Siste tango i Ungarn

Satantango fra 1985 har vært kalt en moderne klassiker. Tålmodighet er påkrevd i møte med verket, da åpner det seg litt etter litt og når man kommer til slutten er det unektelig fristende å lese hele boka på ny igjen, umiddelbart.

januar 2017
Fra Béla Tarrs filmatisering av Satantango fra 1994

Det første jeg leste av den hyllede ungarske forfatteren László Krasznahorkai var en kort prosatekst i London Review of Books for et par år siden. Med suveren stilistisk beherskelse tegner Krasznahorkai her et portrett av en vandrer som frekventerer gravlunder. Som med all stor litteratur er det vanskelig å sette fingeren på hva som gir skriftstykket dets særegne kvalitet. Det kan gjøre at man blir fristet til å omtale teksten som innehaver av en magisk aura, selv om man ellers ikke har hang til mystikk. En ting er sikkert: Det var en uforglemmelig leseropplevelse.

Opplevelsen gjorde at jeg hadde skyhøye forventinger når jeg nå gikk til den ferske norske oversettelsen av Krasznahorkais debutroman Satantango, opprinnelig utgitt i 1985. Lenge var jeg litt i villrede. På omslaget står det sitater av folk som W.G. Sebald, Susan Sontag og Adam Thirlwell – de er over seg av begeistring. Det fikk meg til å mistenke at det er noe som ikke er helt patent med den norske oversettelsen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal