dere må akseptere at millioner av folk som stemte på Barack Obama denne gangen har endret mening. De er ikke rasister.»

Den svarte, progressive og muslimske Minnesota-representanten, Keith Ellison, utvidet så analysen: «Vi gjorde det ikke så bra hos latinamerikanere og afroamerikanere. Så ideen om at det bare var den hvite arbeiderklassen, tror jeg er feil.»5 «Vice News», HBO, 16. november 2016. Han er nå kandidat til å ta over partiledelsen og ønsker å ta partiet «bakenfor identitetspolitikken». Det vil også Bernie Sanders, som Ellison, som en av få parlamentarikere, støttet i primærvalget. I en tale til studenttilhengere sa frontfiguren for demokratenes venstrefløy faktisk: «Det er ikke nok å si: ’Jeg er kvinne, stem på meg.’ Nei, det holder ikke. Vi trenger en kvinne som har mot til å gå imot Wall Street, forsikringsselskapene og fossilindustrien.» Det amerikanske universitetet var et av stedene der mangfold lett vant over likhet og hvor de kulturelle fordommene ikke er mindre enn andre steder, bare snudd opp ned. Sanders talte dermed ikke nødvendigvis til menigheten den dagen.

Men det har liten nytte: For mange demokrater tilhører alle amerikanere en særegen gruppe som ikke har noe med økonomi å gjøre. Om svarte stemmer mot Clinton, er det fordi de er kvinnefiendtlige. Om hvite stemmer på Trump, er det fordi de er rasister. At svarte også kan være smelteverksarbeidere som lar seg friste av Trumps proteksjonisme, at hvite velgere også er skattebetalere som er opptatt av hans løfter om skattelette, synes ikke å trenge inn i deres mentale univers.

I år avgjorde utdannings- og inntektsnivå valgresultatet mer enn kjønn og hudfarge. Det var den variabelen som endret seg mest fra forrige valg. Blant hvite uten høyere utdannelse fikk republikanerne 25 prosent flere stemmer i 2012, i år steg avstanden til 39 prosent.6 Thomas Edsall, «The not-so-silent white majority», The New York Times, 18. november 2016. Republikanernes ledelse hos hvite med høyere utdannelse har derimot sunket fra 14 til 4 prosent. Inntil nylig kunne ingen demokrat bli valgt uten deres støtte. Andelen hvite uten utdannelse blir stadig mindre i den amerikanske befolkningen,7 Fra 83 prosent i 1960 til 34 prosent i 2016. fagorganisering er i ferd med å bli en saga blott og de hvite uten utdannelse stemmer stadig oftere «feil». Vil visse demokrater, som har mangfold som eneste strategi, nå forsone seg med ideen om å gå til valg mot dem?

Denne politiske problematikken ser vi ikke bare i USA. Den italienske historikeren Enzo Traverso uttalte nylig om sine studenter på begge sider av Atlanteren: «Ingen sa noensinne at de vil stemme på Trump. Alle sa mer eller mindre det samme: Vi er kultiverte, respektable, intelligente – og rike. De andre er bondeknøler, de er tarvelige, heslige og vemmelige, for å sitere tittelen på en kjent italiensk film. Tidligere var det slik nasjonalistene omtalte arbeiderklassen.»8 Politis, Paris, 17. november 2016.Men hvis irettesettingen av «bondeknølene» skulle hatt noe for seg ville det vært bedre om sensorene hadde noe positivt å si om dem. Men jo mer de stenger seg inne i en abstrakt, ugjennomtrengelig diskurs, jo mer de forsvinner inn i et moteradikalt ordgyteri, jo mindre blir de hørt i det rolige småby-USA eller de avindustrialiserte fylkene, hvor selvmordsraten stiger og man framfor alt er bekymret for levekårene sine.

Resultatet er at høyresiden har klart å gjøre anti-intellektualisme til et effektivt politisk våpen og en kulturell identitet. I en mye lest tekst fra 2002 vender republikaneren Blake Hurst «bondeknøl»-stigmaet til sin fordel: «De fleste republikanske amerikanere vet ikke hvordan man dekonstruerer postmoderne litteratur, gir instrukser til en barnepike, velger en cabernet med et hint av lakris. Men vi oppdrar fantastiske barn, vi strekker ledningene i husene våre selv, snakker ubesværet og komfortabelt med Gud, reparerer en liten motor, skyter med gevær og bruker en elektrisk sag uten å være redd, vi dyrker asparges og lever i fred uten bilalarmer, sikkerhetsvakter og psykoterapeuter.»9 Blake Hurst, «Seeing red», The American Enterprise, Washington, DC, mars 2002.

 

Californisk løsrivelse

De fleste innbyggerne i det republikanske Amerika leser ikke aviser, som Trump mener er «forvridde», «korrupte» og «uærlige», og som han har fått pepet ut på sine folkemøter. Trump løy så det rant av ham gjennom hele valgkampen og fortjente å bli dementert av journalistene, men sannhet er ikke den amerikanske pressens mest utbredte eller lukrative vare. Medienes engasjement for Clinton og deres manglende evne til å forstå Trump-velgerne har resultert i enda større sosial og kulturell isolasjon. 17. november sa New York Times-spaltisten Nicholas Kristof følgende til Fox News: «Journalistikkens problem er at den favoriserer all slags mangfold på bekostning av økonomisk mangfold. Vi har ikke nok folk som har vokst opp i arbeidersamfunn eller rurale strøk.» Denne sosiale skjevfordelingen har blitt dokumentert og kommentert i USA i over et kvart århundre, så vi kan trygt si at det ikke vil komme noen endring med det første.

Men nå nøler ikke de «systemkritiske» outsiderne med å spille på hatet de vekker i mediene. I Italia har Guiseppe «Beppe» Grillo lært av det amerikanske valget: «De hevder at vi er sexister, homofobe, demagoger og populister. De innser ikke at millioner av folk leser ikke avisene deres og ser ikke på tv-kanalene deres.»10 Sitert i The International New York Times, 14. november 2016.Noen innser det, etter hvert. Frédéric Beigbeder, en tidligere fransk reklamemann som er blitt forfatter og journalist, vedkjente etter valget sitt og sine likemenns tap av innflytelse med et avvæpnende klarsyn: «Forrige uke, forklarte jeg, med den uvitendes skråsikkerhet, at Donald Trump ville tape det amerikanske valget. […] Ingen intellektuell har klart å skrive noe som hindret ham i å vinne. […] Folkestyret er det eneste systemet jeg har lyst til å leve i, men hva vet jeg egentlig om folket? Jeg bor i Paris og er en del i Genève. Jeg omgås forfattere, journalister, filmskapere. Jeg lever fullstendig avskåret fra folkets sorger. Dette er ikke selvkritikk, det er en enkel sosiologisk erkjennelse. Jeg reiser gjennom landet på kryss og tvers, men folkene jeg møter er interessert i kultur – en minoritet av intellektuelle som ikke er representative for det dype opprøret i landet.»

California stemte massivt for Clinton som fikk en spektakulær oppslutning blant de utdannede i de rikeste – og ofte blendahvite – fylkene. Forferdet over det nasjonale resultatet krevde noen innbyggere at delstaten skulle løsrive seg, en «calexit». Så langt går ikke Gavin Newsom, viseguvernør og tidligere borgermester i San Francisco hvor Trump bare fikk 9,78 prosent av stemmene. Men han vil kjempe mot politikken til den kommende presidenten ved å knytte bånd til «opplyste ledere» i den vestlige verden. Det gjenstår bare å finne dem.

Oversatt av redaksjonen

 

Fotnoter   [ + ]