Norges mest internasjonale avis

Latin-Amerika /

Trump i USAs bakgård


Vil Trump videreføre USAs tradisjonelle politikk i Latin-Amerika? Et forsøk på å reversere denne vil møte stor motstand fra USAs næringsliv.
Av

«Trump.» De fleste ble overrasket av svaret til Ecuadors president Rafael Correa på spørsmålet om hvilken kandidat som ville være best for Latin-Amerika. Men hadde ikke valgvinneren rakket ned på latinamerikanske innvandrere, lovet å bygge en mur langs grensen til Mexico for å holde «voldtektsmenn og narkosmuglere» ute, snakket om å kjempe mot «undertrykkelsen» i Venezuela og å reversere Obamas diplomatiske åpning mot Cuba? «Vi har en amerikansk regjering som ikke har endret politikken sin særlig og praktisk talt gjort det samme som alltid,» svarte Correa. Men ville det bli noen endring med Trump? Trump «er så ubehøvlet at han vil skape en reaksjon i Latin-Amerika som vil gi mer støtte til progressive regjeringer» (Telesur, 29. juli 2016).

Den latinamerikanske dreieboka som Trump snart vil få i fanget, bygger på brede strategiske målsetninger som det amerikanske utenriksdepartementet omtaler som «velstand», «sikkerhet» og «demokrati og styresett». Alle peker i samme retning.

I praksis innebærer målsetningen om «velstand» at USA inngår så mange såkalte frihandelsavtaler som mulig med vennligsinnede regjeringer i regionen. Obama plukket opp stafettpinnen etter George W. Bush og fikk Kongressen til å godkjenne frihandelsavtalene Bush hadde framforhandlet med Panama og Colombia, på tross av drap på kolombianske fagforeningsaktivister og kraftig motstand fra de fleste av partifellene sine.

En annen målsetning innen «velstand» er nyliberale reformer – innstramminger, avregulering, lavere tollsatser og markedsliberalisering. De siste femten årene har det blitt stadig vanskeligere for USA å presse fram slike reformer. Mye fordi landene har klart å rive seg løs fra IMF og en økonomisk tenkning som ga lavere vekst og økt fattigdom på 1980- og 1990-tallet. Men Obama-administrasjonen har klart å bruke bistand til fattigere land til å presse gjennom markedsreformer skreddersydd for multinasjonale investorer. Blant annet støttet utenriksdepartementet i 2014 planen The Alliance for Prosperity i El Salvador, Guatemala og Honduras – en utviklingsplan formet for multinasjonale selskaper som bygget videre på Bush-tidens Plan Puebla Panamá.

 

Ubeleilige venstrebevegelser

Obamas sikkerhetsstrategi har vært forankret i de forrige administrasjonenes militariserte planer for å bekjempe narkokarteller og opprørsbevegelser. Bill Clinton (1993–2000) og George W. Bush (2001–2008) brukte mange milliarder dollar på sikkerhetsbistand gjennom Plan Colombia og støttet store militæroffensiver som førte til tap av flere tusen sivile liv og fordrev mange millioner uten at det hadde noen stor innvirkning på kokainproduksjonen. Plan Colombia ble videreført under Obama og fungerte som en modell for lignende programmer i Mexico (Mérida Initiative) og Sentral-Amerika (Central America Regional Security Initiative). Disse hadde alle lignende resultat: En enestående voldsbølge som ikke bare rammet antatte kriminelle, men også mange uskyldige sivile og lokale samfunnsaktivister, spesielt i Honduras, som får stor sikkerhetsbistand fra USA.

«Demokrati og styresett»-agendaen blir presentert som apolitisk og offisielt rettet mot institusjonsbygging og å styrke rettsstaten. Den lekkede diplomatkorrespondansen WikiLeaks publiserte i 2010 og 2011 viser snarere at amerikanske diplomater bruker velkjente metoder for å undergrave, innfiltrere eller å fjerne ubeleilige venstrebevegelser, spesielt de som antas å stå nær Venezuelas avdøde president Hugo Chávez.1 WikiLeaks, The WikiLeaks Files: The World According to US Empire, Verso, London, 2016.

 

Obama-suksess

Andre amerikanske anstrengelser for å svekke den latinamerikanske venstresiden har skjedd i fullt dagslys. 28. juni 2009 ble Honduras’ president Manuel Zelaya, som hadde tette bånd til Venezuela, styrtet av militæret. Daværende utenriksminister Hillary Clinton nektet for at det var et statskupp, siden det ville ført til at USA måtte stanse det meste av sin bistand. Washingtons manøvrer, som bidro til at kuppet lyktes, vekket et stort sinne i hele regionen,2 Se Alexander Main, «’A new chapter of engagement’: Obama and the Honduran coup», NACLA Reports on the Americas, New York, januar 2010. men forhindret ikke USA fra å støtte de påfølgende høyreregjeringene i Honduras.

Siden 2010 har økonomisk nedgang svekket Latin-Amerika og gitt Bush/Obama-agendaen vind i seilene. USAs foretrukne skyteskive, Venezuela, er inne i en langvarig økonomisk og politisk krise som hindrer landet i å spille en større rolle i regionen. Etter Chávez’ død i 2013 brukte USA alle tilgjengelige midler – tidvis dialog, tidvis forsøk på destabilisering med sin støtte til visse deler av opposisjonen.3 Se Alexander Main, «Våren som aldri var», Le Monde diplomatique, april 2014 Mens den amerikanske administrasjonen fortsatte sin åpning mot Cuba, strammet den til sanksjonene mot Venezuela i 2014.

Etter tolv år med venstreorienterte regjeringer har både Argentina og Brasil dreid til høyre. Obama-administrasjonen støttet begge maktskiftene. De innførte et ødeleggende forbud mot multilaterale lån til Cristina Kirchners regjering (som raskt ble fjernet etter at Mauricio Macri vant valget i 2015) og ga diplomatisk støtte til Brasils overgangsregjering mens riksrettssaken mot Dilma Rousseff pågikk.4 Se Laurent Delcourt, «Falsk vår i Brasil», Le Monde diplomatique, mai 2016Det politiske panoramaet har endret seg betraktelig siden Obama flyttet inn i Det hvite hus. For åtte år siden styrte venstresiden det meste av regionen og våget å hevde sin uavhengighet. Når han nå forlater Det hvite hus kan Obama vise til flere utenrikspolitiske suksesser i Latin-Amerika for å veie opp for sine mange nederlag i Midtøsten og Øst-Europa. I Honduras, Paraguay, Argentina og Brasil har venstreregjeringer falt og USA har gjenvunnet en betydelig del av sin tidligere innflytelse i regionen.

 

Motstand og militarisering

Å spå hva Trump vil gjøre er en nær sagt umulig oppgave. Helt siden starten av valgkampen har han vist seg å være en flyktig, lunefull demagog. Samtidig angir hans regjeringsutnevnelser noen mulige retninger for utenrikspolitikken. To tendenser skiller seg ut: en ytterligere militarisering av amerikansk utenrikspolitikk og en besettelse av forestilte trusler fra Iran og «radikal islam». Begge disse kan få alvorlige konsekvenser for Latin-Amerika.

Selv om Trump i valgkampen kritiserte den amerikanske trangen til å blande seg inn over alt i verden og rakket ned på militærledere for ikke å gjøre jobben sin, har han utnevnt flere tidligere militærfolk til nøkkelstillinger i sikkerhetsapparatet enn noen annen president siden andre verdenskrig. Han har blant annet utpekt de pensjonerte generalene James «Mad Dog» Mattis og Michael T. Flynn til forsvarsminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver. Begge skal visstnok ha blitt sparket av Obama for deres ekstreme syn på Iran og «radikal islam». Da Mattis ble spurt om den største trusselen mot USA, svarte han: «Iran, Iran, Iran»5 Mark Perry, «James Mattis’ 33-year grudge against Iran», Politico Magazine, New York, 4. desember 2016 og antydet at regimet i Teheran støttet IS.

John Kelly, tidligere leder for USAs sørkommando, vil få ansvaret for innenrikssikkerhet. Han har advart Senatets forsvarskomité om at Iran og «radikale islamske grupper» utnytter «den finansielle og operasjonelle overlappingen mellom organisert kriminalitet og terroristnettverk i regionen». Andre tilhengere av denne teorien inkluderer Yleem Poblete, tidligere stabssjef for utenrikskomiteen i Representantenes hus, og tidligere formann for komiteen, Ileana Ros-Lehtinen, som sto bak loven Countering Iran in the Western Hemisphere Act i 2012.

Disse ideene har holdt seg i utkanten under Obama, men kan nå komme til å forme USAs politikk i regionen. Kampen mot venstreregjeringer kan bli legitimert med påståtte forbindelser til Iran, og sikkerhetsprogrammene kan få mer midler til å bekjempe «terroristinfiltrasjon» av organisert kriminalitet. Det er usannsynlig at den nye administrasjonen vil forkaste sine forgjengeres målsetninger innen «sikkerhet og demokrati»: Plan Colombia-modellen kan snarere bli utvidet til andre regioner, som grenseområdet mellom Argentina, Brasil og Paraguay.

Selv i den utenkelige situasjonen der Trumps utenriksminister går imot en hemningsløs militarisering av USAs politikk i Latin-Amerika, vil det bli møtt med motstand fra utenriksbyråkratiet som har blitt stadig mer militarisert (spesielt med det velfinansierte Bureau of International Narcotics and Law Enforcement Affairs). Motstand vil også komme fra det militærindustrielle komplekset, som vil bli representert på høyeste nivå i den kommende administrasjonen.

 

Kinesisk konkurranse

Hva med Cuba? Ethvert forsøk på å reversere Obamas diplomatiske oppmykning vil møte motstand fra store deler av USAs næringsliv, som utålmodig venter på å erobre et nytt marked. Trump er klar på at han ikke vil gjøre livet vanskelig for næringslivet. Men utover å plukke opp tråden fra Obama, kan han også føre en mer aggressiv demokratifremming og bruke lyssky metoder for å destabilisere den kubanske regjeringen. Dette forutsetter at den ubehøvlede stilen Correa beskrev ikke gir latinamerikanske regjeringer en ny grunn til å overvinne sine ideologiske uenigheter og følge en uavhengig vei.

Andre faktorer distanserer USA ytterligere fra regionen. Hvis Trump følger opp sitt løfte om å reforhandle handelsavtaler og innføre toll på visse varer for å dempe konkurransen fra latinamerikansk industri, vil han gjøre mer enn Chávez, Correa og Evo Morales i Bolivia noensinne klarte, nemlig å motvirke frihandel og amerikanske selskapers grep om regionen. Men Trump vil sannsynligvis møte intens motstand fra USAs økonomiske elite, som han allerede har hentet en rekke regjeringsmedlemmer fra, inkludert til utenriksdepartementet, og som er godt representert i Kongressen.

Utover disse spørsmålene er Kina den største trusselen mot amerikansk hegemoni i regionen. Den enorme veksten i kinesiske investeringer, handel og lån har erodert USAs økonomiske makt i mange latinamerikanske land. Handelen mellom Kina og Latin-Amerika økte fra rundt 13 milliarder dollar i 2000 til 262 milliarder i 2013, og har gjort Kina til regionens nest største eksportmarked. Kinesiske investeringer reiser samme sosiale og miljømessige problemstillinger som amerikanske investeringer, men kommer vanligvis ikke med innenrikspolitiske betingelser. Kinas økonomiske ekspansjon har vært en velsignelse for Latin-Amerikas venstreregjeringer og gitt rom for modig sosialpolitikk. Mellom 2002 og 2014 sank fattigdommen i Latin-Amerika fra 44 prosent til 28 prosent etter å ha økt i de 22 årene forut.

Selv om Kinas nylige økonomiske oppbremsing har hatt negativ innvirkning på en rekke latinamerikanske økonomier, oppfører Kina seg stadig mer økonomisk og politisk selvsikker i regionen. Trumps kritikk av frihandelsavtalen Trans-Pacific Partnership (TPP) gir utsikter til økt kinesisk handel og investeringer, noe Kinas president Xi Jinping gjorde klart under et besøk i Chile, Ecuador og Peru i november. Stilt overfor en uforutsigbar og potensielt mer fiendtlig amerikansk administrasjon som vil forsøke å motarbeide Kinas innflytelse i Øst-Asia, er Xis annonsering av en «ny æra i relasjonen med Latin-Amerika»6 Matt Ferchen, «What’s new about Xi’s ‘new era’ of China-Latin America Relations?», 26. november 2016, www.thediplomat.com. et tegn på en strategisk ambisjon om å utvide handelen og de diplomatiske relasjonene i USAs bakgård.

Oversatt av redaksjonen

Alexander Main er førsteamanuensis i internasjonal politikk ved Centre for Economic and Policy Research (CEPR), Washington DC.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Latin-Amerika

Temers autoritære tendenser

Temer-regjeringens politiske endringer er ensbetydende med en skrinlegging av den brasilianske velferdsstaten.

Chavister i villrede

Varemangel har kastet Venezuela ut i økonomisk kaos. Inflasjonen er på 700

prov

0 kr 0
Gå til Toppen