Å harve over sekstitallet

Bestanden av poplegender ble hardt beskattet i det usle 2016. Til trøst ga året oss to severdige dokumentarportretter av to av 60- og 70-tallets toneangivende skikkelser: Tyske Thorsten Schütte står bak Eat That Question: Frank Zappa in His Own Words, mens legenden Iggy Pop kommer til orde i Stooges-dokumentaren Gimme Danger, signert den etablerte Jim Jarmusch. Gjensyn med gamle kjente – slike tiltak er alltid velkomne. Hvordan tenker de, hvordan jobber de? Er vi riktig heldige får vi også et innblikk i kulturen og bransjen de opererte i.

Well, fuck you, mate. It’s your loss. Omtrent slik mintes New Orders Peter Hook en gang sine umiddelbare tanker om en viss Sid Vicious, som ikke gadd hilse tilbake. Reaksjonen rant meg i hu da jeg en sensommerdag hadde den blandede fornøyelse av å møte blikket til Jim Jarmusch på et folketomt fortau i The Village på Manhattan. Han hilste selvsagt ikke, hvorfor skulle han det, og neppe jeg heller, selv om en umiddelbart rykker til i det rudimentære nikk til et kjent fjes, et rykk som kuperes i det millisekund da en sorterer kjendiser fra de en faktisk kjenner. Sånn gikk nå de sekundene: Vi hevet hver våre øyenbryn, mine i flyktig forbauselse, hans i tilsynelatende vemmelse over mine altfor lyse bukser eller annet som var litt for GQ i den gamle punkerens øyne. Mest sannsynlig var det lutter likegyldighet, og grublerier over Broken Flowers, den kontemplative Bill Murray-studien han lanserte i 2005. Situasjonsbeskrivelsen neglisjerer også det at Jarmusch er godt forsynt fra naturens side med det vi andre også lider av når vi ikke uttrykker noe som helst, et såkalt resting bitch face. Skjønt, bildene fra siste Cannes-festival, der han og Iggy Pop, rundt 130 år gamle til sammen, viser fingeren til pressekorpset, kan minne om knirkende attitude på overtid. (…)