Versjoner av kjærlighet og død

François Ozon blir ikke svakere med tiden. Med flertydige, dels uutgrunnelige filmer som Under sanden (2000), Swimming Pool (2003), Ung og vakker (2013) og nå Frantz (2016), er det så vi kan ane konturene av et ganske ambisiøst prosjekt. Hvorvidt det er resultat av en bevisst plan fra Ozons side blir selvsagt spekulasjon, men antagelsen fikk i alle fall bein å gå på med I de beste hjem (2012), en studie i, la oss si, anvendt metafiksjon (lærer oppmuntrer elev til å manipulere familien han skriver om). Felles for de nevnte filmene er at de alle på hver sitt vis setter spørsmålstegn ved våre perspektiv og seervaner. Ok, gloser som «meta», «perspektiv» og «prosjekt» er kjente indikasjoner på at kritikerfloskler er i sving. Det får ikke hjelpe. Det er gjerne gode grunner til at floskler setter seg som nettopp det. Regissører som Ozon, for eksempel.

I tider som disse er filmer som hans ikke bare velkomne, men langt på vei nødvendige, i det minste for det publikum som er noenlunde opptatt av vinklinger av blant annet nyheter, «nyheter» og annen varm luft med lyd. At en så begavet regissør bruker tid på bagateller som Frustrert fransk frue (2010) er litt underlig, men så har han da heller ikke utmerket seg som en utpreget flamboyant filmskaper, heller. Tvert om, for med alle overraskelser og narrative sprell som ovennevnte floskler skulle tilsi, er det nesten så en, blasert nok, tar seg i å vente litt mer oomph! i Ozons filmer: Spetakkel, sjokk, sensasjoner, bløtkake, sånt man ellers blir stappmett av etter siste dose Sorrentino, for eksempel, den billedglade fellinisten som kan få sitt åndelige opphav til å framstå som en blek asket. Fellini sto som kjent ikke tilbake for det spektakulære, og Sorrentino drar på med filmer som begeistret holder opp sine blinkskudd: «Se her!», «Se på dette!», og feirer seg selv i smittende selvforelskelse. (…)