Fra den kalde krigen til invasjon av Irak

Internasjonale medier er blitt hovedvåpenet i jakten på innflytelse.

Begrepet public diplomacy, offentlig diplomati, er uløselig knyttet til ideologisk strid. Det ble gjort allment kjent på begynnelsen av 1960-tallet av Edward R. Murrow, sjef for United States Information Agency, et byrå som styrte USAs kulturdiplomati og radiokanalen Voice of America med en intens antikommunistisk agenda. Med public diplomacy skulle det amerikanske diplomatiet frigjøre seg fra ordet propaganda som mange forbandt med totalitære regimer. På samme tid begynte sovjetlederne å bruke uttrykket narodnaja diplomatia, folkediplomati, om sin kulturelle virksomhet i sovjetvennlige land og Radio Moskva som hadde sendinger på en rekke språk. I både USA og Sovjetunionen kommuniserte staten direkte med utenlandske befolkninger gjennom kultur, utdanning og medier for å fremme sine interesser, verdier og kultur. I forlengelsen dreide det seg om å påvirke myndighetene og den offentlige opinionen i andre land.

Begrepet offentlig diplomati dukket opp igjen i det 21. århundret, etter invasjonen av Irak i 2003. Bush-administrasjonen ville vinne hearts and minds i et Midtøsten som var blitt stadig mer fiendtlig til USA. Det amerikanske utenriksdepartementet valgte å fremme sine internasjonale medier og trappe opp støtten til ikke-statlige organisasjoner – i det minste til de som var forenlige med administrasjonens politikk. I etterkant har mange land kopiert denne soft power-politikken, som teoretikeren Joseph Nye i 2004 definerte som «evnen til å påvirke andre til å gjøre som man vil gjennom tiltrekning snarere enn tvang.» Det russiske utenriksdepartementet tok i bruk begrepet offentlig diplomati (publitsjnaja diplomatia) i 2008 og myk makt (miagkaja sila) i 2013. Russland har på ny utstyrt seg med internasjonale medier, først RT i 2005, så Sputnik i 2014 som tok over etter pressebyrået RIA Novosti og Russlands stemme. Disse mediene er blitt hovedvåpenet i jakten på innflytelse i utenlandske opinioner. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Forrige sak

Motsatsen til CNN i Syria

Neste sak

Vi er ikke et amerikansk protektorat

Andre saker om Media

Mediemisjonærene

Hvorfor er Juan Guaidó Venezuelas egentlige president? Hvor fort må den brasilianske statslederen kutte i pensjonene?

Angrepsmaskinen

Da Bernie Sanders begynte å seile opp som favoritt til å vinne Demokratenes nominasjonsvalg steg panikken

Frihandel med kanon

Den økonomiske liberalismens globale talerør er imot statlig innblanding, men ikke når det dreier seg om

Oppskrift på krig

Spenningen har steget dramatisk mellom USA og Iran etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen,

Corbyn-kontroversen

Viljen til å framstille Jeremy Corbyn som en unikt ondsinnet skikkelse i britisk politikk har beseiret

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.