Norges mest internasjonale avis

EU /

Bløff eller bresje?


Frihandelsavtalen CETA mellom EU og Canada ble signert 30. oktober etter flere uker med innbitt motstand fra Vallonias regionalparlament. Vallonia godkjente til slutt avtalen etter mye press, men vallonernes tilslutning er på ingen måte en kapitulasjon.
Av

Den 27. oktober skulle handelsavtalen Comprehensive Economic and Trade Agreement (CETA) blitt signert. Men 13 dager før seremonien nektet det vallonske parlamentet å gi den belgiske regjeringen fullmakt til å underskrive avtalen som EU og Canada har forhandlet fram i all hemmelighet siden 2009. Lynnedslaget ga europeiske ledere nok en mulighet til å vise sin forakt for EUs innbyggere. Den vallonske ministerpresidenten Paul Magnette (sosialdemokrat) fikk raskt føle EU-kommisjonens vrede, på samme måte som Alexis Tsipras sommeren 2015 og de fleste andre som våger å motsette seg kommisjonen.

Etter intense forhandlinger og mange trusler ble en ny avtale til slutt vedtatt med Vallonias samtykke. Mange mener Vallonias tilslutning er en kapitulasjon på linje med den greske regjeringen som endte opp med å akseptere innstrammingspolitikken. Men ser vi nærmere på sakens mange vendinger er det slett ikke sikkert.

 

Gjenspeiler folks innvendinger

CETA-forhandlingene ble ferdig første gang høsten 2013. Daværende leder for EU-kommisjonen, José Manuel Barroso, ønsket å fullføre avtalen før han gikk av og ba den kanadiske regjeringen om å få i stand en signeringsseremoni så raskt som mulig. Den fant sted 26. september 2014. Men så fikk offentligheten kjennskap til innholdet i avtalen og vallonerne begynte å interessere seg for den. Belgias føderale grunnlov sier at landets to autonome regioner må ratifisere visse internasjonale avtaler. Det vallonske parlamentet drøftet avtaleutkastet og gjennomførte en høring med alle relevante miljøer og berørte parter: eksperter, jurister, fagforeninger, sivilsamfunn. Parlamentet er så å si det eneste i EU som har gjennomført en slik høring.

På samme tid avslørte lekkasjer at det fantes en nærmest identisk avtale med USA: Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP). I likhet med CETA inneholder TTIP en voldgiftsmekanisme for å beskytte investorer mot hindringer statene kan finne på å innføre. Mekanismen vekket så mye motstand at regjeringene i Tyskland og Frankrike uttalte at de var skeptiske. EU-kommisjonen gjorde noen endringer, men det nye forslaget til «investeringsdomstol» bevarte mye av den opprinnelige formuleringen: voldgiftsmennene ble beholdt og de ble ikke pålagt noen etiske regler for å unngå interessekonflikter.

Disse homeopatiske endringene falt i smak hos EU-regjeringene og Canada som ble enige om å avholde en ny seremoni. Men parlamentet i Vallonia var fortsatt ikke fornøyd.

I en uttalelse 27. april i fjor gikk parlamentet imot midlertidig implementering av CETA før ratifiseringen og nektet å gi den belgiske regjeringen fullmakt til å signere avtalen. Parlamentet krevde at EU-domstolen måtte vurdere om avtalen er forenlig med de eksisterende EU-traktatene. De krevde at CETA skulle få status som «blandet avtale», noe som innebærer at de nasjonale parlamentene må godkjenne den.

Og ikke minst mente parlamentet at alle frihandelsavtaler burde inneholde 14 forpliktende «bøyer som dessverre ikke finnes i CETA»:1 «Résolution sur l’Accord économique et commercial global», Vallonias parlament, Namur, 25. april 2016. menneskerettigheter, arbeidslover og miljøregler må overholdes; avtalene må ha positive lister for liberalisering av tjenester, det vil si nevne eksplisitt hvilke tjenester som skal konkurranseutsettes og utelukke tjenester av allmenn interesse; føre var-prinsippet og Unescos konvensjon om kulturelt mangfold må følges; landbruk må unntas for å sikre matsikkerhet; det må være mulighet for å inkludere arbeids- og miljøklausuler i offentlige anbud og å prioritere kortreiste varer og tjenester; og framtidige frihandelsforhandlinger må være transparente. «Bøyene» gjenspeiler i stor grad folks hovedinnvendinger mot denne typen frihandelsavtaler.

 

Ingen kapitulasjon

Vallonias mot smittet over på flere lands regjeringer som i likhet med de franske og tyske nå mente at nasjonalforsamlingen skulle ta stilling til avtalen. 5. juli i fjor ignorerte EUs ministerråd anbefalingene til EU-kommisjonen og definerte CETA som en «blandet avtale». Forhandlinger ble innledet med Canada om en felleserklæring om avtalefortolkningen2 Når en avtale fører til ulike fortolkninger kan avtalelandene bli enige om et tillegg som gir en fortolkning partene er enige om. I tråd med Wien-konvensjonen om avtalerett har dette tillegget samme forpliktende kraft som selve avtalen. for å imøtegå den uttalte frykten. Erklæringen ble vedtatt 5. oktober, men den inneholdt ingen av garantiene parlamentet i Vallonia krevde. 14. oktober nektet vallonerne dermed på ny å gi fullmakt til den belgiske regjeringen. Da gikk Brussel og Ottawa til angrep på Vallonia med full styrke. «Hvis vi om en uke eller to finner ut at EU ikke klarer å signere en progressiv handelsavtale med et land som Canada, hvem tror EU at de kan gjøre forretninger med i årene som kommer?» uttalte Canadas statsminister Justin Trudeau på en pressekonferanse samme dag.

Det var imidlertid ingenting radikalt i Vallonias krav: De avviser ikke frihandelsavtaler prinsipielt eller avtalene til Verdens handelsorganisasjon (WTO), de ønsker bare å dempe virkningene av dem. Men de møtte en kanadisk regjering som nektet å forhandle, og europeiske regjeringer som støttet den kanadiske. Ministerpresident Magnette truet med å ikke ratifisere CETA – og dermed blokkere signeringen – og krevde forbedringer i felleserklæringen. Etter flere dager med forhandlinger og skremsler ble en ny erklæring og 38 andre dokumenter vedtatt 30. oktober. Sammen danner de en juridisk enhet som forplikter alle partene. Ifølge Magnette inneholder den endelige avtalen «avklaringer, presiseringer, forpliktelser og tilføyelser som har status som tillegg til selve avtaleteksten».3 Kommisjonen for EU-saker, Vallonias parlament, offentlig sesjon 27. oktober 2016. Parlamentet i Vallonia gikk dermed med på å signere. Langt fra en kapitulasjon vitner beslutningen om betydelige framskritt som følge av den vallonske motstanden.

 

Styrket vern

I siste versjon har CETA faktisk ikke lenger mulighet til å endre føre var-reglene som gjelder i EU. Dessuten er myndigheten til «rådet for regelsamarbeid» betydelig innskrenket. Så snart avtalen trår i kraft kan dette rådet gå utover de målsetningene avtalen nevner for harmonisering av reguleringer innen arbeid, helse, industri og miljø og omgjøre alle lover og reguleringer som privat sektor mener bryter med avtalen. Rådet skal bestå av representanter for Canada og EU og er unndratt all demokratisk kontroll. Alle forslag til nye regler og normer i et EU-land vil måtte tas opp i rådet, men den nye teksten forsvarer den nasjonale suvereniteten og gjør at samarbeidsrådets uttalelser ikke vil bli obligatoriske.

Et annet framskritt er at hver stat kan ha sin egen definisjon av offentlige tjenester og ta tilbake kontrollen over tjenester som tidligere har blitt privatisert. Teksten sier ingenting om denne retten står over prinsippene om negative lister og nasjonal behandling.4 Negative lister: Alle tjenester som ikke eksplisitt er nevnt på en liste er åpne for konkurranse. Nasjonal behandling: Plikt til å behandle et utenlandsk selskap på samme måte som et nasjonalt (subsidier, offentlig bistand). Den nye avtalen begrenser dessuten bruken av strå- og postboksselskaper ettersom virksomheter etablert i Canada må følge samme regler som i EU: For å få tilgang til CETA-ordningene må de ha en «reell og varig forbindelse» til den lokale økonomien.5 Besluttet 15. januar 1962 i form av artikkel 54 i traktaten som etablerte Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF).

Tvisteløsningen mellom private selskaper og stater har også blitt endret. Den har blitt fjernet fra rammeverket til Washington-konvensjonen.6 Konvensjon for løsning av investeringstvister mellom land og utenlandske borgere. Inngått i Washington 18. mars 1965. Avtalen etablerte Det internasjonale senteret for løsning av investeringstvister (ICSID) hvor to tredjedeler av investeringstvister i dag blir avgjort. Konvensjonen gir ingen ankemuligheter. Partene avstår fra prinsippet om tvisteløsning og oppretter en ny domsmyndighet ledet av profesjonelle dommere som – i motsetning til voldgiftsmenn – er underlagt samme etiske regler som en offentlig domsinstans. Det vil bli innført en ankeinstans, basert på den eksisterende modellen til WTO, noe som vil åpne for å etablere en rettspraksis og å gi juridisk sikkerhet og lik tilgang.

På landbruksfeltet er det innført en klausul om at visse CETA-bestemmelser kan oppheves midlertidig hvis de fører til «markedsskjevheter» – dette begrepet er også utvidet til flere faktorer som importvolum. Når det gjelder geografisk beskyttede betegnelser (en europeisk merking som sertifiserer landbruksprodukters opprinnelse), åpner en klausul for å utvide listen hvis de blir urettmessig brukt i Canada. Vern av arbeidsretten og miljøet er også styrket ved at underskriverne forplikter seg til ikke å senke dagens nivå på reguleringene. Og i motsetning til første versjon av avtalen trenger landenes beslutningstakerne ikke lenger vurdere om deres beslutninger kan få negativ innvirkning på investorenes forventende profitt – investorene kan ikke lenger kreve erstatning for slike beslutninger.

 

Reelle framskritt

Selve avtaleteksten er ikke endret. «Vi har ikke flyttet et komma,» skryter Belgias statsminister Charles Michel for å vise EU-lederne at han ikke har veket en tomme for presset fra «lille» Vallonia (som har flere innbyggere enn sju EU-land). Det som har endret seg er måten avtalen skal implementeres på – hvis den i det hele tatt blir det, ettersom den nå må ratifiseres av alle nasjonalforsamlingene i EU.

Borgerne som har engasjert seg mot de nye frihandelsavtalene har grunn til å håpe, og det er fortsatt mange grunner til å kjempe mot CETA. Selv om Vallonia har presset fram reelle framskritt, gjenstår flere tvetydige punkter. Og vi har all grunn til å tvile på EU-myndighetenes vilje til å følge opp bestemmelser de ikke var interessert i å foreslå under forhandlingene. De vallonske sosialdemokratene har likevel nådd så langt som mulig med tanke på at de hadde alle regjeringene mot seg. De har vist at det ikke er fånyttes å gjøre motstand, også innenfor den dominerende institusjonelle rammen. Hovedgrunnene til å motsette seg disse frihandelsavtalene ble for første gang presentert og drøftet på høyeste nivå i EU.

Oversatt av redaksjonen

Raoul Marc Jennar er statsviter.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra EU

EUs tyske jernbur

Til forskjell fra i resten av Vest-Europa skjedde Tysklands gjenoppbygging etter krigen

prov

0 kr 0
Gå til Toppen