Leder

De glade årene


I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den…
Av

I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen».1 Alain Duhamel, «Macron: première victoire contre le populisme», Libération, Paris, 10. mai 2017.

De nye franske lederne kribler i fingrene etter å utnytte øyeblikket til å tvinge gjennom EU-kommisjonens nyliberale politikk med en ny reform av arbeidsloven. En yngre, mer dannet mann som ikke er like ribbet for forestillingsevne og karisma, vil nå videreføre sin forgjengers politikk. At mange franskmenn stemte på Macron for å holde ytre høyre ute av regjeringskontorene, hindrer ikke kommentatorene og EU-lederne fra å forvandle denne minimale endringen til en historisk hendelse. Vestlig presse hyller en utvisking av skillet mellom høyre og venstre mens de går i bakken foran sin nye yndling. Men også det er en fantasi­forestilling: Den franske venstre- og høyresiden har vekslet på å føre samme politikk siden 1983. Nå befinner begge seg i samme regjering, og snart i samme flertall i parlamentet – det eneste positive med det, er at det blir åpenbart at det ikke er noen forskjell mellom dem.

I Spania har en korrupt høyreside kloret seg fast til makten. I Nederland har de liberale vunnet valget. Og i Storbritannia og Tyskland tyder alt på at de konservative vil få fortsette å styre. Dermed kan det virke som om det sinnet som har preget de siste årene har gått tom for luft i mangel av politiske utløp. At proeuropeiske Macron ble valgt, og at han umiddelbart dro til Berlin etter at han var innsatt, signaliserer uansett at de store linjene i EUs politikk, som Angela Merkel forsvarer, vil bli videre­ført for full kraft. For grekerne endte det nylig med ni prosent kutt i alderspensjonene – og det eneste ekspertene krangler om er om det var trettende eller fjortende gang det kuttes.

Trumps innfall og kjekkaseri skremte et øyeblikk de vestlige regjeringene, men normaliseringen av presidentgjerningen hans er godt underveis – og en riksrett er forberedt, hvis det trengs. Nå er alt som gjenstår for å gi ro til den gamle verdens styrmenn at Matteo Renzi kommer tilbake til makten i Italia i månedene som kommer.

På 1920-tallet konstaterte Kommunist­internasjonalen at de fleste europeiske landene – og spesielt Storbritannia og Tyskland – hadde funnet tilbake til marsjfarten igjen etter en epoke med streiker og revolusjoner, og at den måtte gi etter for «stabiliseringen av kapitalismen». Den ville likevel ikke avvæpne seg fullstendig og annonserte i september 1928 at pusterommet var «delvis, midlertidig og skjørt». Kunngjøringen virket kanskje mekanisk, som tomme ord. Det var tross alt en euforisk tid for kapitalistene, det var de glade 20-årene. Året etter kommer børskrakket på Wall Street.

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er ansvarlig redaktør i LMD, Frankrike.

Fotnoter   [ + ]