DR Kongo Kabila

Kabila nekter å gå av


19. desember skulle Joseph Kabila gått av i Kongo, men på tross av store demonstrasjoner klamrer presidenten seg til makten.
Av

«Presidenten blir sittende» står det på et banner utenfor kontorene til regjeringspartiet Folkeparti for gjenoppbygging og demokrati (PPRD). Banneret er et motangrep på slagordet mange demonstranter har ropt den siste tiden: «Kabila må gå!» PPRDs budskap er klart: Kabila, som har sittet med makten siden 2001, har ingen planer om å trå til side, i strid med grunnloven i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) som setter et tak på to påfølgende presidentperioder. Egentlig skulle han gått av 19. desember.

PPRD hevder det ikke er fysisk mulig å avholde valget i tide og henviser til artikkel 70 i grunnloven: «Ved slutten av mandatet sitt skal republikkens president bli sittende inntil en nyvalgt president er på plass.» I mai uttalte grunnlovsdomstolen seg i partiets favør, men opposisjonen tviler på regjeringens intensjoner. I lang tid har regjeringen forsøkt alt for å holde Kabila ved makten. Da de ikke klarte å omgå to-mandatsgrensen, prøvde de i januar 2015 å innføre en klausul i valgloven som krever folketelling før nye velgere – antatte åtte millioner – kan registreres. I et land med 80 millioner innbyggere og nesten like stort som Vest-Europa1 Se rapportene fra Verdensbanken. vil en folketelling i praksis ta flere år. Det ville ha utsatt presidentvalget på ubestemt tid og gitt Kabila et slags åpent mandat. Det var da båten begynte å ta inn vann: Selv om PPRD har tre fjerdedeler av setene i nasjonalforsamlingen ble partiet tvunget til å snu etter tre dager med opptøyer i hovedstaden Kinshasa.

Da presidentmandatet nærmet seg slutten i høst var ingenting forberedt for at valget skulle skje i tide, det vil si senest i november. Valgmanntallet var ikke oppdatert og den uavhengige valgkommisjonen (CENI) hadde bare fått 17 prosent av de bevilgede midlene. Spenningen steg. Mange tusen kongolesere demonstrerte i flere byer 19. september, da valgdatoen skulle blitt annonsert. Selv om demonstrasjonen i hovedstaden var godkjent, skjøt politiet på folkemengden og drepte minst 32 personer. På natta satte politiet også fyr på kontorene til flere av opposisjonspartiene. Dagen etter inntok demonstrantene på ny gatene for å hevne de falne fra dagen før og vise at de ikke ville gi seg. «Du skulle hørt dem rope boma biso!, ’drep oss!’ på lingala,» sier forfatteren In Koli Jean Bofane. «Folket var klarsynt og bevisst sin styrke».

 

Kruttønne

Den førtiårige maleren Jean-Marie2 Navnet er endret. tørker svetten fra pannen på Boulevard Triomphal, den brede hovedfartsåren i hovedstaden. Mens en tettpakket folkemengde går forbi, legger han ikke skjul på irritasjonen sin: «Jeg betaler 725 dollar i året i skolepenger. Bare to av de fire barna mine får gå på skole. Et land som ikke sender de unge på skolen har ingen framtid!» Han er tilhenger av opposisjonspartiet Union for demokrati og sosialt framskritt (UDPS) og demonstrerte på ny 20. desember da presidenten skulle ha gått av.

På fortauet står en ung mann kledd som Patrice Lumumba, landsfaderen som ble drept i 1961 (sideskill, Ray Ban, mørk dress og hvit skjorte). «Jeg er rede til å legge vekk frykten for døden og å slåss, for vi har ingen utsikter. Dette er ikke et liv!» sier han. «Alt vi har råd til å spise er ris med litt palmeolje. Mange kongolesere vil si til deg at de heller vil dø unge etter å ha levd godt enn å fordrive tiden på jorda som zombier.»

I femte etasje i en blokk i sentrum presser journalister og aktivister seg mot døra til opposisjonspolitikeren Delly Sesanga. Han leder partiet Envol som er med i en stor front for å få Kabila til å gå av. Han tar imot de besøkende en etter en og virker sikker i sin sak. «Opposisjonen trenger ikke gi sin godkjennelse,» sier han. «Snarere tvert imot: Vi må dempe gemyttene for å unngå at situasjonen kommer ut av kontroll. Folk er så opprørte at landet er blitt en kruttønne. Kabila må gå!» Han forteller at da UDPS-lederen, historikeren Étienne Tshisekedi (84), kom tilbake til Kinshasa 26. juli etter to år i eksil ble han tatt imot av en folkemengde på nesten en million personer. Det tok ham seks timer å komme seg de ti kilometerne fra flyplassen til hjemmet sitt.

 

Utenlandsk innblanding

Noen kvartaler fra kontorene til regjeringspartiet i rikmannsstrøket Gombe strever mekleren Den afrikanske union (AU) utnevnte i april med å løse den kongolesiske floken. Edem Kodjo, tidligere statsminister i Togo og tidligere generalsekretær i AUs forgjenger, Organisasjonen for afrikansk enhet, har etablert seg i femstjernershotellet Pullmann-Grand Hôtel langs elva hvor mange politikere ferdes. Han slet stort da han i september innledet en «nasjonal dialog» om valget. Alle tungvekterne i opposisjonen boikottet prosessen, fordi den ble lansert av regjeringen. De fortsatte å kreve at Kabila skulle gå av umiddelbart, på tross av avtalen regjeringen inngikk med et mindretall av opposisjonen 17. oktober. Avtalen utsetter presidentvalget til april neste år og ga statsministerposten til en fra opposisjonen – Samy Badibanga som ble utnevnt i november.

Hvorfor nekter presidenten å uttale seg om demonstrasjonene som har endt med så mange døde og skadde? Den tidligere hærsjefen Kabila var knappe 30 år da han ble statsleder for et land kjent som Afrikas mest uregjerlige. Det var i 2001 etter at faren, president Laurent-Désiré Kabila, ble drept under uklare omstendigheter. I 1997 hadde faren, en tidligere geriljakriger, styrtet Joseph Mobutu, også kjent som Mobutu Sese Seko.

Laurent-Désiré var både hatet og fryktet i hjemlandet. Han gjorde slutt på «den andre Kongo-krigen» – konflikten som oppsto etter folkemordet på tutsiene i Rwanda i 1994 og etter at han tok avstand fra sine rwandiske støttespillere. Mellom 1998 og 2002 var ni afrikanske nasjoner involvert i konflikten som krevde flere hundretusen, om ikke millioner, menneskeliv. For å få fred aksepterte Joseph Kabila å dele makten med de ulike krigsherrene etter harde forhandlinger ledet av Sør-Afrika i 2002.3 Se David Van Reybrouck, Congo: The Epic History of a People, HarperCollins, New York, 2014.Fire år senere ble han valgt med 58 prosent av stemmene – et omstridt resultat. I 2007 fikk han hæren til å angripe hjemmet til rivalen Jean-Pierre Bemba, som hadde en milits som nektet å slutte seg til den regulære hæren. I 2011 ble Kabila gjenvalgt med 49 prosent av stemmene i et valg preget av uregelmessigheter.

Han har nå vendt det døve øret til det han kaller utenlandsk innblanding. FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Belgia og EU har bedt ham gi stafettpinnen videre i tråd med grunnloven. Men mange kongolesere mener at det internasjonale samfunnet er dobbeltmoralsk. «Fra Joseph Kabilas perspektiv er dette presset dypt urettferdig, ettersom de fleste kollegene i nabolandene har klamret seg til makten mer eller mindre ustraffet,» sier en afrikansk diplomat.

20, desember 2016. Med grunnloven og rødt kort i hånden protesterer kongoleserne mot at presidenten nekter å gå av. Foto: John Wessels, AFP / NTB SCANPIX:

Siste utvei

USAs avtroppende utenriksminister John Kerry har flere ganger advart regjeringen i Kinshasa. USA forsøker å verne sine strategiske interesser og ikke fremmedgjøre Afrikas mange hundre millioner utålmodige unge. Under det første USA-Afrika-toppmøtet i august 2014 møtte Kerry Kabila og tre andre afrikanske presidenter og understreket at det var nødvendig å respektere mandatbegrensningen.

Tre måneder senere førte massive demonstrasjoner til at Blaise Compaoré måtte gå av etter 27 år som president i Burkina Faso. I Burundi ble derimot Pierre Nkurunziza gjenvalgt til en tredje periode i juli 2015 uten å endre grunnloven, etter et valg preget av vold. Denis Sassou-Nguesso i Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) holdt på sin side en folkeavstemning om ny grunnlovsendring i oktober 2015 og ble så gjenvalgt i mars med 60 prosent av stemmene. Opposisjonen bestred valget som ble etterfulgt av undertrykkelse mot opposisjonelle.

Uro i Kinshasa involverer ofte plyndring av kinesiske forretninger, fordi Kina ses som regimets støttespiller. Kina er DR Kongos fremste handelspartner, men hevder at de ikke blander seg inn i landets indre anliggender.

Initiativet til den store folkedemonstrasjonen mot Kabila i januar 2015 kom, for første gang, ikke fra opposisjonen. Ordet spredte seg blant de unge på Facebook, derfor kuttet myndighetene raskt nettilgangen – noe også myndighetene i Gabon gjorde i det omstridte valget i august i fjor. Senere tok flere sentrale støttespillere avstand fra Kabila.

Blant dem var Moïse Katumbi (52), sønn av en gresk-jødisk forretningsmann og en kongolesisk kvinne. Han er en av de mange afrikanske forretningsmennene som har gått inn i politikken, slik som Madagaskars tidligere president Marc Ravalomanana og bomullsmagnaten Partice Talon som vant presidentvalget i Benin i fjor.

Katumbi er populær på grunn av fotballaget sitt, Tout Puissant Mazembe. Etter å ha gitt penger til Kabilas valgkamp i 2006 ble han utnevnt til guvernør for den rike gruveprovinsen Katanga. I oktober 2015 gikk han av som guvernør og forlot PPRD i protest mot uregelmessighetene i valget og sa at grunnloven var en «sak» han hadde «investert i». Han er også blitt populær for sin strenge forvaltning av Katangas finanser og for sosialpolitikken sin med bygging av skoler og sykehus. Han forsøker nå å samle hele opposisjonen bak seg og har inngått en allianse med UPDS-leder Tshisekedi.

Myndighetene ser faren og har gjort alt for å holde ham borte fra demonstrasjonene i hovedstaden, som etter begravelsen til sangeren Papa Wemba i mai og det gigantiske demonstrasjonstoget 31. juli. Katumbi har blitt anklaget flere ganger for skatteunndragelse og rekruttering av leiesoldater. I juni ble han dømt til tre år i fengsel for underslag og kan i prinsippet ikke stille til valg. Det har ikke hindret ham i å fortsette å presentere seg om en siste utvei-kandidat.

 

Økonomien liker ikke våpen

Kabila er 45 år og har framtiden foran seg, men han har ingen plan B, ingen gyllen fallskjerm eller ærefull stilling å trekke seg tilbake til. Bevisst eller ikke gjentar den første folkevalgte presidenten i et demokrati som nettopp har fylt ti år fortidens feilgrep. Han har ikke gjort noe med persondyrkingen til gamle mobutister som den allestedsnærværende kommunikasjons- og medieministeren Lambert Mende Omalanga og Tryphon Kin-Key Mulumba, minister for parlamentsrelasjoner og leder for bevegelsen Kabila Désir.

En vestlig diplomat mener at statslederen «som alltid er kledd i skuddsikker vest, er programmert til å være geriljakriger og ikke klarer forestille seg annet enn å sitte med makten, overbevist om at han en dag vil bli drept slik som sin far.» Han er også besatt av ideen om sin egen historiske legitimitet som sønnen til Mzee («den eldre»), farens kallenavn. Som farens arvtaker føler han at han personlig har fått i oppgave å gjenoppbygge DR Kongo.

Han hadde gitt dette gigantiske arbeidet videre til den nylig avgåtte statsministeren Augustin Matata Ponyo, en teknokrat og tidligere finansminister som er overraskende frittalende. «Å snakke om landets potensial og rikdommer er meningsløst i en av verdens minst velstående nasjoner,» sa han til meg i august og innrømmet det brutale paradokset at et land med så enorme naturressurser har en av planetens fattigste befolkninger – DR Kongo havnet på 176. plass på FNs indeks over menneskelig utvikling (HDI) for 2014. Han virket flau over taktikken og korrupsjonen til en regjering som siden 2014 har bestått av folk Kabila har utpekt. «De sier åpent at de ikke er der for å bygge skoler, men for å tjene penger,» sier Ponyo, bekymret for at hans anstrengelser vil rammes av den politiske krisen: «Økonomien liker verken våpen eller støveltramp.»

 

Symbolske tiltak

Siden 2010 har landet hatt en årlig vekst på sju prosent og det har kvittet seg med ti milliarder dollar i gjeld gjennom initiativet Heavily Indebted Poor Countries (HIPC). Hyperinflasjonen er temmet med en prisøkning på to prosent i året siden 2010. Valutakursen har også stabilisert seg på rundt tusen kongolesiske franc for én dollar, valutaen som blir brukt i 85 prosent av landets økonomi.

Landet tiltrakk seg to milliarder dollar i utenlandsinvesteringer i året mellom 2013 og 2015, men det er nokså lite sammenlignet med de 42,5 milliardene hele Afrika sør for Sahara fikk i 2014. De største kapitalstrømmene kommer fra kinesiske gruveinvesteringer, som bidro til et prosentpoengs vekst i 2015, ifølge Verdensbanken. Blant byggeprosjektene finner vi bygging av veier, vannledninger, opprusting av jernbanelinjer, økning av kapasiteten til vannkraftverkene Inga 1 og 2 samt utvikling av landbrukskomplekset Bukanga-Lonzo, en 80 000 hektar stor industripark i provinsen Bandundu finansiert av staten og private sørafrikanske investorer. BNP per innbygger doblet seg fra 2005 til 2012, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF), men er fortsatt på lave 485 dollar i året.

I et intervju før han ble utnevnt til statsminister tegnet Samy Badibanga opp et dystrere bilde: «Den tredobbelte krisen vi opplever – politisk, økonomisk og som samfunn – øker faren for at vi når et kokepunkt. Kongolesernes hverdag preges av at landet har fattigdomsrekorden i Afrika på 82 prosent, ifølge IMF [64 prosent ifølge de nasjonale kriteriene]. Arbeidsledigheten har nådd 88 prosent [43 prosent ifølge myndighetene] og universitetene er blitt fabrikker som produserer arbeidsledige.» Forventet levealder er 51 år og spedbarnsdødeligheten (88 per 1000) er nær gjennomsnittet i Afrika (89 per 1000). Som mange andre understreker Badibanga at landets råvarebaserte økonomi er svært sårbar – råvareprisene har falt siden 2014. DR Kongos vekst var i fjor bare rundt fem prosent, ifølge landets sentralbank.

På tross av ytringsfriheten som opposisjonen og den uavhengige pressen nyter, har en lumsk, undertrykkende stemning slått rot. DR Kongo er kjent i hele Afrika for sine brutale sikkerhetsstyrker. I juni innførte USA sanksjoner mot dem og frøs de utenlandske verdiene til politisjefen general Célestin Kanyama, og i september to andre generaler. Men disse hovedsakelig symbolske tiltakene har ikke hatt noen innvirkning på styrkeforholdene innad i DR Kongo.

 

Skeptisk opposisjon

Arbeiderstrøket Matongé er sentrum for hovedstadens uteliv. Mennene som drikker øl på utekafeene er ikke redde for å gjøre narr av folkene fra etterretningsorganet ANR som sitter på et bord like ved. Etterretningstjenestene går ikke alltid etter de riktige personene: De har for eksempel avhørt den kjente skulptøren Freddy Tsimba, som lager politisk ladde verk av patronhylser og musefeller. Matongé og sentrumsstrøkene i Kinshasa blir ofte kastet ut i mørke av stadige strømbrudd, selv om landet har verdens tredje største potensielle vannkraftkapasitet etter Kina og Russland. Bare 2,5 prosent av landets kapasitet er bygd ut, ifølge Verdensbanken. Den opprørske byen Kinshasa møter problemene med øl og rumba, men molotov-cocktailene er ikke langt unna.

Alt burde få Kabila til å inngå et kompromiss, hvis han vil unngå at militæret igjen kommer på banen et halvt århundre etter statskuppet til Mobutu i 1965. Presidentgarden består av 15 000 menn, de fleste kommer fra de antatt lojale provinsene Kivu og Katanga. Men vil de skyte på folket når det kommer til stykket? Haukene i regimet sendte klokelig barna sine til skoler i utlandet da skoleåret begynte – det viste seg i nedgangen i antall elever på Kinshasas franske gymnas.

Giganten DR Kongo vil snart gi et avgjørende signal om demokratiets framtid i denne ustabile delen av Afrika. Kongoleserne håpet at 2016 skulle bringe med seg det første demokratiske maktskiftet siden uavhengigheten. 23. desember ble det inngått en avtale mellom regjeringen og opposisjonen om at Kabila skal gå av i løpet av 2017. Men opposisjonen er skeptisk. «Hvordan tro at en president som ikke overholder grunnloven, skal respektere et enkelt kompromiss?» spør Katumbi.

Oversatt av redaksjonen

Sabine Cessou er journalist, i DR Kongo for Le Monde diplomatique.

(Visited 113 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]