Tegneserie /

Kvinnehistorie i tidsklemmen


Aasta Hansteen, Amalie Skram, Betzy Kjelsberg, Grete Waitz, Margaret Sanger og Louise Michel. I en erklært reaksjon mot historieskrivingens usynliggjøring av kvinner har dokumentartegneseriene fått en markant undersjanger av feministiske biografier.
Av

En vesentlig retning innenfor tegneserieteori befatter seg med dokumentarserier som vitnesbyrd for personer og hendelser som ellers ikke ville blitt vist for offentligheten. Amerikanske Hillary L. Chute argumenterer i Disaster Drawn1 Hillary L. Chute, Disaster Drawn – Visual Witness, Comics, and the Documentary Form, The Belknap Press of Harvard University Press, 2016. for at tegnede fortellinger kan være kraftfulle fordi de griper inn mot usynliggjøring. Øyvind Vågnes anfører et lignende resonnement i Den dokumentariske teikneserien,2 Øyvind Vågnes, Den dokumentariske teikneserien, Universitetsforlaget, 2014. om hvordan tegneserier trosser fortrengning på både individuelt og kollektivt nivå.

Selv uten krigs- eller krisetraumene i seriene som Chute og Vågnes omtaler, er de siste årenes mange feministiske dokumentartegneserier nettopp en reaksjon mot usynliggjøring. Forfatter Marta Breen og tegner Jenny Jordahl hevder i innledningen til kollektivbiografien 60 damer du skulle ha møtt at kvinner er oversett i historieskrivingen og skolebøkene. Ifølge duoen handler åtte av ti norske biografier om menn.

Fraværet av kvinner er også premisset for britiske Jacky Flemings ironiske bok om vitenskapshistorien, The Trouble With Women. Fleming angriper denne skjevheten, og underforstått uretten, med teorier like skråsikre som de er absurde. Historieskrivingen er fri for kvinner fordi det i begynnelsen ikke fantes kvinner overhodet, doserer hun.

 

Hastig historie

Breen og Jordahls bok har undertittelen «Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt». Biografiene er korte, bare to–fire sider med store og få ruter. Teksten er som regel også kort og enkel. De mange biografiene gjør at boka blir overveldende og utmattende lest i ett strekk, men den springende formen understreker det polemiske hovedpoenget: Det er mange kvinner som har utmerket seg på ulike samfunnsområder, og som ikke burde blitt oversett i historieskrivingen.

Pariskommunen og Jules Vernes’ science fiction er det historiske bakteppet for biografien The Red Virgin and the Vision of Utopia om Louise Michel. Ill.: Bryan Talbot.

Av de 60 kvinnene vi møter, er det bare 81 år gamle Kim Friele som fortsatt lever. Noen av dem er ikke mer oversett enn at de figurerer på Norwegian-flyene, men flere er nye bekjentskaper for meg. Markante kvinner som de fleste ikke kjenner fra før understreker bokas bevisstgjøringsprosjekt. Utvalget er bredt, med aktivister og forfattere, men også skipsredere, tegneserieskapere, musikere og idrettsfolk. Mange av kvinnene var omstridte da de levde, men budskapet i boka er at de var forut for sin tid og framstår som heltefigurer. Boka er historien om kvinner som det gode kjønnet, kjempende mot menns motstand, for verdier som i dag er allment akseptert. Det hadde vært interessant også med noen mindre sympatiske skikkelser i en såpass omfattende bok.

Et godt fortellergrep er den geografiske tilknytningen innledningsvis i mange av biografiene, som at Amalie Skram er fra Bergen, Fredrikke Marie Qvam fra Steinkjer og Nanna With fra Andenes. Dermed beveger boka seg ikke bare i tid, men også til ulike deler av landet. Tegningene er dessverre sparsomme med miljøskildringen, og jeg savner en tydeligere følelse av tid og sted. De luftige rutene med store figurer og romslige fargeflater er på den andre siden lett å lese, og de karikerte runde formene gir en munter tone.

Selv om boka er hastig historie, er den likevel mindre oppstykket å lese enn Breen og Jordahls forrige utgivelse, Den store rumpefeiden (Forlaget Manifest, 2016), om medienes framstilling av kvinner og særlig kropp. Biografiene er poengterte, og den kortfattede formen vekker heller interessen for personene enn at den forvirrer. Den visuelle dramatiseringen gjør at boka på sitt beste ikke bare omtaler personene, men gjør det tittelen lover: gir et raskt møte med dem. Derfor står den seg godt målt mot sammenlignbare utgivelser som Rad American Women A-Z (City Lights Publishers, 2015) og Bad Girls Throughout History – 100 Remarkable Women Who Changed the World (Chronicle Books, 2016), som ikke skaper den samme tilstedeværelsen med sine tegnede portretter og presentasjoner i prosa.

 

Kvinneproblemer

I Norden har svenske Liv Strömquist vært en foregangskvinne for hurtig og humoristisk historiefortelling i et feministisk perspektiv, med bøker som Einsteins fru (Ordfront Galago, 2008) og Kunskapens frukt (2014). Her finner vi serier som «Historiens mest provocerande pojkvänner» om Karl Marx, Sting og Albert Einstein. Strömquist er satirisk og fabulerende, og bortsett fra hangen til korte biografier har hun mer til felles med Jacky Fleming enn Breen og Jordahl.

Maleren og kvinnesakspioneren Aasta Hansteen er en av de første biografiene i 60 damer du skulle ha møtt. Boka er først og fremst en historiebok, men trekker også inn enkelte aktuelle hendelser Ill.: Jenny Jordahl.

Hvorfor lærte vi bare om to–tre kvinner på skolen? Hva gjorde alle de andre? Flemings spørsmål sparker i gang en sprelsk undersøkelse av kvinners fravær i historiebøkene, og særlig vitenskapshistorien. The Trouble with Women er fortalt med en saklig tone i teksten, og tegninger som overdriver og understreker ironien.

Fleming veksler mellom ironiske bilder av hjelpeløse og fortapte kvinner, og latterliggjøring av menns opphøyde selvbilde. En sekvens er viet «naturens seleksjon av skjegg», med kategorier som «rasjonelt skjegg» og «geniets skjegg». Den rammer ikke bare historiens beskjeggede storheter, men er også en kommentar til vår tids hipstere og mullaer.

Boka er vittig, og både godt tegnet og formulert. Tegningene er en krysning av karikatur og realisme, med rufsete ruter i svarthvitt innimellom motiver med en stiv strekføring som minner om viktoriatidens graverte avisillustrasjoner. Holdningene Fleming befatter seg med er også arkaiske, og det er ikke spesielt utfordrende satire å detronisere gamle fordommer. Mer relevant er boka som parodi på skråsikkerheten, og den viser hvor forfeilet kunnskap kan være uten kritisk meningsbrytning.

 

Teknologiens frigjøring

Samtidig med historiske overblikk som 60 damer du skulle ha møtt og de satiriske seriene, er det også en feministisk retning innenfor de mer konvensjonelle tegneseriebiografiene. Red Rosa (Verso, 2015) av britiske Kate Evans er en flott og grundig bok om Rosa Luxemburg. Seksualopplysningspioneren Margaret Sanger har til og med fått to biografier. Our Lady of Birth Control (Soft Skull Press, 2016) av amerikanske Sabrina Jones er et engasjert portrett der hun knytter sin egen kunstneraktivisme til Sangers arbeid for hundre år siden, da hun i 1916 åpnet USAs første klinikk for familieplanlegging. Indietegneren Peter Bagges Woman Rebel (Drawn & Quarterly, 2013) er en mer tradisjonell biografisk fortelling, men Bagges blikk for personlige motsetninger og karikerte strek gir historien liv og humor.

Den mest vellykkede av de nyere biografiene er The Red Virgin and the Vision of Utopia, om den franske anarkisten Louise Michel. Hun er ikke akkurat oversett – foran Sacré-Cæur i Paris ligger Square Louise Michel, og tar man metrolinje 3 i samme by kan man gå av på en stasjon med hennes navn – men man skal være godt skolert i fransk historie for ikke å oppleve bokas fortelling som ny. Forfatteren Mary M. Talbot er tidligere akademiker med kjønn og språk som spesialfelt, og tegneren – og ektemannen – Bryan er en av Storbritannias fremste serieskapere. De har tidligere laget Sally Heathcote Suffragette (Jonathan Cape, 2014) om kampen for kvinners stemmerett.

Michel var en sentral skikkelse i Pariskommunen i 1871. The Red Virgin and the Vision of Utopia framstiller godt beleiringen av Paris og nøden som ledet til opprøret, startet av kvinner i Montmartre. Selv om kvinner ikke fikk være del av de styrende organene, ga Pariskommunens reformer innen blant annet utdanning mer likestilling. Boka skildrer sterkt massakrene i Paris’ gater når soldatene inntar byen og kommunen faller.

Historien er rammet inn av det store opptoget i Paris da Michel døde i januar 1905. Samtaler mellom den amerikanske forfatteren Charlotte Perkins Gilman og hennes vertskap i Paris under en foredragsturné dette året, setter Michel i en bredere sammenheng. Gilman og Michel var begge fascinert av forfatterskapene til Jules Verne og H. G. Wells, og boka knytter ideene hun sto for til vitenskapsoptimismen og fiksjonens utopier. Ny teknologi skulle frigjøre kvinner, for eksempel ved å sentralisere matlagingen. Slik handler historien om Louise Michel mest av alt om hvordan forme bilder av en bedre framtid.

© norske LMD
Marta Breen og Jenny Jordahl,60 damer du skulle ha møtt – Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, Forlaget Manifest, 2016, 160 sider.
Jacky Fleming, The Trouble with Women, Square Peg, 2016, 128 sider.
Mary M. Talbot og Bryan Talbot, The Red Virgin and the Vision of Utopia, Jonathan Cape, 2016, 142 sider.

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør for tegneserieteori.no.

Fotnoter   [ + ]