Litteratur Utopisme

Håpet i nåtidens framtid


Frederic Jamesons siste bok An American Utopia er en øvelse i det umuliges kunst: å forfatte en troverdig utopi med utgangspunkt i dagens amerikanske samfunn, og med det Vesten og den kapitalistiske verdensorden.
Av

Framtiden er for den enkelte en horisont for handling og et eksistensielt rom, der vi både blir tvunget og lokket til å forholde oss til det uforutsigbare som ligger foran oss. Som kollektiv forestilling var framtiden i eldre tider formidlet av orakler og sannsigere – men det som ble forutsagt var alltid noens framtid: en by, et rike eller et folk. Forestillingene om menneskehetens framtid dukker kanskje først opp med profetiske religioner som projiserer frelse eller også fortapelse inn i en felles skjebne. Først i opplysningstiden får menneskenes felles framtid en sekulær form med tanken om framskritt og en endelig harmonisering av samfunnet. Om fortolkningen av fortiden til tider kan være preget av ideologi, så er forestillingene om framtiden nesten helt og holdent en ideologisk konstruksjon.

Den marxistiske teoretikeren Frederic Jameson har i tidligere bøker gått dypt inn i framtiden som ideologisk forestilling og symptom. I sin siste bok, gitt ut som et essay, supplert med kommenterende tekster fra andre tenkere, presenterer han sin egen utopi i form av en slags teoretisk fantasi. Dermed tar han skrittet fra å være kritiker til å komme med konstruktive, men samtidig ville og nesten utenkelige løsninger på det han ser som samfunnets onder.

Grunnideen i Jamesons framtidsvisjon er en form for allmenn verneplikt forent med borgerlønn, ikke ulikt samfunnet som Thomas More beskrev i Utopia i 1516. More lot beboerne i sitt harmoniske øysamfunn bytte hus med jevne mellomrom, og alle dører stå åpne for å løse opp i følelser som eietrang og misunnelse. Tilsvarende tillater Jameson seg fullstendig surrealistiske ideer, slik som å la befolkningen i New York og Shanghai bytte plass. Realismen og troverdigheten kan variere, men de konkrete utopiske forslagene er kanskje den minst betydelige delen av Jamesons An American Utopia. Langt viktigere er begrunnelsene for at en utopisk tenkning er viktig i vår tid.

 

Strukturell framtidskrise

Jamesons utopi er ment som en kur for det vi kunne kalle en framtidskrise. Innledningsvis beskriver han hvordan ulike typer desillusjon har lagt seg oppå hverandre og gjort det vanskelig, ja, tilsynelatende umulig å forestille seg et radikalt annerledes samfunn. Denne framtidskrisen sammenfaller langt på vei med venstresidens krise under hegemoniet til det som ofte kalles nyliberalisme. Her har Margaret Thatchers to mest illevarslende utsagn – det berømte «Det finnes ikke noe alternativ» og det mindre kjente, men enda mer skjellsettende «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn» – blitt selvbekreftende dogmer.

Samtidig er det all grunn til å se framtidskrisen som et bredere fenomen. Som Ernst Bloch forsøkte å vise i sitt store verk om utopisme, Das Prinzip Hoffnung (Håpets prinsipp, 1954), er behovet for å projisere håp om lykkelige tilstander inn i framtiden et grunnleggende trekk ved mennesket. Mennesket er et «utopisk dyr», for å sitere en annen av samtidens utopi-teoretikere, Miguel Abensour. Selv om evnen til å håpe er en menneskelig konstant kan åpenbart håpet oppleve lavkonjunkturer.

Framtidshåpet er nede i en bølgedal, mener teoretikeren Franco «Bifo» Berardi i After the Future (2011), hvor han tar utgangspunkt i punkbevegelsens «no future» og viser hvordan den mørke desperasjonen som også innhentet de italienske anarkistene, hadde sine røtter i keynesianismens nederlag på begynnelsen av 1970-tallet. De dypere røttene til framtidskrisen finner han i nederlaget til selve framskrittstanken. På begynnelsen av forrige århundre forente den italienske futurismen en hemningsløs begeistring for teknologi med et robust framtidshåp – en framtidsoptimisme som både demokrater, liberalister, kommunister og fascister delte. Om årsakene til at denne framtidstroen har brutt sammen er komplekse, nøler ikke Berardi med å tale på alles vegne når han slår fast at «framtiden er over». Selvsagt er dette en spissformulering – for «det vil alltid være en tid etter nåtiden», men poenget er at «vi forventer ikke lenger at den vil oppfylle nåtidens løfter».

I Die Schrecklichen Kinder der Neuzeit (2014) oppsummerer Peter Sloterdijk situasjonen i et lakonisk bilde: «Vi har ennå knapt fattet i hvilken grad ’framtiden’ som man alle steder griper etter for hjelp, har forvandlet seg til et deponi for illusjonsavfall fra en overutfordret samtid.»1 Peter Sloterdijk, Die Schrecklichen Kinder der Neuzeit – Über das anti-genealogische Experiment der Moderne, Suhrkamp Verlag 2014. Han etterlyser en nyfatning av «håpets prinsipp», noe den unge italienske filosofen Diego Fusaro kan sies å forsøke i sin bok Il Futuro è Nostro (2016). Gjennom en grundig revidering av marxistiske og eksistensielle innsikter argumenterer han for at vi må forstå hvilke prosesser og forestillinger som har tatt framtiden fra oss før vi kan vinne den tilbake.

I likhet med Jameson påpeker også disse andre tidsdiagnostikerne at framtidskrisen må forstås som noe mer enn en allmenn nedtrykthet eller pessimisme. Tidens stemning er et symptom på mer strukturelle problemer, på en logikk som utfolder seg mellom den enkelte, samfunnet og tiden. Inspirert av Ernst Bloch kunne vi kalle det for håpets logikk.

 

Historiens traumer og fantasier

Jameson har tidligere undersøkt forholdet mellom håpet og tiden i Archaeologies of the Future (2005). Her finleser han fortidige og ofte daterte framtidsfantasier som et symptom på hva som foregår i det politisk ubevisste. Undertittelen – The Desire called Utopia and Other Science-Fictions – henviser delvis til Bloch, som så utopiene som en form for dagdrømmer. For Freud var forbindelsen mellom dagdrømmer og begjæret den samme som i nattens drømmer: De er psykens forsøk på å tilfredsstille begjær og ønsker som ikke har blitt tilfredsstilt i den virkelige verden. Hvis du er forelsket i noen du ikke kan få, vil drømmen tre til som en kompensasjon: I fantasien får du den du lengter etter i armene. Er du tilstrekkelig traumatisert av realitetsprinsippet vil rivaler, forsinkede tog eller andre hindringer snike seg inn i drømmen. Uansett får begjæret et delvis utløp idet lengselen kommer til uttrykk.

Dynamikken mellom begjær og fantasier viser seg også i utopiene. All urettferdighet og ufrihet, all brutalitet og uskjønnhet samfunnet påfører oss kan tenkes bort i visjoner av en bedre verden. Men selv i utopien må vi gi plass for alle mulige komplikasjoner fra realitetsprinsippet, med mindre vi har å gjøre med et parodisk slaraffenland der stekte griser flyr gjennom luften. Bloch ville her innvende at dagdrømmene er langt mer bevisste og konstruktive enn nattens drømmer: Langt fra å være kompenserende fantasier, er de den enkeltes streben etter å gi form til lengselen etter en bedre verden. En full plan for et fullkomment samfunn er uansett ikke det som kjennetegner utopia, mener Jameson. Utopien er først og fremst kjennetegnet av negativitet – av alt det som tenkes bort.

Her ligger også problemet med utopier i vår tid: Det virker som om vi ikke er i stand til å tenke bort særlig mye i det hele tatt. Samfunnet framstår som altfor komplisert og sammenfiltret, for veletablert og samtidig for ukontrollerbart og uforbederlig. Den eneste måten vi kan tenke bort den rådende orden på er i form av en katastrofe. Thatchers utsagn «Det finnes ikke noe alternativ» blir ikke bare alles skjebne, men rammer også den forestillingsevnen som skulle gi kompensasjon til alle de som lider under dagens samfunnsorden. Diego Fusaro beskriver det slik: Der Marx inspirerte generasjoner av revolusjonære under devisen «filosofien har bare fortolket verden på ulike måter, poenget er å forandre den», er holdningen i dag snarere «verden kan ikke forandres, bare beskrives på ulike måter».2 Karl Marx, Teser om Feuerbach (orig. 1845, ellevte tese). Vi lever i en tid som har latt seg overmanne av realitetsprinsippet. Slik blir selve framtiden invadert av håpløse omstendigheter og uløselige problemer. Nøkkelen til å komme ut av denne situasjonen er å forstå at «realitetene» som blokkerer veien er forestilte og foranderlige realiteter.

 

Daterte dystopier

Jameson starter sin amerikanske utopi med å påpeke at produksjonen av utopier er minkende. Motsatt produserer underholdningsindustrien en endeløs rekke av dystopier. Fellesnevneren er teknologi som er kommet ut av kontroll og et samfunn som har kollapset og trukket naturen med seg i fallet. De mørke fantasiene samfunnet projiserer framfor seg glir sammen i et dystert panorama, som uunngåelig virker tilbake på oss.

Dystopiene blir til en form for anti-utopisme, hevder Jameson. Han mener neppe at de dermed er verdiløse eller skadelige, de fleste dystopier er åpenbart ment som samfunnskritikk. I beste fall er de en form for profetiske varsler som kan avverge sin egen oppfyllelse. Orwells 1984 er en vedvarende inspirasjon for de som motarbeider overvåkning og propaganda. Terminator-filmene, som Jameson gir en nokså uforbeholden anerkjennelse, er en selvsagt referanse for mange av de som i disse dager advarer mot ikke bare militære roboter, men også farlige former for kunstig intelligens og «perfekte systemer».

Den anti-utopiske skepsisen til ethvert «perfekt system» blir til et kulturelt problem når den undergraver troen på enhver forbedring. Frykten for det perfekte system uttrykker, ifølge Jameson, en «skrekk for det kollektive livet som sådant, den eksistensielle frykten for å miste individualiteten og gå opp i en større kollektiv livsform». Samtidig tar Jameson utgangspunkt i dystopier som allerede virker litt daterte: Hører ikke frykten for totalstaten til i etterkrigstiden? Er ikke dystopien i vår tid snarere fraværet av et samfunn? Thatcherismens samfunnsbenektelse blir trukket ut i sin ytterste, fantastiske konsekvens i kannibalistiske zombie-apokalypser der Hobbes’ naturtilstand endelig manifesterer seg – ikke ved historiens begynnelse, men ved enden. Noe lignende finner vi i serier som Westworld og Black Mirror, med sine variasjoner over en framtidig menneskehet blottet for solidaritet og empati, lukket inne i en angstfylt selvtilstrekkelighet med digitale proteser og teknologier som kompenserer for et forvitret samfunnsliv.

Jameson er uansett på sporet når han sier at vi må arbeide for å gjenopprette ikke bare troen på det kollektive, men å lade fellesskapet med en slags eksaltert frihetsfølelse: «All kollektiv handling, alle kollektive prosjekter, burde ha noe av konspirasjonens overskridende oppildnethet.»

 

Dobbel makt som en tredje vei

I motsetning til klassiske litterære utopier i tradisjonen fra Thomas More er Jamesons An American Utopia en mellomting mellom kritisk teori, en sosial fantasi og et utkast til et politisk program. Til forskjell fra vanlige utopier som plasserer idealsamfunnet fjernt i tid og rom – på en fjern øy eller en fjern framtid – rykker Jameson de utopiske fantasiene inn i en nesten sjokkerende nærhet til dagens amerikanske samfunn. Dermed blir det vanskelig å unnvike spørsmålet om hvordan de utopiske fantasiene skulle kunne realiseres. Han påpeker at innen den mer håndfaste politiske tenkningen byr det seg fram to klassiske midler for endring: revolusjon og reform.

For Jameson er det innlysende at revolusjonen har mistet sin troverdighet – og dessuten at mulighetene for sosialistiske reformer i det store og hele er på retrett. Dermed foreslår Jameson en tredje vei: dobbel makt. Begrepet stammer fra Lenin, som brukte det til å beskrive sameksistensen av en provisorisk regjering og et forbund mellom arbeidere og soldater etter revolusjonen i 1917. Hos Jameson er tanken at vi i stedet for revolusjon eller reform kan danne et samfunn i samfunnet, som kan ta over det arbeidet staten og politikken tradisjonelt har hatt. Denne alternative strukturen kan vokse og til sist overta samfunnsstyringen. Mange alternative samfunn har sett seg selv som eksperimentelle enklaver. Jameson nevner også organisasjoner som Black Panthers på 1960-tallet som organiserte skolelunsj, utdanning og helsetilbud. Selv mafiaen fungerer til tider som en form for dobbel makt, om enn ikke på en forbilledlig måte.

Etter å ha vurdert ulike kandidater for en slik dobbel makt, som helsevesenet eller religiøse institusjoner, er Jamesons uhørte trekk å foreslå hæren som ryggraden i det nye samfunnet. Hæren er allerede en institusjon som organiserer utdanning, helsepleie, forskning og forvaltning. Den allmenne verneplikten Jameson foreslår er vel å merke ikke en krigstjeneste, men snarere en slags permanent siviltjeneste forent med borgerlønn.

 

Framtidsfantasi for kulturarkeologer

Jamesons utopiske forslag er til tider fortvilet abstrakt og andre steder forvirrende konkret. Det er helt klart ment som en form for utopisk terapi, en øvelse i å tenke radikale alternativer. Likevel gjenstår det problemet at det ved første blikk virker både naivt og hovmodig å drømme på vegne av fellesskapet. Historien har vist at politiske drømmer på sitt verste blir realisert som surrealistiske mareritt. De sprikende ideene om hvordan samfunnet ideelt sett skal innrettes synes å tale mot en kollektiv utopi.

Løsningen i Jamesons utopi er å skille skarpt mellom basis og overbygning. Verneplikten sørger for at alle bidrar i produksjonen, basisen. Når overbygningen er frigjort fra funksjonen den har ifølge marx-istisk analyse, nemlig å rettferdiggjøre og opprettholde maktforhold i samfunnets basis, kan overbygningen fristilles som et rom for individuell utfoldelse og et mylder av gruppedannelser.

I pliktarbeidet Jameson forestiller seg, blir enhver kastet sammen med alle mulige ulike mennesker. Til tross for at hæren slik vi kjenner den er strengt hierarkisk, fungerer den sammenlignet med resten av samfunnet som et klasseløst samfunn, argumenterer Jameson. Men arbeidet i den utopiske folkehæren varer bare noen få timer av dagen. Resten av tiden kan folk være alene eller klumpe seg sammen i ulike grupper og krangle så mye de vil. Noen vil velge et stabilt liv, andre vil leve nomadisk. Noen vil identifisere seg dypt med sine «infrastrukturelle oppgaver» og holde seg til én jobb, andre vil lære flere ulike yrker og slik befris fra noe av monotonien i den moderne arbeidsdelingen.

Ideelt sett vil Jameson også beholde et stort virkeområde for innovatører og eksperimentatorer, som vil motiveres ut fra sosial anseelse og virketrang snarere enn store fortjenester. Jamesons samfunn er unifomert, men bare tre–fire timer om dagen. Resten av tiden er det et fargerikt mylder som til forveksling ligner dagens samfunn.

Mylderet må sees som en innrømmelse av at de tidligmoderne drømmene om det universelle har sin begrensning – og at det i dag er vanskelig å tenke oss et ensrettet samfunn som et lykkelig sted. Jameson påpeker at utopiske forestillinger er et ingenmannsland der nøkterne overveielser av dagens situasjon og revolusjonære strategier raskt viker for personlige og private visjoner. Dette poenget gir leseren litt ekstra velvilje overfor Jamesons egen utopi. Til tider virker den universelle hæren som en nostalgisk relansering av utdaterte sosialistiske fantasier: et hyperkollektivt liv i arbeidsoverall. I verste fall kunne det virke som han lanserer nok en framtidsfantasi for kulturarkeologer.

 

Kan vi forestille oss framtiden?

Få, om noen, har siden Bloch gitt den utopiske tenkningen en så grundig og engasjert behandling som Frederic Jameson. Det er vanskelig å finne innvendinger som han selv ikke allerede har overveid. Det er fristende å vise til et spørsmål fra Archaeologies of the Future: Kan vi forestille oss framtiden? Hans eget svar er strengt tatt nei. Men det er også derfor han i An American Utopia mobiliserer det umuliges kunst og skisser opp sin amerikanske utopi, for om den så er dømt til å feile både som program og forutsigelse, hjelper den oss til å komme i kontakt med håpet og forestillingen om framtiden.

«Vi burde […] bekymre oss for å miste framtiden, gjennom en produktiv frykt for å miste ikke bare framtiden, men ’futuriteten’, historisiteten selv, innen tidens eksistensielle dimensjon,»3 Sitatet er hentet fra kapitlet «The Future as Disruption» i Jamesons Archeologies of the Future, Verso, London / New York, 2005. sier Jameson og trekker inn en science-fiction-fortelling som illustrasjon, der tidsreisende fra framtiden minner menneskene i nåtiden om at valgene de tar kan avgjøre skjebnen til en hel planet. Det må en fiksjon til for å gjøre det synlig at framtiden ikke er en fiksjon. Framtiden kan fungere som et projeksjonsrom for fantasier og et tilfluktsted, men framtiden er også noe som virkelig kommer til å utspille seg – der valgene våre kan få katastrofale konsekvenser.

Som både Walter Benjamin og E. M. Cioran har påpekt, er det et intimt forhold mellom utopien og katastrofen. For Cioran er fantasiene om både utopia og katastrofen båret av en lengsel etter å rømme fra uforløste spenninger i nåtiden. For Benjamin er utopien noe som vokser fram når katastrofen truer – når håpet selv blir en livsbetingelse. Dagens frykt for miljøkatastrofe og en verdenssituasjon i radikal ubalanse bringer kanskje også med seg en positiv mulighet. I motsetning til atomkrigens momentane katastrofeperspektiver åpner trusselen om en miljøkatastrofe et langstrakt framtidsrom der håpet også kan utfolde seg med geriljakrigens logikk: å ikke tape er en seier.

Håp og frykt er noe mer enn psykologiske tilstander, mente Ernst Bloch. De er strukturelle fenomener – et visst forhold mellom menneskets bevissthet, tiden og historien. Håpets logikk er forbundet med menneskets omgang med det mulige. Bloch bebreider filosofien og vitenskapen for å være besatt av det allerede eksisterende og for å være tilsvarende blind for det kommende og det mulige. Her er det ikke snakk om en blind eller blåøyd optimisme, som ifølge Bloch er en forveksling av det tenkelige og det mulige.

Poenget er snarere at det «reelt mulige» i seg selv er utenkelig. Det reelt mulige er noe som ligger i kim i nåtiden, men som forestillingsevnen ikke kan begripe eller framkalle i sin helhet. I en viss forstand er det reelt mulige et sett av mulige muligheter som langsomt avdekkes. Skulle noen ha betraktet de høyerestående apene for en million år siden, ville de knapt ha forestilt seg muligheten av språklig bevissthet, som i sin tur var mulighetsbetingelsen for hele menneskets sivilisasjon. IT-revolusjonen har gjort mulig et globalt nettverksamfunn som ikke engang de mest framsynte kunne forestille seg rekkevidden av på forhånd. Dermed kunne vi si som Nietzsche at «enhver ting er summen av sine virkninger» – og disse kan ikke begripes før de har utfoldet seg.

Blochs poeng er at menneskets utopiske streben ikke avhenger av de enkelte utopier eller av korrekte forutsigelser. Håpets prinsipp er snarere det å strekke seg mot framtiden som noe åpent og ukjent, som i den forstand også er løfterikt.

 

Historiens jokere

I Jamesons amerikanske utopi er to størrelser påfallende lite omtalt: klimaendringene og ny teknologi. Som en halv innrømmelse av at nettopp disse faktorene burde innta en avgjørende plass i enhver framtidsfantasi, nevner han innledningsvis at den klassiske utopiske litteraturen fikk sitt siste store bidrag med Ernest Callenbachs Ecotopia fra 1975: en miljøvennlig framtidsvisjon som i et kulturarkeologisk tilbakeblikk framstår som nok en antikvert forestilling – nettopp fordi den ikke forutså utviklingen i informasjonsteknologien. Forestillingen om at vi lever i et posthistorisk og dermed også framtidsløst samfunn, som til tross for stagnasjonen sleper seg videre gjennom årtiene, risikerer å fortone seg besynderlig i tilbakeblikk. Aldri har så mye forandret seg så fort.

Hva er framtiden i en presumptivt posthistorisk og dermed også postfuturistisk tid? Et mulig svar er at framtidens forestillingsrom fylles med «mindre fortellinger» og fiksjoner, frambudt mer som underholdning enn som framtidsmyter. En flom av nye dingser og forbedringer av gammel teknologi blir et substitutt for en virkelig positiv samfunnsutvikling. Samtidig overbyr futurologer og teknoprofeter hverandre i visjoner om morgendagens samfunn. I neste omgang blir den teknologiske innovasjonen til en ny «stor fortelling», der en aksellerert teknologiutvikling blir et videre skritt i evolusjonen. I tråd med Blochs utopiske forestillinger gjetter futurologer og entrepenører seg fram til de neste innovasjonene som forandrer alt, disruptive technologies.

Det tilbakevendende argumentet er at de teknologiske miraklene, hvor fantastiske de enn måtte synes, faktisk er mulige fordi utviklingen følger en ikke-lineær eksponentiell vekst. Det er symptomatisk at de mest optimistiske framtidsvisjonene i vår tid kommer nettopp fra entrepenører og «teknofilantroper» i Silicon Valley. Denne tankegangen blir kanskje best oppsummert i Peter Diamandis’ Abundance – The Future is Better Than You Think. Her blir Moores lov, om at kapasiteten til mikroprosessorer dobles annethvert år, gjort til et allment historisk prinsipp. Håpet er dermed at en radikalt bedre framtid ikke bare er på vei, men nærmer seg fortere og fortere. Argumentet er at mengden av frelsende innovasjoner er tiltagende, mens teknologikostnadene bare synker og synker.

Som et slående motstykke til slike optimistiske overslag, står de bratte kurvene som beskriver de globale storskala-problemene: ikke bare stigningen i CO2-utslipp, men et helt ensemble av urovekkende grafer over alt fra befolkningsvekst til temperaturøkning og forsuring av havet. Tiden etter andre verdenskrig omtales nå som «den store aksellerasjonen», en gallopperende endring der miljøpåvirkning og teknologiutvikling er tett sammenvevd. Science-fiction-forfatteren Kim Stanley Robinson, som er en av Jamesons faste sparringspartnere og har et eget bidrag i An American Utopia, har nylig argumentert for at klimaendringene ikke bare kan, men også vil føre til en drastisk omlegging av det politiske styret – og bringe fram en «postkapitalistisk» epoke.4 Kim Stanley Robinson, «How Climate Will Evolve Government and Society», foredrag holdt ved The Interval at Long Now, San Francisco, 10. mai 2016.

Det er all grunn til å anta at teknologisk innovasjon og klimaforstyrrelser er de to fenomenene som kommer til å avgjøre dette skjebneårhundret. Begge er radikalt uforutsigbare. Teknologioptimistene setter teknologiutviklingens eksponentialer opp mot miljøkrisens bratt stigende grafer i et skjebnesvangert kappløp. Mer enn noensinne fortoner forholdet mellom teknologien og naturen seg som relasjonen mellom «en kjempe i lenker og en tilslørt sfinx», som Bloch skriver.

 

Framtidens arbeid

Den teknologiske uforutsigbarheten gjentar seg også på samfunnsplanet. Det er betegnende at mens Jameson spekulerer seg fram til en nokså urealistisk omstrukturering av arbeidsforholdene, foregår det samtidig en eksplosiv endring av arbeidsmarkedet, drevet fram av kunstig intelligens. Mange snakker om en revolusjonerende endring i samfunnsøkonomien, der en allerede påbegynt epidemi av arbeidsledighet kan komme til å gjøre borgerlønn til den eneste løsningen. Noen overvurderer åpenbart effektene av kunstig intelligens, mens andre undervurderer dem. Uansett virker det sikkert at dette feltet er radikalt uberegnelig.

I slike tider, der framtiden er mer ugjennomsiktig og uforutsigbar enn noensinne, er det fortsatt mulig – og nødvendig – å tenke seg andre samfunnsformer enn vår egen. Jamesons lærdom er at det er bedre å forestille seg en utopi som ligger nært vårt eget samfunn og vår egen tid. Selv det at denne framtidsvisjonen mangler troverdighet kan gjøre den til en type konstruktiv kritikk som slår begge veier – den vil kunne forbedre utopiene og samtidig gjøre det klarere hva som er utilfredsstillende i samfunnet. For Bloch stiller det seg annerledes: Det utopiske håpet har bare i liten grad å gjøre med fiksjonene om en idealstat. Det dreier seg mer om å famle seg fram i feltet av det «reelt-mulige», det feltet av virkeligheten der det radikalt nye kan oppstå – der vi kan endre selve betingelsene for hva som er mulig og tenkelig: «Foregripelser, ønskebilder, former for håp som kan samles i begrepet: konstruksjon

«Framtiden» er en ideologisk konstruksjon, men i siste instans også en «realinnbilning» – en mental forestilling med konsekvenser i den virkelige verden. Et slikt grunnleggende forhold mellom håp og handling vitner om at mennesket alltid er mer enn enn summen av sine omstendigheter.

© norske LMD

Anders Dunker er litteraturviter.

(Visited 231 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]