Frankrike /

Illusjonen om en ny mann


Emmanuel Macron er intimt forbundet med president Hollandes økonomiske politikk, likevel hevder han at han står «utenfor systemet».
Av og

Den 17. mars 2015 er Emmanuel Macrons avtalebok full. Kl. 7.45 skal næringsministeren delta på et frokostmøte arrangert av tidsskriftet Politique internationale. Her snakker han for en samling direktører, diplomater og politikere. En time senere drar han til næringsdepartementet og åpner en konferanse om eksportsubsidier med toppbyråkrater og næringslivsledere, før han møter sosialistsenatorer for å drøfte sitt lovforslag «for vekst, sysselsetting og like økonomiske muligheter», mer kjent som Macron-loven, som vil gjøre det franske arbeidslivet mer «fleksibelt».

13.15 deltar han i en lunsjdebatt arrangert av tenketanken Cercle Turgot. Her blir han introdusert av daværende leder for tenketanken, bankdirektøren François Pérol: «Velkommen, Emmanuel. Du kommer rett fra senatet. Er det for mange paragrafer i lovforslaget ditt? Eller som man sa i gamle dager, for mange noter i Mozarts musikk?» Hyllesten er delvis rettet mot Pérol selv, for Macrons karriere ligner på Pérols. Legesønn, utdannet ved eliteskolen Ecole normale d’administration (ENA), en karriere i finanstilsynet, banken Rothschild og regjeringsapparatet. Ministeren begeistrer raskt pengegiverne, journalistene og lederne. Etter spørretimen i nasjonalforsamlingen venter en lang samtale med Pierre Gattaz, lederen for arbeidsgiverforeningen Medef. Så, siden det er St. Patricks dag, må han møte sitt irske motsvar, Richard Bruton.

Den 17. mars 2015 er en god oppsummering av karrieren til den franske presidentkandidaten: en rekke korte opptredener i maktkretser med stor vilje til å gjøre inntrykk uten å etterlate noen varige spor.

 

Ikke-partisk reformiver

Han kom ikke inn på den humanistiske eliteskolen Ecole normale superieure, og endte opp på statsvitenskapskolen Sciences Po. Her introduserte historikeren François Dosse ham i 1999 for filosofen Paul Ricœur, som trengte litt hjelp til å ferdigstille boka La Mémoire, l’Histoire, l’Oubli.1 Marc Endeweld, L’Ambigu Monsieur Macron, Flammarion, Paris, 2015. Samarbeidet med Ricœur åpnet dørene til Esprit, et tidsskrift knyttet til «det andre venstre» som blant annet støttet høyrestatsministeren Alain Juppés velferdsreform i 1995. Her utlegger Macron sitt syn på maktutøvelse: «Ord og handling i politikken kan ikke lenger nedfelles i et program man legger fram for avstemming og som man så implementerer i de fem årene man er valgt for.»2 Emmanuel Macron, «Les labyrinthes du politique. Que peut-on attendre pour 2012 et après?», Esprit, Paris, mars–april 2011. I politikken kreves det, mente Macron, en horisont snarere enn en katalog over planer.

Som praktikant i Oise høsten 2002 blir Macron kjent med Henri Hermand. Forretningsmannen som døde i fjor hadde tjent seg rik på næringsbygg og var verge og fosterfar for et kristenvenstre som framfor alt var anti: antikommunistisk, antikolonialistisk og antijakobinsk.3 Vincent Duclert, «La deuxième gauche», i Jean-Jacques Becker og Gilles Candar (red.), Histoire des gauches en France, vol. 2, XXe siècle: à l’épreuve de l’histoire, La Découverte, Paris, 2004. Så i 2007 presenterte sjefen for finanstilsynet, Jean-Pierre Jouyet, den unge lovende Macron for sentrumvenstrebautaen Jacques Attali.

Macron trenger mye karisma for å bevare illusjonen om at han tilhører en annen leir.

Den tidligere rådgiveren for François Mitterrand ledet en kommisjon for «frigjøring av vekst» og inviterte med Macron. I sluttrapporten kan man skimte den viljen til å overskride de vanlige skillene som kandidaten nå utbasunerer i alle kanaler. «Dette er ikke en rapport, ikke en undersøkelse, men en bruksanvisning for akutte og fundamentale reformer. Den er verken partisk eller tverrpolitisk: Den er ikke-partisk.» De «ikke-partiske» i kommisjonen angriper tilkarringen «i eiendomsformuene, de hemmelige overenskomstene mellom de privilegerte, i rekrutteringen til eliten»,4 Attali-kommisjonen, «300 décisions pour changer la France», XO Éditions / La Documentation française, Paris, 2008. og vil ha et samfunn basert på konkurranse og avregulering.

Kommisjonen nøyde seg ikke bare med å anbefale at franskmennenes sparepenger burde kanaliseres mot aksjer et halvt år før århundrets finanskrise brøt ut. De ville også ha en massiv konkurranseutsetting som ville satt deler av de lavere klassene opp mot hverandre: offentlig ansatte mot arbeidstakere i det private, pirattaxisjåfører mot Uber-sjåfører. Et slikt verdenssyn sømmer seg for en kjekk finansinspektør som i tillegg til å være med i redaksjonen i Esprit frekventerer sosialliberale pro-europeiske kretser, som tenketankene En temps réel og Les Gracques. Førstnevnte presenterer seg som et «møtested mellom offentlige og private aktører som ønsker å få utfordret sine erfaringer og analyser» og «skal bygge solide intellektuelle fundamenter for en reformagenda.» Sistnevnte sier at markedet «er middelet for å angripe særinteresser, privilegier og rentisme».

 

Karrieristens mønster

Macrons sosiale kapital er derimot i ly for reformagendaene. I 2008 ble han anbefalt til banken Rotschild av sine tidligere kolleger i Attali-kommisjonen: Essilor-direktør Xavier Fontanet, Sanofi- og Weinberg Capital Partners-direktør Serge Weinberg og forretningsadvokaten Jean-Michel Darrois, i tillegg til høyrekommentatoren Alain Minc som ikke hadde vært med i Attali-kommisjonen. Han klatret raskt mot banktoppen takket være en handel han gjorde i 2012 for Nestlé, hvor direktøren Peter Brabeck-Letmathe også hadde vært med i Attali-kommisjonen.

Attali introduserte Macron for François Hollande i 2010, da Hollande ikke lenger ledet Sosialistpartiet (PS) og Dominique Strauss-Kahn og Martine Aubry var overbevist om at de ville spille hovedrollene i primærvalget i 2011. For den framtidige presidenten koordinerte den unge Macron arbeidet til en gruppe økonomer, blant andre Philippe Aghion fra Attali-kommisjonen. Etter valgseieren i 2012 støttet Attali og Jouyet – som hadde vært statssekretær for Sarkozy, men nå var tilbake i folden – Macrons kandidatur til stillingen som visegeneralsekretær for presidentstaben.

I 2014 var det nok engang Jouyet – som generalsekretær for presidentstaben – som annonserte at hans protesjé var utnevnt til næringsminister. «Det er nokså intenst å få ansvar for økonomien, bedriftene og industrien i din alder,» sa han til Macron på telefonen like etter at regjeringsutskiftningene var annonsert. «Jeg trodde, tross alt, i finanstilsynet, at jeg var på toppen, nå er det du som blir sjef.»5 Yves Jeuland, À l’Élysée, un temps de président, dokumentar sendt på France 3, 28. september 2015. Navnet på det unge talentet vil snart bli forbundet med en lov som fremmer buss framfor tog, med søndagsåpne butikker og nattarbeid. Han myket også opp reglene for kollektive oppsigelser og satte fart i privatiseringen av regionale flyplasser.

På dette stadiet i lynkarrieren kunne man allerede skimte et mønster: å bli plassert i en maktinstitusjon av en innflytelsesrik mentor og bare bli i institusjonen lenge nok til å danne et tett nettverk av kontakter, så begynne på ny i en enda mer prestisjetung stilling. Macron var ikke lenger i næringsdepartementet enn i finanstilsynet, Rotschild eller presidentstaben: mindre enn tre år. Da han 39 år gammel lanserte partiet En marche! i april i fjor mobiliserte han alle kontaktene han hadde samlet i løpet av sin karriere.

 

Mektig kontaktnett

På Sciences Po, hvor han underviste i «allmenn kultur» etter å ha fullført studiene ved ENA, ble Macron kjent med Laurent Bigorgne. En marche! fikk sistnevntes hjemmeadresse som offisiell adresse. Høsten 2010 ble Bigorgne leder for Institut Montaigne. Fra denne liberalistiske tenketanken hentet Macron inn Françoise Holder, meddirektør i Holder-konsernet (som står bak bakerikjeden Paul og konditorikjeden Ladurée). Han hyret i en tid også inn kommunikasjonsbyrået Little Wing. Han vendte ikke dermed ryggen til tenketankene på den andre siden av politikken: Han er venn med Thierry Pech, tidligere leder i fagforbundet CFDT og direktør for stiftelsen Terra Nova som har bånd til PS.

Macron har også mobilisert flere folk fra Attali-kommisjonen. Forfatteren Erik Orsenna satt på første rad da En marche! ble lansert. På det første valgkampmøtet i Paris 10. desember kom kommisjonens rapportør, Josseline de Clausade, som har gått fra en karriere i staten til supermarkedkjeden Casino, Jean Kaspar, tidligere generalsekretær for CFDT som nå er konsulent, og Stéphane Boujnah, direktør for Euronext som driver børsene i Amsterdam, Brussel, Lisboa og Paris.

Samme Boujnah, Strauss Kahns tidligere protesjé og nestleder i En temps réel, skal ha introdusert Macron for mannen som nå samler inn penger for valgkampen hans: Christian Dargnat. Denne tidligere sjefen for aksjeforvaltning i bankene BNP Paribas og Crédit agricole har også vært tilknyttet Medef. Sjefen for konsulentselskapet Accenture, Pierre Nanterme, også fra Attali-kommisjonen og Medef-ledelsen har oppgitt at han har gitt maksbeløpet 7500 euro til En marche! (Les Échos, 27. januar).

Macrons forbindelse til fagbevegelsen, utover Kaspar, heter Pierre Ferracci. Han har forvandlet konsulentfirmaet Secafi, med bånd til fagforbundet CGT, til Alpha-gruppen, et selskap spesialisert på rådgiving til fagforeninger, ansatterepresentanter og bedriftsledelser. Sønnen Marc og barnebarnet Sophie har en sentral plass i kandidatens indre krets. Marc var forlover i Macrons bryllup og er økonomiprofessor knyttet til professoratet «Sikring av yrkeskarrierer» ved Sciences Po som finansieres av Alpha-gruppen, vikarbyrået Randstad, den franske arbeidsetaten og arbeidsdepartementet. Sophie er forretningsadvokat og var administrativ leder for Macrons stab i næringsdepartementet før hun ble med i valgkampteamet.

Andre tidligere medlemmer av departementsstaben har sluttet seg til En marche! Stabsleder Alexis Kohler har blitt med i ledelsen til verdens nest største rederi, MSC, men er fortsatt rådgiver for Macron. Og tidligere nestleder, Julien Denormandie, jobber fulltid for valgkampen. Begge har også vært innom departementsstaben til Pierre Moscovici som i dag er EU-kommissær.

Ismaël Emelien var kommunikasjons- og strategirådgiver for Macron da han var næringsminister. Nå jobber han opp mot selskaper som har spesialisert seg på å samle inn og analysere massedata for å tilpasse det politiske «tilbudet» til velgernes ønsker.6 Le Monde, 19. desember 2016. Partiets talsperson, Benjamin Griveaux, var ikke med i departementsstaben, men har de samme egenskapene: overutdannet, oppdratt i PS (av Strauss-Kahn og Moscovici) og jobbet i et annet departement. Han har også vært folkevalgt, i likhet med partileder Richard Ferrand.

 

Utenfor systemet

Mannen som hevder han representerer noe nytt, uten fortid og tilknytninger, representerer både personlig og via omgangskretsen sin statsadelen (næringsdepartementet), konsulentbransjen og finanssektoren, med andre ord den harde kjernen i «systemet», noe hans medlemskap i eliteklubben Le Siècle bekrefter.

13 år etter at Hollande, Jouyet og noen andre sosialistpartipamper erklærte at «venstresiden rører på seg»,7 Jean-François Trans (kollektivt pseudonym), La gauche bouge, Jean-Claude Lattès, Paris, 1985. spiller den gamle garden og ungtyrkerne til Macron igjen modernismens evinnelige skuespill: en mann hevet over partipolitikken som har godviljen, den tekniske kompetansen og de nyeste metodene som skal til for å styre landet. Da er det avgjørende ikke å ha et politisk program,8 Macron vil presentere programmet sitt først 2. mars. men å samle venstresidens høyrefløy og høyresidens venstrefløy.

Men framfor alt er det avgjørende å få støtte fra innflytelsesrike folk, som Jean Pisani-Ferry, tidligere generalkommissær for strategi og perspektiv og rekken av eksperter han drar med seg i kjølvannet. Den tidligere rådgiveren til Strauss-Kahn og Jouyet vet ikke desto mindre hvor ukomfortabel en slik posisjon kan være. Like etter brexit sa han til avisen Le Figaro: «Vi er ekspertene, de som 52 prosent av britene hater». Macron trenger mye karisma for å bevare illusjonen om at han tilhører en annen leir. Holder det å forene myten om den lærde bankmannen som vet å drive business med fantasiforestillingen om den unge progressive mannen?

Oversatt av redaksjonen

François Denord og Paul Lagneau-Ymonet er sosiologer.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Frankrike

Politikken tar hevn

Første runde i presidentvalget har vært preget av politietterforskninger og medier besatt

Partienes endelikt

Presidentkandidatene bruker alle midler for å distansere seg fra diskrediterte partier, men

Hamons uklare utopi

De franske sosialistenes presidentkandidat Benoît Hamon har vekket oppsikt med å gå
0 kr 0
Gå til Toppen