USA /

Kommentariatets antipolitikk


Etter en vellykket nedrakking av Bernie Sanders, trodde den amerikanske pressen at de kunne gjøre det samme med Trump. Vil historien tilgi dem?
Av

Aldri før har jeg sett amerikansk presse ta så tydelig parti i et valg som i år, med åpenlys og selv gledesfylt sverting av kandidatene de ikke likte. Det var særlig åpenbart med den selverklærte sosialisten og Vermont-senatoren Bernie Sanders, som utfordret Hillary Clinton i Demokratenes primærvalg. Oppslutningen han fikk i nøkkelstatene, hvor Clinton ble slått i presidentvalget, gjør det naturlig å tenke at han ville gjort det langt bedre enn henne mot Donald Trump.

La oss se nærmere på et eksempel, Washington Post, den amerikanske politikerklassens samvittighet og en av USAs få førsterangs nyhetsorganer. Jeg er en stor beundrer av avisens oppsøkende og gravende journalistikk. Men her vil jeg se nærmere på avisens kommentar- og lederstoff mellom januar og mai i år. Med sine stadige oppfordringer til anstendighet og sin nærmest genetiske predisposisjon for konsensus og tverrpolitisk samarbeid, er avisen mer enn bare hovedstadens avis: Den er husorganet for en meritokratisk elite som ser den amerikanske hovedstaden som en arena for sin yrkesutøvelse.

Mange av avisens ledende kommentatorer og spaltister har en nokså solid sosio-økonomisk bakgrunn, slik tilfellet er i de fleste viktigste amerikanske avisene. De er profesjonelle i ordets fulle betydning. De har høy utdannelse og gode forbindelser, og de sitter selvsagt godt i det. Når de kikker seg rundt og ser de velstående, høytutdannede folkene som jobber i administrasjonen, akademia, Wall Street og Silicon Valley, ser de sine likesinnede. Eller sine tidligere studiekamerater: Fem av åtte i Washington Posts redaksjonelle ledelse har gått på Ivy League-eliteuniversiteter.

 

Full av fiksjon

Siden begynnelsen av 1970-tallet har Demokratene gradvis blitt et organ for denne klassen. Velstående hvitsnipp-arbeidere er i dag den velgergruppen Demokratene representerer mest trofast, og den gruppen partiet ser som de rettmessige vinnerne i USAs økonomiske system. Hillary Clinton er, med sin fantastiske CV og mye omtalte kvalifikasjoner, en så å si perfekt representant for ambisjonene til denne klassen. Hun er en dyktig advokat og høyt ansett i utenrikskretsene. Hun er respektert av ledende økonomer og et velkjent ansikt for sofistikerte finansfolk. Hun vet hvordan ting henger sammen i hovedstaden. For demokratene i Washington, og muligens mange republikanere også, var hun ikke bare en kandidat, men også en kollega, en levende inkarnasjon av deres profesjonelle verdenssyn.

I Bernie Sanders og hans «politiske revolusjon» tror jeg disse folkene så noe skremmende: en tilbakevending til utjevningspolitikken demokratene hadde for mange tiår siden. Sanders kunne gjerne framstille seg som progressiv, inspirert av den nordiske modellen, men for den velstående hvitsnipp-klassen representerte han en utdøende art, en regresjon tilbake til en tid hvor demagoger i krøllete jakker fridde til folks vulgære fordommer mot bankene og utenlandske fabrikkeiere.

Etter å ha lest over to hundre ledere, kommentarer og blogginnlegg om Sanders i Washington Post mellom januar og mai i år, fant jeg en nokså påfallende forskjellsbehandling. Av artiklene som kunne sies å ta et tydelig standpunkt, var det fem ganger flere negative enn positive til Sanders, mens fordelingen var nokså jevn for Clinton.

Bombardementet mot senatoren fra Vermont startet i ukene før det første primærvalget i Iowa, da det begynte å gå opp for folkene i Washington at han faktisk kunne vinne. En leder med overskriften «Vær ærlig med oss, Sanders» åpnet ballet 20. januar. Den fordømte hans «mangel på politisk realisme», og bemerket nokså rasende at han ikke hadde noen plan for å «redusere budsjettunderskuddet» eller håndtere økende trygdeutgifter – avisens standardkriterier for seriøsitet.

Neste dag høynet Charles Lane med en artikkel som latterliggjorde Sanders’ idé om at det fantes en «milliardærklasse» som støttet konservativ politikk. Mange milliardærer er faktisk nokså liberale i sosiale spørsmål, hevdet Lane. «Ser du på historien får du inntrykk av at milliardærer har gjort mer for å fremme progressiv politikk enn Bernie Sanders har.»

27. januar slo den Yale-utdannede spaltisten Dana Milbank til med følgende overskrift: «Å nominere Sanders vil være galskap». Etter å ha bedyret at han elsket Vermont-senatoren advarte han leserne om at «sosialister ikke vinner nasjonale valg i USA». Neste dag stemte avisens redaksjonelle ledelse i med artikkelen «En valgkamp full av fiksjon» hvor de stemplet Sanders som en slags bløffmaker: «Sanders er ikke en modig mann som forteller sannheten. Han er en politiker som selger sin egen fiksjon til en del av landet som ivrer etter å kjøpe den.»

 

Irrelevant debatt

Listen over sosialistens mange feil ble lengre og mer komplisert for hver uke som gikk. Etter at han vant primærvalget i New Hampshire 9. februar kalte Washington Post ham og Trump «uakseptable ledere» med «lettvinte» løsninger. De anklaget ham også for å bruke rikmannsveldet som en «beleilig syndebukk». Han var skeptisk til atomkraft. Han hadde ikke en detaljert plan for hvordan han ville splitte opp de store bankene, hevdet de. Han angrep handelsavtaler med «fiktive tall som strider mot den store konsensusen blant økonomene».

Så var det Sanders’ antatt døve øre for rasespørsmål. Jonathan Capehart i avisens redaksjonelle ledelse beskrev Sanders som en kandidat med begrenset oppslutning hos svarte velgere og mente han hadde problemer med å «snakke om rasespørsmål uten å redusere alt til klasse og fattigdom». Selv Sanders’ engasjement i borgerrettighetsbevegelsen i sine yngre dager forsøkte Capehart å sverte. 11. februar gransket Capehart et berømt bilde fra en demonstrasjon i 1962 og erklærte at personen på bildet ikke var Sanders. Selv da fotografen som tok bildet insisterte på at det var Sanders nektet stjernespaltisten å beklage. I stedet skrev han: «Dette er en sak hvor hukommelse kolliderer med historisk visshet.»

Den utrettelige Dana Milbank angrep fra stadig nye vinkler. I mars forsikret han leserne om at Demokratene var for «tilfredse» med situasjonen i landet til å slutte opp om en rebell som Sanders. I april beklaget han Sanders’ standpunkt om frihandel, fordi det lignet på Trumps og ville ramme fattige land. I mai mente han at Sanders drev velgerne i hendene på republikanerne: «Sanders går nå til valgkamp mot Det demokratiske partiet. Det er glimrende nyheter for Donald Trump.»

I disse fem månedene publiserte avisen flere bloggtekster som var sympatisk innstilt til Sanders, men i avisens spalter måtte leserne vente helt til 26. mai før de fikk lese en ordentlig artikkel som støttet Sanders’ politiske program. Artikkelen var skrevet av den kjente økonomen Jeffrey Sachs, som påpekte at all debatt så langt hadde vært irrelevant, fordi de vanlige økonomiske modellene ikke tok hensyn til de store reformene som Sanders ønsket.

 

Umulig lovforslag

Det forventes tydeligvis at journalister i dag skal være fotsoldater i den politiske krigen, og derfor bør vi kanskje veie hva vi skriver opp mot muligheten for at det kan tjene motparten. Jeg antar mange oppfatter det som en politisk innfallsvinkel, men det er mer korrekt å kalle den antipolitisk, ettersom den er aktivt fiendtlig til politiske ideer. Se bare på Washington Posts grunntanke som redaksjonen forklarte i to ledere i februar. I den ene av dem, med overskriften «Sanders’ angrep på virkeligheten», gikk redaktørene ut mot Sanders’ «lettvinte» synspunkter og argumenterte for at han implisitt kritiserte Obama mens han selv bare hadde bedre politikk på noen områder. Hva er vel galt med det, undrer du kanskje?

Avisen utbroderte sitt resonnement slik: «Systemet – og med det mener vi den konstitusjonelle maktfordelingen – krever at lovgivere nøyer seg med gradvise endringer. Obama har utarbeidet ambisiøse, men ufullførte reformer som har gjort folks liv bedre mens ideologene på begge sider var opptatt av å skåre billige poeng.» Avisen mener kort fortalt at det amerikanske systemet ikke lar en president gjøre mer enn små gradvise endringer. Obama gjorde så godt han kunne under dette systemet – og ikke bare det, påpekte avisen, han hadde «ikke annet valg» enn å gjøre som han gjorde. Derfor burde han skånes for kritikk fra andre demokrater.

 

Journalistenes korstog

Redaksjonen forklarte sin filosofi litt annerledes i en leder noen dager senere, «Ytterpunktenes kamp». Her sammenlignet de Sanders og evangelist-republikaneren Ted Cruz, som begge visstnok har en giftig tro på at «veien mot framskritt er renhet, ikke kompromiss». Nok en gang var Sanders’ store feil at han nektet å erkjenne de udiskutable spillereglene. Hør bare på visdommen til USAs sindigste politiske journalister: «Framskritt vil komme fra ledere som har prinsipper, men er rede til å bygge kompromisser, som erkjenner at de ikke har monopol på visdom og aksepterer gradvise endringer. Dette er et vanskeligere budskap å selge i primærvalgkampen, men det er et budskap som har langt større sannsynlighet for å bringe fram en kandidat som kan vinne i november – og styre suksessfullt de fire neste årene.»

Bruker vi samme logikk over hele linja måtte vi ha forkastet selv de mest pragmatiske lederne. For hva skal vi for eksempel si om en kandidat som vil – slik som Clinton i år – innføre våpenkontroll? Alle vet at det er umulig å få et slikt lovforslag gjennom Kongressen, og om det lot seg gjøre så gjenstår høyesterett og andre grunnlovstillegg.

Sanders kastet seg ut i primærvalget med reformer som de prestisjetunge kommentatorene av ulike grunner mislikte. Men i stedet for å gå i klinsj med ideene hans blåste de simpelthen i fløyta og sa at de var over sidelinja. Planene hans var for upraktiske, de ville aldri passere i Kongressen. Realisme er det disse presseorganene pusher, hvis du vil ha det må du komme til dem. Legitimitet er bokstavelig talt deres eiendom, og de fordeler den slik det passer dem.

Tenk på alle de store ideene som flimret i bakgrunnen av de Sanders-fordømmende artiklene jeg har trukket fram her. Beundringen av konsensus, dyrkingen av pragmatisme og tverrpolitisk samarbeid, forakten for populistisk protest, stadig sidestilling av dissens med illojalitet til partiet. Dette er ideologien til profesjonsklassen, ideologien til de fornuftige streberne på Østkysten, rett fra Princeton eller Harvard, som ivrig siterer sine likesinnede i andre profesjoner som «autoriteter», om det så er økonomene ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), finansanalytikerne i Crédit suisse eller statsviterne ved Brookings Institution. Framfor alt er dette en ideologi for de på innsiden, et tankesett som kommer fra et sted med økonomisk sikkerhet og som har en utpreget aristokratisk måte å betrakte vanlige folk på.

Den store gåten er imidlertid at journalistene som samfunnsgruppe ikke har noen økonomisk sikkerhet. De gode tidene er over. Papiravisene framstår i dag minst like antikvariske som New Deal-politikken til Sanders. Nyhetsredaksjonene blir stadig tynnere og litteraturredaktører vil snart dø ut som art, med mindre noen begynner å avle dem fram i fangenskap. Det samme gjelder journalister som tidligere dekket politidistrikter og bystyrer. I noen aviser forventes det at kommentatorer har en annen jobb, og redigerere har for det meste møtt geirfuglens skjebne – forsvarsløst slaktet i flokk. Ingen gruppe kjenner bedre til historien om middelklassens fall enn journalistene. Så hvorfor identifiserer de som sitter på toppen av en døende profesjon seg med de selvtilfredse, de velstående og de mektige?

Svaret er enkelt: Det finnes ingen solidaritet mellom de på innsiden og de på utsiden i journalistikken – mellom de som er på vei opp og de som er på vei ned. I Washington ser alle kommentatorer og kommentatorspirer oppover, alltid oppover.

 

Arrogant klasseperspektiv

Under hele det demokratiske primærvalget angrep de store seriøse amerikanske avisene Sanders for ikke å være «valgbar». Og i kampen mot Trump måtte Demokratene stille med sin sterkeste utfordrer, mente de. I New York Times truet Paul Krugman 6. februar velgerne som var fristet til å stemme på sosialisten: «Historien vil ikke tilgi dere.» Samtidig viste meningsmålingene at Sanders systematisk slo Trump, mens Clinton havnet likt med den brautende milliardæren.

Grunnen til det var åpenbar: Trumps styrke kom fra hvite arbeiderklassevelgere som likte Sanders’ politikk enda bedre enn Trumps. Clinton var derimot upopulær og skandaleridd. Hun var taus om klassespørsmål og gjorde lite for å få større oppslutning blant arbeiderklassevelgerne – og tapte på det. Dette var et resultat av medienes krig mot Sanders.

Før Clinton tapte heiet alle mediene på henne med en unison entusiasme jeg ikke har sett maken til. Klasseperspektivet jeg har beskrevet over var en grunn til det, resten var en krampaktig avsky for Trump. Journalistene overbeviste seg selv om at det var deres oppgave å få offentligheten til å dele deres syn. 7. august kjørte New York Times en forsidesak der de skrev at hvis journalister mente Trump var farlig, så måtte de «legge bort læreboka i journalistikk» og ta stilling – for Clinton, selvsagt.

Så å si alle aviser i landet støttet Clinton, men journalistenes korstog for henne ga ikke de forventede resultatene. Krigen mot Sanders fungerte overfor de mer politiserte og avislesende velgerne i Demokratenes primærvalg, men det store publikum reagerte annerledes. For om amerikanerne har et fellestrekk, så er det at de hater arroganse og instinktivt nekter å bli fortalt hva de skal gjøre av autoritetsfigurer. Kjeftingen og den rødglødende partiskheten i landets aviser synes å ha utløst en massiv motreaksjon som verden vil måtte leve med de fire neste årene. Vil historien tilgi den amerikanske pressen?

Oversatt av redaksjonen. En lengre versjon av denne teksten sto på trykk i Harper’s i november 2016.

Thomas Frank er journalist.