Klikk for å forstørre
Økonomi En verden av leirer

En god business

Humanitære katastrofer er ikke katastrofale for alle. Konsulentselskaper, supermarkedkjeder, finansselskaper og møbelgiganter prøver alle å få innpass i det humanitære milliardmarkedet.

Posted on

Som på andre internasjonale messer er standene dekket med fargerike plakater, forførende bilder og oppstyltede vertinner. Menn i stramme dresser utveksler demonstrativt visittkort. På en stand står det utstilt store modeller av oppstilte konteinere på rekke og rad, som rene og pene miniatyrbyer. «Jeg kan sende deg all info om leirene våre. Vi har alt: gruveleire, oljeleirer, militærleirer og flyktningleirer,» sier Clara Labarta stolt til en mann som bare sier at han representerer en «afrikansk regjering». Bak standen hennes, for det spanske logistikkselskapet Arpa, henger det et stort bilde av en leir med ulike telt og helikoptre. «Vi leverer først og fremst militærutstyr til det spanske forsvarsdepartementet, men vi er her for å bli kjent med nødhjelpsmarkedet. Det er et komplekst marked med alle slags byråer,» forteller hun.

Messen fant sted samtidig som FN arrangerte Verdens humanitære toppmøte i Istanbul i mai fjor. Over 600 utstillere var kommet fra hele verden. Messen gjenspeiler en tydelig tendens hos de internasjonale organisasjonene som har ansvaret for flyktningleirene: De får stadig tettere bånd til privat sektor. Gigantiske messer i Dubai og Brussel samler flere ganger i året de store FN-byråene, tradisjonelle ikke-statlige organisasjoner og alt fra nystartede lokale bedrifter til de største multinasjonale selskapene. På messen i Istanbul står selskaper som selger droner, solcellelamper og matpakker side om side med finansselskaper som Mastercard Worldwide og store konsulentselskaper som Accenture og Deloitte. En representant for reisenettstedet Tripadvisor deltar i en panelsamtale om flyktninggruppers forflytninger.

«Det er i dag en enorm bransje. Noen kaller den for en nødhjelpsindustri. Vi vet at den utgjør minst 25 milliarder euro i året. Selvsagt er det penger å tjene her, fra en kommersiell synsvinkel, og en anledning til å vise hvor effektive de er,» sier Ben Parker, som fram til 2013 var leder for FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) i Syria og Øst-Afrika.

En godt synlig og spesielt populær stand blant de mange hundre utstillerne viser logikken som er operativ her. På standen står det et flyktninghus med en falsk tekoker og et stort bilde av en smilende syrisk familie. Standen tilhører verdens største leirbestiller, FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Huset er finansiert av den svenske møbelgiganten Ikea. Norske Per Heggenes fra Ikea Foundation som leder programmet, kan ikke få sagt nok lovord om selskapets nye produkt, ferdigpakket og klar til montering i de velkjente Ikea-eskene. «Husene er ikke gjennomsiktig som de vanlige teltene og gir derfor flyktningene verdighet. Du kan lukke dørene. Huset har vinduer og det er isolert. Det gir en helt annen livskvalitet til folk som er fordrevet over lengre tid,» sier Heggenes. «Denne modellen er mer solid, dermed er det billigere på sikt for HCR å investere i våre hus.»

 

Ikea for bolig, Google for skolegang

Siden 2010 har Ikea-stiftelsen, med kontoradresse i Nederland, fullfinansiert det svenske samfunnsansvarselskapet Better Shelter. Dette selskapet har inngått en kontrakt med HCR om 30 000 huspakker til en samlet prislapp på 35 millioner euro. Pakker har allerede blitt sendt til HCRs flyktningleirer i Etiopia, Irak, Sør-Sudan og Kenya. Heggenes mener at dette kommersielle samarbeidet ikke bryter med tanken om å hjelpe: «For meg handler det ikke om enten ’å tjene penger’ eller ’å gjøre noe humanitært’, det dreier seg snarere om å tjene penger og samtidig bidra til utvikling,» sier Heggenes. «Uansett vil alt overskudd i Better Shelter gå tilbake til det sosiale selskapet eller stiftelsen vår.»

I sine møbelkataloger skryter Ikea av hvor vellykket dette partnerskapet er, men Parker er langt mer betenkt over plassen det gis i leirene: «Da jeg arbeidet i Kenya i 2011 var det en alvorlig tørke i den delen av landet hvor det lå en enorm flyktningleir for somaliere, kalt Dadaab. Vi ble den gang fortalt at Ikea skulle gi 60 millioner dollar til Dadaab. Og det var i tilknytning til huskonseptet, disse magiske boligene som skulle bygges for å gi fantastiske levekår for flyktningene. Hadde Dadaab egentlig behov for disse designerboligene den gang? For å være ærlig, nei. Privat sektor utforsker iblant nye markeder gjennom veldedighet. Det er sannsynligvis det Ikea gjør. Det er godt for aksjonærene, men ikke nødvendigvis bra for flyktningene.» I fjor leverte Ikea ikke bare boligpakker til HCR, møbelselskapet var også den største private pengegiveren med 32 millioner euro.

Tripadvisor deltar i en panelsamtale om flyktninggruppers forflytninger.

I FN-byråets ruvende glassbygg i Genève jobber det nesten tusen ansatte, hovedsakelig med driften av flyktningleirene i landene som ikke klarer det selv. HCR er formelt en del av FN, men blir i virkeligheten finansiert av noen stormakter som bestemmer byråets politikk og prioriteringer. I fjor sto USA for 40 prosent av budsjettet på sju milliarder euro. Tradisjonelt har Tyskland, Storbritannia, Japan og Sverige bidratt med resten. «Vi inngår nå partnerskap med næringslivet for å bli mer effektive,» sier byråets talsperson, Melissa Fleming. «Det innebærer i en viss forstand å profesjonalisere arbeidet vårt. Det humanitære systemet har vokst, det er blitt et yrke å drive nødhjelp.»

Klikk for å forstørre

Et yrke som mangler ressurser. For å spare penger opprettet byrået i 2012 en avdeling kalt Innovation Labs som skal etablere nye partnerskap: Ikea for innkvartering, det amerikanske budselskapet UPS for hastelogistikk, og snart Google for skolegang. På spørsmål om faren for at disse selskapene skal få en for stor plass i beslutningsprosessen, svarer HCR bestandig at selskapenes økonomiske deltakelse fortsatt er marginal sammenlignet med statenes. Men partnerskapene som i utgangspunktet skulle være enkle pengegaver, har antatt nye former.

Byrået er fanget i en spiral det er vanskelig å komme seg ut av, mener Parker: «Ikea-stiftelsen har lovet HCR titalls millioner dollar. Og nå har de sendt noen til Sveits for å se hva pengene deres brukes til. I begynnelsen tror jeg at HCR trodde at de simpelthen ville få gratis personell og pengegaver. Byrået er i ferd med å lære at det ikke er slik det fungerer i det private næringslivet,» sier Parker. «Bedriftene kommer ikke uten å få noe igjen. Hva om Ikea bestemte seg for å teste ut materialer i flyktningleirene?» Og hvordan skal byrået reagere når EU-parlamentarikere avslører, slik som i februar i fjor, at Ikea er involvert i en omfattende skatteskandale og unndrar seg skatt i de samme landene som sørger for HCRs budsjett? Ingen jeg snakker med i FN-byrået kjenner til saken …

 

Leirens markedsøkonomi

Bakenfor den mer eller mindre reelle nytten til Ikea-teltene, reiser det et spørsmål om den økonomiske modellen og de politiske kreftene som i dag styrer byrået som er ansvarlig for skjebnen til mange millioner fordrevne verden over. På 1970-tallet dro the french doctors, legene som kjempet for oversette saker, til Afrika for å sette opp poliklinikker. Nå blir de erstattet av administrative ledere utdannet på handelshøyskoler og jusfakulteter. «Du vil ikke tro hvor mange CV-er jeg mottar hver dag. Utrolig mange vil jobbe med dette. Spesielt unge som leter etter en mening med livet og som sier til meg: ’Endelig, jeg vil ikke lenger jobbe på Wall Street’,» sier Fleming. Disse nye organisatorene i nødhjelpssektoren er ofte oppflasket på nyklassisk økonomisk teori og ser det som naturlig at de gamle frivillige organisasjonene blir erstattet av private selskaper som de blindt tror er mer kompetente.

Generasjonsskiftet forklarer likevel ikke alene markedets inntog i et byrå som får stadig større ansvar. Den langvarige innflytelsen til det største donorlandet, USA, har gradvis drevet byrået til å tilpasse seg den dominerende ledelsesfilosofien, en tankegang besatt av effektivitet og lønnsomhet.

Historikeren Benjamin White ved Universitetet i Glasgow, som har spesialisert seg på flyktningleirer, har lagt merke til denne endringen de siste årene: «Ved å skape en finansieringslogikk gjennom anbud, definisjoner og stadig kvantifisering av behov, har landene, hovedsakelig USA, tvunget organisasjonen til å oppføre seg som et selskap med permanente avdelinger for markedføring, ’accountability’ og evaluering. De store ikke-statlige organisasjonene som Care eller norske Flyktninghjelpen fungerer etter samme modell. Her kan vi snakke om humanitære selskaper.»

De nye organisatorene i nødhjelpssektoren er ofte oppflasket på nyklassisk økonomiteori.

Offisielt nekter HCR for at USA har en direkte innflytelse på styringsmodellen, men talspersonen innrømmer samtidig at byråets største pengegiver sorterer mellom krisene: «Det er ikke vi som velger, det er våre givere som, iblant, tar denne beslutningen. Det finnes situasjoner som er like tragiske som Syria, for eksempel Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk, men pengene blir bare gitt til syrerne.»

I det okerfargede morgengryet reiser den støvete jorden seg mot gigantiske skyer. Klaser av tøy henger til tørk over kanten på gulnede konteinere. Omgitt av en ugjestmild ørken leker noen barn på en huske laget av to gamle dekk. Vi befinner oss langt fra det glatte og skinnende inntrykket fra messestandene. Zaatari-leiren i Jordan huser i dag over 80 000 syriske flyktninger, mindre enn femten kilometer fra grensen til Syria. Tre år etter at leiren ble åpnet i 2012 bestemte FNs matvareprogram seg for å innføre en markedsøkonomi for første gang i historien. Matpakker ble byttet ut med to konkurrerende supermarkeder: Safeway – et jordansk selskap med samme navn som en amerikansk gigant – og Tazweed, en filial av et kuwaitisk matvarekonsern som har spesialisert seg på flyktningleirer. «Å ha to åpenlyst kommersielle supermarkeder, hvor du med en dollar om dagen kan bruke det du har og det du vil, har gjort folk til lykkelige forbrukere,» sier Kilian Kleinschmidt, som drev leiren for HCR fra 2013 og fram til i fjor. Han forsvarer innbitt det nye systemet med at det er billigere.

 

Alt har en pris

Den uformelle økonomien flyktningene selv har skapt med basaren i Zaatari, har blitt rammet av ankomsten av disse nye, aggressive aktørene. Med et virtuelt bankkort, tildelt av HCR og FNs matvareprogram, med opptil 50 dollar i måneden til hver syrisk flyktning, men som bare kan brukes i de to konkurrerende supermarkedene i Zaatari, gjenfinner de nye «kundene» forbruksgleden i supermarkedet.

«Vi har spesialisert oss på leirene. Vi har allerede arbeidet for HCR i Irak og Jemen,» sier Tazweed-konsernets utviklingssjef Laith Al-Jazi mellom hyller fulle av varer importert fra Kuwait. «Konkurranse er sunt. Det gir de beste tjenestene og prisene for flyktningene.»

I dette fristende markedet har FNs matvareprogram satt en øvre grense for profitten til de to supermarkedene på fem prosent av omsetningen. Men Kleinschmidt, som nå er blitt en innflytelsesrik uavhengig rådgiver, skulle gjerne sett at dette private underleverandørsystemet ble tatt enda lenger og gjorde slutt på den utdaterte veldedigheten i nødhjelpsarbeidet. Hvorfor ikke direkte fakturere flyktningene som åpner sjapper i leirene for de humanitære tjenestene de mottar? «Spør du meg er dette generelle støttesystemet usunt. Hva skjer? Du drar tilbake til hjemlandet ditt og spør myndighetene dine: ’Hva kan jeg få gratis?’ Akseptér at alt har en pris og at dagens økonomiske system er basert på at hver tjeneste du får må noen tjene penger på.»

På begynnelsen av 1980-tallet i en aksjon til støtte for boat people fra Vietnam, sa filosofen Michel Foucault: «Flyktningene er de første som er innesperret på utsiden.» Kunne han ha forestilt seg at de en dag ville måtte betale for det?

Oversatt av redaksjonen

Nicolas Autheman er journalist og dokumentarfilmskaper.

Siste fra Økonomi

Alt kan repareres

Siden krisen i 1929 har forbruksvarene våre fått stadig kortere levetid. For

0 kr 0
Gå til Toppen