Litteratur /

Siste tango i Ungarn


Satantango fra 1985 har vært kalt en moderne klassiker. Tålmodighet er påkrevd i møte med verket, da åpner det seg litt etter litt og når man kommer til slutten er det unektelig fristende å lese hele boka på ny igjen, umiddelbart.
Av

Det første jeg leste av den hyllede ungarske forfatteren László Krasznahorkai var en kort prosatekst i London Review of Books for et par år siden.1 László Krasznahorkai, «There goes Valzer», oversatt av George Szirtes, London Review of Books, 20. mars 2014. Med suveren stilistisk beherskelse tegner Krasznahorkai her et portrett av en vandrer som frekventerer gravlunder. Som med all stor litteratur er det vanskelig å sette fingeren på hva som gir skriftstykket dets særegne kvalitet. Det kan gjøre at man blir fristet til å omtale teksten som innehaver av en magisk aura, selv om man ellers ikke har hang til mystikk. En ting er sikkert: Det var en uforglemmelig leseropplevelse.

Opplevelsen gjorde at jeg hadde skyhøye forventinger når jeg nå gikk til den ferske norske oversettelsen av Krasznahorkais debutroman Satantango, opprinnelig utgitt i 1985. Lenge var jeg litt i villrede. På omslaget står det sitater av folk som W.G. Sebald, Susan Sontag og Adam Thirlwell – de er over seg av begeistring. Det fikk meg til å mistenke at det er noe som ikke er helt patent med den norske oversettelsen.

 

Å glimte til

Det blir fort urimelig å skulle kritisere en oversettelse når man ikke har noen som helst forutsetninger for å lese originalen. Samtidig blir det meningsløst å drive litteraturkritikk hvis man ikke kan kritisere den norske teksten som norsk tekst. La meg være helt klar på følgende: Jeg er overhodet ikke i tvil om at den intrikate uttrykksmåten og de tidvis besynderlige ordvalgene i den norske boka korresponderer med helt tilsvarende grep i den ungarske originalen. Slik må det være. Men rariteter av noen uttrykk som «den lidderlige skurken», «det bomsikre eksperimentet» og «sine nyeste, uhumske planer» får meg likevel til å stusse. Eller hva med en passasje som dette:

Som om han ble tatt på fersk gjerning, tar den andre seg til de usannsynlig store blomkålørene, prøver å glatte dem ned mens han lar de tannløse gommene glimte til.

Her reagerer jeg særlig på det jeg oppfatter som lite idiomatiske uttrykk: «glatte dem ned» (allerede «glatte dem til» ville vært noe bedre) og det å la gommene «glimte til» – senere i verket er det også en sigarettglo som «glimter til». Men er ikke å «glimte til» bedre brukt i overført betydning? Bare «glimte» ville vært bedre, eller «glinse» om gommene, og «gløde» om sigarettgloen. Det er selvsagt flisespikkeri å henge seg opp i disse enkeltvalgene. Det er bagateller, men de gjør at jeg blir i tvil om jeg helt kan stole på valgene oversetteren gjør i allmennhet. Og det er noe med denne formen for avansert litteratur som tilsier at hele oversettelsen må være uhyre presis, ellers blir det mer fjernt enn interessant. Det er kort sagt en utakknemlig oppgave å skulle oversette en forfatter av Krasznahorkais støpning.

«En moderne klassiker» het det i Sunday Telegraph om Satantango. Krasznahorkais engelske oversetter, George Szirtes, er en helt særegen språkbegavelse. Vi har ikke mange tilsvarende i Norge. Å kreve at den norske oversetteren Kari Kemény skal få til noe som er helt på høyde med Szirtes’ oversettelser, er kanskje for mye å forlange. Det skal også sies at Kemény treffer blink (eller skal vi si «glimter til»?) et par steder. Ikke minst synes jeg adjektivet «gjeddegrå», i omtalen av den «gjeddegrå regnfrakken» til det gåtefulle maktmennesket Irimiás, er minneverdig.

 

Djevel eller politi

Satantango har en epigraf, et kort innledende sitat: «Jeg vil allikevel heller vente.» Det er signert F. K., som står for Franz Kafka, og hentet fra hans roman Slottet. Det er definitivt noe ved Satantango som minner om Slottet, den håpløse ventingen, den stadige fornemmelsen av at makten er utilgjengelig, av at alt er toppstyrt – men hvem eller hva befinner seg på toppen, og hva er egentlig dette å «styre» og «bli styrt»? Begge verkene avtvinger slike spørsmål. Men der Kafka, tross sitt rykte, er en stor humorist og parodiker, er Krasznahorkai mer gjennomført dyster og svartsynt.

László Krasznahorkai. Foto: Szilágyi Lenke / Wikimedia Commons.

Handlingen i Satantango er lagt til et postapokalyptisk landskap, det såkalte feltet. Noen ytterst få geografiske indikasjoner, samt bruken av forinter, indikerer at vi befinner oss i Ungarn. Blant «feltbeboerne» finner vi en rekke skikkelser, som bonden Futaki, Kráner, doktoren, skolebestyreren og den promiskuøse fru Schmidt. Første tredjedel av verket går i hovedsak med på å presentere disse personene, uten at vi kan sies å komme dem inn på livet. De blir ikke «levende beskrevet», men snarere harselert over som ensporede, uflidde og illeluktende. Eller som det heter i fru Halics’ indre monolog: «Disse elendige trynene. En skam at jeg er her. Overalt, selv fra veggene, denne uutholdelige stanken. Hvordan kom jeg hit? For noe lort. For et møkkasted. For noen råtne stinkdyr.»

Sentralt i handlingen er nyheten om at to menn, Irimiás og Petrina, skal vende tilbake til feltet, til tross for at alle der har trodd at de er døde. Petrina kaller Irimiás «min gode venn, mester, redningsmann, begravelsesagent og morder». Flere kritikere har antydet at Irimiás er djevelen selv. Det samme blir foreslått i den korte baksideteksten på det norske bokomslaget. Det forekommer meg å være en overtolkning. Rett nok henviser Irimiás til «det oppdraget Gud har gitt meg», og slik sett kan man kanskje forestille seg ham som en faustisk Mefistofeles, men romanen gir ikke særlig mange flere indikasjoner i den retning. Mye forblir uklart i denne romanen, og slik skal det vel være. Klart er det imidlertid at Irimiás på en eller annen måte arbeider for det hemmelige politiet.

 

Predikant eller massemorder

Lenge er beretningen ganske stillestående. Som nevnt var jeg en stund avventende og skeptisk til kvaliteten på romanen, men jeg snudde underveis. Det som særlig fikk meg til å vende om, var beskrivelsen av den mentalt tilbakestående ungjenta Erzsi, kalt Estike, og den tyranniske broren hennes Sándor, kalt Sanyi. Estike ender opp med å torturere en katt, trolig uten å forstå noe særlig av det hun gjør. Det er som om hakkeloven vinner fram på den måten. Det er hjerteskjærende. Likeledes gripende er Estikes død. «Selvmyrdet av samfunnet» er jeg fristet til å si, med Antonin Artaud.

I mellomtiden har feltbeboerne samlet seg på den lokale kroa for å vente på Irimiás og Petrina. Der ender de opp i en dans, som også er blant bokas mest minneverdige partier. Bokas tittel har utvilsomt med denne dansen å gjøre, men spiller nok like mye på selve strukturen til verket som helhet. Romanen er strukturert som en dans, fram og tilbake: Første del består av seks kapitler, kronologisk ordnet, før det så vender om og vi får seks kapitler i omvendt kronologi. Det er vellykket og elegant gjort.

Da Petrina og Irimiás omsider kommer til kroa, forteller sistnevnte at han ikke var sikker på finne noen av feltbeboerne der – «ja vi var til og med i tvil om det overhodet var en åpen kro her». Han refererer til feltbeboerne som sine venner, men på en hoverende måte: «Og Dere, mine venner, subber rundt her i denne fordervelsen, langt fra det som er selve Livet.»

Futaki sier at Irimiás har «forandret seg veldig». Kráner istemmer: «Han var jo en enkel mann, som oss, han sa det han hadde på hjertet, bare at han var litt skarpere. Og nå? Som en kakse, en som er blitt skikkelig stor på det!»

I gjengivelsen av Irimiás’ taler til folket later oversettelsen til å finne sin form: Han framstår som en suspekt blanding av predikant og politiker. Slik må det være ment. De mange flosklene blir bare avbrutt av stadige pauser. Det er ikke vanskelig å ane en kritisk brodd mot moderne byråkratisert politikk hos Irimiás:

Altså penger, mine damer og herrer … for uten en øre, ikke sant, ligger saken død … leien … kontraktutgiftene … rekonstruksjonen … investeringen … det finnes såkalte kapitalkrav til produksjonen, skjønner Dere … men dette er litt komplisert, det ville være synd å gå nærmere inn på dette, mine venner …

Hvis Irimiás ikke er djevelen i bokstavelig forstand, er han det kanskje i overført betydning? Eller er han bare en simpel skurk? Selv sier han at planen er å grunnlegge et nytt «mønsterbruk». Men det er lett å mistenke at han svindler til seg feltbeboernes penger ved å love dem en bedre framtid. I omslagsteksten heter det dertil at han «først utnytter bygdefolket på det groveste før han fører dem rett i døden». Jeg forstår hvorfor man velger å tolke verket slik, men det er neppe eneste mulige tolkning. La oss heller prise litteraturens evne til å åpne for flere tolkninger. Uansett hører neppe en slik tolkning av verket hjemme på bokas omslag.

 

Ferten av storhet

Den komplekse strukturen bidrar på grunnleggende måte til verkets flertydighet. Satantango er blant de bøkene som fortjener å bli lest en rekke ganger. Når man kommer til slutten er det unektelig fristende å lese hele boka på ny igjen umiddelbart, på jakt etter hentydninger man har gått glipp av. Noe slikt inviterer også verket til, ved at slutten er lik begynnelsen, bokstavelig talt: Nå framgår det at det er doktoren som skriver det som står i begynnelsen av boka. En svimlende mise en abyme.

En mulig grunn til at Krasznahorkai har fått så mye oppmerksomhet de siste årene, er at flere av hans tekster har blitt filmatisert av regissøren Béla Tarr. Det gjelder også Satantango (1994), så vel som Hesten fra Torino (2011), om Nietzsche, eller en episode fra Nietzsches liv, der han ser en hest bli pisket av sin eier, hvorpå han får sitt berømte sammenbrudd.

Sikkert er det at Krasznahorkai nå har fått så mye omtale fra betydelige smaksdommere at han bare vil bli mer og mer berømt i årene som kommer. Han har da også noen av den store forfatterens egenskaper. Man får lett den samme «ferten av storhet» man kan fornemme i møte med hans landsmann Péter Nádas og hans romantrilogi Parallelle historier.2 Se Espen Grønlie, «Historier uten kamera», Vinduet, Oslo, nr. 3 2012. Av disse to ungarske nobelpriskandidatene er det nok Krasznahorkai som en dag vil få prisen.

Det er noe storslagent, ikke minst over konstruksjonen, i et verk som Satantango, som bidrar til fascinasjonen og uhyggen det skaper. Jeg er ambivalent til verket, men vil ha mer. La oss håpe at Kari Kemény ikke lar seg avskrekke av mine kritiske funderinger her og lar seg overtale til å oversette mer av Krasznahorkai. Kanskje vil forlaget til og med spandere på seg en ekstra runde med språkvask.

© norske LMD
László Krasznahorkai, Satantango, oversatt av Kari Kemény, Cappelen Damm, Oslo, 2016.

Espen Grønlie er kritiker.

Fotnoter   [ + ]