Supermarkedet ved verdens ende

Sydspissen av det amerikanske kontinentet tiltrekker seg reisende med drømmer om uberørte, fjerne steder ved verdens utkant. Midt i det åpne landskapet finner de et supermarked.

«Zona Franca: Det beste verden kan tilby på ett og samme sted!» utbasunerer en nasal stemme. Setningen ljomer på begge sider av Magellan-stredet. På dette forblåste stedet, hvor vindene sies å gjøre deg gal, trenger radiobølgene seg inn i alle hjem: «Over ni millioner kunder, 300 millioner dollar i omsetning i år. Kom og besøk oss!» Radioen pumper ut reklamer i en jevn strøm, og alle skryter av det samme stedet: Zona Franca, frihandelsområdet, et stort område med kjøpesentre på den samme «sandodden» som ga navnet til Punta Arenas, den store byen sør i det chilenske Patagonia.

Havnebyen hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1900-tallet, før Panama-kanalen ble bygd. Den gang måtte alle skip mellom Atlanterhavet og Stillehavet passere her for å unngå stormene ved Kapp Horn. Nå anløper cruiseskip store som boligblokker, på vei til Ushuaía, og losser av tusenvis av turister.

Stillbilde fra artikkelforfatterens dokumentar Zona Franca (2016).

Her er verdens ende, el fin del mundo, mest av alt en merkelapp laget for å vekke drømmer. Og den blir brukt på alt: ølmerker, kafeer, restauranter, turstier og selv riksveiene – en del av vei 9 er omdøpt til «veien ved verdens ende». Turistene blir lovet «uberørte» steder i verdens utkant. De blir fortalt at de nå har klippet navlestrengen til sine tidligere liv, at her er alt mulig. De som tror på det, får lite igjen for pengene, før turistguidene leder dem inn på den smale sti: «Du kan ikke besøke Punta Arenas uten å shoppe i Zona Franca, Patagonias største kjøpesenter!»1 «Punta Arenas Tax-Free Area», www.interpatagonia.com. Turistene oppdager raskt at verdens sentrum allerde, lenge før dem, har invadert periferien med sine lagerhaller, bilforhandlere og kjøpesentre fulle av de nyeste flatskjermene, tax free-alkohol, Formica-møbler og friluftsutstyr som lover deg komfort i villmarken. Velkommen til det moderne Patagonia.

Globaliseringens laboratorium

Frihandelssonen i Punta Arenas ble opprettet av Pinochet-diktaturet i 1977. Den ble innviet av intendanten for regionen Magallanes, Nilo Floody, en general kjent for sin deltakelse i det som på den tiden ble kalt «utrenskning av væpnede ekstremistgrupper» i november 1973.

Stillbilde fra artikkelforfatterens dokumentar Zona Franca (2016).

Under press fra Pinochets arbeidsminister, José Piñera, og hans «Chicago boys»2 Kallenavnet på en skole av liberalistiske økonomer inspirert av Milton Friedman (1912–2006). ble regionen et av globaliseringens sentrale testområder. Offentlige selskaper – olje, vann, telefon og luftfart – ble solgt på billigsalg til det private. Alt var til salgs på Chiles sydspiss, hvor det ikke finnes veiforbindelse til hovedstaden Santiago 3000 kilometer lenger nord. Regjeringen gjorde det meste for å tiltrekke nye innbyggere, i en tid da den mektige naboen Argentina krevde suverenitet over øyene i Beagle-kanalen like ved. Zona Franca ble spydspissen for utviklingen av området, nærmest som en direkte videreføring av koloniseringspolitikken som et århundre tidligere hadde utryddet de innfødte folkeslagene Ona, Alakaluf og Yaghan.

Fire tiår senere står de værbitte havneskurene der fortsatt, vendt ut mot havet. De blir regelmessig malt i kraftige farger, som for å holde drømmen ved like. Zona Franca reklamerer med stigende omsetning og har knapt merket at det har fått en konkurrent i byen: Espacio Pionero, eid av amerikanske Walmart.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Nasjonal utopi

Patricia Rebolledo er på sin daglige runde. Hun jobber som vakt for Securitas som passer på butikkene døgnet rundt, året rundt. På kvelden når valsen av overfylte handlevogner stanser i en siste gnisning, går hun gjennom sonen for å låse inngangsportene omgitt av piggtråd og vaktbuer. Nå sperrer de forbruksvarene inne. Rammene har egentlig ikke endret seg så mye siden Puntas Arenas ble etablert som straffekoloni. Det nådeløse kalde og fuktige klimaet sørget for en streng straff. De som tok sjansen på å rømme frøs i hjel. I 1877 fikk Punta Arenas en ny status, etter et opprør fra fangevokterne, som ikke hadde fått utbetalingene sine og knapt hadde bedre levekår enn de innsatte. Straffekolonien ble nå et «koloniseringsområde», hvor staten skulle hevde sin suverenitet gjennom å etablere en by.

Stillbilde fra artikkelforfatterens dokumentar Zona Franca (2016).

Opprøret fant et ekko i den siste oppstanden i 2011, da innbyggerne, los magallànicos, protesterte i hopetall mot fjerningen av gassubsidiene som ga dem langt billigere gass enn resten av landet. Mange hundre barrikader lammet regionen og turistene var strandet i en uke, før regjeringen gikk tilbake på beslutningen etter at fire ministre hadde gått av. Hva skyldes denne store mobiliseringen, den største siden demonstrasjonene mot Pinochet-regimet? Gassen som utvinnes rundt Punta Arenas oppfattes fortsatt som et viktig fellesgode i en iskald region hvor innbyggerne ser seg selv som pionerer, som bærere av en nasjonal utopi som Chile forsøker å holde i live på begge sider av Magellan-stredet, på tross av klimaet og geografien.

Før turistindustriens løfter om jomfruelig land fantes det andre eldoradoer.

I 2014 utvidet president Michelle Bachelet gassubsidiene til evig tid. Men de sosiale ulikhetene er fortsatt skrikende. Chile eies av et dusin familier, blant andre Fischer-familien som har konsesjon på Zona Franca fram til 2030. Fischer-konsernet eier kjøpesentre og kasinoer over hele landet (blant annet kasinoet Dreams like ved Zona Franca), samt i Peru, Sentral-Amerika og Sør-Afrika. Konsernet har også en stor eierandel i det multinasjonale selskapet AquaChile (hvor hovedeier er Puchi-familien) som driver med lakseoppdrett og er involvert i en rekke miljøskandaler, blant annet ødeleggelsen av havbunnen utenfor øya Chiloés lenger nord.

Fantasiforestillinger

Det store flertallet av chilenerne må ha flere småjobber for å få endene til å møtes. Rebolledo er ikke noe unntak. Hun begynte å arbeide da hun var femten, for å betale for skoleuniformen sin. Hun ble mor i ung alder og måtte gi opp studiene. Hun tjener 420 dollar som sikkerhetsvakt, noe som ikke er nok til å forsørge de fire barna. I vaktbua leser hun rubrikkannonsene mens hun holder øye med nordinngangen. En annonse tilbyr sertifikat for anleggsmaskiner. Med det kan hun søke jobb i den enorme kullgruven Luksic-familien nettopp har åpnet noen kilometer lenger nord, på øya Riesco – til miljøverneres store fortvilelse. Hun bryr seg ikke om protestene: «Gruvene er landets manna, det som gir størst inntekt.» Hun tar seg i å drømme om en annen jobb, et annet liv.

Den hevder sin plass i historien med pompøse statuer og utslitte borehoder.

Bak henne glir cruiseskipene stille forbi med full belysning i stredets svarte vann. De frakter turistene og deres drømmer om eventyr forbi de mange vrakrestene langs stredet, på vei til Ushuaía og ishavet. På land kjører bussene langs de mange tusen kilometerne med gjerder som deler inn området. Passasjerene tar bilder av landskapet de farer forbi med telefonene og legger knapt merke til piggtrådene som på sitt vis forteller historien om koloniseringen av landområdet. For før turismen og turistindustriens løfter om jomfruelig land, før Zona Franca og frihandelssonens hule løfter om forbrukets gleder, fantes det andre eldoradoer, andre fantasiforestillinger som forduftet like raskt som de hadde dukket opp.

Hvitt gull

I 1945 vekket oljefunn på den andre siden av stredet, i Ildlandet, store forhåpninger. Men boomen varte ikke lenge. Cerro Sombrero oppsto fra intet med kino, svømmehall og fornøyelsespark, og flest ekteskap per innbygger i hele landet. I dag er den lille byen bare en skygge av sitt tidligere jeg: en grå bygd på en gold ås, som hevder sin plass i historien med pompøse statuer og utslitte borehoder. Gassutvinningen møter nå samme skjebne som oljen: Reservene minker og man må lete stadig dypere og ty til hydraulisk oppsprekking (fracking) som ødelegger grunnfjellet.

Før det svarte gullet hadde los magallànicos det hvite gullet: ull, i storhetstiden til Sociedad Explotadora de Tierra del Fuego (SETF), selskapet som familien Braun-Menéndez startet på slutten av 1800-tallet. Imperiet til «gigantkrabben», som selskapet ble kalt, dekket hele Patagonia hvor de gjorde sauehold til en industri. SETF fjernet gradvis alle barrierer og erobret tre millioner hektar, det vil si rundt en fjerdedel av Englands overflate.

Stillbilde fra artikkelforfatterens dokumentar Zona Franca (2016).

SETF fulgte allerede kapitalismens logikk om å organisere sirkulasjonen av folk og fe. I kjølvannet av de første navigatørene ville selskapet sikre seg kontroll over passasjene og veikryssene. «De mange tonnene med piggtråd som ble skipet inn fra Europa for å avgrense landområdene skyldtes ikke så mye en eiendomsbesettelse som et mål om å kontrollere handelen og beskytte den fra indianerne, fagforeningene og konkurranse fra andre selskaper,» skriver forskeren Joaquin Bascopé Julio.3 «Pasajeros del poder propietario», Magallania, vol. 36, nr. 2, Punta Arenas, november 2008.

Gullgraveren og radioen

For å erobre territoriet måtte de store familiene utrydde (med loven eller med makt, noe som ofte gikk ut på det samme) den første bølgen av bosettere: en horde av fattigfolk som strømmet til Ildlandet da man fant gull der på begynnelsen av 1880-tallet. I dag finnes det fortsatt en håndfull gullgravere i fjellene nord på Ildlandet. Livet deres har knapt endret seg med tiden.

Gaspar Geissel tilbringer sine dager med hakke i hånda og graver i en jord som ikke tilhører ham. Eieren bor i Santiago og har delegert driften av eiendommen sin til en gaucho, sauegjeter, som tolererer at Geissel er der. Geissel løfter på steiner, graver og saumfarer elveleiene. I tretti år har han jobber hardt og tjent lite, men han foretrekker det framfor å være laksepakker i Porvenir tretti kilometer unna, eller en av arbeiderne som strever med å vedlikeholde stien som nå går forbi hytta hans.

Iblant går det noen turister langs stien og stopper opp foran skiltet han har satt opp: «Gullgraver her». For noen pesos får de et lite innblikk i livet hans som gullgraver. Også han forsøker å tjene litt på turistboomen. Men bilene og bussene tar sjelden avstikkeren på veien til Ushuaía. Han fortsetter dermed å lete etter gullkorn og veie dem ved treovnen sin. Når vinteren kommer og snøen og isen erobrer landskapet, tar han ferja over til Punta Arenas på den andre siden av stredet for å selge gullet sitt.

I mellomtiden er batteriradioen hans eneste forbindelse til den moderne verden. Hver dag annonserer den samme nasale stemmen siste nytt, gullprisene og tilbudene i Zona Franca.

Oversatt av redaksjonen

Georgi Lazarevski er dokumentarfilmskaper.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Elle melle

Neste sak

Kandidatene

Andre saker om Chile

Skjær i merdene

Halvparten av fisken som spises i verden kommer nå fra oppdrett. Det tjener Norge og Chile

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.