Nord-Korea /

Nord-Koreas rasjonalitet


Trump trapper opp retorikken mot Nord-Korea og krever at Kina inntar en strengere holdning til sin nabo. Det er lite sannsynlig at det vil få de nordkoreanske lederne til å gi opp atomvåpnene, som de ser som en livsforsikring.
Av

Spenningene har blusset opp igjen på den koreanske halvøya etter at det nordkoreanske regimet arrangerte en overdådig militærparade i Pyongyang for å markere fødselsdagen til landets grunnlegger Kim Il-sung (1912–1994), og etter at USA annonserte at de ville sende en «armada» til Japanhavet. Donald Trumps og Kim Jong-uns verbale angrep og trusler har gjort mange regjeringer nervøse.

Slike oppblussinger har vært et stadig tilbakevendende fenomen siden krigen mellom Nord og Sør-Korea (1950–1953) opphørte med en våpenhvile som ennå ikke har blitt fulgt opp med en fredsavtale. Og USAs trusler om å invadere er ikke nye: De haglet allerede i 1969, da Nord-Korea skjøt ned et amerikansk spionfly over landets territorium – men daværende president Richard Nixon mente at en invasjon var for risikabel. Trusselen dukket opp igjen i 1994, da Den demokratiske folkerepublikken Korea bekreftet at de hadde framstilt plutonium. Clinton-administrasjonen var den gang klar til å angripe, men det ble så vidt unngått da USAs tidligere president Jimmy Carter dro på et overraskelsesbesøk til Pyongyang og snakket med Kim Il-sung.

 

Manipulering av etterretningsinformasjon

Det finnes en fare for at Trump vil feilbedømme situasjonen i sin iver etter å bryte med Obama-administrasjonens «tålmodighetsstrategi» (diplomatisk isolering og sanksjoner), som ikke har gitt noen resultater med hensyn til de nordkoreanske atom- og langdistanserakettene. Spesielt siden han åpenbart ikke forstår hvor kompleks saken er – og selv ikke har greie på enkle historiske fakta om halvøya, som han nylig hevdet at «tidligere tilhørte Kina».1 Intervju med Wall Street Journal, New York, 4. april 2017. En ignoranse som ikke akkurat kompenseres av radikalismen til sikkerhetsrådgiverne.

Helt siden Nord-Korea ble grunnlagt i 1948 har landet holdt stand mot stormaktene: ikke bare USA, men også sine tidligere mentorer, Kina og Sovjetunionen. I dag viser landet samme innbitte uavhengighet ved å trosse både USA og Kina.

Det ville vært suicidalt for regimet å avstå atomvåpnene.

Bakenfor framstillingen av krisen som en personlig styrkeprøve mellom to impulsive ledere, viser dagens spenninger det blindsporet som er skapt av over 25 år med en politikk – fra USA og allierte – som fokuserer på ikkespredning av atomvåpen, men samtidig ikke bryr seg om hva som drev de nordkoreanske lederne til å skaffe seg atomvåpen.

Det nordkoreanske regimet forsto på slutten av 1980-tallet at egne styrker ikke var nok og startet et sivilt atomprogram med hjelp fra Sovjetunionen, et program som etter hvert fikk en skjult militær retning. Etter Sovjetunionens oppløsning og endringene i Kina, ble Nord-Korea mer sårbart. Det fikk lederne til å fortsette atomprogrammet, med god hjelp fra Pakistan. De amerikanske angrepene i Irak, Afghanistan og nylig i Syria har styrket ledernes overbevisning om at atomvåpen er det eneste som kan hindre at de møter samme skjebne.

 

Atomavskrekking som nødvendighet

På 90-tallet var det kanskje mulig å få Nord-Korea til å gi opp atomprogrammet i bytte mot garantier om sikkerhet og økonomisk hjelp. Det var målet for rammeavtalen i 1994. Den innebar at landets produksjon av plutonium skulle stanses i bytte mot en normalisering av forholdet til USA, lettelse av sanksjonene og levering av to lettvannsreaktorer med mindre fare for spredning.

Amerikanerne overholdt aldri avtalen. Dermed brøt nordkoreanerne den også ikke lenge etter. De forsøkte å skaffe seg utstyr for å anrike uran, samtidig som de stanset plutoniumsproduksjonen under oppsyn av Det internasjonale atomenergibyrået (AIEA). I 2002 erklærte George W. Bush 1994-avtalen ugyldig, fordi han mente urananrikingen var gått inn i en operasjonell fase. Det var ikke tilfellet, noe de amerikanske etterretningstjenestene måtte innrømme i mars 20072 USAs etterretningssjef Joseph De Trani innrømmet det i en kongresshøring i juli 2007. – som et déjà vu til manipuleringen av etterretningsinformasjon før invasjonen av Irak. Denne andre nordkoreanske krisen var altså foranlediget av en statsløgn for å framprovosere en konfrontasjon i håp om å styrte regimet. Planen fikk motsatt virkning: Uten 1994-avtalen kunne Nord-Korea gjennomføre sin første atomprøvesprengning i 2006, på tross av internasjonale sanksjoner.

I dag er situasjonen en annen. Atom-avskrekking er blitt fundamentalt for landet, det er til og med nedfelt i grunnloven. Og selv om det fortsatt er usikkert om landet er i stand til å krympe atomstridshodene og om det vil klare å utvikle langdistanseraketter, er Nord-Korea blitt en atommakt. I oktober i fjor la USAs tidligere etterretningssjef James Clapper ikke skjul på at det «sannsynligvis er en tapt sak» å få Nord-Korea til å gi opp atomvåpnene.3 AFP, 26. oktober 2016.

Den amerikanske politikken ligner mest en besettelse: ikkespredning og falske forhåpninger om at regimet er i ferd med å kollapse. Selv om fakta på bakken har motsagt dette i tjue år, er denne baktanken årsaken til den kortsiktige strategien som vakler mellom dialog og konfrontasjon, mens det nordkoreanske regimet tenker mer langsiktig.

Nord-Korea har utført fem atomprøvesprengninger og en sjette virker sannsynlig. Siden den andre krisen, som Bush utløste, er de nordkoreanske atom- og missilprogrammene ikke lenger – om de noensinne har vært det – et forhandlingskort: Det dreier seg snarere om en strategisk nødvendighet. Det ville vært suicidalt for regimet å avstå fra atomvåpnene. Ikke bare ville det ikke lenger kunne forsvare lidelsene folket har blitt påført i prioriteringen av landets forsvar foran deres velferd, men framfor alt ville landet bli sårbart for et angrep utenfra, slik som Irak.

USAs politikk har altså vært mislykket og atomavskrekking er blitt en nødvendighet for det nordkoreanske regimet. Men hvordan forholder de regionale hoved-aktørene, det vil si Nord- og Sør-Korea og Kina, seg til krisen?

Regimet i Pyongyang blir ofte kalt irrasjonelt og uforutsigbart, men det følger en klar politisk linje. Det ønsker å bli anerkjent som en uavhengig makt, med atomvåpen, å få sikkerhetsgarantier og å normalisere forholdet til USA, for dermed å kunne bli anerkjent internasjonalt. Regimet forsøker også å videreføre den økonomiske gjenreisningen med de mange reformene de siste årene, spesielt etter at Kim Jong-un kom til makten. Reformene har skapt en blandingsøkonomi med plass til både planøkonomi og private initiativ. Det viser den voldsomme forvandlingen av Pyongyang, med skyskrapere, nye avenyer og kjøpesentre, restauranter og fornøyelsesparker. I provinsen er bedringen mindre påfallende, men godt synlig, selv om det fortsatt finnes vareknapphet.

 

Permanent beleiringsmentalitet

Den økonomiske gjenreisningen er avgjørende for regimets stabilitet. Kim Jong-un har brutalt fjernet enhver potensiell intern opposisjon og har et fast grep om landet. Han tjener på spenningene og motgangen: Drevet av en dyp patriotisme, som alle koreanere har, men som er tatt til det ekstreme i Nord-Korea, befinner folket seg i en slags permanent beleiringsmentalitet. Truslene om bombing forsterker bare følelsen av usikkerhet.

Et annet vedvarende element i nordkoreansk politikk er nasjonal uavhengighet, som konkret betyr å avvise halvøyas århundrer lange underordning under Kina. Det er lett – og ikke helt feil – å gi Beijing skylda for at sanksjonene har mislykkes, slik USA gjør. Kina har vært med på å vedta dem i FNs sikkerhetsråd, men har vært heller moderat i gjennomføringen.

Men om de to landene tidligere oppførte seg som «broderland», har vennskapet aldri vært immunt mot prøvelser. Generasjonen som sloss sammen i gerilja-krigen mot den japanske okkupasjonen og senere i Korea-krigen, har forsvunnet. Men selv på den tiden hang et gammelt nag over det erklærte vennskapet. Nå er forholdet basert på partenes interesser. Det viser normaliseringen mellom Kina og Sør-Korea etter 1992, til Nord-Koreas store forargelse.

 

Kritikk i Kina

Samtidig har Kina andre prioriteringer i Nord-Korea enn USA, og regimet i Pyongyang spiller på det: De kinesiske lederne liker ikke at Nord-Korea har atomvåpen, men de ønsker enda mindre å kvele regimet og destabilisere landet. Hvis regimet kollapser vil det gi fare for en borgerkrig på dørstokken deres, en tilstrømning av flyktninger som kan skape kaos i grenseregionen Yanbian hvor det bor en stor koreansk minoritet, og ikke minst en eventuell gjenforening under Sør-Koreas ledelse – noe som vil bety at Kina får en USA-alliert, og kanskje også amerikanske soldater, som nabo. I 1950 mistet Kina en million liv for å presse tilbake de allierte (amerikanske) styrkene som hadde nådd grenseelva Yalu (Amnok på koreansk). Det er lite sannsynlig at Kina lettere vil akseptere et slikt scenario i dag.

Visst har Kinas president Xi Jinping inntatt en strengere holdning overfor det nordkoreanske regimet. I begynnelsen av april stanset Kina kullimporten (men handel med andre varer vokser). Flere kinesiske intellektuelle kritiserer likevel de kinesiske ledernes moderate innstilling. Blant andre Koreakrig-historikeren Shen Zhihua ved Universitetet i Shanghai, som i et foredrag i mars i Dalian sa at Nord-Korea nå var en «faktor for ustabilitet på grensen til Kina» og truet «grunnleggende nasjonale interesser». En uttalelse som også viser at Korea er et av få spørsmål regjeringen tillater debatt om. Har kritikken noen innvirkning på partiledelsen og militæret? Regimet i Pyongyang har svart på Kinas (moderate) skjerping av sanksjonene med verbale angrep som vi ikke har sett siden kulturrevolusjonen, i tillegg til rakettoppskytinger og avvisningen av kinesiske utsendinger. Er det bare et spill for galleriet?

 

Lite handlingsrom og stor fare

For øyeblikket er den kinesiske holdningen uendret: USA og Nord-Korea må forhandle. USA ønsker å tvinge Nord-Korea til å bøye seg, mens Kina vil utvikle landet økonomisk og integrere det i den regionale utviklingen og dermed gradvis redusere faren for kaos. Det forutsetter at atomspørsmålet ikke får forrang og at det behandles som del av forhandlingene, mens USA krever at Nord-Korea må avstå fra atomvåpen før forhandlinger kan innledes.

Det finnes også en annen ukjent faktor: Sør-Koreas standpunkt etter presidentvalget 9. mai. Den avsatte presidenten Park Geun-hye førte en hard linje, mens valgfavoritten fra opposisjonen, Moon Jae-in, ønsker å gjenoppta dialogen med det nordkoreanske regimet og omgjøre avtalen om å utplassere det amerikanske rakettskjoldet Thaad i Sør-Korea, en avtale Kina har lite til overs for. Fram til valget hindrer det politiske tomrommet Sør-Korea fra å gjøre noe som helst. Etter valget risikerer USA å møte motstand fra sin allierte i sør. Ikke minst fordi opinionen i landet ble forbannet over den falske nyheten om at en amerikansk armada var på vei til halvøya.4 Da Trump annonserte det var «armadaen» (hangarskipet Carl Vinson og støtteskip) flere tusen kilometer unna og seilte i motsatt retning.

All politikk som forsøker å dempe spenningene forutsetter at man erkjenner at de nordkoreanske lederne ikke er irrasjonelle, men bestemt på å ta risikoer, at regimet ikke er i ferd med å kollapse, og at det vil ikke avstå fra atomvåpen. Et annet element USA må ha in mente er at Nord-Korea vil besvare ethvert angrep. Sør-Korea befinner seg bare femti kilometer fra de nordkoreanske rakettbatteriene og de amerikanske militærbasene på Okinawa er innen rekkevidde for nordkoreanske missiler. Handlingsrommet er dermed lite og farene store.

Oversatt av redaksjonen

Philippe Pons er journalist.

(Visited 128 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Nord-Korea

Placeholder

Nord-Korea våkner

Provokasjoner og tegn på avspenning avløser hverandre på den koreanske halvøya. Nord-Koreas
0 kr 0
Gå til Toppen