Det overraskende valget av Jeremy Corbyn til Labour-leder er et utslag av den stadig voksende systemkritiske stemningen i Vesten. Foto: Jay Shaw Baker, Zuma Press / NTB SCANPIX.
EU Systemkritikk

Systemet vil vinne

Vesten protesterer fra venstre til høyre, fra brexit til valget av Trump og Europas mange populistbevegelser, mot de siste førti årenes nyliberale ortodoksi. Men protestbevegelsene er ingen trussel mot systemet.

Posted on

For 25 år siden var uttrykket «antisystemisk» en vanlig beskrivelse for ulike venstrekrefter som gjorde opprør mot kapitalismen.[ref] Det ble brukt mye av sosiologer som Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi.[/ref] I dag har begrepet ikke mistet relevans i Vesten, men betydningen har endret seg. De mange protestbevegelsene som har oppstått det siste tiåret gjør ikke lenger opprør mot kapitalismen, men mot nyliberalismen – mot avreguleringen av finansstrømmer, privatisering av offentlige tjenester og økende sosiale ulikheter, mot denne spesifikke varianten av kapitalmakt som har blitt innført i Europa og USA siden 1980-tallet. Sentrumvenstre- og sentrumhøyre-regjeringer aksepterte denne politiske og økonomiske ordenen så å si helt likt, i tråd med Margaret Thatchers maksime: Det finnes ikke noe alternativ. To ulike bevegelser reiser seg nå mot dette systemet, men den rådende orden stigmatiserer dem som en og samme trussel: populisme.

Det er ikke tilfeldig at disse bevegelsene først dukket opp i Europa snarere enn i USA. Seksti år etter Roma-traktaten er grunnen åpenbar. Det europeiske økonomiske fellesskap i 1957 – en forlengelse av kull- og stålunionen som Robert Schuman hadde utformet for både å unngå et nytt århundre med tysk-franske konflikter og for å forsterke den økonomiske veksten i etterkrigstidens Vest-Europa – var et resultat av en periode med full sysselsetting, økende lønninger, forskansning av det representative demokratiet og utvikling av velferdsstater. Handelsavtalene i det indre marked hadde liten eller positiv innvirkning på medlemslandenes suverenitet. Budsjettene og valutakursene ble bestemt nasjonalt av nasjonalforsamlinger som sto til ansvar for sine velgere og hvor man heftig debatterte ulike politiske alternativer. Forsøk fra Kommisjonen i Brussel på å utvide sin makt ble slått ned av regjeringen i Paris. Både Charles de Gaulles Frankrike og, på mer diskré vis, Konrad Adenauers Vest-Tyskland hadde en utenrikspolitikk som var uavhengig av USAs og i stand til å motsette seg den. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver