Systemet vil vinne

Vesten protesterer fra venstre til høyre, fra brexit til valget av Trump og Europas mange populistbevegelser, mot de siste førti årenes nyliberale ortodoksi. Men protestbevegelsene er ingen trussel mot systemet.

For 25 år siden var uttrykket «antisystemisk» en vanlig beskrivelse for ulike venstrekrefter som gjorde opprør mot kapitalismen.1 Det ble brukt mye av sosiologer som Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi. I dag har begrepet ikke mistet relevans i Vesten, men betydningen har endret seg. De mange protestbevegelsene som har oppstått det siste tiåret gjør ikke lenger opprør mot kapitalismen, men mot nyliberalismen – mot avreguleringen av finansstrømmer, privatisering av offentlige tjenester og økende sosiale ulikheter, mot denne spesifikke varianten av kapitalmakt som har blitt innført i Europa og USA siden 1980-tallet. Sentrumvenstre- og sentrumhøyre-regjeringer aksepterte denne politiske og økonomiske ordenen så å si helt likt, i tråd med Margaret Thatchers maksime: Det finnes ikke noe alternativ. To ulike bevegelser reiser seg nå mot dette systemet, men den rådende orden stigmatiserer dem som en og samme trussel: populisme.

Det er ikke tilfeldig at disse bevegelsene først dukket opp i Europa snarere enn i USA. Seksti år etter Roma-traktaten er grunnen åpenbar. Det europeiske økonomiske fellesskap i 1957 – en forlengelse av kull- og stålunionen som Robert Schuman hadde utformet for både å unngå et nytt århundre med tysk-franske konflikter og for å forsterke den økonomiske veksten i etterkrigstidens Vest-Europa – var et resultat av en periode med full sysselsetting, økende lønninger, forskansning av det representative demokratiet og utvikling av velferdsstater. Handelsavtalene i det indre marked hadde liten eller positiv innvirkning på medlemslandenes suverenitet. Budsjettene og valutakursene ble bestemt nasjonalt av nasjonalforsamlinger som sto til ansvar for sine velgere og hvor man heftig debatterte ulike politiske alternativer. Forsøk fra Kommisjonen i Brussel på å utvide sin makt ble slått ned av regjeringen i Paris. Både Charles de Gaulles Frankrike og, på mer diskré vis, Konrad Adenauers Vest-Tyskland hadde en utenrikspolitikk som var uavhengig av USAs og i stand til å motsette seg den.

Overnasjonalt byråkrati

Slutten på den økonomiske veksten i etterkrigstiden rystet dette byggverket. Fra midten av 1970-tallet gikk de avanserte kapitalistiske samfunnene inn i en lang nedgangstid, som er blitt godt analysert av den amerikanske historikeren Robert Brenner:2 Robert Brenner, The Economics of Global Turbulence: The Advanced Capitalist Economies from Long Boom to Long Downturn 1945-2005, Verso, New York, 2006. tiår etter tiår med lavere økonomisk vekst og svakere produktivitetsvekst, mindre sysselsetting og større ulikheter, og jevnlig hjemsøkt av kraftige resesjoner.

Fra midten av 1980-tallet ble den politiske kurs lagt om først i Storbritannia og USA, så i resten av Europa: velferdskutt, privatisering av offentlig industri og tjenester, og avregulering av finansmarkeder. Nyliberalismen gjorde sitt inntog. I Europa antok den med tiden en særlig rigid institusjonell form: Antall medlemsland i det som skulle bli EU ble firedoblet, og de nye medlemmene brakte med seg et stort område med billig arbeidskraft i øst.

Ingen europeiske velgere noensinne blitt spurt om importen av utenlandsk arbeidskraft.

Fra Den økonomiske monetære union (1990) til Stabilitetspakten (1997), så Akten for det indre marked (2011) har nasjonalforsamlingenes makt blitt tømt i et overnasjonalt byråkrati vernet fra folkeviljen, nøyaktig slik den ultraliberale økonomen Friedrich Hayek spådde. Så snart dette maskineriet var på plass kunne drakoniske innstramminger pålegges hjelpeløse velgermasser av EU-kommisjonen og et forent Tyskland, som nå var blitt EUs mektigste medlem og hvor ledende tenkere uhildet annonserte landets kall om hegemoni på kontinentet. I samme periode sluttet EU og medlemslandene å spille en betydelig rolle i verden og å motsette seg amerikanske direktiver for å bli forposter i en ny kaldkrigspolitikk mot Russland som blir bestemt av USA og betalt av Europa.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Dermed er det ingen overraskelse at EUs stadig mer oligarkiske kaste, som blåser i folkeavstemninger og traktatfester budsjettdiktater, har fått så mange protestbevegelser mot seg.

Høyredominans

I EUs harde kjerne, det vil si Vest-Europa fra den kalde krigen, dominerer høyrebevegelsene opposisjonen mot systemet med Front national i Frankrike, Partij voor de Vrijheid i Nederland, Freiheitliche Partei Österreichs, Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti, Sannfinnene, Alternative für Deutschland og britiske UKIP.

I Spania, Hellas og Irland har derimot venstrebevegelser som Podemos, Syriza og Sinn Fein vært framherskende. Italia er et særtilfelle som har sterke systemkritiske bevegelser til høyre i Lega og i det enda mektigere partiet som overskrider høyre/venstre-skillet: Femstjernersbevegelsen. Sistnevntes utenomparlamentariske retorikk om skatt og innvandring plasserer partiet tydelig til høyre, samtidig som det i parlamentet har vært en innbitt motstander mot Matteo Renzis nyliberale reformer, spesielt innen utdanning og avregulering av arbeidsmarkedet. Det har også spilt en avgjørende rolle for å forhindre Renzis forsøk på å svekke Italias demokratiske grunnlov.3 Raffaele Laudani, «Renzi forsøker å reise seg fra asken», Le Monde diplomatique, januar 2017.

Vi har også britiske Momentum, en organisasjon som har dukket opp i kjølvannet av det uventede valget av Jeremy Corbyn som Labour-leder. Med unntak av AfD i Tyskland eksisterte alle høyrebevegelsene før krisen i 2008, noen har røtter helt tilbake til 1970-tallet eller enda lenger. Syriza, Femstjernersbevegelsen, Podemos og Momentum er derimot direkte resultater av den globale finanskrisen.

Et sentralt faktum er at høyrebevegelsene har mye større tyngde enn de til venstre, både i antall land hvor de har overtaket og i antall velgere. Men begge er reaksjoner mot det nyliberale systemet, som finner sitt mest brutale og konsentrerte uttrykk i dagens EU, med sin orden basert på kutt i offentlige tjenester og privatisering, fjerning av demokratisk kontroll og representasjon, samt avregulering av produksjonsfaktorer.

Denne nyliberalismen finner vi i alle land i Europa og andre steder, men den er langt mer intens i EU. Det viser tortureringen av Hellas, ignorering av folkeavstemningene og økende sosial dumping. EU overkjører folket med økonomiske innstramminger, svekkelsen av nasjonal suverenitet og i innvandringspolitikken, noe som vekker protester. De systemkritiske bevegelsene skiller seg fra hverandre med vekten de legger på hver av disse faktorene, hvilken farge i den nyliberale paletten de angriper hardest.

Systemgenerert fremmedfrykt

Høyrebevegelsene har et overtak fordi de tidlig gjorde innvandring til sin sak, og kan spille på fremmedfiendtlige og rasistiske reaksjoner for å få støtte i de meste sårbare lagene av befolkningen. Med unntak av bevegelsene i Nederland og Tyskland er denne posisjonen vanligvis ikke knyttet til en fordømmelse av velferdsstaten, men snarere et forsvar av den – i Frankrike, Danmark og Sverige hevder de denne er truet av innvandringen. Men det er feil å tilskrive all oppslutningen til innvandringskortet. I flere land – med Frankrike og Front national som det mest talende eksempelet – kjemper de også på andre fronter.

Den monetære unionen er det mest åpenbare eksempelet. Fellesvalutaen og Den europeiske sentralbanken, utformet av Maastricht-traktaten, har gjort innstramminger og overkjøring av folkesuvereniteten til et og samme system. Venstrebevegelsene angriper disse like heftig om ikke mer, men løsningene deres er mindre radikale. Front national og Lega har klare kurer mot problemene med fellesvalutaen og innvandringen: forlate euroen og stenge grensene. Ytterst få venstrebevegelser har kommet med så utvetydige krav. I beste fall foreslår de tekniske justeringer som er altfor komplekse til å mobilisere de store massene, og pinlige hentydninger om innvandringskvoter som er vanskeligere å skjønne enn høyresidens ukompliserte forslag.

Høyrebevegelsenes avvisning av dagens EU er politisk mer konsistent enn venstresidens.

Innvandring og euroen skaper noen særegne problemer for venstresiden av historiske grunner. Roma-traktaten var basert på løftet om fri sirkulasjon av kapital, varer og arbeidskraft i et felleseuropeisk marked. Så lenge det europeiske fellesskapet var begrenset til de vesteuropeiske landene var sirkulasjonen av kapital og varer de viktigste produksjonsfaktorene – migrasjonen over grensene innad i fellesskapet var generelt nokså beskjeden. Men allerede på slutten av 1960-tallet var det kommet et betydelig antall arbeidsinnvandrere fra tidligere afrikanske, asiatiske og karibiske kolonier og halvkolonialiserte områder i det tidligere osmanske riket. EUs utvidelse østover førte senere til en markant økning i migrasjon innad i EU. Og nylig har de nyimperalistiske eventyrene i tidligere middelhavskolonier – bombingen av Libya og stedfortrederkrigen i Syria – drevet store bølger med migranter inn i Europa og ført til hevnterror fra militante i en region hvor Vesten fortsatt er en slags koloniherre med sine militærbaser, bombefly og spesialstyrker.

Alt dette har fyrt opp under fremmedfrykten: De systemkritiske bevegelsene til høyre har næret seg av den og venstrebevegelsene har kjempet imot med sin lojalitet til en human internasjonalisme. De samme underliggende tilbøyelighetene har ledet det meste av venstresiden til å avvise enhver tanke om å skrote den monetære unionen. Det ville for dem vært en regresjon til nasjonalismen som forårsaket Europas fortidige katastrofer. Idealet om europeisk enhet er fortsatt en kardinaldyd for venstresiden. Men dagens nyliberale EU er mer sammenhengende enn noen av de nølende alternativene de så langt har foreslått. Innstramminger, oligarki og fri flyt av arbeidskraft og kapital danner et sammenhengende system. Fri flyt kan ikke atskilles fra oligarki: Historisk har ingen europeiske velgere noensinne blitt spurt om importen av utenlandsk arbeidskraft, det har alltid skjedd bak deres rygg. Negasjonen av demokratiet, som er blitt EUs struktur, utelukket fra starten av enhver innblanding fra befolkningen. Høyrebevegelsenes avvisning av dagens EU er politisk mer konsistent enn venstresidens avvisning, noe som er en annen grunn til høyresidens overtak.

Frykt trumfer sinne

Tilsynekomsten av Femstjernersbevegelsen, Syriza, Podemos og AfD markerte et byks i misnøye i Europa. Meningsmålinger viser nå rekordhøy utilfredshet med EU. Men både til venstre og til høyre er oppslutningen til de systemkritiske bevegelsene begrenset. I forrige EU-valg fikk de tre største – UKIP, FN og Dansk folkeparti – rundt 25 prosent av stemmene. I nasjonale valg er snittet for slike høyre- og venstrebevegelser rundt 15 prosent. Dermed er de ingen trussel mot systemet: 25 prosent kan gi en liten hodepine, men «populistfaren» mediene varsler om er så langt ytterst beskjeden. De eneste tilfellene hvor en systemkritisk bevegelse har kommet til makten, eller ligget an til det, er der hvor plassene i nasjonalforsamlingen bevisst er blitt skjevfordelt, gjennom en valgbonus utformet for å favorisere establishmentet, men som har slått tilbake på det, slik som i Hellas og Italia.

I virkeligheten er det et stort gap mellom folkets skuffelse med dagens nyliberale EU – i sommer sa flertallet av franskmennene og spanjolene at de var negative til dagens EU, og selv i Tyskland var knapt halvparten av de spurte positive – og oppslutningen til de erklærte motkreftene. Indignasjonen eller avsmaken for det EU har blitt til er utbredt, men i lengre tid har frykt vært den avgjørende faktoren for valg i Europa. Det sosiale og økonomiske status quo er bredt mislikt. Men det blir stadig ratifisert i valgene med gjenvalg av partiene som er ansvarlig for det, fordi velgerne frykter at om man forstyrrer balansen, skremmer markedene, vil det gi enda mer elendighet. Fellesvalutaen har ikke fått fart i veksten i EU, og har skapt store vanskeligheter for landene i sør som er hardest rammet. Men utsiktene til utmeldelse fra EU skremmer selv de som har lidd mest av unionens politikk. Frykt trumfer sinne. Det er forklaringen på de greske velgernes milde svar på Syrizas kapitulasjon for Brussel, Podemos’ tilbakeslag i Spania og den lave oppslutningen til Parti de gauche i Frankrike. Den underliggende følelsen er den samme overalt. Systemet er slemt, konfronterer du det risikerer du å bli straffet.

Økonomisk fortvilelse og nasjonal selvforherligelse

Det finnes også andre faktorer. Etter Maastricht-traktaten avviste de britiske politikerne euro-tvangstrøyen, bare for å føre en egen enda mer outrert nyliberalisme: Først New Labours finansialiserte hybris som kastet Storbritannia ut i en bankkrise før de andre europeiske landene, så en liberal-konservativ regjering med en enda mer brutal sparepolitikk. Økonomisk sett er resultatene av denne kombinasjonen unik. Ingen andre europeiske land har blitt så dramatisk polarisert mellom regioner, mellom en avindustrialisert metropolis i London og Sørøst-England med høye inntekter, og et fattig, avindustrialisert nord og nordøst hvor velgerne følte de hadde lite å tape på å stemme for brexit (som var noe mer abstrakt enn å forlate euroen), uansett hva som ville skje med City og utenlandske investeringer. Frykt betydde mindre enn fortvilelse.

Politisk sett har heller ingen andre europeiske land et så åpenlyst rigget valgsystem: UKIP ble det største britiske partiet i EU-parlamentet i det proporsjonale EU-valget i 2014, men et år senere fikk det 13 prosent av stemmene og kun ett sete i Westminster, mens Scottish National Party fikk 55 seter med under 5 prosent av stemmene. Under de vekslende Labour- og Conservative-regjeringene dette systemet har gitt, har velgerne på bunnen av inntektspyramiden forlatt urnene. Men plutselig ble de for en gangs skyld gitt et reelt valg i en nasjonal avstemning, og de kom tilbake i hopetall for å felle sin dom over herjingene til Tony Blair, Gordon Brown og David Cameron.

Ikke minst er det en historisk forskjell som skiller Storbritannia fra kontinentet. I århundrer var landet ikke bare et stort imperium, men ulikt Frankrike, Tyskland, Italia og de fleste landene på kontinentet ble de verken beseiret, invadert eller okkupert i de to verdenskrigene. Så eksproprieringen av lokalmakt utført av et byråkrati i Belgia var dømt til å klø mer enn andre steder: Hvorfor skulle en stat som to ganger motsto Berlins makt underkaste seg Brussels eller Luxembourgs smålige innblanding? Identitet kunne lettere trumfe egeninteresse her enn i resten av EU. Så den normale oppskriften – frykt for økonomisk straff overskygger frykt for fremmed innvandring – fungerte ikke, den var for forvrengt av økonomisk fortvilelse og nasjonal selvforherligelse.

Krampetrekninger

Det var også bakteppet for at en republikansk amerikansk presidentkandidat med en spesiell bakgrunn og særegent temperament – foraktfull overfor mainstream partipolitikk uten å forsøke å oppføre seg normalt eller tilpasse seg politisk kutyme, og faktisk mislikt av mange av sine velgere – kunne appellere til nok forsømte hvite arbeidere i det såkalte rustbeltet til å vinne valget. Som i Storbritannia var fortvilelsen større enn forståelsen i de avindustrialiserte arbeiderregionene. Også der ble innvandrere fordømt og barrierer, fysiske så vel som juridiske, krevd, men mer rått og åpenlyst i et land med en dypere historie med intern rasisme.

Men framfor alt var imperiet ikke et fjernt minne, men et levende attributt til nåtiden og et naturlig krav til framtiden. Det hadde imidlertid blitt tilsidesatt av de med makten, til fordel for en globalisering som har ruinert vanlige folk og ydmyket landet. Donald Trumps slagord er «Gjør USA stort igjen» – USA skal bli velstående ved å forkaste fetisjen for fri flyt av varer og arbeidskraft, seirende ved å ignorere multilateralismens restriksjoner og fromheter: Han tok ikke feil da han sa at hans seier sto skrevet med store bokstaver i brexit. Men det var en mye mer spektakulær revolt, siden den ikke var begrenset til en – for folk flest, symbolsk – sak, og var ribbet for enhver respekt fra establishmentet og enhver redaksjonell velsignelse.

Trumps seier har forferdet Europas politiske ledere og et forent sentrumhøyre og sentrumvenstre. Å bryte etablerte konvensjoner om innvandring er ille nok. EU har selv få skrupler med å holde flyktninger i Recep Tayyips Erdogans Tyrkia, med sine mange titusen politiske fanger, polititortur og ikke-eksisterende rettssikkerhet, eller med å rulle ut piggtråd langs Hellas’ nordgrense for å holde flyktningene strandet på de egeiske øyene. Men EU glorifiserer aldri åpenlyst sine ekskluderinger.

Trumps mangel på hemninger på dette feltet rammer ikke EU direkte. Men det gjør hans avvisning av ideologien om fri flyt av produksjonsfaktorer, og ikke minst hans labre interesse for NATO og hans kommentarer om en mindre krigersk holdning til Russland. Om dette mest er posering som snart vil bli glemt, i likhet med mange av hans hjemlige løfter, gjenstår å se. Men at han ble valgt har utkrystallisert en betydelig forskjell mellom en rekke systemkritiske bevegelser på høyresiden eller i et tvetydig sentrum, og partiene på den etablerte venstresiden, miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen. I Frankrike og Italia har høyrebevegelser konsekvent gått imot ny-kaldkrigspolitikken og de militære eventyrene som venstrepartiene har applaudert – som bombingen av Libya og sanksjonene mot Russland.

Maastricht-traktaten på bålet

Brexit-avstemningen og valget i USA var systemkritiske krampetrekninger på høyresiden, selv om de var flankert av en mindre, men mer uventet systemkritisk oppblomstring på venstresiden (bevegelsen rundt Bernie Sanders i USA og fenomenet Corbyn i Storbritannia). Konsekvensene av Trump og brexit er fortsatt uvisse, men de vil utvilsomt bli mer begrenset enn dagens spådommer. Den etablerte orden er langt fra slått i begge landene, og som Hellas har vist, er den i stand til å absorbere og nøytralisere alle opprør i en imponerende fart. Blant antistoffene den allerede har skapt er unge «dynamiske» ledere, som Albert Rivera i Spania og Emmanuel Macron i Frankrike, som gir et skinn av protest, som langer ut mot dagens korrupsjon og fastlåste situasjon og lover en mer gjennomsiktig og framtidsrettet politikk på avstand fra de falleferdige partiene.

For de systemkritiske venstrebevegelsene i Europa er lærdommen fra de siste årene klar. Hvis de ikke vil fortsette å bli fraløpt av høyrebevegelsene har de ikke råd til å være mindre radikale i sine angrep på systemet, og de må være mer sammenhengende i sin opposisjon til det. Det betyr at de må konfrontere sannsynligheten for at det ikke lenger er mulig å reformere et EU som er blitt avhengig av å fortsette i samme spor. EU må kanskje oppløses for at noe bedre kan bygges, enten ved å bryte ut av dagens EU eller ved å gjenoppbygge Europa på andre fundamenter og kaste Maastricht-traktaten på bålet. Med mindre det kommer nok en dyp økonomisk krise, er det lite sannsynlig at det vil skje.

Oversatt av redaksjonen

Perry Anderson er professor i historie ved University of California, Los Angeles (UCLA).

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Privat profitt og gode intensjoner

Neste sak

Flyktningkrisen to år senere

Andre saker om EU

Nytteløs Brexit

EUs knefall for USA er ingen overdrivelse. Det viser de europeiske regjeringenes reaksjon på USA «fredsplanen»

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.