Versjoner av kjærlighet og død

Når en forhenværende fransk soldat forteller en tysk familie om sitt vennskap med deres avdøde sønn under krigen, så blir versjonen som serveres nødvendigvis gjenstand for skjerpet oppmerksomhet. François Ozons Frantz byr på metafiksjon av den mer oppbyggelige sorten.

François Ozon blir ikke svakere med tiden. Med flertydige, dels uutgrunnelige filmer som Under sanden (2000), Swimming Pool (2003), Ung og vakker (2013) og nå Frantz (2016), er det så vi kan ane konturene av et ganske ambisiøst prosjekt. Hvorvidt det er resultat av en bevisst plan fra Ozons side blir selvsagt spekulasjon, men antagelsen fikk i alle fall bein å gå på med I de beste hjem (2012), en studie i, la oss si, anvendt metafiksjon (lærer oppmuntrer elev til å manipulere familien han skriver om). Felles for de nevnte filmene er at de alle på hver sitt vis setter spørsmålstegn ved våre perspektiv og seervaner. Ok, gloser som «meta», «perspektiv» og «prosjekt» er kjente indikasjoner på at kritikerfloskler er i sving. Det får ikke hjelpe. Det er gjerne gode grunner til at floskler setter seg som nettopp det. Regissører som Ozon, for eksempel.

I tider som disse er filmer som hans ikke bare velkomne, men langt på vei nødvendige, i det minste for det publikum som er noenlunde opptatt av vinklinger av blant annet nyheter, «nyheter» og annen varm luft med lyd. At en så begavet regissør bruker tid på bagateller som Frustrert fransk frue (2010) er litt underlig, men så har han da heller ikke utmerket seg som en utpreget flamboyant filmskaper, heller. Tvert om, for med alle overraskelser og narrative sprell som ovennevnte floskler skulle tilsi, er det nesten så en, blasert nok, tar seg i å vente litt mer oomph! i Ozons filmer: Spetakkel, sjokk, sensasjoner, bløtkake, sånt man ellers blir stappmett av etter siste dose Sorrentino, for eksempel, den billedglade fellinisten som kan få sitt åndelige opphav til å framstå som en blek asket. Fellini sto som kjent ikke tilbake for det spektakulære, og Sorrentino drar på med filmer som begeistret holder opp sine blinkskudd: «Se her!», «Se på dette!», og feirer seg selv i smittende selvforelskelse. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Forbrytelse og reform

Neste sak

Fiksjonens vrengebilde

Mer Film

Den enlige mor og huset

Herself er en sympatisk beretning om en enlig mors kamp, funderet i en virkelig boligkrise i samtidens Dublin, hvor hen ved ti tusind mennesker kæmper med at finde en varig bolig.

Usjarmerende diskresjon

Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.

Blikket rettet mod mennesket

Er man nysgerrig på mennesket i al sin mærkværdige mangfoldighed, er dokumentarfestivalen HUMAN i Oslo et godt sted at opholde sig.

Bakenfor pandemien

The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.

0 kr 0