Litteratur /

Fekting mot tomme gester


Stein Mehren har drevet en over femti år lang kamp mot moteriktighetens ensformige gestikk.
Av

En dynamisk tenkning, hva skulle det være? Sikkert er det at en slik tenkning krever et dynamisk språk, altså det omvendte av språk som «stivner i klisjeer», som det heter med en klisjé, det motsatte av floskler og overflatiske gjentakelser. Et språk som framstår levende. Men hvordan oppnår man et levende språk? Det er ikke minst et spørsmål poeter må stille seg. For poetisk språkbruk er det motsatte av stivnet språkbruk – i hvert fall poesi tradisjonelt forstått. Og Stein Mehren er på mange måter en tradisjonell poet, på jakt etter dynamikk.

Mehren, som er født i Oslo i 1935, har akademisk bakgrunn, og var i en periode assistent for Arne Næss. I 1960 debuterte han med diktsamlingen Gjennom stillheten en natt. Mehrens lyrikk er ekstatisk i toneleie, og bunner i hans fascinasjon for mytiske verdensanskuelser. Det er som lyriker han har blitt mest anerkjent, men han har også utgitt to romaner og flere essaysamlinger.

Hvor vellykket jakten etter dynamisk språk er hos Mehren, kan diskuteres. Den voldsomme patosen i hans diktning står ofte på nippet til å falle over i en pompøsitet som slekter på klisjeen. Uansett hvordan man vurderer Mehrens patos, er det noe uredd i å dikte som han gjør, å ingenlunde henfalle til de lettvinthetene som preger mye av vår tids totalglobale kommunikasjon.

I dag kan nok Mehrens essayistikk framstå som overstadige anropelser fra en fortid der Kaj Skagens eller Steinerskolens generelle retorikk var egnet til å begeistre noen – ja, noen overhodet. «Støvete», ville mange si. Kanskje er det likevel verdt å børste støvet av Mehrens essays, ikke minst for å ane noe om frontene som en gang kunne prege norsk åndsliv.

En samling av Mehrens essays har nettopp kommet ut. Utvalget står Eivind Tjønneland for. Han har også har skrevet et velopplagt etterord. Boka åpner med essayet «I eksil i min egen tid» fra 2004, som tidligere er trykket i Som du holder mitt hjerte i din ømhet, en bok om Mehrens forfatterskap redigert av Ole Karlsen. Deretter løper utvalget kronologisk, med fem tekster fra kortprosasamlingen Gobelin Europa (1965) og fram til et utdrag av essayet Det forseglede budskap (1992).

 

Mot Profil-sjargongen

Som essayist forsvarer Mehren sin patos på trassig vis. Den er utsprunget av en mytisk grunnfølelse, som står fjernt fra nyenkel og postmoderne poesi. Som det heter i teksten fra 2004: «Jeg ble motarbeidet, først av kulturkonservative og siden av kulturradikale, for så å bli avvist av systemdiktere og nyenkle konkretister, deretter forkastet av ML-ere og tilslutt forvist til taushet av språkkritiske og dekonstruktive lesemåter.» Slik Mehren oppfatter det dreier disse ulike gruppenes motstand mot ham seg om angrep på hans metafysiske åpenhet, hans sosiale ambivalenser, hans sårbarhet, ensomhet, inderlighet og sinne. Han insisterer på sitt stolte og ekspansive jeg i møte med stadig skiftende moteretninger. For i all sin omskiftelighet er moten statisk: Den reduserer alt til en sosialt betinget stil. Dynamikk oppstår først når den intellektuelle er villig til å bryte med tidens såkalte krav.

I det samme essayet er Mehren personlig og åpen, blant annet om at han lider av Parkinsons sykdom. Om sitt forhold til Profil-kretsen, altså de som overtok tidsskriftet i 1966 (blant annet Jan Erik Vold og Dag Solstad), skriver Mehren her at han og kretsen rundt tidsskriftet brukte hverandre «som stråmenn for litterære teorier vi likte eller mislikte». Samtidig markerer han klar avstand til Profil. Det svinger av mye av det Profilgenerasjonen drev med, skriver Mehren, før han lakonisk kommenterer at «å være menneske er noe mer enn å ha en livsstil som det svinger av».

Men det vesentligste ankepunktet, som Mehren også trekker fram i essayet «Hvorfor svever de, Jan Erik Vold?» fra 1984, er at Profils litteratursyn reduserer all diktning til kommunikasjon: «Profilgenerasjonen målte og veide ethvert kunstverk som dialog og kommunikasjon. Jeg så på kunstverket som brudd på kommunikasjon, et brudd med de signaler som binder oss til sjargong, mote, ideologi.» Med sin bruddestetikk vil Mehren bevare idealet om diktets dynamiske tankesprang hinsides moteriktig sjargong.

 

Følelse, bevegelse og døde ord

Mehren tar imidlertid også avstand fra det han kaller postmoderne poesi, ved å si at den bannlyser inderlighet og følelse: «Med sine postmoderne dispersjonsbegreper som spredning, utstrekning, bruddflate og gjentagelse, trekkes ord fra alle kanter av språket inn i diktet på et vis som sprenger og umuliggjør enhver form for mening. For nærmere enn mening står begreper som typografi og musikk, pluss språkbehandling i dataprogrammer. Det er intelligent gjort, men ofte litt likegyldig og kaldt.»

Mehren hevder at diktet må bevege seg mellom to ytterligheter for å gi mening: Mellom språket som bruksgjenstand, som ren kommunikasjon, og det «språket som språk» som postmoderne diktere fordyper seg i. Først i spenningen mellom disse polene finnes det en dynamikk, som også er i stand til å skape en dynamisk følelsesmessig reaksjon hos leseren: «Ja, så enkelt: Diktet må bevege oss.»

Det menneskelige må få lov til å være mer grensesprengende og mer problematisk.

Ordet «bevege» er et ord som går på både handling og følelse, skriver Mehren i det utmerkede essayet «Humanismen og den menneskelige visjon», opprinnelig publisert i 1965. Hvis noen sier til ham at han ikke er ærlig, rettferdig, ikke har mot eller ikke gir andre frihet, blir Mehren provosert, forteller han – og denne følelsen av å bli provosert er i en viss forstand å bli beveget. Men å bli beveget på denne måten blir han ikke hvis noen påstår at han ikke er «humanist». Dette ordet har nemlig stivnet, det er fratatt sin injurierende kraft: «Det er for meg et bjelle-klemt fra fortiden, kanskje sprøtt og vakkert, men et dødt ord.»

Nok en gang ser vi hvor vesentlig skillet mellom dødt og levende språk er for Mehren. Ethvert ord risikerer å stivne, bli kraftløst, for deretter å dø. Men en slik død er ikke tragisk i og for seg: «Alle ord dør og forstenes hvis de ikke vekkes til live ved at de igjen betyr noe virkelig for noen. Hvis de ikke vekker til handling, tanke og følelse. Jeg synes ikke det er noe å være lei seg for om noen ord forsvinner. Noen ord skal jo også ‘borgerskapet’ ha til sine festtaler og anstalter. De kan godt få de forstenede ordene; de som ingen allikevel mener noe særlig med. Jeg ga dem gjerne ordet ‘humanisme’.»

 

Verfremdung, ikke Entfremdung

Mehrens søken bort fra et stivnet språk er også en søken bort fra stivnet tenkning. I essayet «Modernisme – stagnasjon og fornyelse» (1966) angriper Mehren, som på slutten av 1970-tallet selv skulle undervise i idéhistorie, blant annet det populærvitenskapelige verket Vestens tenkere. Han kaller det et «avledningsverk», altså et verk som leder bort fra det vesentlige ved de omtalte tenkerne. Når Søren Kierkegaard omtales i Vestens tenkere, vektlegges ikke minst hans forhold til Regine Olsen. Mens Hegels dialektikk blir forklart slik: «Grunnleggende for hans tenkning er den berømte inndeling i tre stadier: Tesen, antitesen og syntesen.» Til dette kommenterer Mehren: «En slik form for folkeopplysning er nettopp et forsøk på å forstene, fremmedgjøre, egyptifisere, historisere tanker og problemer som er av levende betydning for oss.»

Slik Mehren ellers søker bort fra et forstenet språk, søker han her bort fra forstenede tanker. Mehren skriver videre at han har forsøkt å oppnå den avstanden Brecht kalte for Verfremdung, og som han kobler til Schillers begrep om den naive erkjennelse. Brecht brukte begrepet Verfremdung (underliggjøring) i motsetning til Entfremdung (fremmedgjøring) – det sistnevnte betegner ifølge Mehren at vi «blindt kopierer en stil, en rolle, en norm, som vi ikke har gjennomlevet eller engasjert oss i». Her ser vi tydelig hvor eksistensielt motivert Mehrens syn på kunst, diktning og tenkning er: Det dreier seg dypest sett om oppriktighet, noe han må insistere på at ikke lar seg imitere.

Mehren har i over femti år bedrevet sitt oppgjør med tomme gester, med moteretninger og overflatisk samtidighet. Likevel insisterer han på at språket må være aktuelt, levende, altså på høyde med sin tid: «Diktning er det som fanger inn hele den menneskelige situasjon, tidløst og grenseløst – men i sin tids språk

 

Statisk og dynamisk

Mehrens insistering på samtidighet kan virke paradoksal. Men som alle modernister er han opptatt av foreningen av litterær og åndelig tradisjon med det nåtidige. Det han er imot, er visse former for nåtidig infantilisering: «Vår forbrukerkultur er pubertet. Være raff, ung, fiks, pikelig, prydelig, nydelig. Hva sier de andre. Bilder av filmstjerner, popidoler og kjendiser.»

I essayet kalt «Fascismen som en psykologisk og sosial egenskap» fra 1975 skiller Mehren mellom et dynamisk og et statisk samfunn: «Et dynamisk samfunn er et samfunn der ytre og indre forandringer er mulige. Et samfunn der man kan kritisere hverandre, oppløse og modifisere oppfatninger av hverandre, la seg overbevise av andres argumenter, se seg selv realistisk og bedømme andre rettferdig. Et slikt samfunn står i levende kontakt med fortiden og en visjon om fremtiden. I et statisk samfunn er det derimot løgnene som hersker.»

Og ethvert samfunnssystem, enhver ideologi, enhver sosial struktur kan bli statisk, understreker Mehren. Men «sannheten», som han her setter i anførselstegn, må «alltid uttrykkes i nye former og nye sammenhenger, for å bli sannferdig i det sosiale». Her kommer diktningen inn. For sann diktning er alltid dynamisk. Sann diktning står i motsetning til «forbruker- og videosamfunnets mørklagte språk», som er et språk «blottet for fortid og derfor uten ansvar for fremtiden», skriver Mehren i 1987. I hans perspektiv er den poetiske modernismen den høystemte visjonen som evner å forene tradisjon og aktualitet.

 

Formidling som skjellsord

Selv for essayisten Mehren er diktningen det sentrale. Og diktningen er i sitt vesen grunnleggende uparafraserbar: Den lar seg ikke gjengi med andre ord, og slett ikke i hverdagsspråk. Som det heter i den eminent titulerte «Den menneskeligste artikkelen jeg har skrevet på lenge» fra 1975, der Mehren går til angrep på de som vil ha ham til å snakke om seg selv, som om mennesket «bak diktningen» var det interessante: «Og jeg, jeg som har gitt meg selv nettopp i diktene. Det er der jeg er.»

Å skulle prate om seg selv som dikter vil bare foranledige hule fraser. Likevel er det dette Mehren talløse ganger blir bedt om, skriver han, her med adresse til en programleder for Skolefjernsynet: «Det du vil, er at diktets lyn og den menneskelige forferdelse som dette lyn avslører og dekker over – du vil at dette lyn skal utlades i alminnelige vendinger og løst, tomt prat. All denne formidling som TV og radio pakker sitt stoff i, kastrerer, ødelegger og alminneliggjør enhver virkelighet som er virkelig.»

Det er ikke slik at Mehren ikke vil lese opp sine egne dikt. Snarere er nettopp det det eneste han ber om – å få «slynge» diktene ut i eteren, til «et hvilket som helst ‘ubeskyttet’ hjerte som ‘våger’ å ta imot». Men nei, det hele skal «anrettes» og «uskadeliggjøres». Nok en gang er formidling et skjellsord.

 

Anti-hippie

Selv om Mehren selv påberoper seg å være en kulturradikaler, ser han også kulturradikalismen som en mulig eskapisme. Særlig påstått bevissthetsutvidende bruk av rusmidler påkaller hans vrede. Han er en regelrett anti-hippie: «Blomsterbarnas himmel er en drøm om opplevelse og erkjennelse som rus. Og når opplevelse og erkjennelse blir rus, da slutter drømmen å være visjon. Drømmen selv blir materialisert! I rusen blir selv vårt innerste og hemmeligste underlagt materialismens nådeløse lover. Rus, det er sanselighet – på avveier. Og det er vold mot erkjennelsens tvisynte vesen.»

Mehrens frustrasjon rammer også Jan Erik Vold, en poet Mehren åpenbart også beundrer, men som tidvis bare henter dagligspråket inn i poesien – og «versene ramler ned i en slapphet som ligner den ungdommelige slapphet som har vært på moten en tyve års tid nå», skriver Mehren i 1984. Men merk hvor historistisk han tross alt tenker om slike moteriktige holdninger: «Å herregud, hvor nye generasjoner av ungdom skal bli opphøyde, alvorlige, høytidelige – som en dom over vårt slappe frisinn».

Mehren markerer avstand til en gitt form for moderne jeg-dyrkelse. Med henvisning til den svenske åndshøvdingen Olof Lagerzrantz’ bok om August Strindberg understreker Mehren hvordan Strindberg «aldri brettet sitt liv ut på noen ærlighetens sengekant», og likevel gjorde sitt liv til del av sitt litterære prosjekt. Ingen var mer brennende oppriktig enn Strindberg, skriver Mehren. Likevel var det ikke betroelser om livet han begikk. «Som en vanvittig beveget han seg om i sitt liv for å skape erkjennelse, forvandling» heter det i tittelessayet, i seg selv tittelen på en essaysamling av Mehren fra 1984.

Det er påfallende hvordan Mehren hele veien understreker det positive i begrepsparet forvandling og erkjennelse. Som om den dynamiske tanke hele veien er målet. Å ikke stivne i kjente former. Mehren beskriver hvordan han angrep en vilt fremmed kvinne for bruk av klisjeer: «Jeg ser bare klisjeer tatt ut av et av tidens ideologiske forbryteralbum».

 

Det problematiske

Holdningene Mehren gir uttrykk for støter på mange måter mot en alminnelig norsk sensibilitet. Han framstår ofte både pompøs, hoverende og arrogant. Men også med selvinnsikt: «Arrogant? Ja, visst fanden er jeg arrogant. Det er det eneste mulige forsvar jeg har for noe som er adskillig mer sårbart enn den folkelige almindelighet som massemediene degger om.»

Noe av det mest sentrale i denne sammenheng er at de presumptivt ikke-arrogante dikterne – med sin «jargong og beskjedenhet og vitser og kjappe almindeligheter» ikke må få ha monopol på det menneskelige. Det menneskelige må få lov til å være mer grensesprengende og mer problematisk enn som så. Ja, problematisk. Mehren er en vrang intellektuell, ekstatisk i diktningen så vel som i essayistikken. Og det framstår tidvis dypt problematisk. Men det er dette problematiske som gjør Mehren til en minneverdig essayist.

For en diktersjel på jakt etter et dynamisk språk, en intellektuell på jakt etter en dynamisk tenkning, må tillate seg å være usynkron. Samtidig er det avgjørende å ikke rent programmatisk være kontrær: Det antitetiske kan selv bli statisk. Hele veien må man være i brytekamp med tidens strømninger. Om Mehren får rett, vil framtidige generasjoners høytidelige intellektuelle kunne finne tilbake til ham som en fjern slektning fra alvorets og eksistensens dyp. Inntil videre kan vi simpelthen si at Mehren framstår både datert og frisk på samme tid. Friskheten består ikke minst i hans innsiktsfulle kritiske analyser av hvordan tanke og språk alltid står i fare for å stivne. Mang en intellektuell har noe å lære av Mehren på dette punktet.

© norske LMD

Espen Grønlie er kritiker.

Stein Mehren, Her har du mitt liv. Utvalgte essays,
utvalg og etterord ved Eivind Tjønneland,
Aschehoug, Oslo, 2017.