Historieomskrivning med problematiske helter

Den 7. juli besluttet bystyret i Kiev å omdøpe Moskva-avenyen til Stepan Banderas aveny, etter den mildt sagt kontroversielle ukrainske nasjonalisten Stepan Bandera (1909–1959). Han slåss mot sovjetmakten og var i en tid fange hos nazistene, men han var også deres allierte i juni 1941 og høsten 1944. Omdøpingen kom i kjølvannet av «avkommuniseringslovene» Ukraina innførte i mai i fjor for å ta avstand fra arven etter Sovjetunionen og skyggen Kreml fortsatt kaster over landet.

Navneendringen vekket samtidig dårlige minner i nabolandet Polen. 22. juli vedtok derfor den polske nasjonalforsamlingen – med et stort flertall – å definere massakrene i Volhynia i 1943 som «etnisk rensning» og «folkemord». Under andre verdenskrig døde mellom 40 000 og 100 000 polakker i denne regionen vest i Ukraina. De ble «brutalt drept av ukrainske nasjonalister», mener den polske nasjonalforsamlingen. Bak massakrene sto ingen andre enn krigere fra Ukrainas opprørshær (UPA), militsen til Stepan Bandera. I Ukraina blir UPA nå hyllet for å ha kjempet for Ukrainas uavhengighet, men militsen deltok også i massakre på jøder og polakker og samarbeidet i en periode med Nazi-Tyskland.

Vil utslette sporene etter Sovjet

På tross av felles strategiske interesser overfor deres mektige nabo i øst markerer disse to beslutningene at «hvetebrødsdagene mellom Ukraina og Polen er over», mener historikeren Vasyl Rasetitsj ved Det katolske universitetet i Lviv i Vest-Ukraina. De to landene har kranglet før, men de nye lovene er definitivt spikeren i kista for et felles syn på fortiden. «Historien bør overlates til historikerne, politikerne må ikke få lov til å påtvinge sine fortolkninger,» sier Volodymyr Vyatrovytsj, direktør for Ukrainas institutt for nasjonalt minne. Rasevitsj påpeker derimot at dette instituttet nettopp har som oppgave å «utarbeide en offisiell versjon av historien».

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Vyatrovytsj var en sentral forkjemper for de fire lovene det ukrainske parlamentet vedtok i mai i fjor. Disse gjør det straffbart å fremme «de totalitære ideologiene kommunisme og nazisme». De pålegger å rive statuer og endre navn på steder knyttet til sovjettiden, å åpne alle sovjetarkivene, og å hylle «de som slåss for ukrainsk nasjonal uavhengighet i det 20. århundret».

Det viktigste er å fjerne sporene etter sovjetokkupasjonen.»
Volodymyr Vyatrovytsj, direktør for Ukrainas institutt for nasjonalt minne.

Denne omskrivningen av historien ble igangsatt av regjeringen som kom ut av «verdighetsrevolusjonen» i 2014. Den baserer seg på en nasjonal fortelling som ble etablert vest i landet etter 1991 og som president Viktor Jusjtsjenko (2005–2010) senere gjorde sitt for å utbre. Jusjtsjenko erklærte at Stepan Bandera var en «ukrainsk helt». Det vekket avsky hos Simon Wiesenthal-senteret, som minnet om at han sto bak drap på flere tusen jøder. Saken førte til heftig debatt, både i Ukraina og internasjonalt. Jusekspertene i Europarådets veneziakommisjon beklaget i desember i fjor en «halvferdig» lovgivning med overdrevne straffereaksjoner.

Midlene helliger målet synes Vyatrovytsj å mene. «Det viktigste er å fjerne sporene etter sovjetokkupasjonen,» sier han på sitt kontor i Kiev. «Det kreves radikal handling. Sovjetarven vil ikke forsvinne av seg selv. Hvis vi ikke gjør noe for å utslette sporene, vil den komme sterkere tilbake.»

Nazisme og menneskerett

I over et år har den ene Lenin-statuen etter den andre falt i en stor aksjon kalt «Leninopad», Lenins fall. 15. mai skrøt president Petro Porosjenko av at rundt tusen monumenter av tidligere bolsjevikledere er fjernet fra det offentlige rom siden desember 2013, og sju hundre steder har fått nye navn. I mai ble millionbyen Dnipropetrovsk omdøpt Dnipro for å fjerne referansen til den ukrainske kommunisten Grigorij Petrovskij (1878–1958), som hadde ansvaret for kollektiviseringen og har fått skylden for hungersnøden på 1930-tallet.

Lite tyder på at billedstormingen vil gjøre landet i stand til å forsone seg med sin egen fortid. «Lenin er blitt en slags vag guddom som inkarnerer all ondskap, et symbol på den andres makt, på den fremmede,» sier forskeren Myroslava Hartmond ved Oxford. Faktisk synes ingen i den ukrainske regjeringen å mene at det er nødvendig å anse de 74 årene med kommuniststyre som en del av landets historie.

«Våre monumenter blir ikke vernet, en hel periodes kunstneriske arv er i ferd med å forsvinne,» sier den ukrainske kunstneren Leonid Marusjak. «I noen byer øst i Ukraina som ble bygd på 1920- og 1930-tallet, som Severodonetsk og Lisitsjansk, finnes det ingen annen historie enn Sovjetunionen. Når man ødelegger denne historien angriper man lokalbefolkningens identitet.» Mange svarer på historieutslettingen med humor. I Odessa har en Lenin-statue blitt gjort om til Darth Vader. I Zakarpattja er «Lenins gate» blitt til «John Lennons gate».

«Ukraina har problemer med å oppfinne en ny fortelling. Landet definerer seg fortsatt ut fra sitt forhold til ’den andre’, som en motsetning til fienden, til kolonisatoren, til undertrykkeren,» sier Myroslava Hartmond. Loven om å hylle «de som slåss for ukrainsk nasjonal uavhengighet i det 20. århundret» forsøker å fylle tomrommet med det man anser som positivt i landets historie. Problemet er bare at da plasserer man de opposisjonelle som slåss for menneskerettigheter på 1970-tallet i samme bås som nazikollaboratørene i UPA.

Minnets tidsalder

«Bandera gjorde motstand mot Stalin, men det betyr ikke at han var så forskjellig fra ham,» bemerker historikeren Timothy Snyder. Han forteller at på 1930-tallet var de første ofrene for Banderas menn ukrainere som motsatte seg nasjonalistlederen. Disse nyansene synes ikke å plage Vyatrovytsj. I en nylig debatt reduserte han UPAs rolle i overgrepene i Volhynia til «et spørsmål om perspektiv». Direktørens uttalelser gir grunn til å frykte at arbeidet med å gå gjennom sovjetarkivene som er gitt til Ukrainas institutt for nasjonalt minne, vil bli politisk farget. «Disse dokumentene må ikke bare brukes til å diskreditere sovjettiden, men til å etablere en balansert historie om Ukraina,» advarer førsteamanuensis Julia Shukan ved universitetet Paris Ouest Nanterre.

Etter protestene på Maidan-plassen i Kiev i begynnelsen av 2014 og avgangen til president Viktor Janukovitsj, som ble anklagd for å være i lomma på Kreml, har Bandera vært «et symbol på motstand mot de korrupte, mot det russiskstøttede regimet. Han er blitt et symbol som overskrider hans rolle som etnonasjonalist. Han er nå et uttrykk for lojalitet til den ukrainske staten,» forteller historikeren Serhy Yekelchyk. Denne fortellingen kommer i tillegg til de tidligere og kan gjøre det enda vanskeligere å løse gamle konflikter, med mindre den behandles kritisk.

På markeringen 9. mai i fjor for slutten på andre verdenskrig hevdet president Porosjenko at UPA hadde åpnet en «andre front mot nazistene» (noe som bare varte en kort tid). Han sa ikke et ord om de samme krigernes forbrytelser og senere kollaborasjon, eller Den røde armé og partisanenes rolle i kampen mot nazistene. Det er en talende illustrasjon på Snyders påstand om at verden er gått inn i «minnets tidsalder, ikke historiens», hvor historiske analyser ikke er immune mot politisk instrumentalisering.